ca 20.01.-86 

PEDER VON CLAUSSENS FANTASTISKE PATENT

"Hanna. Hanna, du må komme." Den unge oppfinneren sprang ned trappen og manøvrerte seg forbi alle kassene og rotet i hallen mens han ropte på sin kone.

"Hanna. hvor er du, Hanna?" Den ivrige stemmen hans runget gjennom huset, trengte gjennom veggene og nådde til slutt fram til den unge kvinnen som sto ved ovnen og laget mat.

"Hva?"

"Hanna? Kom, Hanna. Kom og se."

Hanna sukket, skrudde ned varmen på platene og tørket av hendene på en fillete håndduk. Hun snudde seg, gikk ut av kjøkkenet og ble meiet ned av sin elskede like over dørstokken. Peder grep tak i henne og berget såvidt å miste balansen selv. Oppspilt dro han henne med seg gjennom stuen, ut i hallen og forbi alt rotet.

"Peder, hva er det? Hva har du gjort?" Sa Hanna utålmodig og prøvde å vri seg løs, men lyktes ikke. Opp trappen i full fart, hun la merke til at Peder sitret av iver. Han dro henne inn på roterommet sitt hvor han bråstoppet og smalt igjen døren.

"Se," sa han og pekte henrykt.

Hanna så. Uten å fortrekke en mine, forflyttet hun blikket langsomt fra det stedet han pekte og til sin mann.

"Hvor?"

"Der," sa Peder oppgitt og pekte igjen før han med lange skritt skrevde over en verktøykasse og stilte seg ved siden av et apparat av meget urovekkende utseende. "Her."

Til forveksling kunne apparatet ha gått for å være et hjemmebrentapparat. En stor tank sto på gulvet med diverse mystiske rør stikkende opp av tuten. Flere rør var forbundet med ledninger, som igjen var festet til en liten digitalskjerm. Resten av rørene gikk inn i en polstret beholder med en lang antenne. Hanna sukket.

"Hva ... i all verden er det?"

Peder von Claussen strøk fingrene gjennom sitt strie hår og rettet ryggen stolt.

"Dette, min kjære,..." Han begynte å gå mot sin kone, snublet i verktøykassa og omfavnet Hanna i svevet. Hun dro ham opp. "...er en tidsmaskin."

I et flyktig øyeblikk angret Hanna på at hun noengang hadde giftet seg med denne galningen hvis ambisjoner var å bli oppfinner. Av alle idiotiske maskiner han hadde laget i den tiden hun hadde kjent ham - dette var så avgjort den mens dustete av dem alle. Hanna sukket trist.

"Herr Newton Einstein MacPeder von Claussen, ikke nå igjen."

"Hanna..." Peder løftet armene avvergende og så ivrig på sin elskede. Hun kunne se at øynene lyste på ham slik de lyser hos en treåring på julekvelden.

"Denne oppfinnelsen virker," sa han overbevisende. "Du skal få se." Han trykket ned en bryter på den polstrede beholderen, straks begynte det å dure i maskinen. Hanna rygget bakover, rede til å søke dekning hvis det skulle gå som det vanligvis gjorde. "Du skal få se århundrets største vitenskapelige eksperiment, være vitne til en menneskehetens triumf, kjære." Peder trykket på knappene under digitalskjermen, snart lyste det av firkantede tall. "Det..." sa Peder og pekte. "... er årstall, 1986. Det..." Fingeren ble forflyttet til neste tallgruppe. "...er dag og måned, 6/2, dagen i dag. Er du med?" Hanna nikket.

"Og dette, Hanna, er klokkeslett. Nøyaktig klokkeslett. Innstilt på 15.59, altså om fem minutter. Nå..." Han trykket på knappene for årstall. "...stiller jeg årstallet femti år tilbake, altså 1936. Er det klart?" Hanna nikket stumt, ryddet unna en haug med ledninger og satte seg i en stol.

"Eksperimentet går ut på at jeg reiser 50 år tilbake i tiden, lever der i 20 år og kommer tilbake hit nøyaktig (!)" Han hevet pekefingeren for å understreke presisjonen "...ett minutt etter at jeg dro." Peder von Claussen lente seg fremover. "Fikk du med deg det?"

Hanna Claussen, født Hansen, utdannet sekretær og med en IQ litt over gjennomsnittet, ristet på hodet.

"Du er gal."

Peder nikket fornøyd og grep noe som lignet et instrument for fjernstyring av modellfly.

"Sprøyte gal, er du. Husker du det siste eksperimentet? Det sendte deg på sykehuset for brudd på hjerneskallen og elektrisk sjokk."

Peder smilte og plugget tre ledninger inn i den polstrede beholderen. På enden av en, var det festet en klype, som Peder satte i nesen. De to andre ble brutalt plugget inn i ørene.

"Peder?" Hanna kjente engstelsen bygge seg opp. "Ikke gjør det, kjære. Vær så snill." Oppfinneren løftet sin velbrukte pekefinger.

"Alt for vitenskapen. Hold øye med klokka." Hanna snudde seg forskrekket og stirret på vekkerklokken som sto i hylla bak henne. Et halvt minutt igjen, og hennes ektemann ville være på vei til sykehuset. Hun ristet bestemt på hodet. Samme hvor mye vitenskapsmann Peder var, samme hvor uforsiktig, klønete og ufullkommen han var, så kunne hun ikke la ham sitte der og ta livet av seg selv. Hun elsket ham jo tross alt.

Hanna reiste seg og gikk mot Peder, som med blikket stivt festet på vekkerklokka satt startklar for en reise i tiden.

"Fem... fire... tre... to... en... FYR." I brøkdelen av et sekund fikk Hanna se Peders dirrende, velbrukte pekefinger som trykket på en rød knapp på kontrollpanelet for modellfly, før den forsvant. I den resterende delen av sekundet, pluss 24 hele sekunder, sto Hanna lamslått uten å røre en muskel, nøyaktig i samme stilling som hun sto i da Peder von Claussen forsvant. Øynene var trillrunde, hodet tømt for tanker. Uten å kunne fatte det som hadde skjedd, sank hun ned på knær, fremdeles stirrende på det som ikke var der, og hvisket:

"Peder?"

----------

Da det første halve minuttet hadde passert, ble Hannas hjerne brått satt i funksjon. Hun slo hendene for ansiktet og stønnet.

"Herregud, han har forsvunnet, han har gått i oppløsning." Fort krabbet hun bort til stedet maskinen hadde stått, lot hendene gli over gulvet der hennes ektemann for 50 sekunder siden hadde sittet med ørene fulle av ledninger og klype i nesen. Sjokket satt fremdeles fast i kroppen hennes mens hun lette etter noe - kanskje gjenglemte molekyler - da sjokk nr.2 kom.

Hanna skrek høyt av redsel og smerte da hendene hennes ble klemt mot gulvet av 70 kilo. Vilt rev hun hendene til seg og falt bakover. Hun landet i den haugen med ledninger som hun for tre minutter siden hadde dyttet ned fra stolen, de tok nå av for støtet. Men ingenting tok av for forskrekkelsen. Hanna gispet høyt og kjente hjertet stanse. På det samme sted som hennes elskede von Claussen hadde sittet da han forsvant, var det nå dukket opp en skjeggete fremtoning i forholdsvis antikke klær. Hanna slo en hånd foran sin måpende munn mens hun ble liggende og stirre.

"Herregud," jamret hun tynt.

"Hanna," hvisket fremtoningen. Det svimlet, hun kjente at det snart ble for mye for henne.

"Hanna, jeg greide det," lød det lykkelig, skjegget ble løftet opp i kinnene da fremtoningen smilte. "Jeg greide det, kjære. Hører du det?"

"Peder?" hvisket Hanna og så omgivelsene svirre rundt med en 20 år eldre Peder von Claussen midt i virvelen. Hånden hun støttet seg på, knyttet seg krampaktig rundt en bunt ledninger, i et fortvilt forsøk på å klamre seg fast til bevisstheten. Men da hennes 20 år eldre ektemann reiste seg og rakte hendene mot henne, maktet hun ikke å kjempe lenger. Hanna Claussen, født Hansen, utdannet sekretær og med en IQ litt over gjennomsnittet, sank sammen blant ledninger i sin ektemann oppfinnerens roterom og besvimte.

----------

En uke senere var Hanna lut lei. Vel var hun utdannet sekretær, men med kyndig hjelp av sin ivrige Peder og hans ustoppelige fortellerglede, regnet hun nå seg selv som fullverdig utdannet innen historie og kultur rundt tidspunktet fra 1936 til 1956. Hele dagen durte Peder i vei om sine 20 år i fortiden mens Hanna ble mer og mer deprimert. Til slutt var hun så gørr lei at hun sparket i veggen og skrek. Delvis av smerte, veggen var hard.

"Peder. Det er nok," hulket hun og så fortvilet på ham. "Jeg vil ikke høre mer om fortiden din. Jeg vil ha den gamle gode... jeg vil ha min Peder tilbake."

"Jamen, kjære deg, jeg er jo her. Okay at jeg er 20 år gamlere,..." Pekefingeren kom opp i lufta. "...men alt for vitenskapen."

"Hva med meg, Peder? jeg vil ha tilbake den du var før du dro. Nå har du jo snytt meg for 20 år av ditt liv." Peder lo.

"Du kan jo prøve tidsmaskinen selv og snyte meg for 20 år av ditt liv. Da er vi like langt." Han gikk ut av stua og opp trappen til roterommet.

Hanna ble sittende i sofaen mens hun meget tankefullt gned den ømme tåen.

"Prøve den selv...?" Tenkte hun forsiktig. "Jeg? Reise til 1936 og tilbringe 20 år av mitt liv der?" Hun reiste seg og hinket mot vinduet. Der ble hun stående og stirre tomt ut på gata. Prøve den selv... torde hun det? Hjertet gjorde et hopp da hun kom på hvordan tidsmaskinen skulle brukes. Jo mer hun tenkte på det, jo mer overbevist ble hun om at også hun, Hanna Claussen, kunne reise 50 år tilbake i tiden og komme tilbake et minutt senere, 20 år eldre.

"Herregud," hvisket hun oppspilt til en flue som dunket mot ruten og ville ut. "I natt mens Peder sover... ja! Jeg skal gjøre det." Hanna kjente brystet fylles av ærefrykt over en så viktig beslutning.

"Jeg skal," hvisket hun og lukket øynene. "Peder von Claussen, du skal få se."

----------

Et dystert mørke hvilte over roterommet idet Hanna gikk inn. Hun slo på lyset og kjente hjertet hoppe over et slag ved synet av tidsmaskinen. Et kort øyeblikk overveide hun å snu i døra og la det være med hele reisen. Men så tok hun seg selv i nakken og gikk inn.

"Nå," hvisket Hanna. "Nå må du tenke."

Hva var det Peder hadde skrudd på først? Hun gransket maskinen nærmere, fant en bryter og lukket øynene mens hun trykket på den. Hanna skvatt da det begynte å dure i maskinen, så smilte hun tvunget og pustet ut. Fase en overstått. Hva nå? Tallene. Hun så på digitalskjermen. 1986, 6/2, kl. 16.00.

"Aha, da må jeg..." Hanna ble sikrere i bevegelsene, nå sto alt klart for henne. Noen lette trykk på knappene var alt som skulle til. Tallene lyste rødt mot henne: 1936, 13/2, kl. 02.43. Så sprang hun bort til arbeidsbenken hvor hun fant papir og rablet ned tidspunktet for tilbakekomsten. Tilbake til tidsmaskinen fant hun fjernkontrollen og satte seg i skredderstilling. Hun lukket øynene, bestemte seg for å få alt overstått og trykket inn den røde knappen. Det føltes som om kroppen hennes lettet flere meter opp i lufta idet hun skvatt voldsomt da fjernkontrollen pep høyt. Hjertet stoppet, hjernen koblet ut et halvt sekund før hun stønnet over sin egen dumhet. Ledningene. Herregud, hun måtte skynde seg, klokka var 02.37. Hun fant øreproppene og klypa, stappet pluggene inn i den polstrede beholderen og festet klypa i nesen og proppene i ørene.

"Jeg er gæern," tenkte Hanna og fomlet med øreproppene, de fikk det til å klø i halsen. "Jeg er helt spika sprø." Et raskt blikk på vekkerklokka fortalte henne at nedtellingen kunne begynne. Hun la fingeren på den røde knappen, øynene var stivt festet på sekundviseren. "Fire... tre... jeg er gæern... en... fy-y-yr." Hanna lukket øynene og trykket ned knappen på fjernkontrollen.

----------

"PEDER VON CLAUSSEN, DIN FORBANNEDE SNIK."

Oppfinneren av århundrets største mirakel bråvåknet klokka kvart på tre om natta ved hjelp av en bøtte kaldt vann. Han gispet, satte seg skyndsomt opp i sengen og snappet etter luft. Han hadde ikke før fått lungene fylt av oksygen, før en pute brutalt fant veien til hodet hans. Det føk fjær over alt, Peder nøs. Han blunket med øynene og måpte, knapt i stand til å tro det han så. Ved sengen hans sto en illsint kvinne på hans egen alder med en pute i hånden, klar til å angripe igjen.

"Du er en forbannet SNIK, Peder," hveste kvinnemennesket og glodde rasende på ham.

"Hva? Hvem... er De?" Nok et slag med puten, han dukket og kjente lufttrykket i nakken.

"Hvem jeg er, din idiot? Jeg er Hanna. Din kone."

"Hæ???" Ekte forbauselse sto plantet i Peders skjeggete ansikt. Han måpte som en abbor.

"Din kone, 20 år eldre. Jeg tok deg på ordet, Peder." Hanna kunne se at Peder bak skjegget ble betydelig blekere.

"Ja, kjære. Jeg har vært i 1936, jeg fulgte med i alt du gjorde, voktet hvert skritt du tok. Jammen var hun søt, Peder, hun som eide huset før oss."

"Æææh,..." Et tredje slag med puten, denne gangen bommet hun ikke. Peder von Claussen ble trykket ned i sengen, han hylte.

"Jammen, hva skulle jeg gjøre da Hanna? Du var jo flere år unna."

"Du skulle ha kommet hjem før, din idiot." Hanna slengte puten i hodet på ham…

--------- (Versjon 1) ----------

… før hun fortsatte med kald, kynisk stemme. "Dessuten var det ikke bare du som utrettet noe i fortiden." Hun smilte stygt, Peder kjente det iset nedover ryggen, så ond hadde han aldri sett sin kone før. Han følte seg uvel.

"Hva har du gjort?

Hanna snudde seg og så ut av vinduet, ut i nattemørket.

"Jeg var der like lenge som deg, Peder. Jeg kom litt senere enn deg, og jeg dro hit litt senere enn deg. I tiden mellom da du dro tilbake og til jeg dro tilbake til 1986, fikk jeg utrettet veldig mye." Peder satte seg opp i sengen og så redd på henne.

"Hva har du gjort, Hanna? For guds skyld, hva har du gjort?" Hanna snudde seg rolig, Peder kunne se hvor mye hun hadde forandret seg, hvor bitre drag hun hadde fått i ansiktet.

"Jeg drepte henne, Peder," sa Hanna rolig.

Det tok flere sekunder før Peder registrerte hva hun hadde sagt. Tiden sto for en gangs skyld stille, han bare stirret på henne. Så bet han tennene sammen, slengte dynen til side og sto opp.

"Hva skal du?"

"Reise til 1956 og hindre deg i å drepe henne." Peder sprang ut av soverommet, rev ned en stabel med kasser i gangen og nesten fløy opp trappen.

"TILGI MEG, PEDER," ropte Hanna fra gangen idet han rev opp døren og bråstoppet. Musklene ble lammet av sjokket, han klarte ikke røre en muskel. Han beveget leppene, men det kom ikke en lyd. Langsomt, uten at en mine ble fortrukket, begynte tårene stille å strømme nedover kinnene hans. Idet øynene ble slørete av tårer og den smadrede tidsmaskinen med slegga lagt midt oppå haugen ble skurrete og uklar, satte oppfinneren Peder von Claussen seg rolig ned i en haug med ledninger og gråt.

---------- (verson 2)...

… i hodet på ham. "Ikke nok med at du har vært utro. Alt dette tullet ditt med å leke med tiden har gjort oss 20 år eldre på et minutt." Peder spyttet fjær og krøp ut av sengen på motsatt side, redd for at hun skulle ha flere puter i bakhånd.

"Hanna, kjære..."

"Hold munn. Hva skal jeg si til mor neste gang hun ringer? Hva skal jeg si når hun spør hvem jeg er og hva jeg har gjort med datteren hennes? Hva?"

"Jamen, Hanna, det går an å..."

"Bare fordi du skulle leke med tiden," hulket Hanna og satte seg på sengekanten mens tårene begynte å strømme. "Og så foretrekker han ei kjerring 50 år yngre, framfor meg..."

"Etter mine beregninger skal det gå an å gjøre no med det," avbrøt Peder fortvilet. "Hvis jeg gjør oss 20 år yngre, vil du da tilgi meg?"

"Hva?" Hanna snufset og tørket tårene mens hun så på Peder.

"Jeg sier at jeg vet hvordan vi skal bli like unge som før igjen."

"Har du lest eventyret om ungdomskilden igjen?" sukket Hanna og kjente den lille gnisten av håp slukne.

"Jeg mener det, Hanna," ivret Peder og spratt over sengen før han halte Hanna opp av sengekanten. "Kom."

"Hvor skal vi?" spurte Hanna mistroisk mens hun hang på slep, hun visste hvor de skulle. Peder dyttet opp døren til roterommet og bort til maskinen. Så begynte han å stille inn årstall.

"Peder, jeg vil ikke en tur til." Hanna rygget tilbake. "Jeg orker ikke mer av dette."

"Men det er den eneste måten å bli yngre på."

"Hvordan?" Hanna grep Peder i armen og snurret ham rundt så de ble stående ansikt til ansikt. "Nå skal du vær så god glemme den maskinen og tenke på meg, for en gangs skyld. Du skal forklare meg hva som skal skje og hvordan du skal få oss yngre." Hanna var irritert igjen. "Jeg stoler ikke lenger på deg etter den affæren din med..."

"Hanna, ikke minn meg på den eneste dumhet jeg har gjort i mitt liv," tagg Peder og så bedende på henne. "Jeg lover deg, alt skal bli bra igjen hvis du bare kan stole på meg en eneste gang til som 45-åring." Hanna sto en kort stund og så på ham, før hun nikket.

"Okay."

Peder smilte. "Det som skal skje nå, er at vi begge reiser tilbake til akkurat det tidspunktet da jeg fortalte om tidsmaskinen til deg første gang. Se..." Han pekte ivrig på digitalskjermen, hvor det nå sto 1986, 6/2, 15.54. "Husker du?" Hanna nikket og kjente den samme følelsen av uro i kroppen som hun hadde følt den dagen Peder viste henne maskinen.

"Hvis vi stiller oss nøyaktig der vi sto på det tidspunktet, skal det etter mine beregninger bli de gode gamle von Claussens som står her. Forstår du?"

"Og hva om det ikke skjer?"

"Hanna," tryglet Peder. "Stol på meg." Hanna sukket.

"Jajaja, bare få det fort overstått." Peder grep hånden hennes og kysset den varmt før han fant to par neseklyper og to øreplugger. Hanna visste ikke at det gikk an å reise stereo, men hva visste vel hun, unntatt at hun ville bli 20 år yngre? Hun tok imot pluggene og satte dem i ørene, festet neseklypen og prøvde å finne ut hvor hun sto den dagen Peder viste henne vidunderet.

"Klar?" Peder så spørrende på henne og rakte henne hånden. Hanna grep den takknemlig, trakk pusten og nikket.

"Klar." Hun stirret på vekkerklokka, på den lille sekundviseren og kunne i øyekroken se Peders pekefinger på den røde knappen på kontrollpanelet. Så lukket hun øynene.

"Fem... fire... tre... to... en... FYR."

----------

Et kritthvitt tak var det første Hanna så da hun åpnet øynene. Først trodde hun at hun drømte. Så trodde hun at hun var død og at dette var himmelen. Deretter husket hun tidsmaskinen og den siste reisen hennes og Peders, og da ble hun overbevist om at dette måtte være himmelen. Men da hun begynte å se seg om, forsto hun at hun bare lå på et helt vanlig sykehus. De har ikke EKG i himmelen, såvidt hun visste. Dessuten lå Peder i sengen ved siden av, med øynene lukket og tung, sovende pust.

Hanna sukket og lente seg tilbake. Hun hadde en dyp tenkerynke i pannen og en følelse av at det var noe hun burde ha husket, noe veldig viktig. Og som om noen hadde tømt en bøtte med iskaldt vann over henne, jòg det gjennom henne og hun bråreiste seg i sengen og stirret på Peder.

Gode gamle Peder. Nei. Ikke gamle Peder. Peder slik hun elsket ham og slik han var før den forbistrede tidsmaskinen kom inn i livet hennes. Peder var seg selv. Han var yngre. Det hadde virket. Hanna skulle til å skrike høyt av fryd, men besinnet seg idet øynene hennes falt på et speil som hang på veggen. Forsiktig og litt engstelig skjøv hun dynen til side og sto opp. Så klarte hun ikke å holde seg lenger og småsprang bort til speilet hvor ei jente på 25 år så redd på henne, før ansiktet forandret seg til et neste stort smil.

"Peder," hvisket hun til speilbildet sitt, redd for at det skulle forvandle seg og bli 20 år eldre foran øynene hennes. Så snudde hun seg og småsprang bort til mannen sin.

"Peder, det virket. Du klarte det." Hun la armene om den sovende oppfinneren og klemte ham inntil seg. Det var slik Peder våknet og det var også derfor han forsto at eksperimentet hadde virket.

"Hei, hei. Det var noe annet enn putekrigen," smilte Peder og fikk nesten pusten klemt ut av seg. Han lo. "Ta det med ro, Hanna. Du kveler meg."

"Det virket, Peder," gispet Hanna opprømt. "Du er et geni. En sann oppfinner."

"Tenk på hvor mye jeg kan tjene på den maskinen," smilte Peder, men Hanna ristet på hodet.

"Den tidsmaskinen skal ødelegges. Du kan tjene masse penger, ja. Men tenk på hvor mange liv den kan ødelegge. Den holdt jo nesten på å ødelegge for oss to. Eller husker du ikke det?" Peder så skyldbevisst ut og nikket.

"Jo, du har nok rett. Jeg skal demontere maskinen med en gang vi kommer hjem."

"Åh, Peder, lover du det?"

"Jeg lover."

Hanna klemte Peder von Claussen inntil sitt bankende bryst og bruste av glede.

"Men tegningene," tenkte Peder lurt. "...får du meg ikke til å ødelegge." Han smilte og klemte Hanna inntil seg mens husets forrige eierinne spøkte i tankene hans.