"Eidsvoll" og "Norge"
Nordahl Grieg


Snøføyket sto over fjorden.
der "Eidsvoll" og "Norge" gikk ned.
menn som var våre venner
sank i et kokende skred.
Dagen brøt over mørk sjø
og over vår tapte fred


Hundrede hjem langs kysten
ble dømt til et liv i savn.
Men mistet vi noe mere
utenfor Narviks havn?
Vår frihet, vårt land var våget
i "Eidsvoll" og "Norges" navn


Det var som et varsel ble gitt oss.
Siden så vi en kveld
at landet selv sank i havet,
de siste luftbleke fjell.
Og kanskje grep om et hjerte
dragsuget av farvel.


Da kom de - vårt folk fra sjøen,
hastende hjem for å slåss; -
akterut sakket i stormen
havhest og albatross,
ukuelig var deres visshet:
det er ikke slutt for oss!


Det lenkeforaktende havet
fostret en slekt som er fri
med sinn som ikke kan stanses ...
Hvem følte så vilt som de
driften mot jorden de kom fra
og håpet de åndet i?


Den som seilte i ødet,
drømte seg hjemmet nær:
ømt som strøk han en kvinne
rørte han stein og trær.
Ingen som ikke har lengtet,
skjønner hva Norge er.


Den som har følt horisontens
evig vikende krets,
har fattet frihetens vesen:
aldri å bli tilfreds,
men alltid flytte dens grenser
videre ut etsteds.


Skjendet av vold stiger landet
mørkt av brenningens brem.
Så gi oss nye skiber,
og la de første av dem
ta navnene "Eidsvoll" og "Norge",
for de skal føre oss hjem.


Ungdom, kvesset av tiden,
tar plassen til dem som falt.
Tvilernes verden gikk under,
nå må vi våge alt.
Et frihetsstevne skal holdes,
det skal bli ramt og salt.


I attenhundreogfjorten
kom de fra by og grend.
I dag har storhavet valgt dem
som skal ta landet igjen -
blåkraveækarer fra Norge,
værbitte Eidsvolls-menn



England, august 1940