23.01.-95 

BRENT BIKKJE SKYR ILDEN

Vi har en stor, svart newfoundlander som heter Bamse. Til å være en hund med så mye pels, er han bemerkelsesverdig glad i varme. Av og til lurer jeg på om han ville trivdes i badstua vår, for når vi har den elektriske ovnen på i stua, da legger han seg kloss inntil.

En gang vi hadde vært ute om kvelden, hadde Bamse vært alene hjemme. Ikkeno' problem det, men han hadde ligget så tett inntil ovnen at han hadde klart å velte den. Egentlig skal det vel ikke store bikkja til for å velte den ovnen. Den står på stuegulvet, er termostatstyrt og har en innretning inni seg som gjør at ovnen slås av og er avslått noen timer hvis den velter. Dette for å unngå brann. Resultatet var at det selvfølgelig var iskaldt da vi kom hjem igjen, for ute var det vinter og mange minusgrader.

Når vi har fyrt opp i vedovnen, ligger Bamse klin inntil. Helst ville han vel ligget inni blant veden om det var plass. Og om sommeren er han den siste som finner skygge når sola steiker. Joda. Bamse er glad i varme. Og det kunne blitt hans bane.

Selvfølgelig, når ting skal skje og alt gå på tverke, skal det helst skje når noe spesielt er på gang. Denne kvelden skulle vi ha gjester. Ikke noe flott selskap, men halvfint antrukket og med litt mer enn bare pølser og potetmos. Mannen min, Karsten, hadde fått ny jobb og hadde invitert sjefen sin og hans kone hjem til oss på middag. Vi kjente paret fra før, det var derfor vi ikke gadd å gjøre det til en gallamiddag, og bra var det, for kaoset ble ille nok som det ble.

Det var mye snø ute - heldigvis. Herr Brun med frue ankom i syvtiden og frua stolpret seg inn på høye hæler og halvlangt skjørt. Karsten tok pent imot dem og passet på at Bamse oppførte seg pent. Han hadde en lei tendens til å hoppe opp på folk for å hilse, vi hadde ikke klart å venne ham av med det. Men så lenge vi sto og sa til ham at han ikke skulle hoppe, var han snill gutt og gikk bare rundt de nyankomne og vimset glad med viftende hale. Så satte han seg ned foran Karsten og så opp på ham med snille, brune øyne og et spørrende uttrykk i ansiktet. Hva vil du jeg skal gjøre nå?

"Du har en vakker hund," sa Brun. Jeg hørte det fra kjøkkenet, hvor jeg sto og forberedte maten.

"Ja," svarte Karsten stolt, jeg smilte. "Bamse er nok ingen premiehund, for han er faktisk så stor at det trekker ned poeng på utstillinger." Bamse logret og kostet gulvet med halen da han hørte navnet sitt. Han satt og kikket på Karsten og lyttet oppmerksomt til det han sa. "Men pelsen hans er den flotteste nord for Dovre." Karsten smilte mot Brun og viste ekteparet inn i stua. Ja, han kunne nok skryte av pelsen hans nord for Dovre, for Bamse var trønder. Vi hadde dratt helt fra Oslo til Trondheim for å hente ham. Jeg tørket hendene, forlot makaronigryta og gikk ut av kjøkkenet for å hilse.

Det var koselig å se dem igjen. Brun og fruen hadde vært naboene våre før i tiden, og det var en ren tilfeldighet at vi hadde truffet dem igjen. Brun visste fra godt naboskap at Karsten var til å stole på, og hadde ansatt ham i firmaet sitt på flekken.

Vi hadde slått av all varme i huset og tent opp i vedovnen. Jeg syntes det var så koselig at det knitret og sprakte så deilig i ovnen. Bare lyden varmet. Det syntes tydeligvis Bamse også, for mens jeg bar inn maten og vi satte oss for å spise en bedre middag, kroet Bamse seg tett inntil ovnen og la seg tungt ned med et hjertesukk.

Det gikk en liten stund. Makaronigryta mi falt visst i god smak, for innholdet i serveringsbollen min minket fort. Brått løftet Karsten hodet og snuste ut i luften.

"Bitten, har du glemt å slå av noen plater på kjøkkenet?" Han så rart på meg, for jeg var vanligvis den som maste på ham om å slå av platene.

"Nei, jeg passer alltid på å slå av alt," svarte jeg. "... og selv da sjekker jeg en... gang til..." Jeg stusset, spilte opp neseborene og snuste inn, jeg også. En tydelig svidd lukt rislet gjennom neseborene mine og jeg så forskrekket på Karsten.

"Brenner det noen steder, eller?" Karsten sjekket de levende lysene jeg hadde tent på bordet og på pianoet lenger inn i stuen. Så fòr jeg sammen da fru Brun hylte opp.

"Å, guuuuud," hvinte hun og la hendene på kinnene. "Hunden deres brenner jo."

"HVA?" Karsten og jeg reiste oss brått samtidig, veltet stolene i farten og fikk bekreftet at fru Bruns utsagn var en skremmende realitet. Bamse lå med baken og halen så tett inntil ovnen at pelsen må ha blitt for varm. Det røyk fra baken hans, og der lå han og kjente ingenting. Vi rakk ikke å reagere før det sa "boff" og Bamses bak var i fyr og flamme.

"UT!!" ropte jeg og Karsten i kor til bikkja mens vi sprang mot døra. Bamse våknet, reiste seg kjapt ved det magiske ordet "ut," og fikk panikk da røyklukten brått nådde bevisstheten hans. Han satte gjennom stua i fullt firsprang, løp rundt middagsbordet med en rykende bakende og pilte etter oss ut på trappa, hvor vi sto klare og grep hurtig tak i den lange pelsen rundt nakken. Flammene hadde forlengst slukket på turen rundt i stua, det hadde tatt et mikrosekund for flammene å svi pelsen inn til huden. Vi hoppet samtidig ned i den store snøfonnen som Karsten hadde skuflet før på dagen. Der presset vi baken til Bamse nedi mens vi skuflet snø og fikk slukket brannen - eller rettere sagt den ulmende røyken - på den sprellende bikkja. Den døde ut med et fres til protest og vi strevde med å holde Bamse fast. Han likte ikke snøen så tett innpå huden, det var kaldt og uvant. Mesteparten av pelsen var svidd av på hele halen, baken og et langt stykke oppover ryggen. Det var bare skuldrene og hodet, samt labbene som var uskadde. Jeg grudde meg til å børste av ham snøen og avdekke det forbrente området. Det kunne ikke være så ille som jeg trodde, for det hele hadde gått veldig fort. Allikevel holdt vi ham fast i snøfonna for å kjøle ham ned for sikkerhets skyld. Den beste og viktigste førstehjelp for alle brannskader om det er på dyr eller mennesker.

Brun og fruen kom ut på trappa og så bekymret på oss.

"Går det bra med hunden deres?" spurte fru Brun forsiktig.

"Tror det," svarte Karsten. "Håper han er smart nok til å lære på dette."

"Si ifra hvis dere trenger en håndstrekning," sa Brun og jeg så for meg den korpulente mannen bakste i snøen med Bamsen vår.

"Takk som byr, men det går bra." Karsten skrøt litt av Bamse fordi han var så flink til å ligge stille (han var ikke det egentlig, men bikkja trengte litt oppmuntring nå), og jeg smilte oppmuntret til Bamse mens vi begge strevde for å holde ham nede i snøen. Det var ikke enkelt med trangt, kort skjørt, tynn, kald strømpebukse og glatte innesko. Den digre hunden hadde tydeligvis fått nok av kald snø, for han rullet seg rundt og over meg, slik at jeg ble presset ned i snøhaugen med Bamse over meg. Karsten kastet seg over oss og tok tak i Bamses labber for å velte ham ned igjen, mens jeg grep tak i det som var igjen av pelsen og hjalp til. Vi fikk ham ned og jeg kom meg fram fra snøhaugen, bare for å møte Bamses kraftige labber igjen mens Karsten skuflet snø over den forkullede pelsen og pratet beroligende med hunden. Jeg bet tennene sammen og kjente at jeg langsomt mistet tålmodigheten, men beholdt masken på mens jeg kokte innvendig. Kanskje var det det Bamse kjente, varmen fra raseriet mitt og den røde fargen jeg fikk i kinnene av temperamentet mitt og å baske i snøen. I alle fall ble han liggende i snøen med baken dekket av kulde. Nå var han flink.

Jeg pustet ut og angret at jeg hadde blitt sint på ham, selv om jeg ikke hadde kjeftet. Stakkars, kanskje han hadde vondt? Kanskje han var mer forbrent enn vi trodde? Og her satt var sint på ham fordi jeg plagdes i snøen når han var krakilsk. Og jeg angret i dobbelt forstand da vi etter en stund fikk Bamse til å reise seg så vi fikk ta en titt på det forbrente stedet.

Resten av middagsselskapet ble avlyst og utsatt. Vi måtte dra til veterinæren for å få behandling for Bamses brannsår. De så ikke så ille ut, men gjorde sikkert vondt, for Bamse klynket svakt hele veien til veterinæren. Han var veldig tapper, og vi hadde med oss en bøtte halvfull av kaldt vann og et par håndklær. Jeg satt ved siden av ham i bilen og kjølte baken hans ned mens vi kjørte, og den snille hunden vår fant seg rolig i det. Kanskje var han så rolig på grunn av sjokket han fikk da han ble antent? Eller av kuldesjokket i snøen etterpå? Sjokkert over at vi kunne behandle ham slik? Hadde vi enda kunnet forklare ham at det hadde vært nødvendig...

Forsmedelig nok for Bamse, så måtte vi klippe ham. Barbere ham, vekk med alt det nydelige, lange, sorte ragget. Det eneste som ble igjen, var pelsen fra halsen og rundt hodet, og labbene. Han så virkelig tåpelig ut. Naken som en nyklippa sort sau og veldig bedrøvelig, med et sår på hver skinke og rødsmusset hud. De to sårene hadde oppstått først som vannblemmer som det hadde gått hull på. Jeg visste ikke om dem, jeg hadde vært så opptatt av å holde det forbrente området nedkjølt - hvilket var helt riktig å gjøre. Jeg fikk i alle fall vite for ettertiden at det ikke skulle stikkes hull på vannblemmer hvis Bamse skulle brenne seg siden - eller jeg eller Karsten. Verken på folk eller fe. Stakkars Bamse. Heldigvis at han hadde sprunget med en gang flammene fikk tak, for det hadde visstnok hindret større brannsår, det å få frisk, kjølig vind inn på huden i spurten rundt spisebordet. Den eneste trøsten han hadde, var at den store bandasjen han ble tullet inn i, holdt ham varm.

Vi fikk tak i et nettingbur som vi skrudde fast på vedovnen, slik at Bamse - med fullt utvokst pels - aldri klarte å komme nærmere ovnen enn tyve centimeter. Forståelig nok var nettingburet en unødvendig utgift, for Bamse skydde vedovnen som pesten etter dette. Det er altså ikke bare brente barn som lærer.

Brent bikkje skyr også ilden.