10.11.-88 

DET SISTE ØNSKE

Jørgen Olsen våknet tidlig en lørdag morgen med den samme irriterende følelsen i kroppen som alltid. Men i dag var den sterkere enn ellers.

Jørgen var en ganske vanlig fyr med en ordinær kontorjobb, med middels inntekt og ikke særlig store krav til livet. I gjennomstnittsleiligheten sin drev han med allminnelige sysler som frimerkesamling og husarbeid. Jørgen bodde alene og trivdes med det. Titt og ofte fikk han besøk av broren eller de to søstrene sine, og de hadde med seg ungene sine igjen, så Jørgen kunne ikke huske at han noengang hadde følt seg ensom.

Nei, det var ikke ensomhet som ulmet i kroppen til Jørgen da han våknet tidlig denne morgenen. Det var den samme gamle, rastløse følelsen av å ha et press på seg og gjøre noe før det ble for sent.

Sånn hadde han følt det en gang før også. Og fram til han endelig fikk skrevet det testamentet han hadde gått og grublet på, hadde den rastløse følelsen bare steget og steget.

Jørgen var ikke akkruat rik, men noe hadde han jo i banken, foruten sølvtøyet han hadde arvet av foreldrene. Jørgen trodde på skjebnen og hadde bestemt seg for å anskaffe advokat og skrive testamente i tilfelle skjebnen skulle ha noe svineri i bakhånd for ham. En visste jo aldri. Og testamente var en nødvendighet da han satte mer pris på en av søstrene enn de andre søsknene sine. Men Jørgen hadde ventet i det lengste med å få det skrevet. Det var ikke bare det at han trodde på skjebnen, men han trodde også at hvis skjebnen fant det for godt, kunne den leke med ham. Som om skjebnen var faen selv, kunne den slå til like etter at testamentet var satt opp og klart. Liksom som en straff for at Jørgen hadde satt det opp. "Nå kan du angre at du tvilte på skjebnen," liksom. Men Jørgen hadde satt det opp likevel, for den rastløse følelsen holdt ham til slutt våken om nettene. Og i tiden etter at testamentet var satt opp, var Jørgen fremdeles uten søvn. Da var det den nervøse ventingen som holdt ham våken. Ventingen på at skjebnen skulle slå til hvert øyeblikk. Men etterhvert som tiden gikk og skjebnens time ikke viste tegn til å innfinne seg, kom søvnen etterhvert tilbake og Jørgen falt inn i sine daglige gjøremål. Helt til nå i det siste. Helt til den rastløse følelsen hadde økt i styrke og ulmet nå i kroppen hans igjen.

Jørgen sto opp og tittet ut av vinduet. Gradestokken viste minus 3 grader og det lå et tynt lag nysnø på bakken. Det kom til å være såpeglatt i dag. Jørgen gikk inn på badet og tok en varm dusj, han likte ikke å fryse om morgenen. Og da han etterpå satte seg ved frokostbordet med lørdagsavisen foran seg, hadde han fremdeles den urolige følelsen i kroppen. Han prøve å skyve den vekk og heller konsentrere seg om nyhetene.

Jørgen hadde, som de fleste andre, funnet sitt livssyn. Han trodde ikke på noen gud. Heller ikke på himmel eller helvete. Det eneste han egentlig trodde på, var den før omtalte skjebnen. Egentlig spilte det vel ingen rolle for ham hva han egentlig trodde på når han engang døde, men Jørgen Olsen var en ærlig mann. Og han ville at folk skulle ha riktig oppfatning av ham og det han hadde stått for, hvis noen skulle hedre minnet hans. Han kom vel ikke akkurat til å vri seg i graven hvis presten snakket om hans tro på Gud og at herren hadde tatt ham til seg, men det var jo ikke det Jørgen trodde på, så det ville altså være regelrett løgn. Uansett hvor han havnet etter at filmen kuttet, så var det Jørgens jordiske liv som skulle minnes i begravelsen hans, og i det livet fantes det ikke noen gud i det hele tatt. Derfor hadde Jørgen kommet inn på den tanken å skrive et siste ønske, akkurat som å skrive en tale til sin egen begravelse. Og følelsen av at han måtte skynde seg å skrive den, ulmet nå på samme måte som det hadde ulmet i ham før testamentet ble skrevet. Og det var av samme grunn han nølte. Hva om skjebnen slo til etter at han hadde fått ønsket ned på papiret? Man kunne jo aldri vite. Men mens Jørgen satt og bladde fraværende i avisen, tenkte han på testamentet og den frykten han hadde følt etter at det var satt opp. Bortkastet frykt, for det hadde jo ikke skjedd noe. Hvis han skrev sitt siste ønske, ville det sikkert ikke skje noe denne gangen heller, det gikk jo bra sist. Det var vel bare han som var overnervøs.

Innen avisen var bladd over til siste side, hadde Jørgen bestemt seg. Han skulle vise skjebnen at han hadde motet til å gjøre det denne gangen også. Han skulle skrive sitt siste ønske. mens bordet ble ryddet og skrivemaskinen ble tatt fram, begynte Jørgen allerede å forme brevet i hodet. Så satte han et ark i maskinen og begynte å skrive.

"Det er ikke alle mennesker som holder tale i sin egen begravelse. Kanskje syns dere som sitter her, at idèen er litt absurd, kanskje litt pervers. Kanskje gjør det dere vondt å høre mine tanker og formuleringer, nå da jeg er ubønnhørlig er borte. Men slike ting skjer, at folk forsvinner og lar andre bli igjen med savnet og tomheten, som senere vil gå over i gode minner. Jeg vil ikke be dere om å la være å gråte, det er bare sånt som de sier i filmene. Dessuten gjør det godt å gråte. Det gjør godt å få bestemme over sitt eget liv også. Men jeg tenkte at jeg skulle gå enda litt lenger og få bestemme over min egen begravelse. Det har jo lite for meg å si nå, tenker dere sikkert der dere sitter. Men det har litt å si for dere, for dere vil vel helst huske meg slik jeg egentlig var. Og hvis presten skal preke om at herren har hentet meg opp til seg eller om hvor gudfryktig jeg var mens jeg levde, får dere et nytt syn på meg. Et nytt syn, et feil syn. For jeg trodde ikke på Gud. Og det siste ønske er nå engang det siste ønske. Jeg vil be dere om ikke å snakke religion i min begravelse. La heller presten fortelle hvordan jeg var, hva jeg har gjort og slike dagligdagse, fine ting, selv om det ikke er mye.

Om dere tror at vi møtes igjen, så gjør vi nok det. Inntil videre, lev vel. Jørgen Olsen," signerte Jørgen for hånd og leste gjennom brevet for å rette eventuelle feil. Han var litt redd for at noen kanskje kom til å føle seg støtt, slik som enkelte gamle tanter og onkler og sånt. Men for den saks skyld, kunne han jo leve til de døde før ham. En kunne jo aldri vite. Og selv syns han brevet var ganske bra formulert. Han var glad i familien og visste at han ville bli dypt savnet om han skulle falle fra tidlig. Dessuten var han lettet over at han endelig hadde fått rastløsheten over på papiret. Det eneste han trengte å gjøre nå, var å legge det i en konvolutt, skrive advokatens navn og adresse, få på frimerke og poste det i postkassen på hjørnet. Den hang like rundt hjørnet på blokken han bodde i.

Jørgen tok sko og klær på, låste seg ut og tok heisen ned til første etasje. På vei ned fra syvende, hadde han hele tiden det i bakhodet at skjebnen kunne slå til. Hva om kabelen røyk og heisen falt ned? Men Jørgen kom helskinnet ned, åpnet ytterdøren gikk ut mens han smilte svakt. Så dumt av ham å tenke slik. Med brevet i hånden trippet han forsiktig bortover det glatte fortauet, redd for at skjebnen skulle sparke bena under for ham så han falt og knuste skallen. En kunne som sagt aldri vite. Og det var virkelig glatt. Møysommelig og med stive armer nådde Jørgen hjørnet på blokken han bodde i.

Postkassen hang på den veggen som var ut mot hovedgaten. Det var ikke mange biler ute så tidlig på en lørdags morgen. De eneste bilene som var ute, skulle enten på en sinnsyk tidlig jobb, eller de var på vei hjem fra fest. Ivar Pedersen var på vei hjem fra fest. Han kjørte en mørkeblå mazda -76 modell og var sliten. Ivar hadde vært sjåfør i natt. Før de to siste ble kjørt hjem i morges, hadde han takket ja til et par glass vin, den ville nok ikke virke på ham før han var vel hjemme allikevel. Men det hadde blitt venting og de bodde lenger unna enn Ivar hadde beregnet. Den svimmelheten og slappheten han følte nå, håpet han kom av tretthet. Hadde det bare ikke vært så glatt. I år hadde snøen kommet for brått på ham, Ivar kjørte med sommerdekk. Og med dårlig veigrep kombinert med den nedsatte reaksjonsevnen han hadde nå, rakk ikke Ivar Pedersen å gjøre noe for å avverge noenting. Han visste ikke selv etterpå hvordan skrensen hadde oppstått. Han husket ikke. men han husket det redselsslagne ansiktet på mannen som ble truffet av bilen hans, han som hadde rundet hjørnet og bare stått rolig idet bilen skar ut og Ivar mistet kontrollen. Det kvalme dunket av kroppen mot mazdaen og synet av mannen idet han ble kastet inn mot veggen og klemt flat av bilen, kom alltid til å forfølge Ivar. Men dette kom han ikke til å huske før han våknet to dager senere på intensiven. Det han ikke kunne huske, var det han ikke visste: At Jørgen Olsen aldri rakk å poste brevet selv. At det siste som jòg gjennom Jørgen idet den mørkeblå bilen kom slingrende mot ham, var anger og visshet. Anger på å ha skrevet brevet, visshet om at skjebnen nå ville hevne seg. Han kunne lett ha hoppet unna, det skulle ikke mange sekundene eller store reaksjonen til før Jørgen likevel ville vært i live, men så sikker var han på at dette ville bli hans skjebne, at det ble hans skjebne. Han hadde jo selv bedt om det. Beviset hadde han jo holdt i hånden og det ble liggende halvt begravd i nysnø mens ambulansen kom og kranbilen tauet vekk mazdaen.

Hadde det ikke vært for den lille gutten som ville rulle en snøball av årets første snø mens han gikk tur med mammaen og pappaen sin, så hadde Jørgens advokat aldri fått brevet. Men da de to små barnehendene grep etter kramsnøen, ble han brått stående med et brev i hånden. Adressert og med frimerke. Han så seg rundt, fikk øye på postkassen og strakte seg for å nå opp. Litt besværlig fikk han endelig opp luken og slapp brevet nedi før han sprang etter foreldrene uten anelse om at han hadde vært den lunefulle skjebnens sendebud.

(27/9-94 ... hvis ikke brevet kom bort i posten, da. Man kunne jo aldri vite...)