22.05.-87 

ROGNEBÆRTREET MITT

Vi har et rognebærtre i hagen. Et flergrenet rognebærtre. Et stramt og stolt et, som slavisk følger årstidene, akkurat som oss.

Det er gammelt. Hundre år, minst. Det har sikkert sett mye rart og gjort seg opp sine egne meninger om litt av hvert. Synd at det ikke kan snakke. Synd at det bare kan gi uttrykk for tankene sine visuelt.

Du kan se tankene på rognebærtreet i hagen vår. Du kan se når det trives. I dag trives det.

I dag er det forresten den uoffisielle første sommerdagen. Jeg ligger utstrakt på en solseng kun ikledt en snedig, liten bikini, akkurat stor nok til å bli pakket inn i kassalappen ved salg. Sola steiker fra en herlig maiblå himmel. Jeg ligger og skriver, jeg, og i skrivende stund, så trives jeg. Jeg trives og rognebærtreet trives. Det står i kroken sin. Høyt og slankt med sprikende, lysegrønne små blader. Det er midt i overgangen mellom vår og sommer og treet trives kolossalt. Det stråler av glede og ser friskt og godt ut.

Jeg tror jeg var ti år den gangen. Jeg hadde nettopp anskaffet meg lånekort på biblioteket og hadde bokdilla til tusen. Hver gang jeg ville ha det litt ekstra stille og rolig, tok jeg med meg en bok opp i rognebærtreet. Det er vel derfor jeg kan lese tankene til treet. Siden den tiden jeg hadde lesekroken i rognebærtreet, siden da har jeg og treet hatt et nært forhold til hverandre. Siden da har jeg fulgt treets slaviske rytmer gjennom årstidene.

Om høsten er det vakkert. Helst i begynnelsen av høsten, for etterhvert som fuglene spiser bærene og bladene blir brune, ser det pjuskete ut. Som om det trenger permanent eller strukturbehandling. Pjuskete og stakkarslig og til slutt, ved vinterens jomfruelige snø: Nakent.

Høsten er en vakker årstid når det er sol. Men når det regner og blåser, hater jeg høsten. En gjennomtrengende kald vind, trenger helt inn til margen og høstregnet pisker meg i ansiktet. Høstmørket tar energien fra meg, slik høsten tar energien fra rognebærtreet. Da er det noe annet med vinteren. Den kulda er naturlig, for med snøen på bakken skal det jo være kaldt. Og rognebærtreet ser ut som et bilde på et julekort. Etterhvert som snøen laver ned og det går mot vår igjen, henger greinene tungt på treet, fulle av snø som de er. Det er også vakkert. Og trekkfuglene kommer når snøen drar, de pynter opp greinene midt i alle de nyfødte knoppene. Snart er treet fullt av blader, mer eller mindre utsprunget. Sånn er det nå. Stolt og vakkert. Våren og sommeren er de årstidene treet liker best. Jeg liker også våren og sommeren best, tiden da vi må høste energi for å klare oss gjennom høstmørket og vinterkulda.

Snart vil treet være full av røde, fristende bær. Sure men vakre bær. Jeg spiser ikke rognebær, men har klart å lage te av bladene. Spennende smak fra et spennende tre.

Nå er jeg for stor til å klatre i mylderet av greiner, synd at de står så tett. Katten min har blitt for gammel for rognebærtreets utfordringer, han overlater treklatringen til nabolagets katter når han tillater det på sitt territorium. Treet er på en måte hans også. Det var jo der de irriterende skjærene pleide å sitte og le av ham. Nå bryr han seg ikke lenger. Jeg kan fremdeles se ham for meg, vaklende på en tynn gren med et sultent blikk på en ertelysten skjære. Da var han ung og nysgjerrig. Nå er han ikke ung lenger. Ikke rognebærtreet heller, i forhold til et menneske. Til tre å være, er det bare ungdommen. Kanskje om nye hundre år vil det sitte ei ny jente i treet med tankene langt inn i bøkenes verden. Kanskje vil det om hundre år finnes ei ny jente som følger treets årstider og leser dets tanker. Kanskje vil denne jenta også ha en nysgjerrig katt å dele treet med blant et mylder av greiner, blader og bær.

Først vil katten min forsvinne. Så vil jeg forsvinne. Men rognebærtreet vårt vil fremdeles stå og følge årstidene. Det vil bære snøen om vinteren, la bladene falle om høsten, gi gavmildt av sine rødmende bær til fuglene om sommeren og stråle av livsglede om våren, slik det gjør nå. Slik det vil gjøre hver vår. Og mens treet legger av seg vinterens tungsinn og ifører seg en lettere drakt, gjør jeg det samme.

Vi forstår hverandre, setter pris på hverandre. Vi er like sånn, rognebærtreet og jeg.