Johannes Moe
- tegnelærer (1923-2000)
Alle de studentene som har satt sine føtter på Nesna Lærerskole - nåværende Høgskolen i Nesna - de siste tredve år kjenner tegnelærer Johannes Moe. Ja - alle - det er knapt noen overdrivelse. Og sannelig gjelder også den omvendte påstand: Johannes Moe kjenner alle studentene som har satt sin fot på Nesna Lærerskole de siste tredve år.
Og lenger enn det, for far hans var lærer på lærerskolen, og han er vokst opp ei en heim som i regelen var fyllt opp av hybelboende bondestudenter.
- Ho mor hadde åtte lærerskolestudenter i pensjon. Om vinteren bodde vi på kjøkkenet, og han far lå og søv middagskvila på tre krakka. Vi hadde ikke råd til å fyre opp stuene. Tenk, nå bor jeg alene her, og jeg bruker alle rommene! Huset er som et helt lite eventyrslott. Tre romslige stuer har han, og det opprinnelge interiøret med brystpaneler er holdt intakt. Mellom to av stuene henger noen flotte portierer. - Det er min mormors brudeslør. Stoffet var gammelt og svært skjørt, men kunstindustrimuseet gjorde en god jobb med restaureringa. Han har kunst på veggene, og de stilrene ærverdige møblene i alle rommene er utvalgt med omhu, av et menneske med formsans. Her får man inntrykk av at ingen ting er tilfeldig, verken farge eller form. Over spisebordet henger ei vakker lysekrone. - Den har jeg kjøpt i Oslo. De sa at han Per Aabel har maken, så da mente jeg at jeg kunne vel trygt kjøpe denne. Han byr på heimbaka smørbrød med heimegravd laks. Huslige Johannes. - Vi var tre gutter, så det var vel naturlig at vi ble lært opp til å gjøre noe i huset. Han far var forresten huslig. Han skjemtes ikke av det, og brød seg ikke om å ta av seg forkleet, sjøl om det kom folk. Johannes Moe ble født i 1923 og døde i 2000. Da intervjuet ble gjort skreiv journalisten at "han er en av disse menneskene som tilsynelatende ikke er blitt verken eldre eller forandret på de 15 år som har gått siden sist vi møttes." Journalisten var neppe den mest inspirerende elev for en formingslærer. Og var det da ikke et ork, ofte, oppe på tegnesalen, Johannes? - Nei, det var mange flotte og positive studenter, svarte Johannes. - Han Oluf Føinum va ein av de aller mest kreative studentan eg har hatt, sa han ved et annet høve. - Uansett hvilke oppgaver han fikk, gikk han løs på dem med iver og glød. I tillegg til Føinum har han også hatt Arne Nilsskog og Bjørg Langseth som elever - anerkjente kunstnere i dag. Nå nyter Johannes Moe sin pensjonisttilværelse i djupe drag, men aktiv er han, som før. For tida vikarierer han som organist i Nesna, for bror sin, Mathias Sælleg Moe. Den dagen vi besøker han, er han engasjert i innsamling til Romania, og Johannes har skaffet til veie 110 par nesnalobba, som skal sendes nedover, sammen med mye annet. Men maling var nok det som interesserer ham aller mest. - Jeg har vært i Provence to ganger det siste året, for å male. Ja, det var frøktelig artig å være på malerkurs, sier han. Johannes har lenge drevet og malt akvareller, men det var først når han ble pensjonist at han fikk anledning til å reindyrke denne interessen sin. Nå forbereder han sitt livs første separatutstilling på heimplassen, med motiver både fra Frankrike og Nesna. - Nei, det e no ikkje så mye. Det e no berre artig å ha noe å hold på med. Han er et utadvendt, men egentlig samtidig beskjedent menneske, Johannes Moe. Derfor lurer han virkelig på hva hensikten skal være med å intevjue ham. Men både han og familien hans er med mange band uløselig knyttet til Nesna lærerskole. Far, Arne Moe, var en av ildsjelene bak skolen, og han arbeidet hele sitt yrkesaktive liv her. Johannes gikk sjøl på lærerskolen under krigen, og har særlig mange sterke minner fra den tida. - Det var en underholdningskveld at han lensmann Drottninghaug kom og varskudde oss om at han hadde fått beskjed, lærerne skulle avsted til fangenskap. Far var blant dem. Det var i 1942, og det var veldig dårlig både med hybler og mat, så studentene ble bedt om å fare heim og ta seg vikariater. Sjøl arbeidet jeg på butikk her på Nesna, sier han. Krigen gjorde at studentene ble ett år forsinka med å ta eksamen. Johannes innrømmer at det ikke bare var positivt å være student på heimplassen, attpåtil med en far som var lærerskolelærer og som attpåtil kunne være ganske bestemt. - Jeg hadde aldri penger. Jeg måtte be om to kroner til å gå på kino. Ja, du kan skjønn det va flaut! Han husker en episode hvor en studiekamerat hadde så fryktelig lyst på melk, men melk var forbeholdt unger og gravide, så meieribestyreren nektet plent å selge så mye som en halv liter under disk. - Da for han heim og kledde seg i kåpe, med ei diger pute på magen. Så gikk han på meieriet og sa - No ska eg ha ban! Da flirte de, og han fikk seg en halv liter melk. Han husker også rektor Arnekleivs åtte-årige sønn, som gikk bort til den tyske vaktposten ved sperringa på vegen til Strandlandet. Dåkk må kje skjøt meg, før eg e berre en alminnelig sivilbefolkning! , sa gutten. Krigen ga han også venner for livet. Etter frigjøringa kom ti serbere på besøk heime hos dem, og for to år siden fikk Johannes for første gang brev fra den ene av dem, som er advokat i Sarajevo. Siden har han besøkt dem, og de har vært på Nesna. - Han skriv norsk så godt, så han må vær en veldig begavet mann. Dattera har hus i Paris. Hun ringte fem ganger og bad meg på besøk, så jeg tenkte skitt au! , og dro - og det var som en drøm! Frankrike står mitt hjerte veldig nært. Johannes har vært der 10-12 ganger. Første gangen var mens jeg var lærer i Oslo. Jeg hadde sønnen til han Arne Okkenhaug i klassen, han som blant annet var sjef for skolekringkastinga i fleire år. Da han fikk et UNESCO-oppdrag i Paris bad han meg om å bli med som privatlærer for guttene hans, på sju, ni og elleve år. Johannes har imens reist seg og gått bort til en kommode ute i den andre stua. Inn kommer han med dagbøkene fra Frankrike-turen først på 50-tallet. Reine kunstverk, ført sirlig i penn av den unge læreren, som allerede da hadde den flotteste handskrift. Og ikke bare det. I tillegg til en tekst som er spekkfull av opplysninger fra dagliglivet den gang, er dagbøkene utstyrt med stilsikre akvareller som illustrerer små og store hendelser under Frankrike-oppholdet. Disse dagbøkene formelig strutter av kreativitet. Journalisten ser uvilkårlig for seg en ung mann med skarp i iakttalkelsesevne, fortellerglede, sikkert språk og talent for maling - hva kunne ikke dette ha blitt til av reise-bøker! Men det skulle ikke gå slik, for Johannes valgte en ganske annen løpebane. Etter ti år i hovedstaden vendte han heim til Nesna. Ja, han hadde egentlig ikke planlagt det slik, sjøl, heller. - Jeg hadde akkurat fått med ei bra lærerleilighet, og tenk at det var vindu på kjøkkenet! Den tida var det slik at enslige skulle ikke ha vindu på kjøkkenet. Det var egentlig Lærerinnelaget sitt arbeid som gjorde at enslige lærere etterhvert fikk litt høgere status. Jeg hadde nettopp flytta inn, og hadde invitert ho mor og han far på besøk, og alt var klart for det, jeg hadde fått tak i billetter til konsert med ho Kirsten Flagstad. Men like før kom den triste beskjeden om at far var død. Så ble det i stedet til at den unge læreren pakket sakene sine og flyttet heim, for å ta seg av sin mor. Han var den ugifte blant tre brødre, så det falt seg slik. Først var han øvringslærer i et par år, og fra 1961 var Johannes Moe ansatt på lærerskolen. - Det var kanskje ikke med lett hjerte jeg flyttet heim. Jeg var fri og frank, og hadde mange venner i Oslo. Men jeg tror jeg gjorde klokt i det, sier han i dag. - Dessuten var jeg sjarmert av miljøet på Nesna. Skolemiljøet var veldig aktivt. Jeg var med på elevkvelder fra jeg var ti år gammel. Det var kvelder med foredrag og underholdning, sang og muikk, folkeviseleik hver lørdag. Det var så blanda med folk fra bygda. Elevene bodde jo på bygda. Dette ble nok verre da elevheimen kom, for det ble en ghetto, og da steg også kravene til hvordan private hybler skulle være utstyrt. - Ville du blitt lærer i dag, dersom du skulle startet på nytt? - Det jeg hadde lyst til, var å bli interiørarkitekt. Men han far sa - Bli lærar og bli heime, så spar du de pengan. Torstein Finnbakk
Tilbake til hovedsida
Siden 01.04.01: