I løpet av premierehelgen hadde over 100 000 nordmenn sett James Camerons film-epos "Titanic", verdens dyreste film til 1.5 milliarder kroner. I USA hadde den spilt inn 350 millioner dollar etter 58 dager. Til sammenligning brukte "Jurassic Park" 67 dager på å sprenge 300 millioner-dollar-grensen. I tillegg oppnådde den 14 Oscar-nominasjoner. Verden over går den for fulle hus og ti-året som skulle bli Tarantinos og action-filmenes ti-år, er med ett blitt kjærlighetsfilmenes ti-år.

Etter en skoleforestilling i Fauske kino med ungdomsskole-elever opplevde forbausede lærere at elevene reiste seg og applauderte etter filmen var over. Dette er helt i samsvar med det som skjer i resten av verden. Når f.eks. Jack skal lære Rose å spytte på skikkelig mannfolkvis, er latteren i salen samstemmig. Likeså når bildene veksler fra den heidundrende festen blant irer på 3.klasse med øl og sekkepipe til det sterile og kjedelige brandy- og sigar-osende livet på 1.klasse. Og når katastrofen virkelig har rystet folk gjennom de siste 80 minuttene av filmen og mannskapet i livbåtene finner en mor med hennes spedbarn livløst flytende i ishavet, da går det et samstemmig sukk gjennom kinopublikumet. Man kan bli religiøs av mindre.

Det interessante med filmen er at den har kapret ungdom som ellers er hektet på meningsløse og følelsesløse voldsfilmer. Som lærer har jeg merket denne holdningsendringen etter at ungdommer har sett denne filmen. Det spilles på sterke følelser og det males med bred pensel, men dette er en viktig motvekt til denne dyrkingen av blod, gørr og vold som har preget dette ti-årets kinofilmer. I "Titanic" lærer man noe om konsekvenser, sorg, medfølelse, viktige holdninger som må til for å skape et menneske. En av ungdommene, en gutt på 17 år, som alltid har fremhevet grove voldsfilmer som det beste i verden, sa etter visningen at dette var den beste filmen han hadde sett. Det er på tide at filmer forteller historier som makter å gripe slik at unge mennesker kan begynne å begripe hvor verdifullt menneskeverdet er.

Det mest interessante i filmen er etter min mening Roses utvikling fra en bokstavelig talt innsnevret rikmannsdatter i korsett til en kvinne som åpner seg som en blomst for å gripe dagen og friheten som tilbys henne. Når gamle Rose ligger i sengen og kameraet panorerer over bildene fra hennes liv, forstår vi at hun har våget det ingen andre kvinner i hennes posisjon har våget: hun har fløyet i en to-dekker, hun har ridd overskrevs på hester, hun ble en virkelig våghals etter møtet med Jack Dawson, unggutten fra Irland og "Titanic". Hun kastet ikke bort livet sitt i en rikmannsverden som holdt kvinnene fastspent i korsetter av frykt for at de skulle folde ut vingene og fly avgårde.

Modell av "Titanic" over inngangen til Fauske Kino laget av elever ved Saltdal v.g.skole, Rognan(foto: Jan Helge Johansen, kinosjef i Fauske)