Marlin utafor Sandnessjøen, august 1991.
Marlin utafor Sandnessjøen, august 1991.
TEKST OG FOTO: TORSTEIN
FINNBAKK
Vi la ut fra Jernverkskaia i Mo i Rana,
med fraktebåten Marlin, mens en altfor tidlig morgen fremdeles svøpte sin
tunge presenning over bakhodet mitt, og i magen lå en seig kaffe som en
underjordisk asfaltsjø. Fra messa kunne vi høre de dempa drønnene fra lukene
som blei lagt på oppe på dekk.
Marlin hadde med seg skarve
900 tonn armeringsjern fra Stålverket på Mo, ei last som neppe ruvde. Stålet
bare lå der, nederst i rommet. Noen bunter uoksydert armeringsstål som bare lå
der og var ni hundre tonn.
Ut den uendelige Ranfjorden
var det kaffe og atter kaffe, mens dagen tok til å feste seg på netthinna.
Til da var det en uavbrutt
tradisjon med fraktefart på kysten: Fra den tid da jektene dro til Bergen, og
fra pomorhandelen si tid. Ja, enda lenger tilbake, fra urminnes tid.
Fraktefarta og
distrikts-Norge hørte uløselig sammen. De små rederiene, gjerne bare med en båt,
hørte heime i små lokalsamfunnene langs kysten, der åtte arbeidsplasser, slik
som på Marlin, kunne være det skjøre bolverket mot fraflytting. Kystflåta ga
flere ringvirkninger i grisgrendt-Norge, for båtene trengte forsyninger,
bunkers, reparasjoner på den lokale slipen.
Den gang, først på
90-tallet, stampa frakteflåta stadig i veg. Men det tyntes i rekkene. Det
tyntes.
Marlin med sine 900 tonn i
rommet var ett av disse fartøyene. Hun var ferdigbygd i Mandal i 1970, og døpt
22. mai samme år av fru direktør Kaja Jensen. Marlin var den gang i dansk eie.
Kanskje var hun med sine
knappe seksti meters lengde ikke noen atlanterhavspløyer. Men hun var visst
ingen dårlig sjøbåt, og hadde uten problemer tackla vinterstormer i Nordsjøen.
Men nå var det andre tider,
med 900 tonn armeringsstål til oljeplattformene av betong, som ble bygd på
Hinnavågen ved Stavanger. Nordover hadde Marlin med 900 tonn skrapjern i retur,
for at Jernverket skulle kunne lage nytt armeringsstål, blant Anna til
oljeplattformene. Resirkulering med andre ord. «En evighetsmaskin», som det
heter i visa.
- Det er dekkslasta som gjør
at vi får det til å gå rundt, sa skipper Per Ole Lund. Han er sia den gang
for lengst gått over i ei ganske Anna fart, med kvalsafarier i Tysfjord.
Men ikke alle turene hadde vært
like gode og innbringende.
Ikke uten ei viss motvilje
mintes mannskapet en gang de gikk
med et par hundre tonn råjernbarrer, som en mottaker skulle ha til ballast i
båten sin.
Da de kom fram, var det ingen som gadd å losse båten, så de måtte stå nede
i rommet og lempe opp alt jernet for hand og stable det på kaia.
- Slik var det bestandig før
i tida. Det var ingen som stilte opp for ei frakteskute. Man var nederst på
rangstigen. Man måtte sjøl sørge for å få lasta på land, sa Per Ole Lund.
Kona Anna Lisa og han
utgjorde to tredeler av redersida i enbåts-rederiet Marlin. Begge jobbet om
bord.
Anna-Lisa var på den tida
den eneste kvinnelige matros i den norske innenriks-frakteflåten, kokk-kyndig
matros. Hun sveiva like bra med winsjen som hun sveiva opp med middag i stiv
kuling i byssa.
Utafor Sandnessjøen tok vi
opp en fisker og sjarken hans. Båt og børnskap hadde han med seg til
Stavanger, en tur han gjorde hvert år nå. Sørpå fisket/fiskene 60-åringen
krabbe og makrell. Han hadde åtte unger. Den nest yngste var 16 - den yngste to
år. I Stavanger ventet tre voksne oljejobbende sønner på ham. Underveis med
Marlin sørover benyttet han tida til å stelle sjarken.
Leirfjordingen hadde et
lommeur av sølv. Det hadde onkelen hans fått for tapper redningsdåd, på Åsvær
fyr, nyttårsaften 1917. Orkan og en fryktelig flodbølge raserte
fyrvokterboligen. Havet sto opp i tårnet da fyrvokterfamilien berget/bergene
seg oppover i trappene, men fyrvokterens vesle datter sprang tilbake, og falt
ned i kavet. Da sprang fiskerens onkel til og reddet jenta i siste sekund.
Hedersklokka gikk ennå, 84 år etter dramaet på Åsvær fyr – jeg husker ennå
hvordan den tikkene.
Skipper Lund så pessimistisk
på næringa: .
- Det finnes ikkje ungdom.
Det finnes ikkje ungdom. Gjentok han. - Utflagginga gjør at de ikkje får
fartstid. De førsvinn fra yrket.
Olav Skogmo fra Brønnøysund
var yngstemann om bord, og ferievikar i den firemanns besetninga på Marlin. Han
hadde skipperskolen og alle papirer i orden, men det hadde vært svært
vanskelig å få seg fartstid.
- E ringte et rederi. De
spurt om e hadde fartstid. Nei, kor e sku ha fått det? Spurt e. Ja, du får det
i hvert fall ikke hos meg! svarte rederiets mann. Fortalte Skogmo.
- Ungdommen de nevn ikkje
havet, sa Harald, som var fjerdemann om bord.
- De hører kanskje lite
positivt om sjølivet?
- Æ snakket aldri positivt
om havet, sa Harald.
Han plagdes stadig med sjøverk.
Likevel slo han fast:
- Æ blir om bord tel de hive
mæ på lainn!
I blikkstilla seilte Marlin
forbi idyll etter idyll. Grønne øyer og skjær på Helgelands- og Trøndelagskysten,
med hvite hus og små røde fjøs i ei rolig stø. Sauer på fredelig beite på
en liten grasbevokst holme.
Vi møtte Hurtigruten i et
oljeblankt sund. Ingen mennesker på dekk. Bare duringa fra digre maskiner.
De vanskelige havstykkene
viser seg fra sin solrikeste side på denne frakteferden. Folda, Hustadvika,
Stadhavet - hvor ingen skjærgård skjermer - det er bare dønninger der disse
dagene. Men Marlin duver godt, for 900 tonn armeringsjern i botn gjør den
ekstra rank.
Det mangler ellers ikke på
dramatiske episoder, sagn og historier fra den urgamle kulturen langs kysten.
Mannskapet fortalte historier, om drap og forlis, drukning og redning i de mest
ureine og værharde farvatn som vi passerte.
Imens gikk livet om bord på
Marlin sin monotone gang, de tre døgnene fra Mo til Stavanger. Besetninga på
fire jobbet to og to sammen, - seks timer på vakt, seks timers hvile. Arbeide,
spise, sove. Slik gikk dagene i sjøen, seks uker på jobb, seks uker fri, hvor
skift nummer to gikk om bord.
Jeg fant lugaren min, også
den siste natta mi om bord, som ble avbrutt av dempet/dempede dunk imot
skipssida. Jeg stavra meg opp på brua, skuet/skuene ut over Norwegian
Contractors oljeplattform-landskap på Hinnavågen.
Der skulle jeg med sjølsyn få
se hvordan stålet fra Helgeland ble bundet sammen som skjelett til verdens høgeste
betongplattform - Troll. Det var liksom armeringsstålet bandt sammen dette
landet.
Det første hivet var
allerede på veg i land over rekka på Marlin. Frakteskuta som for lengst er
bare minner.
August 1991. Marlin passerer Brønnøysund. Torghatten midt på bildet.
Olav Skogmo står ved rekka og vinker til familien sin i Brønnøysund.
Rommet, med 900 tonn armeringsstål.
Skipper Per Ole Lund på brua.
Fyr fotografert fra Marlin. I dag er nesten ingen av fyrene bemanna.