-85? -86? 

DET GAMLE OG DET NYE

Nyttårskveld. Stjernene funkler på himmelen, gnistrer i mørket.

Det er kaldt. Atten grader under nullpunktet, atten speik celsius.

Snøen er tørr og løs, også gnistrende. Den tar imot lyset fra vinduene, sender det tilbake som millioner av stjerner nede på bakken. Snøen. Tørr som mel, fyker opp ved det minste vindpust.

Sakte blir stillheten, den tette, intime roen brutt. Snøen knirker for hvert skritt som tas av den som drister seg til å utfordre stillheten. Frosten skjelver i ånden fra den som våger å trosse kulda, fra den som etterlater seg avlange, kalde spor i tørr snø. En mørk, krumbøyd skikkelse vasser over det tomme torget, blir omhyllet i glansen fra juletreet, det står stolt og brer ut sine grønne greiner midt på den åpne plassen. Treet strekker seg eter skikkelsen, etter den krumbøyde kroppen som utslitt går forbi. Det virker som om all verdens synd og urett hviler på skikkelsens skuldre der den tungt labber avsted.

Det er en gammel mann. Ansiktet er omhyllet av hvitt hår og skjegg. Huden er rynket, øynene små og slitne. Han ser herjet ut, som om livet har fart ekstra hardt med ham. Frosten har bitt seg fast i skjegget hans, henger som bittesmå, glitrende istapper. Med tunge, slepne skritt går han langsomt over gaten, ut av juletreets varsomme skinn.

Han holder noe i armene. En liten bylt, pakket inn i varme tepper. Den gamle trykker bylten varsomt inn mot brystet sitt, prøver å gi litt varme til det lille levende vesenet han bærer. Det er et barn. Et lite, nyfødt spedbarn som klynker i bylten da den gamle stopper opp og hoster tørt.

Det er snart midnatt og like kaldt. En krumbøyd gammel mann går langsomt opp alèen til det lille huset. For hvert skritt han tar, skyves den tørre snøen litt til siden, lager striper i snøteppet. Han er sliten, nesten utmattet. Årets hendelser har satt sine spor i ham også, slik han gjør der han krysser det jomfruelige snøteppet, slik det neste året vil prege spedbarnet. Ømt klemmer han bylten inntil seg, hvisker noen trøstende ord. Det kalde, hvite skjegget hans kiler barnet i ansiktet, barnet gurgler lykkelig.

Han stopper foran døra til det lille huset og lytter. Ånden driver hvit ut av munnen hans, kulda kryper ned i de gamle lungene, han hoster igjen. Glade, dempede lyder trenger gjennom døra. Nyttårskvelden feires for fullt der inne. Den gamle smiler vemodig, ser på spedbarnet og kjenner brystet bli fylt av ømhet over den lille.

Døren går opp, han trør til siden. Mennesker lager nye spor i snøen, ramler ut av det lille huset og ofrer ikke den gamle et blikk. Ikke så rart, de kan jo ikke se ham i sin lykkerus over det nye året. Mens raketter og stjerneskudd blir tent og lykkeønskninger om det nye året utveksles, bøyer den gamle mannen seg og legger bylten med barnet innenfor døra. Han hvisker noe, stryker det myke barnekinnet med en kjærlig, ru hånd og retter seg møysommelig opp igjen. Langsomt snur han ryggen mot huset og går mot byen, blir luft og ingenting. Bare sporene i snøen kan vitne om at han har vært der. Bare de kalde sporene kan fortelle om det lille husets besøk av nyttårsvisjonen, slik alle hus i byen kan bevitne det.

I hvert hjem ligger et lite spedbarn bragt av en gammel, sliten mann. I hvert hjem ligger visjonen om et lykkelig nytt år. Et nytt år som er klar til å ta imot de samme byrder som det gamle. Lik et nyfødt barn og en gammel mann.