ca 12.07.-87 

VIFTEREIMA

Høyfjellet om sommeren er kølmørkt om natta. Kanskje ikke fullkomment mørkt, men i alle fall mørkt nok. Og for de som kjører over viddene med en viftereim som har sett sine bedre dager, kan en trygt si at det norske høyfjellske nattemørket er alt for mørkt.

De av dere som av en eller annen ubegripelig grunn skulle befinne dere et stykke over vidda nettopp denne natta det er snakk om, de av dere ville fått se nede på fjellet en svak lysstråle, nei - to svake lysstråler fra en stakkars usynlig bil oppslukt av mørket. Bilen var på vei til Trondheim og hadde selv slukt fire ungdommer som satt dystert i setene og glodde ut i ingenting med stive blikk. Sjåføren hadde øynene stivt festet på den dårlig opplyste veien. Busker og trær så ut som sort/hvittbilder på en farge-TV og når lysene feiet over dem, så de levende ut ettersom skyggene flyttet seg. Det kunne vært en fin stemning, en trolsk stemning, hadde den bare ikke vært så dyster fra før.

De fire ungdommene hadde grunn til å være dystre. De hadde startet hjemturen med mot i brystet og en optimisme som grenset til det motbydelige. Bilturen Norge rundt og rundt og frem og tilbake hadde vært okay, den. Det var nå, på hjemturen at det hadde begynt. Bare en liten filleting, men likevel så hemningsløst betydelig. Trond skulle på jobb når natta var over. Det hastet en smule, det var derfor de hadde bestemt seg for å kjøre direkte, uten å natte over. Og det var midt på svarte vidda at viftereima ga uttrykk for sin synkende vilje til å samarbeide.

Foruten Trond, som satt i det høyre forsetet, inneholdt den lille forden føreren Oskar, Oskars søster Nina og Knut, broren til Trond. Nina hadde blitt med på nåde, Trond kunne nemlig ikke fordra henne, uvisst hvilken grunn. Men Oskar eide bilen og det ble stilt klare betingelser. Ingen tur uten bil, ingen bil uten Oskar, ingen Oskar uten medbragt søster. Trond ble under hele turen sittende i forsetet, lengst mulig unna Nina. Foruten Tronds furting og påminnelser om når han måtte være på jobb, hadde turen gått bra. Været hadde faktisk ikke vært så ille og nettene hadde ikke vært ekstremt mørke. Ikke før for en stund siden. Vindusviskerne hadde gått for fullt og lyden fra viskernes motor blandet seg med trommingen på taket. Optimismen hadde sunket etterhvert. Men da lyset på veien viste tydelige tegn på å svekkes, dvs. de ble jevnlig svakere i takt med når vindusviskerne gikk, så sank optimismen til bunn. En kunne høre dunket når den falt. Da det endelig sluttet å regne, måtte den lille forden klare seg med parklysene over svarte vidda. Selv om regnet hadde gitt seg, steg ikke optimismen et hakk. Nafboka viste dessuten at nærmeste bensinstasjon som var åpen døgnet rundt, var på Dovre. Den kunne like gjerne vært i Kautokeino, det hadde hjulpet akkurat nøyaktig like mye. Alt tydet på at batteriet var så godt som tomt.

Det var ikke det eneste som var tomt. Tom var Tronds tålmodighet også. han slo neven i dashbordet og bante intens akkurat idet Oskar brått svingte unna noen kyr i veikanten. Parklysene feide forbi et par forskrekkede kufjes før de fortsatte sin møysommelige leting etter veien.

"Jeg visste det. Jeg kommer for sent på jobben. Første dag etter ferien og jeg kommer for sent."

"Hold kjeften, Trond," lød det fra baksetet hvor Knut satt. "Du har ikke gjort annet enn å klage på hele turen."

"Er'e rart, det da? Jeg sa det før vi dro, sa jeg. Kvinnfolk, sa jeg, betyr ulykke å ha med på tur, sa jeg. Nå ser dere at jeg har rett. Lysene forsvinner snart, det blir kølemørkt og vi kommer aldri fram i tide. Bare fordi Oskar absolutt skulle ha med den derre...

"Nå holder du kjeft, ellers hiver jeg deg av," mumlet Oskar mens han myste på veien.

"Tomme trusler, du henter meg senere allikevel."

"Ja, men med så lite lys, kommer han til å mose deg ned i asfalten uten å ha sett deg engang," sa Nina sint.

"Vi hiver henne av isteden."

"Hold KJEFT," sa Oskar.

En kilometer gikk i trykkende taushet. Så lyste en kjekk liten rød lampe på dashbordet som fortalte at motoren begynte å bli lovlig varm. Det var Oskars tur til å banne nå. Han svingte så langt ut i veikanten som han torde, gikk ut og åpnet panseret. De andre kom ut, Trond på høyre side. De hørte svuppet når han tråkket uti gjørma, bilen sto veldig langt ut i veikanten.

Oskar ristet på hodet.

"Motoren er varm, vifta klarte ikke mer."

"Den er ikke ødelagt, vel?" sa Knut.

"Nei, men det er nesten reima. Og med mindre noen sier se villig til å pisse på radiatoren, kommer vi ikke lenger før vi blir tauet avgårde."

"Kanskje vi skal slå av tenninga, for å spare på batteriet, Oskar," sa Nina og fikk et nikk til svar. Hun åpnet døra, vred om nøkkelen og ble stående i stummende mørke.

"Åh, herregud," lød det bak henne, Knut hadde stått litt på avstand da lyset forsvant og prøvde nå å forville seg tilbake til bilen igjen. Han dunket kneet i forskjermen og ropte høyt av smerte over endelig å ha funnet frem. Oskar følte seg bortover forden og kom seg fram til bagasjerommet hvor verktøyet lå. Det var en enkel operasjon å fjerne viftereima, den var så ubrukelig at det var ingen vits å kjøre lenger med den i funksjon. Nina fant teltlampa, satte den på bakken og skrudde den på. Den ga et brukbart lys i det stummende mørket. Knut sto lent inntil bilen og gned kneet sitt og Oskar dukket opp bak ham.

"Det var den viftereima. Hva gjør vi nå?"

"Pisser på tanken?" sa Trond og furtet enda mer. Tanken på å komme så uhyrlig for sent på jobb neste dag, gjorde ham enda beskere.

"Det hjelper ikke stort nå, med mindre du tryller fram en splitter ny viftereim. Se her." Oskar holdt reima fram i det svake lyset fra teltlampa. "Nesten helt av på dusinvis av steder. Fyfaenog, for en flaks."

"Hvor sånn cirka på kartet er vi, da?" sa Knut og hinket bort for å hente kartboka i baksetet.

"Mja," sa Trond. "Sånn cirka to timers kjøretur til Dombås og milevis fra nærmeste viftereim. Hvem vil GÅ til Dombås, gutter? Hvem er så gal?"

"Eeeeh, gutter...? sa Nina beskjedent.

"Kutt nå ut, da Trond. Ingen skal gå noe sted. Vi blir her til det kommer en bil som kan hjelpe oss," sa Oskar og så seg rundt i det totale mørket.

"Hei, gutter.," sa Nina. "Jeg har en idè."

"Ti stille Nina, eller vil du gå til Dombås?" bjeffet Trond og sparket til en sten så den trillet bortover og forsvant i mørket.

"Ikke kjeft på Nina, Trond," bjeffet Knut tilbake. "Det er ikke hennes feil at vi..."

"Er det ikke det? Jeg sa det når vi dro, sa jeg, at noe kom til å skje, sa jeg, bare fordi vi absolutt måtte drasse på et kvinnfolk i ferien, sa jeg."

"Bløffsekk, du vet at det der ikke er sant."

"Ti still," ropte Oskar sint og smalt panseret igjen med et bra, "Hva med å skylde på meg for en gangs skyld? Det var jeg som ikke kjekka viftereima. Det var jeg som absolutt ville ha med Nina. Det var jeg som maste på mor og far om en lillesøster så i bunn og grunn er det ikke andre enn våre foreldres skyld alt sammen. la oss finne nærmeste telefonkiosk og fortelle dem hva de har stelt i stand, hva? La oss gjøre det, Trond. Du kan gå og lete etter telefon så slippet vi det jævla maset ditt."

"Gutter, hør da," sa Nina irritert.

"Ja?" Trond snudde seg mot Nina og så overdrevent tålmodig på henne i det svake lyset.

"Eh... jeg har strømpebukser."

Den fullkomne stillhet bredte seg utover vidda, en kunne høre en murstein falle. Et halvt minutts stillhet til ære for lyset som for lenge siden forsvant. Trond var den første til å bryte stillheten, hans skingrende stemme lød på grensen til det hysteriske.

"Strømpebukser. STRØMPEBUKSER Vi står strandet midt på vide vidda i kølmørket. Viftereima har røket, radiatoren er tørr, vi er milevis fra nærmeste åpne bensinstasjon og HUN..." En dirrende pekefinger ble rettet mot Nina. "... står her og forteller oss, er så vennlig å formidle denne enormt viktige beskjed til oss at hun har strømpebukser. Strømpebukser, for svarte. Takk, Nina, takk for ditt bidrag til å forbedre situasjonen. Takk.

Trond avsluttet salven ved å la sin frustrasjon ljome utover viddene i et støyende brøl. Nina krympet seg og så ned i bakken.

"Jammen, jeg har hørt at det går an å erstatte viftereima med strømpebukser, så hvis noen av dere kunne pisse på radiatoren, kan Oskar arrangere viftereima." Oskar sto helt stille et par øyeblikk. Så hoppet han bort til sin søster og klemte henne høylydt.

"Kjempetopp, Nina," ropte han og slapp henne. "Trond, Knut, dere pisser mens vi roter fram Ninas strømpebukser. Få litt action her, da."

Da Ninas fem strømpebukser lå i hanskerommet, klare til utskifting og den sjette var stramt knyttet som fungerende viftereim, var radiatoren såpass fylt at de kunne dra videre.

"Kom igjen, vi har det travelt," sa Oskar og satte seg i førersetet mens Nina satte seg inn bak. Men da Knut skulle til å krype etter Nina, kjente han Tronds hånd på skulderen.

"Jeg er lei av å sitte foran, Knut. Skal vi bytte?" sa Trond og smatt inn i bilen uten å vente på svar. Knut trakk på skuldrene og satte seg foran. Hvis Trond ville sitte ved siden av Nina og krangle resten av turen, fikk det bli hans sak.

Det var ingen som kommenterte plassbyttet, men det neste kvarteret var kun fylt med musikk fra bilradioen. Oskar satt lenge og ventet på at uværet skulle bryte løs i baksetet, men forbausende nok kom det ikke en lyd fra Trond. På vei til Dombås ble de bare avbrutt av at strømpebukser røk og de måtte skifte.

Plutselig var ikke Dombås så langt borte allikevel. Fremkomsten skulle feires med en hamburger hver, ble de enige om. Mens Knut og Oskar gikk inn for å fikse maten, ble Trond og Nina sittende igjen og vente i bilen, til Ninas store forskrekkelse. Hun satt og så etter broren sin og torde ikke si et ord, redd for at Trond skulle påstå at hun var dum igjen.

"Unnskyld," sa Trond og Nina snudde seg forbauset og så storøyd på ham.

"Hv... hva?"

"Jeg sa unnskyld," gjentok Trond og så ut av vinduet, motsatt vei. Hadde det ikke vært så mørkt, kunne Nina sverget på at han rødmet. "Jeg beklager alt det idiotiske jeg sa om deg, og alt det andre under hele turen. Unnskyld." Nina visste ikke riktig hvordan hun skulle takle dette.

"Hvorfor har du egentlig sagt så mye idiotisk, Trond? Liker du meg ikke?" sa Nina forsiktig og krympet seg, hun syntes det hørtes dumt ut. Trond trakk bare på skuldrene.

"Jeg... vet ikke."

"Trond..." En innskytelse fikk Nina til å legge hånden på skulderen hans. Hun rakk ikke å reagere før lenge etter at Oskar og Knut hadde satt seg i bilen igjen. På et par sekunder var det gjort, akkurat like før bildøren gikk opp og de satt med hver sin hamburger i fanget. Og Nina var stum. Han hadde kysset henne. Trond hadde kysset henne og akkurat rukket å hive seg tilbake på plass før hamburgerne kom. Plutselig var det ikke bare brusen som boblet i halsen på Nina. Nå forsto hun alt sammen. Trond hadde vært så irritabel og sur mot henne rett og slett fordi han var forelsket. kanskje hadde han slett ikke hatt lyst til å være slik, men nærværet til de to andre hadde kanskje fått ham til å sette alt inn på å overbevise dem om at Nina var den siste i verden han ville forelske seg i. Søsteren til sin beste kamerat! Ikke rart at Trond hadde oppført seg sånn, stakkars. Nina kjente gleden bruse inni seg og måtte ta seg sammen for ikke å le høyt.

Den sjette strømpebuksen ble byttet ut med en skikkelig viftereim og resten av turen hjem gikk bra. Og om Knut og Oskar la merke til de to hendene i midten av baksetet, så sa de ikke noe. At Trond og Nina absolutt ville sitte og holde hverandre i hendene i steden for å krangle, fikk bli deres sak.

Trond kom bare et par timer for sent på jobben og Oskar spylte radiatoren og fylte den med rent, friskt vann. Blant ekstrautstyret i verktøykassa lå det heretter bestandig et par strømpebukser på lur i forden. Bare i tilfelle. Og Trond har ikke klaget over Ninas tilstedeværelse siden anfallet på vidda.