Gi meg en blomst

Av Berit H. Hagen

Gi meg en blomst mens jeg lever.

Gi meg en rose så rød.

Legger du blomst

eller krans

på min grav,

husk;

når jeg seiler

til hinsides hav:

Det trengs ikke når jeg er død.

Gi meg en blomst mens jeg lever.

En du kan glede meg med.

Skjær ikke stilken

på rosen

så rød.

Ta ikke liv

for en sjel

som er død,

som ei mer en rose kan se.

Jeg gir deg en blomst, for du lever.

Et tegn på min kjærlighet.

Du ser alle roser

og er meg

så nær.

Hvor lenge vi blir

her på jorden,

det er

det

heldigvis ingen som vet.

Om vennskap

For mange er penger det beste på jord,

Diamanter og gull har verdi.

Men for MEG er det viktigste her i livet

Blant annet venninna mi.

Vennskap kan ikke måles i kroner,

I unser eller karat.

Så husk, kjære menn'ske: Ta vare på vennskap,

Venninne og kamerat.

Regnbuens mysterium

Lærde har visstnok i alle de år

Lurt på hvor enden av regnbuen står.

Men jeg vet svaret og vet det er tull

At buen tar slutt i en gryte av gull.

Regnbuen er som kjærligheten

En prøvelse for tålmodigheten.

Jager du disse, hva tror du du finner?

Skjønnhet og lykke som flyktig forsvinner.

Leter du etter en hjertens tro

Og håper å fange en kjærlighetsbro?

Du lengtende sjel, hør et råd fra meg:

Let ikke lenger, den kommer til deg.

Regnbuen, den er en kjærlighetsbro

Og på midten av denne, der møtes vi to.

Den er laget av luft men er sterk som granitt,

Har start i ditt hjerte

Og ender i mitt.

De trengtes kvaler

Jeg lider de trengtes kvaler.

Det trykker og sprenger på.

Jeg får ikke gå fra timen

Og må holde til jeg blir blå.

Jeg lider i trengende stillhet,

Min blære er smertende full.

Hele min konsentrasjon

Er med på å slippe ut null.

Jeg lider med sprengende mage.

Bena krysses fortvilt.

Enn om det kommer en blow-out?

Krampaktig stønner jeg stilt.

Jeg lider de trengtes kvaler.

Buksa er ikke som før.

"FAAN" jeg hyler hysterisk.

Med sildring jeg renner på dør.

Jeg led de trengtes kvaler.

Drypp, drypp, drypp…

Jeg vil føle

Jeg vil føle nærhet

Ved å ligge tett inntil deg.

Mens du stryker meg

Vil jeg kjenne deg nære

Og smelte sammen med deg,

Så vi blir til ett.

Jeg vil føle trygghet

Ved å stå med armene dine

Rundt meg.

Mens du holder meg

Vil jeg kjenne sjelen

Falle til ro,

Og klemme deg hardt

Så du aldri forsvinner.

Jeg vil føle kjærlighet

Ved å se på deg.

Mens du sover

Vil jeg kjenne brystet

Fylles av ømhet

Og felle en tåre,

Så du forstår at

Jeg elsker deg.

1 x 1 meter

Sommerregn

Det er to merker på ruten

Etter pannen og nesa mi.

Flatklemt for å se

På det evige, ustoppelige regnet.

Folk ligger i sjøen ved stranda,

Vaker og duver med bølgene,

Svømmer rundt og springer opp

Fra vannet når det begynner å regne.

De vil ikke bli våte i håret.

Lummert, trykkende.

Tiden står plutselig stille før tordenværet

Bryter løs.

Sprakende, dundrende lidenskap

Jager over himmelen

Mellom skyene

Mellom fjellene

Mellom to merker på ruten

Etter pannen og nesa mi

Flatklemt for å se

Det ekstasiske skuespillet.

Sommerregnet, varmt og tett.

Mennesker har dratt til månen

De har temmet ville dyr

Og elektrisitet

Og har laget nok våpen

Og bomber

Til å sprenge jorda flere ganger

Også klarer de ikke å stagge et lite tordenvær.

Sommerregnet, varmt og tett.

Jeg liker det, jeg.

Hvis!

Hvis det ikke fantes våpen,

hvis det ikke var noen som tenkte på krig

Ville verden bli god å leve i.

Hvis det ikke fantes kjeltringer,

hvis det ikke var noen som tenkte på lovbryting,

Ville verden bli god å leve i.

Hvis det ikke fantes penger,

hvis det ikke var noen som tenkte på rikdom og formuer,

Ville verden bli god å leve i.

Hvis det ikke fantes rasehat,

hvis det ikke var noen som tenkte på forskjell,

Ville verden bli god å leve i.

Hvis det ikke fantes politikk,

hvis det ikke var noen som tenkte på makt og berømmelse,

Ville verden bli god å leve i.

Angst.

Hei, lille kongero

Hei på deg, der du kravler.

Over stein og pinner, over gress og sand.

Hei. Er du klar over at jeg nå styrer livet ditt? Jeg bestemmer skjebnen din. Er du ikke redd meg? Eller ser du meg ikke der du travelt haster over marka?

Jeg kan drepe deg. Ved et enkelt lite trykk med hælen, kan et lite vesen plutselig forsvinne. Jeg vil ikke høre noe knas, eller noe dødsskrik. Bare vinden, som rolig hvisker i trærne. Bare vinden, som forteller om de tusener, millioner levende vesener som dør hver dag.

På en måte er vi like, lille kongero.

På en måte er jeg akkurat som deg. Du ser ikke redd ut, selv om jeg kan drepe deg.

Jeg ser heller ikke redd ut, selv om jeg vet at stormaktene kan knuse meg under skohælen. Akkurat som jeg kan gjøre med deg, lille kongero.

De vil heller ikke høre noe skrik. De vil heller ikke se restene, levningene som ligger igjen.

De vil bare høre vinden, som hvisker om de tusener, millioner levende vesener som dør hver dag.

Allikevel, lille kongero, ser vi ikke redde ut. Men, angsten ulmer i oss. Frykten for å dø, ligger i oss alle. Stormaktene er også redde. Visste du, lille kongero, at neste krig ikke får noen seierherrer? Stormaktene vet det. Jeg vet det. Du vet det.

Allikevel fabulerer folk og krig, vold og ødeleggelse.

Allikevel, lille kongero, står jeg her og fabulerer om atombomber og skohæler.

Jeg er som en gud for deg. Jeg bestemmer om du skal få leve videre eller ikke.

Og du fortsetter bare å krype, helt uvitende om at du har fått en gud.

En Gud!

Jeg vet ikke hvorfor, lille kongero, men i dag skal du få leve.

Vinden skal ikke hviske om mine offer i dag.

…å bli gammel…

(Til farfar, 82 år i 1988)

Det er ingen skam å bli gammel,

Og bli svimmel og gå med stokk.

Det er ingen skam å erkjenne

At kroppen har snart fått nok.

Det er ingen skam at du glemmer,

Det er jo en del av ditt liv,

En del av prosessen å eldes;

En fødsel i nytt perspektiv.

Det er ingen skam å få eldes

Og sitte med minner fra før.

Det er ingen skam å bli gammel,

Det vet du den dagen du dør.