Eldhus i 350 års bruk

Sagnet sier han het Jon og kom fra Jæmtland. Men ingen vet med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, engang i eldgammel tid, nede på det bleike 1600-tallet.
Han etla seg til å slå seg ned der, hvor ingen bumann tidligere hadde bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kan hende stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier ihvertfall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress annet sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra, i det landet som svenskekongen nylig hadde grabba til seg fra Danmark-Norge ved skam-freden i Bromsebro.

Eldhuset på Jamtjorda. Foto: Hemnes kommune

Ett av de første husa som Jon bygde - sagnet sier at det var det aller første - står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke, men det må ha vårt omkring 1630-40. I årenes løp har årestua eller eldhuset på Jamtjorden gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den jomfruelige skogen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: halve dørplata er gjort av ett eneste bord, når halvannen alen bredt.
Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan ha vårt sagnets Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vårt Jon sin sønn.

I eldhuset har det vårt kokt og bakt i gråsteinsgruva siden manns minne og vel så det, og heilt fram til i dag. Men fra først av har de nok hatt ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da man mura den første pipa. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bårer tydelig preg av at det har vårt et pipeløst ildsted fra begynnelsen av.

Gjennom seklene har det vårt brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkakeleivene, flatbrødet og lefsene som har vårt produsert i eldhuset på Jamtjorden ble lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt ble bakt en 1-meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høyere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det ble etterhvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svårt mange husene som etterhvert ble bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt 4 garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nårmere 40 større og mindre bygninger der.
De fleste er borte i dag, men utrulig mange står igjen i Midtigarden, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøset, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan våre enda eldre enn de andre, hvis man tenker seg at dette var det første krypinn som Jon fra Jamtland bygde seg.

Ei framtidig restaurering av disse andre husene inngår i den avtalen som Hemnes kommune har inngått med eieren, Arnfinn Brendmo. Kommunen har nå overtatt og restaurert eldhuset, etter en plan godkjent av brukeren og fylkeskonservatoren.

Før Petter Dass

La oss anta at eldhuset ble bygd i 1640. Kongen i Danmark-Norge var en ikke ukjent monark, som lydde navnet Christian IV, eller Christian Kvart som han gjerne kaltes. Han grunnla som kjent en liten landsby sør i landet, som ble døpt Christiania.
På eldhuset sin femårsdag tumla det i England omkring en guttehvalp, som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet. Han skulle forandre et helt verdensbilde.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Cromwell herja i England og Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i nårmere ti år hadde tjent som vern mot vind og vår for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjår på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han ble via til prest var allerede bjelkene i årestua på Jamtjorden godt innrøykt.
Den siste heksa i Norge ble brent i 1670. Da hadde ilden i tredve år flamma i årestua i Leirskaret.
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvanna århundre hadde da rulla over mønet. Fem generasjoner hadde gått over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle gå igjen. Såret i tømringa er der fremdeles.
Da Norge fikk egen grunnlov i 1914 og da predikanten Hans Nielsen Hauge besøkte Leirskardalen i begynnelsen av 1800-tallet, hadde eldhuset snart stått av to århundrer. Ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
I 1940 ble allmenningsvegen gjennom dalen kanskje for første gang tråkket på av fremmede lands soldatstøvler. Da rundet huset der ved vegkanten trehundre år. Mye hadde det sett, men dette...
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka litt når hengslene var usmurte og knaka og rista på seg hver gang sørausten slo mot drev-veggen.
Først nå har menneskene oppdaga dets verdi, som klenodium og minnesmerke pver slekters gang.
Og det er på høg tid, ville kanskje eldhuset si, dersom det hadde brydd seg om å si noe.

Tilbake til hovedsida

Siden 01.04.01: