En morra jeg kom på jobb stod alle sammen der og hauka og skreik til meg: - Du er oppsagt, gå heim! De har ansatt en heilautomatisk skrivemaskin med fireogførtitusen KB RAM! - Oppsagt? Skrivemaskin? sa jeg nyfikent og storma rett inn til redaktøren, men han sa: - Jeg er ikke redaktør her, gå til nabokontoret, der sitter far min, det er han som er mest redaktør her akkurat nå.
Og som tenkt -. Nå skal jeg ikke trøtte leserne med å dra heile d e n historia, men langt om lenge kom jeg altså fram til den sjuende døra, og det peip et - Kom inn! svakt der innefra. I en settekasse høgt oppe på nordveggen satt en bitteliten kar. - Hvem er du for en? spurte jeg. - Det er jeg som er redaktør her, peip det, knapt hørlig. - Og hvor gammal har du klart å bli? - Femogførti år, peip det, enda mer uhørlig oppe fra veggen. Og vant som jeg er med å gå rett på sak, sa jeg, hest men stolt: - Jeg er oppsagt, men jeg har ansiennitet! - Ansiennitet, mumla kroken, og smatta liksom på det. - Ans... Det ordet har jeg ikke hørt på styggmange år.Og så byksa han ned fra settekassen sin, som om han skulle vært en ungdoms hovedstadsjournalist på 21 som satte på sprang etter en brannbil. - Leksikon! ropte han, og ga seg til å grave og grafse i avisdungene etter oppslagsverk. Men det han ikke visste, var at vaktmesteren hadde brukt Gyldendals store konversasjonsleksikon til å mure opp under tastaturet til Sypriansen, som hadde venta i halvtanna år på å få justert pulten sin.
Jeg skjønte at det heile var til fånyttes, og la straks iveg over gata og bort til arbeidskontoret. - Trekk lapp! skreik de der, og jeg til å trekke og dra. - Hvem er du for en? spurte jeg. - Kølapp, sa lappen. Han hadde mista halvparten av reinen sin etter Tsjernobyl, og resten lå strødd langs Nord-Norgebanen. Nå akta han å omskolere seg til reinholder ved Statens Inngjerdingssentral i Mo i Rana. - Syvogtredve! Det skrapte i høttaleren. - Syvogtredve til Arbeidsmarkedsorganisasjonen! Jeg behøvde ikke å kikke etter for å se at det var meg de mente. Lykketallet mitt har alltid vært trettisju. Til og med i militæret var jeg nummer 37, og der brakk jeg begge beina under vinterøvelsen og ble dimmitert, så det var noe til lykketall, det.Da jeg vel var framkommen til Arbeidsmarkedsorganisasjonen, måtte jeg så ille på do. Der stod ei fager møy og fylte og tømte bøtter og spann heile tida, tømte og fylte og omvendt. - Hvem er du for ei? spurte jeg. - Jeg er kursdeltaker, forklarte hun, mens hun skjente iveg bortover flisene, med ei skvalpende bøtte i hver hand. - Og hva skal du bli? - Fyllebøtte. Det tar akkurat ti uker. - Men får du jobb? spurte jeg usikkert. - Jobb, herma hun og hiksta, - Hikk! Hvem schnakker om jobb? Jeg har fjorten unger og ingen daghjemsplasch.
I gangen utafor møtte jeg Arbeidsmarkedsorganisasjonen. - 37? sa han spørrende, og mønstra meg grunnende. - Du er heldig som er så småvokst, for da skal det bli rørlegger av deg. Det tar bare tre dager, sa han kort. - Men... sa jeg, og grov i lommene etter attester og arbeidsprøver og anbefalingsbrev. - Kom her, sa Arbeidsmarkedsorganisasjonen bryskt, og tok meg med inn i et stort rom. Der kraup en masse stutte mennesker omkring, mens de la rør bortover i krinker og kroker. Og oppe på kateteret stod en lang hengslete rørlegger og ropte: - Legg rør!, mens han vifta med rørtanga si. Men da jeg skreva ut på golvet, satte den ene foten seg fast i en rørstuss som noen hadde lagt der. Og foten var ikke til å rikke, hvor mye de små rørleggerne enn balte og sleit og kleip med de små vannpumpetengene sine. - Doktor Sykehus! skreik de, og tok telefonen fatt.Langt om lenge kom ambulansen. Men de hadde ikke sett seg råd til å sende mer enn Àen mann, så sjuogtredve rørleggere måtte hjelpe til med bårebæringa. Flaks at det var i fotenden de bar.
I mottakelsen gikk det greitt. Der satt det en nybaka pleier som egentlig var en omskolert politimann. Han spurte ikke etter verken navn eller gavn. Han bare tok fingeravtrykket mitt, satte handjern på meg og heiv meg rett inn på operasjonsstua. Der stod en svær, skjeggete kar og venta på meg, med gul hjelm og gruvelykt. Han kikka fagmessig på foten min og rørstussen, og ga bryskt en ordre til sjukesøstra si: - Fenghette! sa han. - Hva-behager? sa jeg. - Fenghette. Vi må sprenge litt her. Rørstussen skal du i hvertfall bli kvitt... - Hva er du for en doktor, som setter slike kruttsterke kurer? spurte jeg. - Jeg mista jobben som sprengningsbas i Sulis. Men nå har jeg gått seks ukers kirurgkurs. Dette er forresten første dagen min her. Søster!... TNT! ropte han. Jeg var ikke sein om å bykse ut av døra med det samme han brølte sitt - Varsko her! Jeg hoppa slalåm på Àen fot mellom alle sengene ute i korridoren, kom fram til trappa, men der snubla jeg og rulla ned alle seks etasjene.Jeg våkna heime i senga mi neste morra, like heil. Da skjønte jeg at alt i hop hadde vært en drøm. Samtidig kom jeg i hug at det var i dag jeg skulle følge sønnen min til fritidshjemmet. Kommunen hadde plutselig stelt istand tusen nye fritidshjemsplasser, og den som kom først til mølla... Jeg var seint ute, så jeg tok ungen under armen, og det bar iveg.
I døra til det nye fritidshjemmet stod ei dame med spisse ører og plirende øyne og tok imot. - Hvem er du for en? spurte jeg nyfikent. - Jeg er ny her. Nyutdanna, med seks dagers kurs i fritidshjemspedagogikk. Tidligere jobba jeg med rotteforsøk i staten. Men det blei stoppa av miljøvernhensyn... Hei du heslige lille knøttet der, inn i buret med deg! Ellers blir det tredemølla resten av dagen! peip hun, mens værhårene stritta hit og dit. Du har nok allerede ant at jeg treiv tak i sønnen min og langa ut. Og drømmer jeg ennå, så våkner jeg vel en vakker dag.