Han var fødd i Grue i Solør 2.august 1900.
Her voks han opp på småbruket Høgåsen, og var
eldst av 10 sysken.
Frå han var liten voks han opp med segner og eventyr
frå Finnskogen, og han viste tidleg at han hadde store evner.
Som 12-åring fekk han Snorre av far sin. Denne
las han frå perm til perm fleire gonger.
I lomma hadde han Seips visebok. Der var dikt av Aasen,
Vinje, Sivle m.fl. som han lærde seg utanåt.
Han fekk lånt Ivar Aasens ordbok. Denne vart ei
gullgruve for han.
Interessa for dialekter og norsk folkemål vart
vekt.
Han byrja så å skrive små vers. Desse
fekk han best til når han skreiv på nynorsk.
I 16-årsalderen fekk han sjå nynorskbladet
Den 17.mai, og tinga det med ein gong.
I ung alder vart han interessert i politikk. Dei kåra
han voks opp i forma det politiske synet hans.
Som faren vart han radikalar og sosialist.
Etter konfirmasjonen vart han med far sin på skogsarbeid.
Dette likte han godt, men trongen etter bokleg lærdom var stor.
Han fekk ordna med eit lån, og så gjekk han
den 2-årige lærarskulen i Oslo. I 1921 var han ferdig utdanna
lærar, og
fekk seg lærarpost i Skåbu. Lyrikaren og
journalisten Ole Arnfinn Torgersen fortel:
"Han vekte snøgt liv både i skulestova og
grenda elles. Den nye læraren hadde så mykje å fortelja
i klassa.
Han var så spelande livfull og morosam. Borna vart
så glade i han."
Utanom skulen vart han med i ungdomslaget, og han skipa
arbeidarlag. Snart var han óg aktiv i kommunepolitikken
i Nord-Fron. Etter skuletid for han på ski dei
3 mila til Vinstra på møte i kommunestyret. Når møtet
var slutt,
var det å gå dei same 3 mila heimatt. Ved
midnattsleite var han komen til Tverrbygda.
Der kvilde han og åt tela kakuskiver.
I kommunestyret var han med frå 1925-38. I 6 år
var han varaordførar, og 7 år skulestyreformann.
Elles hadde han ei rekkje tillitsverv.
Medan han var i Skåbu, gav han ut diktsamlingane
Vaarbekk vaknar (1923) og Kolbein Sterke (1929).
Internasjonalen
vart omsett til nynorsk og kom med i Arbeidernes sangbok.
Trongen etter meir kunnskap var framleis stor. I 1926-27
gjekk han Lærarhøgskulen i Trondheim.
Etter 10 rike år i Skåbu, fekk han seg lærarpost
på Kjørum skule, mellom Sjoa og Kvam.
Han var ivrig nynorskmann. I fleire år var han formann
i Gudbrandsdal lærarmållag, og han var med
i styret for Austmannalaget. Ei tid var han òg
med i styret for Noregs Mållag, der han var nestformann i 3 år.
Han arbeidde mykje med å få innført
nynorsk i skulane i Gudbrandsdalen. Til hjelp ved skulemålsavrøystingar
gav han ut Skulemålet i Gudbrandsdalen.
I dette skriftet påviste han at det var best for barna at skulen
starta på heimleg grunn med opplæring på
det skriftmålet som låg nærast morsmålet deira.
I 1938 fekk han Statens reisestipend og gjorde ei studieferd
til Sverige og Finland. frå desse landa
hadde det kome folk og busett seg på Finnskogen,
og nokre av desse var forfedrane hans.
Så han var av både finsk og svensk ætt.
Dette året vart det òg flytting til Vågå,
der han vart tilsett som lærar og klokkar.
Vågåmo skule vart nå den nye arbeidsstaden
hans, og han fekk bu på den trivelege
klokkargarden Grindstugu.
I Vågå byrja han å gje ut eventyrbøker.
Den fyrste heitte Mat for Mons (1939).
For denne fekk han Melsoms litteraturpris.
Men så kom krigen, og frå fyrste stund var
han aktiv i motstandsarbeidet.
I april 1940 organiserte han friviljugvern i Ottadalen,
medan konge og regjering låg i dekning på Sandbu.
Han vart avsett som lærar og klokkar og utvist
frå bygda. To gonger vart han arrestert.
Likevel heldt han fram med heimefrontarbeid gjennom alle
krigsåra.
Nå vart det meir tid til eventyrdikting. Under krigen
kom Mannen i månen (1942) og
Håkå i Haug (1943). I den siste
hadde han bod til nordmennene om ikkje å misse vona
i dei tunge krigsåra, men å halde ut.
Av lensmennene i dalen fekk han løyve til å
drive "omførselshandel". Så for han frå bygd til
bygd
og selde nynorske bøker. I ledige stunder prøvde
han seg som kunstmålar, og med tida vart det ein stor produksjon.
Han fekk seg gardsarbeid i Skjåk. Kona og ungane
flytte etter, og dei to siste krigsåra kunne huslyden bu samla
på Sygard Ånestad.
Etter frigjeringa i 1945 vart det flytting att til Vågå.
Snart var han i full sving og på farten seint og tidleg.
Nå vart han skriftstyrar for Årbok for
Gudbrandsdalen.
Å få ut årboka kvar haust vart ei hovudoppgåve
for han. Han la ned eit storarbeid med innsamling
av stoff om folketradisjon og kulturhistorie. Han dreiv
òg med ættegransking, skreiv biografiar m.m.
Ingen har så mange artiklar i årbøkene
som han. Dette arbeidet dreiv han med heilt til han døydde.
Detr vart i alt 19 årgangar av årboka han
redigerte.
Som formann i Gudbrandsdal gymnaslag fekk han 13 kommunar
i dalen til å gå saman om reisinga av
eit landsgymnas. Dette kom i gang på Vinstra i
1946.
Så vart han ordførar i Vågå
(1946-52) og skuleinspektør (1951-60)
I kommunestyret var han med i 15 år. Elles hadde
han ei rekkje tillitsverv.
Han var òg ein ivrig fråhaldsmann, og var
ei tid med i styret for Arbeidernes avholdslandslag og IOGT.
Han var òg medarbeidar i Norsk ordbok, Norsk
allkunnebok og Norske gardsbruk.
I sommarferiane var han fleire turar til Statsarkivet,
og samla mykje stoff til ei bygdebok for Vågå, Sel og Heidal.
Sjølv om han hadde det aldri så travelt,
heldt han fram med eventyrdiktinga.
Det vart enda to bøker: Breste bogeskyttar
(1948) og Pelle Ping-Pang (1955).
Han gav òg ut songheftet Syng med oss - som
var tenkt til bruk i landsfolkeskulen.
Siste boka han gav ut, var
Skrinet med det rare i
(1964), som inneheld vers og viser for barn.
Heilt frå han var ung lærar, var han flittig
til å skrive i Norsk barneblad.
Som arbeiderpartimann skreiv han om lag 4000 artiklar
i partipressa.
Folkemusikken låg hjarta hans nær. han var
tidleg ute med å skaffe seg bandopptakar, og reiste rundt og
gjorde opptak av kjende spelemenn. Han var møteleiar
da Vågå spelemannslag vart stifta i 1952.
Dei siste åra han levde, arbeidde han mykje mot
Fellesmarknaden og atomvåpen på norsk jord.
Gjennom heile sitt vaksne liv skreiv han hundrevis av
prologar til festar og stemne i dalen.
Han heldt foredrag i dei fleste skulekrinsane i Gudbrandsdalen,
sume stader fleire gonger.
På slutten sa han om seg sjøv: "Eg har støtt
hatt mannge interesser, og eg har spreidd meg på for mange felt.
Men så har vel òg livet blitt rikare på
denne måten, får eg tru".
Ole Arnfinn Torgersrud skriv om han som lærar:
"Han var den fødde læraren, og grunnlaget
for arbeidet hans ii klassa var det levande ordet.
Som få andre kunne han få liv i turre kunnskaper
og pensa, og han åtte evna til å få alt inn
i den store samanhengen"
I mange år var han hardt plaga med sjukdom. Det
var problem med magen, og han hadde frykteleg
vondt i hovudet. Han måtte melde pass da hjarta
hans tok til å svikte, men jamvel dei siste åra
nytta han kvar ledig stund til arbeid.
Torgersrud fortel: "Ingen sjukdom kunne hindre han i
å arbeide både seint og tidlig. Meir enn ein
gong kom eg innom i Grindstugu dei siste åra hans
og trfte han halvt sengeliggande.
Men likevel i fullt arbeid med Årboka, Bygdeboka,
ættetavle eller dikt og artiklar"
Konservator Håvard Skirbekk skriv i Årbok
for Glåmdalen (1966):
"Høgåsen hadde rike evner i mange leier,
og med viljestyrken som disiplinerte arbeidsevna,
gjorde han ein livsinnsats så stor og mangesidig
at det er fantastisk. Han var fylt av viljen til å tene
og gagne land og folk, og han hadde overskotet til å
inspirerere og sette mot i andre"
Da ordførar Albert Kvammen - nærmaste kamerat
og partifelle i Nord-Fron - skulle
karakterisere Høgåsen, sa han: "Han var
ein menneskevenn".
Ola Martinus Høgåsen døydde i 1964.
Ola Høgåsen
Ola Martinus Høgåsen / Ola Høgåsen.
- S. [5-7]
I: Skrinet
med det rare i : eventyr, dikt og songar / av Martinus Høgåsen
; eit utval redigert av Ivar Myrstad og Rasmus Stauri.
- [Vinstra?] ; Lillehammer : Nord-Fron mållag
: Dølaringen , 1999 - 88 s. : ill. ; 27 cm.
ISBN 82-90072-77-5 (ib.)