En gang i -87? Skolestil. 

ETTERPÅ ER DET FOR SENT

Giret i første, hånden hviler på spaken. Clutchen inn, trø gassen i gulvet og slipp clutchen. Bilen skyter framover, to svarte striper ligger igjen på asfalten. Et lag av svidd gummi.

Inn med clutchen, sett'n i andre. Du er allerede oppe i 60, sett'n i tredje. Veien fyker forbi, det sitrer i deg når nåla viser 90. Sett'n i fjerde, og du er klar til å møte alt.

Du fylles av en merkelig trang, en vemodig lengsel. Med kjerra i 120 bortover asfalten fyker naturen forbi.

Fortere, fortere. Noe river i deg, vil ut. Villskapen sliter i kroppen din, fortere, herregud, fortere. Følelsen av makt, det å kjenne at du har kontroll over de 80 hestene under panseret... det sitrer sterkere i kroppen din.

Snart har du ikke makten over bilen, det er bilen som tar makten over deg. Men du gir faen. Gir totalt faen i alt. Vil bare fyke bortover landeveien så fort du kan, legge problemene bak deg ved å rase gjennom landskapet. Vil bare høre motoren jobbe, vil bare føle spenningen ved å suse avgårde, ekstasen ved å kjøre fort.

140 km/t, herregud, du har en slags langvarig utløsning under hele det ville rittet der hestene stormer fram med deg i salen. Du er herren! Du har makten!

Det er farlig, du vet det er farlig. Men du gir faen, gir totalt faen. Det eneste du ønsker er å føle villskapens ekstase i fartens rus. Det eneste du vil, er å få ut det som river og sliter i deg, få lengslene ut ved å presse bilen til det ytterste.

Ga du totalt faen idet motoren ble presset inn i kupeen for å knuse bena dine også? Ga du faen da du smadret bilen som kom imot, som ikke hadde en sjanse til å styre unna? Ga du faen på sykehuset? Da du lå der med slanger og ledninger over alt, da den sterile lukten ulmet i hjernen din og legen kom med et alvorlig ansikt og sa at du aldri ville bli i stand til å gå igjen.

Ga du faen da foreldrene dine gråt ved senga di, og du leste i avisen at du hadde drept et menneske?

Ga du faen da også?

Nå er det for sent. Det er for sent å bremse, for sent å gire ned. For sent å tenke på hva du ikke skulle ha gjort.

Du har et liv av villskap og fart bak deg. Et liv i spenning og svimlende ekstase. Et liv i en kupé med ratt og gir i hendene og sitring i magen.

Hva har du foran deg nå? Et liv i rullestol med anger og bitterhet i hendene og den gnagende samvittigheten i magen. Et liv med svunne minner og harde tårer. Et liv, som skal fylles med reiser og besøk rundt på skoler i landet for å forbanne farten, forbanne ungdommens villskap. Et liv viet til å advare andre mot det du selv var offer for.

Du skal snakke med kraft i stemmen. Du skal rope det ut til den bakerste raden i salen med den samme villskap og lengsel som du følte da du suste bortover veien med motoren i din hule hånd.

Du skal si at de må tenke før giret smeller i fjerde. Du skal be dem om å vokte nålens ekstatiske stigning på speedometeret. Du skal trygle dem om å kontrollere villskapen, lengselen og trangen til å leve farlig.

For etterpå - skal du si og være et levende, skremmende bevis - etterpå er det for sent.

----------

(Innlegg i Radio Sesam - i den tia jeg drev med det)

Nesten hver helg skjer det ulykker på veiene. Nesten hver mandag kan vi lese i avisene om alle kvestelsene som har pågått i helga som var. Og for det meste er det ungdom som kvestes og lemlestes. Tankeløs ungdom. Vill og tankeløs og vågal ungdom.

Den helga jeg tenker mest på, gikk det ikke smertefritt. En skjebnesvanger helg en gang før sommerferien 1987. Fem ungdommer mistet livet, og mange ble relativt hardt skadet. Alderen? Fra 20 til 24 år.

Den mest oppsiktsvekkende ulykken var vel den som skjedde på Orkanger, der den ene føreren stakk av etter kollisjonen. Det var ingen som mistet livet, men den 11 år gamle jenta i bilen som ble stående igjen, ble hardt skadet.

På Kvithamar skjedde det en frontkollisjon på søndagen den samme helga. Også her var resultatet "bare" kvestelser, men ikke så alvorlige.

Men i Skien, Tønsberg og Ålesund gikk det ikke så bra. En på 23 år og to på 20 kommer aldri til å kjøre på norske veier igjen. Som så mange andre ungdommer er de nå tre tall i statistikken over drepte trafikkoffer.

Det er ikke bare sjåførene som blir drept eller lemlestet. Passasjerene er også ille utsatt. Jeg vet at det sitter mange sjåfører og hører på meg nå. Og dere har vel alle en eller annen gang hatt passasjerer i bilen. Du, som er bilfører, har du noengang tenkt over at når du har en eller flere passasjerer i bilen du kjører, så er du ansvarlig for andres liv? Har du tenkt over det?

Mange ungdommer kjører for fort. Mange ungdommer kjører alt for fort. Og mange ungdommer kjører så alt for fort at det en gang går galt og de kjører seg i hjel. Greit nok når du sitter alene i bilen. Da har du bare ditt eget liv å stå til ansvar for. Da er du alene om spenningen og setter ikke andres liv i fare når du trør gassen i bånn. Slakk av litt neste gang du har passasjerer da, vær så snill. Og selv om du føler deg som verdensmester i råkjøring, så tenk på at det ikke bare er du som kan bli lemlestet. Omgivelsene består stort sett av medtrafikanter. Og det kan komme en bil imot når du kjører forbi en annen. Det kan eksplodere et hjul når du minst aner det. Og svingen som du så fint la deg inn i, kan være glattere enn du beregnet. Da hjelper det ikke med høye tanker om sin egen svinkjøring. Da hjelper bare fysikkens lov.

Lurer på hvor mange ganger du vil rulle rundt, og om du havner på taket. Lurer på hvor langt du eventuelt vil rulle før det som er igjen av bilen din stanser. Lurer på hvilket hjul som vil punktere når du kjører i 100 km/t. Lurer på hvor høyt smellet blir når du frontkolliderer.

Har du tenkt over hvor stille det er etter en kollisjon? Først det dundrende smellet. Så... en fullkommen stillhet.

Neida. Jeg sitter ikke her og sier at det vil skje. Jeg vil ikke at det skal skje. Jeg vil bare at du skal tenke neste gang du får trangen til å kjøre for fort. Tenk på hva som kan skje, og mest av alt: Tenk på dem avisene har skrevet om, dem som det skjedde med.

Du får ikke en sjanse til, det vet du. Og vi vil jo alle leve,... vil vi ikke det?

Jeg kjører bil jeg også. Et legendarisk kvinnfolk bak rattet, med den forskjell at jeg er ung. Dessuten liker jeg å kjøre fort. Det kunne vært meg selv jeg snakket om helt i begynnelsen, men jeg kjørte ikke inn i noen. Jeg ble ikke lemlestet. Jada, jeg har prøvd bilen min, hvem har vel ikke hatt lyst til å teste bilens egenskaper på en herlig rett strekning? Men gang på gang etterpå har jeg tenkt: "Herregud, så heldig jeg var den gangen, siden jeg nå er i live." Jeg var heldig. og du som sitter og hører på meg nå og som en eller flere ganger har kjørt for fort... Du var heldig, du også. Dere var heldige, alle sammen.

Egentlig finnes det to typer råkjørere. Den ene typen er den som kjører fort fordi de syns det er morsomt og spennende. Den andre typen er de som kjører fort på oppfordring fra kamerater, som tøffer seg ved å råkjøre. Det er den siste typen som er farligst, for de gir for det meste blaffen i omgivelsene. Forholdsregler. Ting som kan skje.

Jeg prøver å finne utfordring andre steder nå, andre steder enn på veien. Jeg har ikke lyst til å bli et nummer i en eller annen pervers statistikk over så så mange dødsfall og så så mange lemlestelser i trafikken. Niks. Og det vil sikkert ikke du heller, vil du, vel?

Du kan bli din egen skytsengel ved å fortrenge fartsdjevelen. Det er en fin start på å fortsette å leve. Dagen i dag er tross alt den første dagen i resten av ditt liv.

----------

Tenk deg å være ambulansepersonell. Tenk deg å være den første som kommer til stedet der ulykken nettopp har skjedd. Det første du ser er en bil, eller det som var en bil. Nå er den bare en ugjenkjennelig vrakhaug. Og du må prøve å lukke ørene. Skrikene kan drive enhver til vanvidd, de kommer fra en fyr i førersetet, en som utrolig nok lever i denne sammenkrølla jernklumpen. Du går nærmere og får se vedkommende ved siden av ham som skriker…

Tenk deg å være ambulansepersonell ved en bilulykke. Har du tenkt over hvor mange blodige, forvridde kropper de ser i løpet av en uke, en måned, et år? Har du tenkt over hva du ville gjort hvis du kom til en ulykke, en som er så fersk at ambulansen ikke har kommet fram enda? Ville du stilt deg i veikanten og spydd etter å ha kastet et blikk på vraket og innholdet? Eller ville du tatt sjokket etterpå? Mange gjør det. Mange stålsetter seg og tar reaksjonene etterpå.

Du har altså kommet fram til vraket, har kanskje en gang for lenge siden lest et hefte om førstehjelp. Ord som "stabilt sideleie" eller "sirkulasjonssvikt" fyker gjennom tankene dine, men det du egentlig skulle husket, er langt borte. Du stopper kanskje en annen bil og ber sjåføren om å ringe etter ambulanse et sted, fortelle hvor du er. Så henter du førstehjelpsputa i bilen din. Du vet, den som alle oppfordret deg til å ha, men som du kjøpte nesten under tvang fordi "du kommer da ikke opp i noe sånt."

Kanskje du slo av tenningen på vraket. Kanskje det eksploderte før du rakk å gjøre noe. Det eksploderer nesten alltid på film, det har du sett. Du er kanskje litt redd for å gå nærmere, du vil jo ikke blåses til himmels, heller.

Men ingen eksplosjon skjer og du starter på en oppgave som du er langt fra kvalifisert for. Hva brukes alle de rare bandasjene til i førstehjelpsputa? "Trykkbandasje" står det. Det står så mye rart. Sunn fornuft er de eneste kunnskapene du sitter inne med, og aldri har du følt deg så utilstrekkelig som nå.

Sunn fornuft, ja. "Han fyren i forsetet," tenker du, "... han kan da umulig få puste." Hodet ligger så rart. Du bøyer det bakover og hører at han gisper etter luft. I live i alle fall. Du passer på at han støtter hodet mot nakkestøtten og tar en titt på passasjeren. Ved synet av kroppen ved siden av, får du lyst til å spy, men du stålsetter deg. Henne kan du i alle fall ikke hjelpe, så du konsentrerer seg om sjåføren.

Hva sier du til en som nettopp har kjørt i hjel et menneske og som selv sitter fastklemt i vraket av sin egen bil? Hva faen snakker du om? Fortvilet forsøker du å oppmuntre ham, hvis han er bevisst. Og da ambulansen kommer, er du gjennomvåt av svette, du skjelver. Sliten i armen er du også, av å holde hodet oppe på sjåføren, bokstavelig talt. Og når ambulansen har dratt og brannvesenet har pakket sammen - for de måtte selvfølgelig komme og skjære i vraket for å få mennesket ut - når alt er over, da kan du avreagere.

Noen spyr. Noen setter seg i veikanten og gråter. Noen bare sitter i bilen etterpå og stirrer tomt foran seg med hodet fullt av ingenting. Da kan det være godt å snakke med noen. Da kan det være godt å få mental førstehjelp, for det kan du virkelig trenge etter en slik opplevelse.

Det var egentlig ikke meningen å reklamere om førstehjelp nå. Jeg er (var) medlem i Norsk Folkehjelp Sanitet Trondheim og står kanskje bedre stilt enn de fleste som hører på meg nå. Men uansett vil jeg aldri føle meg tilstrekkelig nok. Det gjør ikke alle ambulansesjåfører heller. Noen ganger kan synet av et knust og blodig menneske bli for mye.

Verken du eller jeg har lyst til å ende våre dager som en blodig haug i et bilvrak. Ingen har lyst til det. Så la oss tenke før giret smeller i fjerde. La oss vokte nålens ekstatiske stigning på speedometeret. La oss prøve å kontrollere villskapen, lengselen og trangen vår til å leve farlig.

Vi har jo sett så alt for mange bevis, både døde og levende, på at etterpå er det for sent.