Wergelandsfanen
Nordahl Grieg


Der lå i byen Toronto,
bortgjemt, en gammel fane.
Hundrede år hadde gulnet
dens barnetroskyldige duk;
men slik som pressede blomster
bærer et gjenskjær av våren
lyste det blekt av den timen
da fanen ble tatt i bruk

Heggen blømet på tunet,
i landet fjernt over havet,
da fanen reistes i solen
over en nypløyd jord.
Det var en tolvårs pike
som ivrig og stolt hadde sydd den;
men malt var den fnysende løven
av hennes eldre bror.

Så bar de den fram gjennom bygden,
Camillas og Henriks fane,
foran det allerførste
syttendemaitog som gikk ...
Det var som landet omkring dem
var gyllnet av mere enn vårsol:
hjemmets og frihetens Eidsvoll
lyste mot deres blikk.

Kan frihet velsigne dagen?
Wergelandsbarnene så det,-
i lykke (som andre i smerte
siden fikk det å se).
Frihetens vekst var i blomsten,
frihetens kraft var i elven,
frihetens renhet lå over
de fjerne fjellenes sne.

Men frihet kan ikke stenges
inn i et fengsel av lykke.
Grønske snerker på vannet,
hvis elven faller til ro.
Her, hvor ånd hadde engang
ensom trosset Europa,
gikk friheten som en feber
i Henrik Wergelands blod

Som svaneskriket om høsten,
som sommerens valmue-hete
spm vårens skummende bre-vann
og nordlysets vinterbluss
steg hjemlandet opp i sangen,
som fløy for å brenne og mane
hvor friheten kjempet - fra Skreia
til Aconcaguas tind.

Skogsbygdens slu prokurator
og purpurets stolte cæcaris
så han som samme sviker
mot jordens frifødte mann,
men bar på sin sang de forfulgte,
jøden, polakken, spanjolen,
negren på bomullsplantasjen,
mot frihetens fedreland

Tyrannenes gjerning så han:
ruiner, likhauger, blodhav,
akrer av barneskjeletter;
men frem måtte slektene gå;
og som en sang steg håpet
fra det befridde Europa,
fra de bleke kranie-munner,
der hvor martyrene lå.

Så endte den ville reisen.
Det stilnet, det hjertet som hadde
stormet og rast under himlen
så langt som dets krefter rakk.
hans mor kom til ham fra døden;
en blomst som hun hadde elsket.
Han var nådd hjem. Og hans øyne
kysset en gyldenlakk.

Men søsteren, barnet fra Eidsvoll,
slapp ikke taket i fanen.
Hvor hans geni fløy mot verden,
slo hennes pinefullt inn.
hvem nevnte frihet, når brystet
føltes som cellevegger,
mørke og snevre av fordom,
og fangen var hennes sinn?

Alt som hun selv var bedratt for,
ble bittert et våpen for andre -
i jagede dager og netter,
med aldri en varmende seir.
Det var som hun førte til slutten
med tynne årete hender
en fil over fange-gittret
ut fra de stummes leir.

Der lå i byen Toronto
en gammel fane og ventet.
Skulle den, bortslengt av skjebnen,
tæres av glemselens møll?
Da reistes den brått opp mot stormen,
da fikk den sin villeste reise,
mens løven flammet i solen
og himmelhvelvingens sølv.


Ungdommen hentet sin fane,
Eidsvollsbarnenes landsmenn -
som nettopp så våren visne
over sin hjembygds jord:
for frihet var ikke mere.
Så strøk de på tusen veier
fra bygden mot menneskeheten,
i Henrik Wergelands spor.

Brødre fra hele verden
steg de med, under himlen;
frihet har ingen grense;
en er urettens sum.
Volden som pinte en fange
bak fengselsmuren på Grini,
jog de mot, for å drepe,
i flygernes verdensrum.

Alt var blitt sagt av geniet,
men slektene hørte ham ikke:
Aldri nådde hans syner
frem til noen despot!
Det ble en annen ungdom
som måtte nå frem med sitt angrep
og måtte betale prisen
med kanskje et bitrere mot

Det er en søster hjemme
som verger på skoleplassen
mot susende gummikøller
sin trossige frihetsdrøm.
Alltid husker han henne,
mannen som holder om fanen.
Evig lyser i duken
sting av en barnesøm.

Nå flyger Wergelandsfanen -
over en hårdere ungdom
(ikke i sang om tyrannen,
men ute etter hans blod).
Venner styrtet i rummet,
men andre skrev deres rune
- det frihetsdikt som de levet -
med hugg av en ørneklo

Fra Eidsvoll og utover verden, -
men alltid på veien tilbake,
alltid inn mot den timen
da maidagens hegg skal stå hvit,
og blomsten og elven og stjernen
er rene, som dugget av tårer,-
fordi at en gammel fane
ble brakt tilbake dit!


Toronto, juni 1941 - London, juli 1943