Enig og tro -
til laksen faller?

Dette er fragmenter fra ei ferd til øya Lovund i Lurøy kommune på Helgelandskysten, på leiting etter det e g e n t l i g e Lovund - eller det som skjuler seg bak lundefuglen og laksen. Om vinteren. Vi var på søk etter en utegangersau og en frikirkepastor, men fant dem ikke. Den leser som i den følgende opptegnelsen vil komme til å etterlyse en eneste oppdrettsmerde, han eller hun vil lete forgjeves. Derimot fant vi et lite tettsted hvor trendene, i motsetning til i mesteparten av kongeriket, tilsynelatende har holdt seg helt fra laksen gjorde sitt inntog i 1972: det er m a n g e l på arbeidskraft i det lille samfunnet, hvor alle hjulene går fra om morgenen klokka seks til seine kvelden. De importerer arbeidskraft, og ikke et våningshus står folketomt på Lovund.

Undervegs til Lovund

La oss ikke foregripe begivenhetenes gang, ja, la oss over hodet ikke foregripe. Det hele startet nemlig en tidlige formiddag i januar. I Stokkvågen.
Allerede der, på ferjeleiet, stiftet vi bekjentskap ved det maritime miljø.
- Sædd han i huken dar på styrbord-sio!
Til alt hell er fotografen innehaver av kystskippersertifikat, og kan derfor desciffrere ordren som ferjemannen hauker til oss idet vi og bilen loses om bord i Rana .
Vi er altså undervegs til øya Lovund i Lurøy. Siden det dreier seg om ei øy, er den omflødd, og må derfor fortrinnsvis nåes med båt.
Fotografens allmenkunnskaper skal siden vise seg å bli gull verd på denne turen.
Da vi noe seinere ankommer innseilinga til Onøy, hvor det stadig kretser en stor, svart fugl litt aktenfor tvers, sier han med ett, indignert og med ansiktet vendt opp i lufta:
- Ørnen har fornedret seg selv til en ådselsfugl.
Ferden videre går uten forstyrrelser, og i henhold til ferjetabellen.
Det er ikke mange biler om bord. Frysetraileren med lakseemblem får selskap med renovajonsbilen fra Sleneset.

Diesel og brunsaus

Nede i salongen går livet sin vante gang på respatexen. Det dufter herlig diesel og heimelaga brunsaus fra byssa. Aha, tenker vi, en betydelig standardhevning, man serverer middag om bord. Men jeg blir akk så skuffet. Det er mannskapet som svir seg en skvett til eget konsum. Jeg spiser mitt vasne rundstykke med brød og et plastinnpakket - men velsmakende - wienerbrød fra Herøyholmen, som skylles ned med kaffe.
Imens har fotografen freidig tatt seg en tur på egen hånd og risiko.
Jeg finner ham igjen i styrhuset, hvor han har lånt seg en kikkert og allerede er inne i en passiar om ulike rorstyringssystemer som er i bruk i handelsflåten.
Det viser seg for øvrig at de fleste ombord i Rana er småbrukere på si, med sauer på Dønna, og en av dem har lest Roy Jacobsens bok Seierherrene .
Sjøl gir jeg meg til å beundre leia, og sier minst mulig, av frykt for å avsløre inkompetanse.
Lovunden ligger med sitt halvt snødekte fjell på snei, mens sola driver på og vinterskinner der til venstre, nei babord, over Dønmannen. Lufta er vinterklar og vinterblå.
Lovunden blir større og større. Også Træna synes tydelig der ute, bare en times gange med båt vestover.
- Dem heng pinadø fesk! roper fotografen da vi kjører i land på Lovund.
Javel, så skulle vi altså bli kronvitner i ei fryktelig dyremishandling, tenker journalisten. Men det er Nova Sea som henger til tørks tiloversblitt sei, på slike fiskehesjer som journalisten, en traust, troskyldig innlandsgutt, aldri har sett i bruk tidligere.
Skolen på Lovund har et stabilt elevtall på rundt 40, og gjennomtrekken i lærerstaben er minimal.
På lærerværelset blir vi mottatt av Gunvor Kvarving, nytilflytta til Lovund til jul, etter 24 år i Televerket og Oslo-gryta. For tida er hun lærervikar. Opprinnelig kommer hun fra Steinkjer, og hun gjør det klart at det er en mann som står bak denne flyttinga. Gubben er sjef på Atlantic Styro, kassefabrikken, og Gunvor erklærer at på Lovund har hun strandet for godt, mens hun går igang med å forberede o-fagstimen sin.
Skole har det vært her siden 1898. De nåværende skolebygningene feiret ti års-jubileum sist høst.
- Vi spell fotball, sier de unisont, gjengen med barneskoleelever som vi treffer i skolegården. De legger ballen død såpass lenge at de kan festes til bildet.
Fotball er det store her, forstår vi. Etter skoletid treffer vi noen av dem igjen - på veg til fotballtrening. - Vi har turnering også, og har slått Onøya, understreker de. - I fjor spellt vi imot Nesna, men då tapt vi nåkkæ så inn i markæ...

Seilaksens far

Seilaksen, sa en vittig sjel, var den fornemste fisk som gikk i havet.
Og det var virkelig ei tid da sjøl journalisten knapt kunne tenke seg å sette til livs sitt speilegg uten ei flis rød seilaks oppå - skomakerlaksen - denne smørbrødets proletar.
Og seilaksens stamfar på Helgeland, praktisk talt, står her lys levende foran oss og håndhilser. Og hans navn er Emil Fjellgaard, og fordi det er sno og heller hustri her utendørs mellom husene, byr han oss opp i den gamle brygga hvor seilakseventyret foregikk.
- Det begynte egentlig i 1947-48 første gangen, minnes Emil Fjellgaard (63). - Far min fikk, via gode forbindelser, tak i ei oppskrift fra en god venn.
Ja, det var rett og slett industrispionasje! ler han.
- Den andre gangen vi begynte slik produksjon, var i 1967, og jeg tar med seilaksen på den første IdÀebank-messa hans Erik Bye.
Enkelt sagt består lakse-erstatning av seilfilet-biter som er salta og røkt og farget rød, nedlagt hermetisk i soyaolje.
Fjellgaard viser fram hoved-produksjonsmidlet fra seilaksfabrikken, en elektrisk skjæremaskin som ble hand-matet. Fjellgaard sveiset på et skråstilt plan, og vips, så hadde man Norges første skråskjæremaskin for seifilet. Den skrå snittflata ga ekstra god kvalitet på Go'biten , som var varemerket.
Fabrikken ga sysselsetting.
- Vi hadde oppi åtte-ni kjerringer som pakka, sier han.
- På Lovund har det bestandig vært arbeid til folk. Fra 50- til 70-tallet var det tre fiskebruk her som hengte, og i de åra var absolutt alle i jobb. Ei tid var det elleve fiskebruk i Lurøy. Nå er bare ett igang - på Lovund, og ett er under gjenoppstarting - også på Lovund.
Her har det aldri stått stille, sier Fjellgaard, som sjøl har jobba med fisk siden han var åtte år gammel. Han har vært på kvalfangst, og han var med på storsild-året 1948.
- Den store sei-tida var fra 1955 og fram til 70-tallet. Det meste gikk til Nigeria. Jeg husker et år vi til og med hengte fisk lillejulaften. Da ringte kjerringene og ville ha kallan heim til jul.
Bestefar hans dreiv med fisk, og lenge før den tid var det fiskebruk her.
Under det berømte storsild-året 1860 var det registrert 2 000 mennesker i Lovund. Før stor-året bodde det 12 familier der, etter gulltida gikk tallet ned til 13 familier.
- Aldri har jeg kunnet tenke meg til å bo andre steder, Det er enigheten og laksen som har holdt Lovund så godt oppe. Vi har vært enige bestandig, og har lånt av hverandre når det trengtes. Det eneste vi ikke har lånt, er kjerringene... På innlandet, derimot, har de bare vært enige om Àen enste ting: at de skulle være uenige! sier Emil Fjellgaard.
Men seilaksen på Lovund er for lengst blitt historie. På 70-tallet ble dens domene her ute overtatt av den ordentlige laksen - Den Overordentlige Laksen.

Men nå er det vinter

Om lag 270 mennesker bor på Lovund, ett av de mange små lokalsamfunnene som tilsammen utgjør Lurøy kommune. Det var her lakseeventyret på Helgeland begynte først på høgkonjunkturens 1970-tall. Dessuten er det lundefugl i fleng på øya, som om sommeren invaderes av svenske ornitologer med kikkert, iført knickers og alpelue. Og finner - finske dykkere i stimer. Og så vandrer det skipslaster med nyfikne amerikanerne langs de trange gatene, mens de beundrer de innfødte i sine små hus, og hele tida utbryter sine Marvellous!
Men ikke nå. Nå er det vinter på Lovund.

Rekruttene
Borte i svingen møter vi barnehageassistent Lena Jensen, med seks smårollinger omkring seg, på sin daglige tur. Vi tar dem ned i flomålet for avfotografering.
16 barnehageplasser har de skaffet seg på øya, pluss et titalls på venteliste. Den høge sysselsettinga gjør sitt til at behovet for dagheimsplasser bare øker, slik at de barnevogntrillende mødrene utenfor butikken ønsker ei avdeling til i barnehagen.
I samme bygget som barnehagen ligger tannklinikken, som befolkninga på Lovund sjøl innreda på dugnad for fem-seks år siden.
Det er Hermod Sjøvoll fra Nesna som vikarierer for tida, og med seg har han tannlegeassistent Vivi Moldvik som er ansatt i Lurøy. Sjøvoll har nok å ta seg til. Han arbeider på spreng mens han er her, for han skal nå hurtigbåten heim igjen, så det er med nød og neppe han har tid til å la seg forstyrre i noen minutter.

- Men
jenten di fer

- Det e synd at jenten fer, sier niendeklassingen Ben Rune Nordgård. Når han har gjort fra seg eksamen til våren, akter han å begynne i fast jobb på Nova Sea, den ene fiskeforedlingsbedriften på øya. Ja, leseren har ikke sett feil: På Lovund begynner ungdommen, først og fremst guttene, i fast jobb på fabrikken etter niendeklasse. Skal vi finne slike arbeidsmuligheter ellers i utkantenes Nord-Norge, må vi skru tida kraftig tilbake, til 70-tallet.
Rektor Torleif Olaisen bekrefter at det er slik. Gruppa av 17-18-årige gutter er stor, og de fleste av dem går rett ut i jobb. Dessuten er det en god del skoleelever som jobber på fabrikk i fritida, og tjener seg noen ekstraskillinger på den måten. Og så er det sommerjobb - sommerjobb er sikret til alle. Og den som føler for det, kan ta seg et tenkeår med kroppsarbeid, før eventuell videre skolegang.
Skolen har et stabilt elevtall på rundt 40, og gjennomtrekken i lærerstaben er minimal.
På lærerværelset blir vi mottatt av Gunvor Kvarving, nytilflytta til Lovund til jul, etter 24 år i Televerket og Oslo-gryta. For tida er hun lærervikar. Opprinnelig kommer hun fra Steinkjer, og hun gjør det klart at det er en mann som står bak denne flyttinga. Gubben er sjef på Atlantic Styro, kassefabrikken, og Gunvor erklærer at på Lovund har hun strandet for godt, mens hun går igang med å forberede o-fagstimen sin.
Skole har det vært her siden 1898. De nåværende skolebygningene feiret ti års-jubileum sist høst.
- Vi spell fotball, sier de unisont, gjengen med barneskoleelever som vi treffer i skolegården. De legger ballen død såpass lenge at de kan festes til bildet.
Fotball er det store her, forstår vi. Etter skoletid treffer vi noen av dem igjen - på veg til fotballtrening. - Vi har turnering også, og har slått Onøya, understreker de. - I fjor spellt vi imot Nesna, men då tapt vi nåkkæ så inn i markæ...

Gode naboer

- Vi er gode naboer, sier Magdalena Edvardsen (78) og Arne Berglund (snart 80).
De kommer side om side på spark, fra dagens tur til butikken.
- Jeg bodde på Mo noen år, men flytta tilbake hit, og da ble jeg frisk, sier Magdalena.
- Jeg kom hit som dreng da jeg var 17 år. Så ble jeg gift her, sier Arne, som opprinnelig er fra Utskarpen. - Dette er en veldig lettvint plass å bo på for en pensjonist.
Men Arne Berglund har ikke lagt inn årene likevel, tross at han går i sitt åttiende år. Hele vinteren har han ligget på fiske i Træna.
- Med juksa ette tåskjen.
Klær etter klima
- og en epilog
Heldigvis blir det sjelden eller aldri skikkelig sprengfrost her ute. Men noen få kuldegrader og liten kuling trenger tvers igjennom klærne, hvis man ikke bærer noe vindtett. Dama på butikken sa det: - Her kle vi oss ette klimaet. Pelskåpa utenpå kjeldressen.

Postludium

Vi var nysgjerrige på frikirka. Men pastor Arne Granlund var bortreist.
Renovasjonsbil-sjåføren hadde utegangersauer på Sjonøyene, men på Lovund fant vi ingen av artsfrendene til disse steinalderdyra. Alt kan man ikke få med seg heller.
På Turistheimen svelger vi dagens første kaffe klokka fem om morgenen. Det er blitt tid for å vende heim. Heldigvis husket vi å bestille ferje, som må ringes opp dagen før for å ta denne tidlig-turen klokka seks.

Sammen med dagens laksetrailer er vi på veg heim, mens havet ennå ligger svart, og dagen bare er en anelse lysere himmel langt borte i øst.
Vi har besøkt et lite stykke utkant-Norge der hjulene a-typisk nok går rundt så det ljomer. Her har de definitivt ikke satt ut i livet den nye norske parolen en brøkdel av folket i arbeid . Her er de i jobb alle sammen. Enige og tro. Er det derfor - på grunn av denne enigheten, og fordi de utvilsomt er både dyktige og strevsomme og nøysomme mennesker. Eller er det en idyll, en slags Kardemomme By, som faller inn i folden så snart lakseprisen faller enda lenger på børsen?
Eller vil de igjen skape seg sine storsildår , sin seilaks og sine lakseeventyr , slik at folketallet forblir 270, også inn i neste årtusen?
Ett er ihvertfall sikkert på Lovund: den 14. april kommer lunda tilbake. Alltid den 14. april.


Fembøringen Balder, bygd av Børge Isaksen, Lunderøya i 1993. Båten eies av Lovund Kystlag. Foto: Torstein Finnbakk.

Tilbake til hovedsida