Forfatteren har en fyldig presentasjon av hver enkelt av disse passasjerene fra Norge. På denne måten blir dramaet omkring forliset enda sterkere for leseren. Flere av disse menneskene blir i tillegg presentert med fotografier.

Titanics to første dager til sjøs, fredag 12. og lørdag 13.april 1912, blir spennende og nøyaktig beskrevet. Her kommer det frem at kaptein Smith fikk en rekke isvarsler fra andre skip, bl.a. Californian, uten å bry seg særlig om det. Telegrafisten på Titanic ble etterhvert så irritert på dette maset og ba gnisten på Californian om å holde kjeft og holde seg unna. Da var klokken blitt 23:10 søndag 14.april. I en fart av 22 1/2 knop (ca. 42 km/t) hadde Titanic kurs rett mot isfjellet som skulle besegle dets skjebne.

Isfjellet traff skipssiden under vannlinjen og rev den opp som en boksåpner. De aller fleste av 3.klasse-passasjerene ombord merket ingenting til dette fordi de lå og sov i lugarene sine. Da evakueringen startet fikk mange av disse aldri melding om hva som hadde skjedd. Det manglet både vester og livbåter. De første minuttene etter kollisjonen var preget av forvirring og kaos blant både mannskap og passasjerer. Ingen hadde tro på at skipet skulle kunne synke. Da sannhetens øyeblikk var kommet, var det bare snakk om et par timer å evakuere passasjerene på. Nødsignaler ble sendt i alle retninger men de fleste skipene var alt for langt unna til å rekke frem i tide. Californian var faktisk nærmest av dem alle, men p.g.a. telegrafist-feiden mellom de to skipene, ble også denne kanalen brudt tidlig på kvelden 14. april. I realiteten var det bare ett skip som var i stand til å yte hjelp - men avstanden gjorde sitt til at det ville ta 4 timer før Carpathia ville nå frem, over to timer etter at Titanic hadde fosvunnet fra Atlanterhavets overflate.

Forfatteren beskriver nøye hvordan evakueringen foregikk, hvilke livbåter som ble låret når og hvilke personer som var ombord i de forskjellige båtene. De aller fleste livbåtene var bar halvfulle, men til tross for at kaptein Smith ved hjelp av ropert forsøkte å kalle dem tilbake for å hente flere passasjerer, var det ingen av førerne ombord som fulgte denne ordren. Dermed gikk enda flere liv tapt.

Helen Østby var passasjer på førsteklasse sammen med sin far og kom seg ombord i livbåt nr. 5 på styrbord side, som ble låret ca. kl. 00:55. Det var bare mannskap og passasjerer fra førsteklasse ombord i denne livbåten.

Bernt Johannesen traff Daniel Grønnestad og Ingvald og Konrad Hagland og alle gikk opp til båtdekket og fikk utdelt redningsvester. Alle forsto at det virkelig var fare på ferde. Livbåt 13 var nesten på vannet og de kunne se at det fremdeles var ledige plasser. Bernt innså at dette var en av få resterende muligheter til å bli reddet, så han forslo for Ingvald at de to skulle hoppe i den ene taljeløperen, og Konrad og Daniel i den andre. Bernt spurte førstestyrmann Murdoch om tillatelse, og han samtykket. - Kom an! ropte Bernt til kameratene før han hoppet omtrent tre meter til taljeløperen. mens han firte seg ned, fikk taljeløperen en så stor sleng på seg, at det ble altfor risikabelt for kameratene å følge etter. Bernt landet trygt i båten, og ble hjulpet på plass av noen kvinner. Livbåt 13 ble låret ca. 01:25. Det var mellom 60-65 personer ombord. Fører var fyrbøter Barrett. Det var ca 15 fra mannskapet ombord, 1 mann fra førsteklasse og de resterende var kvinner, barn og menn fra andre- og tredjeklasse.

Olaus Abelseth, Peter Søholt og Sigurd Moen sto ved akterskorsteinen og så med forskrekkelse på at den forreste skorsteinen styrtet i vannet. Alle tre samtykket i at de ikke kunne vente lenger. Sammen hoppet de overbord, men kom bort fra hverandre. Olaus lette etter dem uten resultat og tok deretter til å svømme for å redde sitt eget liv. Etter omkring 20 minutter i vannet, nådde han klappbåt A. Han ble nektet å komme ombord, men klarte likevel å klamre seg fast.

Hvem de øvrige av de norske passasjerene som reddet livet var, kan du lese mer om i denne meget godt dokumenterte boken om Titanic. De siste kapitlene i boken handler om reaksjonene verden over. Det var et sjokk for en samlet presse at giganten kunne synke. Til og begynne med kom det motstridende meldinger om at skipet var gått ned, men at alle var reddet. Senere kom sannheten om at over 1500 var gått ned med skipet. Verden var lamslått. Dette skulle være umulig. Boken fortsetter med beskrivelsen av redningsaksjonen for å hente opp døde fra havet. Mange familier fikk ikke sine kjære døde fra katastrofen før flere uker var gått. Dette gjaldt bl.a. enken etter Sigurd Moen, Inga Moen. Kisten med ektemannen kom til Bergen 5. juni 1912. Til hennes store forferdelse inneholdt kisten ikke mannens lik, men bare steinmasser. Feiltakelsen var langtfra ønskelig, men til slutt ble den rette kisten lagt frem for kvittering. Sigurd Moen ble gravlagt fra Møllendal kapell 11. juni 1912.

Boken avslutter med omfattende dokumentasjon om erstatningssøksmålene fra de etterlatte og de overlevende. Deretter følger sluttkapittel 25 med ettertiden og hvordan det gikk videre i livet med de norske overlevende etter den store skipskatastrofen.

Boken anbefales på det varmeste for Titanic-interesserte. Den er nå under oversettelse til engelsk. Det er den unge forfatteren selv som står for dette arbeidet. Det sier ikke lite om dene unge mannens kapasitet i denne omfattende dokumentasjonen av skipstragedien i 1912.