Geriljasoldat,
sammen med
Furubotn
Hans Møllersen (1919-2000) fra Rana var en av de få som kunne bringe øenvitneskildringer fra Peder Furubotn sin geriljabase i Hemsedal. Møllersen hadde eventyrlige og nervepirrende opplevelser som kurer og grenselos under okkupasjonen, og han overlista Rinnans provokatører.
Da det nye Norge skulle bygges opp, ble han en av fylkets største entreprenører, ofte omtalt som kommunist-kapitalisten , med godt over 100 mann ansatt.
- Nei, dette bærer
langt ut på
viddene!
Vi sitter benka i sofaen på Englia, Ingeborg serverte kaffe og smørbrød, og praten var allerede i ferd med å finne sine egne veger.
- Jeg skulle jo egentlig ha vært død! sier han plutselig, med en høg latter.
Foranledninga til utbruddet var det standardspørsmålet som man gjerne stiller når folk er tippet over de 70: - Og du er frisk?
- Jeg ble så sjuk som jeg aldri har vært. Jeg ble innlagt på Selfors... Ja, jeg veit da fan hvilken etasje det var... Til slutt måtte jeg mates med sånn slange, intravenøst. De sendte meg til Mosjøen, og det va omtrent som de stakk høvet mett inni i en sementblander.
- Computertomograf?
- Ja... De hadde spretta meg opp herifra og ned. Han viser med fingeren, fra brøstkassa og ned.
- De fant jo ut at jeg var full av kreft. Det stod pinadø tre doktrer utover meg, og de var helt enige: - Tusenvis av kreftceller. Ingenting å gjøre. Det er bare å sy igjen . Men for ordens skyld hadde de tatt noen prøver og sendt til Radiumhospitalet. Og plutselig kom resultatet. Jeg hadde ikke kreft, men var full av tuberkulose. Jeg ble kjørt i ambulanse til Bodø. Da var jeg bare delvis ved bevissthet. Men det tok bare tre dager, så begynte bedringa. Etter ei uke satt jeg i senga.
Aldri, verken før eller siden, har jeg vært så nært dauen.
Og det sier ikke lite, for Hans Møllersen er blant de som har vært med på mangt.
Det er velkjent at han var en framtredende og dristig motstandsmann under krigen, riktig en kaldfisk, og kommunist på sin hals. Det er også kjent at han i 23 år satt i kommunestyret for NKP, og at Brødrene Møllersen i si glanstid var blant de største anleggs-entreprenørene i landsdelen.
Når et slikt menneske skal intervjues, er det utallige saker som kan være utgangspunktet. Man veit aldri hvor man havner hen.
Han forteller utførlig om oppveksten sin på Englia, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren var gruvearbeider i Mofjellet - og kommunist, samtidig som han dreiv gardsbruk.
En usedvanlig pliktoppfyllende gruvearbeider. Han var formann i Mofjellet Grubearbeiderforening i ganske mange år. Jeg skal vise dere her. Han henter et bilde av foreningsstyret ute i gangen. - Han la ikke lauvblad imellom, sier han om far sin.
Han hette Hans, han og.
- Det var mye slit, og lite søndagsskole, sier han om oppveksten sin. - Men på tross av at eg arbeidd jævla hardt mens eg va kørv, så ha eg ikkje hatt nån fare av det. Eg ha hatt god helsa.
Det er uunngåelig at vi nærmer oss krigen når vi snakker med Hans Møllersen. Han var 21 år i aprildagene 1940. Han hadde en onkel som var militær. Av denne ble han advart mot å melde seg frivillig.
- Det var for mye rot, sa han.
I stedet begynte Hans på Nordlandsbanen, fram til han fikk seg ei erklæring fra herredsagronomen om at han trengtes heime på garden. Det var nesten umulig å få slutte på jernbanen uten ei slik erklæring.
Dette var innledninga til det illegale arbeidet som Møllersen var i ledelsen for. Det var blitt danna et utvalg for å ta seg av faglig-politisk virksomhet under jorda.
- Vi dreiv med illegalt arbeid og rekognosering, for å si det forsiktig, fra Tysfjord til Mosjøen. I ledelsen var vi bare kommunister. De som ikke var det, ble det.
Men alt dette k a n du ikke skrive, sier han plutselig. - Då kjem du kje heim før seint på kvelden!
Dette blir etterhvert et omkvede i intervjuet, som undervegs tar mange sidespor, for allikevel alltid å vende tilbake til utgangspunktet.
Våren 1943 blir den unge Hans Møllersen sendt som kurer til Oslo, først til ledelsen for Norsk Arbeidsmandsforbund. Så enda lenger inn i farligheta.
- Det ble spørsmål om å ta en tur til Hemsedal. Det var der selveste Gubben holdt til, han Furubotn.
For de av våre lesere som nå ryster uforstående på hodet, kan kort repeteres at Peder Furubotn var den legendariske lederen for de norske kommunistenes aktive motstandskamp under andre verdenskrig.
Turen oppover til Hemsedal var en sak for seg, som vi i her ikke kan dvele lenge ved.
Men det hadde vært et svært nazimøte i Oslo, og på turen ble Hans pent nødt til å samtale med sine medpassasjerer, for det var ei lang reise og trangt om plassen.
I lomma hadde han med seg enda ei erklæring fra denne herredsagronomen heime. Der stod det at han var på reise for om mulig å kjøpe inn treskeverk til ranværingene.
- Så eg gjord meg tåpen og spurt de der nazistan om dem visst nån stan å få tak i treskeverk. Ja, e du fan, sier han med ettertrykk.
- Nei, du kan ikke skrive alle disse detaljene. Da blir du aldri ferdig!
I Hemsedal ble den unge ranværingen ført til Peder Furubotns geriljabase, som lå i ei setergrend inne på fjellet. Han anslår det til å ha vært over førti motstandskjempere der på den tida, med væpna vaktposter og det hele.
- Og det ble stor holloi da de hørte at jeg kom fra Rana. For dette var akkurat under den store opprullinga av Majavatn-affæren. De var i sterk tvil om de skulle la meg få lov til å reise heim igjen. Sjøl mente jeg at treskeverk-fullmakten skulle holde som skalkeskjul, men det ville den jo ikke ha gjort, hvis jeg hadde blitt stoppa.
Mens jeg var der, kom det ei dame dit som hadde vært på et illegalt NKP-møte hvor selveste Rinnan hadde klart å komme seg inn.
På turen til Hemsedal reiste jeg for øvrig sammen med han Gauslo, som ble skutt fjorten dager seinere, da tyskerne hadde stor-razzia mot Furubotns leir.
- De kom med 4 000 mann da de slo til. Furubotn berga seg på hengende håret. Han sa til meg at det var flaksen som berga han.
Møllersen kom heim heilskinna, før razziaen. Men det var nok på hekta. Han berga seg på utrolig vis gjennom Trondheim, hvor det herska unntakstilstand, og hvor han fikk overlevert de viktige meldingene han hadde med seg.
I Rana foregikk motstandsarbeidet for fullt. Den faglig-politiske motstandscella hadde ikke på noe tidspunkt organisatorisk tilknytning til Heimefronten, og Møllersen er den dag i dag helt klar på dette punktet:
- Den norske etterretninga mangla konspirasjon, og her på Mo rakna det for dem flere ganger. Vi visste om forbindelsen mellom Mo og Mosjøen, og visste at det kom til å gå galt etter Majavatn-affæren.
Han nevner Petter Gruben-saka spesielt. Razziaen da den unge motstandsmannen ble skutt, og der man arresterte folk etter startlista til et skirenn, hvor svært mange motstandsfolk hadde deltatt.
- Da jeg hørte at han Holger, minstebroren min, var dratt i veg for å starte i det famøse skirennet, drog eg straks i veg og klappa tak i trøya hans.
Men det var for seint. 17-åringen starta likevel - og ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.
- Det var en tragedie for seg, sier Hans.
- Men no e eg så langt på viddan at du kjem deg aldri heim!
Vi skal likevel fortelle om hvordan den unge ranværingen målbandt de to Rinnan-provokatørene som kom til Englia, listige som slanger.
- Jeg hadde sett at de kom hit i en fremmed bil, og påkledninga deres røpa også at noe ikke stemte. Jeg sa til fader'n at han fikk gå og legge seg, så han ikke kom i kontakt med dem. Sjøl satt jeg akkurat ved kjøkkenbordet og lappa kominger - komager - ja det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er?
De var yderst høflige, og kledd som byfolk.
- Hva holder du på med? spurte de, og eg førklart at eg lappa kominga. De hadde jo aldri vært borti noe slikt, så det vart ei lang utredning om det der komingstellet, om huder og garving og skinn og lær. Ja, det var jo veldig interessant... Men etterhvert forstod jeg på dem at de ble urolige -. Den ene tok så opp et papir, med signaturen hans lensmann Pleym, og de spurte om jeg kjente skrifta. Ja, jeg gjorde jo det, for det var jo lensmannen i Nord-Rana.
Men Hans var snart med å tilføye at en slik øvrighetsperson ikke hadde særlig høg stjerne der i huset. Han smurte tjukt på med ei historie om at lensmannen pleide å være på Hammeren på fest. - Og når han kommer hit etterpå, legger han seg i vedskøtet vårt og sover ut rusen, til presten er gått av stolen, fortalte jeg dem, og ga inntrykk av at dette likte jeg dårlig.
De ble sittende der, og stadig var vi innom denne kominglappinga.
De prøvde å lokke den troskyldige bondegutten med svartebørsvarer og tobakk. Og kanskje frøs han litt på ryggen da de flere ganger kom inn på hvor nært det var til Sverige. Det var ikke mange dagene siden han var kommet tilbake fra en kurertur, helt til Stockholm, og det var ikke få flyktninger han hadde loset over fjella til nabolandet.
- Så sa de at det kunne vært ideelt å ha en radio her, men da svarte jeg dem at jeg abonnerte på Fritt Folk, og holdt meg orientert gjennom det.
De to måtte forlate Englia, uten å ha fått et eneste påtak. Det fikk de forresten heller ikke de andre stedene hvor de prøvde seg her i Rana. Etterpå dro de samme to karene til Lurøy, og rulla opp hele motstandsarbeidet der.
Dette var bare en flik av den nervepirrende hverdagen under okkupasjonen for disse dristige Rana-ungdommene. Det var mange andre ingredienser, som vi ikke kommer inn på her: meneskesmugling, illegale aviser, treningsleir i Sverige (!) og andre vågale sysler.
Han fikk rett. Vi kom uunngåelig ut på viddene. Intervjuet har allerede sprengt sine rammer, og gått ut over den lusent tildelte spalteplassen. Skulle vi ha hatt med alt han ville fortelle, ville det ha blitt en hel føljetong.
Etter krigen var brødrene Møllersen med på å bygge opp det nye Rana, og vel så det. Større og større oppgaver. Større og større bygg: administrasjonsbygget på Jernverket, Revelheigata og alle blokkene på Selfors. Ja, også i Lofoten og i Salten, veger, tuneller, dreiv brødrene. Stadig var Hans Møllersen like standhaftige i sin kommunistiske overbevisning, tross McCarthy-tider, tross sine over 100 ansatte arbeidere.
- Var det ikke vanskelig å både være kapitalist og kommunist. Og hvem var det som reagerte mest, arbeiderne, andre kapitalister eller andre kommunister?
- Det var til sine tider et stort problem. Eg veit då fan ke som va verst.
Jeg var ettersøkt av de innafor NKP som ville knekke meg som politiker. De var fire mann fra sentralkomiteen her for å ta meg, sier han og flirer. - Jeg er fremdeles oppegående og har medlemskapet i orden. I dag er jeg både formann og kasserer i Rana NKP.
Torstein Finnbakk
Siden 01.04.01: