06.09.-94 

BERNIE

Vi giftet oss den 20. august, Morten og jeg. For pengegaver som vi fikk, endte vi opp med en valp. En artig liten krabat på 4 kilo, en ti uker gammel strihåra dachs med hjerteform på snutefargen, mørk rygg og lysebrun mage. Han var den tøffeste i kullet, allikevel elsket han å ligge i armkroken eller i fanget og kose om kveldene, eller når det ellers måtte passe. Og det var hele dagen.

Katten vår, Lucy, var ikke så sabla begeistret for den nye lillebroren sin den første kvelden, men dagen etter var begge litt modigere og nærmet seg hverandre mer og mer for hver time som gikk. En uke senere tumlet de rundt bena på oss og lekesloss så jeg holdt på å bli sprø av å passe på hvor jeg skulle sette bena. En gang skrek Lucy og en annen gang pep Bernie, så det var hver sin gang, det. Like odds, med andre ord. Lucy så ut til å trives med å ha en å leke med og Bernie så ikke ut til å savne søsknene sine i det hele tatt.

Som ventet var det et lite slit med å få ham stueren. Det ble små flekker på teppet både her og både der, og sikkert en del flekker som vi ikke rakk å se. Som for eksempel bak sofaen eller under bokskapet hvis vi ikke fulgte ham hele tiden. I alle fall kunne vi etterhvert kjenne den umiskjennelige lukten av ram pisselukt når vi kom inn i stua etter å ha vært ute og blitt vant til frisk luft. Jeg kjøpte en luktekrukke. En skål som skulle fylles med vann og settes over en annen skål med telys i. I vannet skulle du putte trefliser og krydder gjennomtrukket med parfymer og oljer og sånt som luktet sabla godt når varmen fikk vannet til å fordampe. Det virket i alle fall effektivt mot pisselukta.

En og en halv uke etter at Bernie hadde kommet i hus, merket jeg at han gikk rundt og ristet på hodet så ørene flagret. Jeg hadde sett at han hadde klødd seg på buken og virket litt irritert over dette, men hadde trodd det var det samme som ei venninne av meg hadde med sin hund. Nervøs kløe. Hver gang Bernie klødde seg, avledet jeg ham med tyggebeinet eller lekesokken eller noe slikt, og det fungerte bra. Men denne kvelden visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Bernie ristet på hodet så ørene klasket mens han klynket og satte seg ned for å klø seg i øret. Ikke bare det ene, men begge to.

"Morten, det er noe rart med bikkja," sa jeg bekymret til mannen min. "Han plages av noe i ørene."

"Han må sikkert ut og gjøre noe," sa Morten med blikket festet på TV-en. "Slipp ham ut før han bæsjer på teppet."

"Han driter ikke med ørene, Morten. Se på ham, da."

"Han har sikkert fått noe inni som irriterer ham," svarte Morten og rev seg løs fra filmen han så på. "Bernie, kom hit, da, gutten." Morten løftet opp valpen og klødde ham på magen mens han forsøkte å se inni ørene hans. Det var ikke enkelt, for Bernie hadde vansker med å sitte i ro. Han rykket i kroppen, klynket, kastet fort på hodet og virket tydelig irritert. "Jeg ser ingenting unormalt..." Morten la nesen inni og snuste forsiktig. "... Ikke lukter det unormalt, heller. Det går nok over."

"Håper du har rett," sa jeg og fulgte Bernie med et bekymret blikk der han hoderystende og irritert gikk bortover gulvet.

Det gikk ikke over innen vi la oss. Det var vanskelig å få ham til å legge seg i kassa si, en pappkasse med et par myke, gamle gensere oppi. Da vi lukket ham inn på kjøkkenet og slukket lyset, måtte jeg være streng for å få ham til å legge seg. En godbit med tørket kjøtt, typisk hundegodteri, gjorde susen og jeg kunne legge meg på soverommet og innta natten. Trodde jeg. For to sekunder etter at jeg hadde lukket øynene, hørte jeg Bernies klynk på kjøkkenet. Og slik hadde han ikke klynket siden den første natten vi lot ham sove på kjøkkenet. Slik hadde han faktisk ikke klynket noen gang i det hele tatt. Jeg sukket og sto opp.

"Hva skal du?" spurte Morten søvnig.

"Opp og ta ut et brød fra fryseren, jeg glemte det."

Da jeg kom inn på kjøkkenet og åpnet fryseboksen, kom Bernie springende mot meg med logrende hale. Så bråstoppet han, ristet på hodet, klynket og klødde seg fort i øret før han reiste seg og klødde seg med den andre baklabben på buken, under brystkassen. Jeg la det frosne brødet på benken, tvang meg til å være streng og skjøv mykheten bort da han la seg på føttene mine.

"Gå og legg deg i kassa di," sa jeg og la ham i kassa, bare for å måtte huke tak i ham da han spratt ut igjen med stadig ristende hode. Jeg tok hardt i ham og dyttet ham bestemt ned i kassa.

"Ligg," sa jeg strengt og etter et par slike runder til, lystret Bernie med fortvilte klynk. Jeg åpnet døren inn til stua, lukket den før han rakk å følge etter og gikk bort til telefonen. Der fant jeg nummeret til veterinæren vi brukte, og slo nummeret. Telefonsvareren ga meg et nytt nummer for akutte tilfeller. Til slutt, etter en telefonsvarer med nummer for både små og store dyr, kom jeg fram til en stemme i telefonen.

"Hei, er det du som har akutt vakt for små dyr?" spurte jeg og trakk pusten lettet da svaret ble ja. Det var en mannlig veterinær og av stemmen forsto jeg at han hadde sovet. Jeg forklarte ham situasjonen, Bernies symptomer og fikk et par gode råd av ham. Før jeg la meg igjen, gjorde jeg som han sa og ga Bernie en kvart paracet for å få ham til å bli litt roligere. Så gikk jeg og la meg, med et inderlig håp om at Bernie skulle roe seg nå. Morten skulle tidlig opp på jobb og dette passet sabla dårlig.

"Jeg ringte veterinæren og spurte ham om råd," sa jeg da jeg la meg og merket at Morten fremdeles var våken. "Hvis han ikke roer seg nå, så vet ikke jeg."

"Mhmmm," svarte Morten søvndrukkent og ble avbrutt av Bernies klynk på kjøkkenet. Etter noen klynkende minutter, sto Morten opp. Jeg merket at han var irritert og krympet meg innvendig. Jeg ventet meg en streng stemme fra kjøkkenet og spisset ørene da jeg hørte lyden av lysbryteren. Idet jeg sto opp og gikk ut av soverommet, hørte jeg Mortens forbausede stemme.

"Jøss, hva er det med deg, da, gutten?"

Morten satt på en kjøkkenstol med valpen på fanget. Da jeg kom inn, så han opp på meg og nå var også han bekymret.

"Se på øyelokkene hans, det ene er jo nesten klistra helt igjen." Jeg satte meg på huk og kjente en rislende, kald følelse nedover ryggen ved synet av valpen. Som Morten sa, var det ene øyet nesten borte bak tykke, oppsvulmede øyelokk. Pelsen på hodet hans var nesten marmorert, for huden var så oppsvulmet at pelsen skilte seg og du kunne se hvite striper av hud gjennom pelsen. Da Morten holdt ham opp og lot ham sitte på bakbena, så jeg at huden på buken og i lysken var likedan. Oppsvulmet, rød og hissig. Jeg kjente frykten forsøke å gripe tak i meg og stålsatte meg. Det beste for Bernie var ikke at jeg skulle bli redd.

"Vi ringer tilbake til veterinæren og ber om å få komme dit," sa jeg og følte trang til å gråte. "Stakkars liten..."

"Slå nummeret du, som vet hvor det er," sa Morten, gikk inn på stua, satte seg i stolen ved telefonen og tok imot røret da jeg hadde slått nummeret.

Fem minutter senere var vi på vei til veterinæren. Jeg bad inni meg om at det ikke måtte være fartskontroller ute i kveld. Klokka var ett og det var heldigvis lite biler på veien. Bernie var hysterisk etter å klø seg i øynene, jeg måtte holde forlabbene fast så han ikke skulle gni og forverre hevelsen. Det øyet som var verst angrepet, hadde begynt å renne. Jeg godsnakket med den fortvilte hunden mens Morten kjørte, holdt den sprellende, lille kroppen fast og strøk ham de få gangene han var rolig. Og hele tiden kjente jeg frykten i nakken, som prikkende kulde. Den samme venninna jeg nevnte før i historien, hadde nemlig hatt en valp som hun mistet ganske tidlig. Et halvt år ble den, hjertefeil. Skulle det gå slik med Bernie også, bare elleve uker gammel? Jeg skjøv tanken fort fra meg og konsentrerte meg om å holde hunden uten å bli skamfert selv. Klørne var kvasse og han kravlet oppover skulderen min og ga meg noen solide risp på halsen. Ingen kjeftet på ham, dette hadde han ikke kontroll over. Ikke engang om han hadde pisset i fanget mitt, ville jeg kjeftet da. Stakkars liten, stakkars hjelpeløse lille kryp... Jeg strevde for å holde tårene unna.

Da vi kom fram til veterinæren, ble Bernie sluppet ned på gulvet så han fikk gå og snuse litt. Dessuten fikk veterinæren se reaksjonene hans skikkelig. Med brå risting på hodet, kløing i ørene og langs buken, og klynkingen.

"Dette er nok en form for allergi," sa veterinæren rolig og jeg så på Morten.

"Bare han ikke er allergisk mot Lucy," sa jeg og følte meg litt dum idet jeg sa det. Det ville vært litt av en vits. En hund som var allergisk mot katter...

"Har dere gitt ham noe spesielt i det siste, eller har dere noe hjemme som han ikke er vant til fra dem dere fikk ham fra?" Veterinæren tok Bernie opp og plasserte ham på undersøkelsesbordet, kjente langs kroppen og på undersiden, helt ned til lysken. "Ja, det er en tydelig allergisk reaksjon, dette. Masser av små kuler, et tegn på at det foregår en irritasjon i hunden."

"Han har bare fått brødskiver med leverpostei i dag," sa jeg og forsøkte å tenke. "Og et par sånne biter av sånn tørket kjøtt, vet du, sånn hundegodteri..." Talegavene mine slo alltid klikk når jeg var bekymret.

"Kan han reagere på noe i luften?" spurte Morten og veterinæren nikket.

"Hunder reagerer på akkurat samme måte som mennesker. Noen mennesker får det via luftveiene, andre via huden og med samme symptomer som han her." Morten så på meg.

"Jeg tror det er den der lukteoljen," sa han og jeg rynket brynene.

"Den der vi kjøpte for å få vekk lukten? Jaaa..."

"Dere får prøve å la være å bruke den noen dager og se om han fremdeles plages av noe," sa veterinæren og gjorde klar en sprøyte. "Men bare ta det med ro. Dette går an å kurere. Det går bra." Jeg trakk pusten dypt og lettet, måtte stålsette meg for ikke å gråte av glede ved ordene hans.

"Ja, for han klødde ikke i det hele tatt i begynnelsen, ikke før vi kjøpte den oljen. Og så har det sikkert lagret seg opp i den lille kroppen hans, helt til i kveld. Da var sikkert begeret fullt og da kom det skikkelige utbruddet. Hva tror du, Berit?" Morten så på meg, og jeg nikket og kremtet.

"Jeg... tror du har rett."

"Jeg gir ham noe beroligende også, slik at han får sove i natt," sa veterinæren og gjorde klar en ny sprøyte. "Dere får også med dere en resept på noen tabletter i tilfelle han begynner på'n igjen i morgen."

Mens Morten betalte i luka på venterommet, gikk Bernie rundt og snuste i krokene. Det var tydelig at sprøytene hadde begynt å virke, begge to. Hoderistingen var ikke så intens og han gadd ikke engang å klø seg. Til slutt flatet han ut på gulvet og sukket tungt. Det lød nesten som et lettelsens sukk. Som om han var lettet for at vi endelig hadde sluttet å kjefte og forstått at han hadde det vondt, lettet for å endelig ha fått hjelp og fått fred i kroppen. Og viktigst av alt: Endelig blitt kvitt den jævla kløen!

Da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem igjen, hadde allerede Bernie sovnet. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, og brydde meg heller ikke om å gjøre det. Den slappe, lille valpekroppen inntil min, ble litt for mye etter engstelsen og frykten. Særlig lød veterinærens ord igjen og igjen i tankene mine.

"...Dette går an å kurere, det går bra... det går bra..."

"Hvorfor gråter du, Berit? Bernie blir jo bra igjen." Morten så på meg og smilte svakt i det orange skinnet fra gatelyktene. Han var ikke like myk som meg. Hadde vokst opp på landet med en litt annen innstilling til dyr. Jeg snufset.

"Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham for å få ham til å legge seg, når han var syk." Jeg tørket tårene og holdt meg i skinnet. Helt til vi var hjemme og jeg bar Bernie forbi speilet i gangen. Synet av den sovende, neddopede hunden med tykke øyelokk, fikk meg til å begynne å gråte igjen.

Vi lot ham ligge på soverommet vårt denne natten, selv om han var så borte vekk at han sikkert ikke merket noe allikevel. Han sov rolig hele natten, og når han våknet var han helt normal. Rynketrynet var borte, de tykke øyelokkene var normale, og jeg var lettet og glad da jeg løftet ham opp i senga. Aldri hadde det vært så godt å få en fuktig, kald hundesnute i øret som denne morgenen.

Vi fjernet oljen med en gang vi sto opp, og åpnet et par vinduer for å lufte ut hvis det var noe igjen i lufta. Hvis Bernie ikke viste tegn på allergi, skulle vi forsøke med olje om en ukes tid og se om det ble noen reaksjoner. Begynte han å klø på samme måte, visste vi med sikkerhet hva det var. Helst hadde jeg lyst til å la være å bruke oljen i det hele tatt, for jeg ville ikke se at Bernie ble plaget på samme måte en gang til. Dessuten var det sabla dyrt å gå til veterinæren bare for å få visshet i noe vi begge var ganske sikre på.

I skrivende stund, to dager etter allergiutbruddet, er Bernie tolv uker gammel. Han klør seg som normale bikkjer nå og er helt symptomfri. Ikke engang et lite, uskyldig utslett på buken og det er deilig å se at han har det bra. Akkurat nå ligger han i kassa si ved siden av skrivestolen min og glaner opp på meg mens jeg skriver. Han og Lucy har nettopp tumlet rundt og lekesloss. De hermer etter hverandre. Hun forsøker å bite ham i labbene, han legger seg på ryggen og sparker med bakbena - hvis han ikke bare setter seg på henne, eller biter henne i haletuppen og ploger gulvet når hun springer irritert. Foreløpig er det Lucy som vinner 70 % av kampene. Bare vent, Lucy, snart er han litt større enn deg. Hvem blir sjefen da, tror du? Det er i alle fall herlig å se at de går så fint sammen, erkefiendene.

Kassa til Bernie bærer tydelig preg av at det klør i tennene, men Morten har lovet ham å snekre en skikkelig seng til ham. Genseren som han ligger på, ser myk og varm ut. Jeg ser ned på ham når han legger seg godt til rette og sovner trygt, uvitende om de ømme, skjelvende følelsene jeg får av å se på ham nå. Det går alt for fort å bli glad i dyr.

Men det er verd det.