GUTTEN TIL PAPPA

Den er litt tung, selv om den er liten. Det sorte stålet glinser i det svake soveromslyset og tresjeftet er blankt og skinnende.

Espen ser storøyd på det fine våpenet som pappa holder foran ham. Det er en High Standard Supermatic Sitation og selv om det bare er kaliber 22, så er det et dødelig våpen.

Espen er tolv år gammel. Han får ikke bli medlem i den lokale skyteklubben slik som faren enda, men Espen har fått lov til å bli med pappa på skytebanen og se på.

Pappa har nettopp kjøpt våpen. Før måtte han låne av de andre i klubben, men nå har han kjøpt sitt eget. Og Espen er veldig imponert. Tenk at pappa har sin egen pistol!

"Se her," sier pappa og peker bakerst på våpenet. "Det er sluttstykket. Og det..." Han peker under pistolen før han løsner på noe og drar det fram. "... Det er magasinet. Når du legger kulene oppi magasinet..." Schmokk, og magasinet er på plass.

"... og trekker sluttstykket tilbake og slipper det igjen..." To klare, metalliske 'smekk' lyder kjapt etter hverandre når pappa drar sluttstykket tilbake og slipper. "... så blir en kule hentet fra magasinet og dyttet inn i kammeret. Og så er det bare til å trykke av. Er den ikke fin?"

"Jo," nikker Espen og samtykker villig, pistolen er fin.

"Vil du holde den, Espen?" spør pappa og rekker den mot sønnen som forsiktig tar imot. Pappa viser ham hvordan han skal holde den, men den er litt for tung. Espen holder pistolen med begge hender. Da skjelver ikke kornet når det ligger i skuret og han sikter stødigere. Pappa smiler stolt ved synet av sønnen.

"Jeg skal på skytebanen i morgen, Espen. Vil du være med? Kanskje du får prøve den, også. Du er jo gutten til pappa," sier han og Espen blir veldig glad i pappa når han sier det. Og når han legger seg om kvelden er han spent inni seg og kry for at pappa stoler på ham og vil la ham prøve pistolen.

De skal dra tidlig på skytebanen, for da er det mindre folk og de får være mer i fred. Derfor har Espen lagt seg tidlig. Pappa skulle også legge seg tidlig. Han og mamma skulle bare ta en drink først.

Det er nær midnatt da Espen våkner og oppdager at han har sovet. Og av lydene på stua forstår han det han mange netter før har våknet av og forstått. Pappa har tatt mer enn en drink. Pappa har tatt mange. Og når pappa har tatt mange drinker, er ikke Espen glad i ham lenger. Da syns han bare synd på mamma og ønsker at pappa skal dø.

Espen farer sammen idet lyden av et glass som blir knust, trenger gjennom veggen. Han stirrer ut i det mørke rommet. Da pappa roper og mamma hyler, trekker Espen dyna over hodet for å stenge lydene ute. Den lille kroppen krøker seg sammen og skjelver. Men selv om dyna er tykk, klarer den ikke å stenge lydene ute så veldig godt. Da en stol går i gulvet med et brak og mamma roper av smerte, begynner Espen å gråte.

Pappa hadde sagt at Espen er stor gutt nå. Det var derfor han skulle få bli med på skytebanen og prøve pistolen. Store gutter gråter ikke. Men Espen gråter og han roper inn i dyna at pappa skal stoppe.

"Stopp, stopp, stopp," roper Espen fortvilet og husker hvordan mamma så ut dagen etter sist gang pappa tok for mange drinker. Espen har ofte sett mamma sånn. Den ene siden av underleppen var blå og hoven, hun kunne nesten ikke smile til ham. Det ene øyet var lilla og hovent rundt, og på halsen hadde mamma hatt store, blå flekker.

Det var de merkene som Espen hadde sett, for mamma hadde hatt klær på. Men han skjønte at under klærne var det flere merker fordi mamma skar smertegrimaser og stønnet hver gang hun satte seg, selv om hun prøvde å skjule det. Espen hadde forstått det og vært redd for pappa en stund etterpå. Og så begynte pappa i pistolklubb og Espen fikk lov til å være med. Helt til nå har Espen vært like glad i pappa som før. Men nå vil han at pappa skal dø, for han vet hvordan mamma kommer til å se ut i morgen.

"Stopp," roper Espen og slenger av seg dyna mens han hikster av gråt. "Stopp, pappa. Vær så snill, STOPP." Men mammas gråt gjennom veggen forteller ham at pappa ikke har hørt ropene hans. Hvordan kan Espen få pappa til å stoppe når selv mammas bønner om nåde ikke rekker frem? Espen klarer i hvert fall ikke å stoppe pappa gjennom veggen.

Da lyden av nok et knust glass i veggen høres, hopper Espen gråtende ut av sengen og løper ut av rommet sitt. Men da han stopper sjokkert i stuedøra, ønsker han at han hadde blitt i senga med dyna over hodet. Dette vil han ikke se, men han klarer ikke å ta øynene vekk fra foreldrene.

Pappas rygg er det første Espen ser. Han står bredbent og svaiende med hendene truende langs sidene, klare til å slå. Mamma ligger på gulvet, helt sammenkrøket. Hun skjelver og hikster, og er bustete på håret. Når hun ser opp på pappa, tar Espen et skritt bakover.

Mamma ser veldig redd ut. Sminken hennes har rent utover for hun er svart under øynene, med sminkestriper nedover kinnene. Men den røde stripen fra den ene munnviken og ned til haken, er ikke sminke. Og den samme røde fargen renner fra et sår på det ene kinnbenet. Mamma ser så redd ut at Espen begynner å gråte igjen.

Da pappa plutselig snakker, skvetter Espen, for dette er ikke den pappaen han kjenner.

"Ditt jævla svin, har du blødd på teppet igjen?" sier pappa og Espen legger en hånd for munnen for å kvele gråten. Pappa svaier igjen og mister nesten balansen da han sparker mamma i magen. Han må ta et par ustø skritt bakover mens mamma stønner av smerte. Stønnet hennes dør ut i en gurglende, nifs lyd.

"SE," brøler pappa og Espen farer sammen, øynene til den 12 år gamle gutten lyser av uforståelig frykt. Pappa peker med en dirrende finger på en liten, mørkerød flekk på det lyse teppet og mamma hikster mens ansiktet forvrenger seg i frykt og smerte.

"Din gris," sier pappa med sint stemme og griper tak i nakken og håret til mamma. "Jeg er gift med en gris."

Da pappa presser mammas forslåtte ansikt ned i gulvteppet og den mørkerøde flekken, og gnir henne fram og tilbake, klarer ikke Espen å stå rolig lenger.

"Stopp da, pappa," skriker han, springer bort til pappaen sin. "Hvorfor gjør du sånn?" Espen henger seg i armen hans, prøver å få ham til å slippe det brutale grepet i mammaen. Og pappa slipper, stirrer uforstående på den fortvilte sønnen sin med et uklart blikk før han tar tak i Espens nakke og slenger ham oppi sofaen som en vott.

Espen kravler seg opp og stiller seg på gulvet med skjelvende ben. Grepet i nakken gjorde vondt, men det er ingenting mot smerten Espen føler inni seg når det går opp for ham hva pappa gjorde. Og da Espen vakler forskremt og hikstende bort til døren han kom inn, har han øynene hjelpeløst festet på pappas rygg igjen. Og pappa holder mammas hode fast med et godt grep i håret med den ene hånden, mens han slår henne med den andre.

Med mammas smerteskrik i ørene springer Espen inn på foreldrenes soverom. Han river opp skapdøren, hiver til side noen gensere og finner det han leter etter. Det ligger en liten eske i samme plastpose som pistolen, full av ammunisjon. 'ELEY LR pistol', står det. En blå eske med femti '22.RF long rifle' og 'Warning, keep out of reach of children', men Espen bryr seg ikke om å lese det som står på. Dessuten skjønner han ikke så mye engelsk allikevel. Han pilker en kule ut av esken og prøver så godt han kan å dempe skjelvingen i kroppen og huske hva pappa sa før på dagen.

Med litt fomling får Espen løsnet magasinet. Han drar det ut. Det er plass til ti kuler, men han presser bare en kule nedi. Med den avrundede enden fram, for det er sikkert riktig sånn. I alle fall passer kulen nedi.

Schmokk, og magasinet er på plass. Espen springer tilbake til stua og stopper i døra, han holder pistolen med begge hender og ser at mamma ligger på gulvet og forsøker å krype unna. Idet pappa griper armen hennes og drar henne brutalt tilbake, lyder det to klare, metalliske 'smekk'.

Pappa fryses fast i stillingen da lyden av sluttstykket trenger inn i den omtåkete hjernen. Han har hånden knyttet, klar til å slå det blodige, opphovnede ansiktet til mamma. Så slipper pappa taket i mammas arm og snur seg sakte.

Espen står bredbent med pistolen i hendene foran strake armer. Akkurat slik som pappa viste ham, er kornet midt i skuret og munningen peker på pappas bryst. Hjertet hans slår så hardt og fort av redsel at han ikke vet om han klarer å holde pistolen riktig. Hendene rister sånn.

"Hvis du slår mamma en gang til, så skyter jeg," sier Espen med skjelven stemme mens han prøver å holde den fine pistolen i ro. Pappa tar et par ustø skritt mot Espen, som rygger tilbake.

"Neimen Espen, da. Det er jo pappa du sikter på," sier pappa langsomt og blir brått litt klarere i hodet. "Er du ikke gutten til pappa lenger?"

"Det er bare til å trykke av, pappa," roper Espen og begynner å gråte igjen. "Jeg har gjort akkurat som du viste meg. Det er bare til å trykke av."

"Men Espen..." Pappa ser forvirret ut og kommer litt i ubalanse da mamma smetter forbi ham og bort til Espen.

"Kom deg ut," sier hun hatefullt og tar pistolen fra sønnen. "Jeg kommer til å skyte, vær du sikker." Stemmen til mamma skjelver like mye som hendene hennes, men hun er sterk nok til å holde pistolen med en hånd mens hun legger den andre rundt skuldrene på Espen. Han klemmer seg hardt inntil mamma, gjemmer ansiktet inntil den forslåtte kroppen hennes.

Slik står Espen og hører pappa smelle døren igjen etter å ha tatt på seg jakke og sko. Og han tør ikke å se seg rundt på lenge etterpå, selv om han vet at pappa er borte. For han føler at han har gjort noe veldig galt. Men mamma synker ned på kne foran Espen og når han ser hvor lettet hun ser ut, selv om hun gråter, skjønner han at han gjorde det rette. Og han føler seg stolt. Han har jo reddet mamma.

Mamma legger den fine, blankpussede pistolen fra seg på gulvet og holder rundt sønnen sin en stund før hun går og låser ytterdøra. Pappa skal ikke få komme inn i natt. Hvis Espen fikk bestemme, skulle ikke pappa få komme inn mer i det hele tatt, for da tar han seg bare noen drinker for mange også slår han mamma igjen. Selv om han er snill når han ikke har drukket.

Da de går for å prøve å sove, blir pistolen liggende igjen på gulvet med den mørkerøde flekken. Espen tør ikke å røre den. Hverken han eller mamma vet hvordan kulen i kammeret kan tas ut. Sånn som den er nå, er det jo bare til å trykke av og Espen vil ikke skade mamma. De kan ringe politiet i morgen, de vet sikkert hva en må gjøre. Men nå er både Espen og mamma så trøtte at de ikke orker mer.

Espen får ligge hos mamma i natt. Og når han kjenner tryggheten av å ha mammas armer rundt seg - den sprer seg i kroppen hans - så kjenner han hvor glad han er i mamma. Så glad i henne som han alltid har vært. Veldig glad.

Da Espen sovner, er han ikke skuffet over at han ikke får bli med på skytebanen i morgen.