30.06.-91 

RASEBIKKJER OG ANDRE KJØTERE

Jeg har hund. Rasehund, en riktig fin en, om jeg selv må si det. En english sheepdog med et stamtre større enn Yggdrasil. Du vet, det treet fra norrønsk mytologi med grener som strekker seg over hele himmelhvelvingen. I papirene står en endeløs rekke navn, men til vanlig kaller jeg ham Burro og til vanlig lyder han det navnet. Han har vunnet ganske mange priser og jeg må uten sjenanse innrømme at han er min stolthet. Eneste aberet er at han er litt sta enkelte ganger. Så sta at han kan virke dum. Men de elementære manèrene har jeg i alle fall klart å lære ham.

Det var en vakker, solfylt dag. Slike historier utspiller seg som oftest på vakre dager og denne historien er intet unntak. På en slik vakker dag merkes det så mye bedre om en hendelse formørker sinnet mitt og da har det ikke noe å si hvor mye sola skinner. Blir jeg sur, så blir jeg sur. Og jeg blir som oftest sur når unger roper "Labbetuss" slik den lille tateren gjorde nå. Han gikk forbi meg og Burro med hånden sin i morens og et fårete blikk på min pelskledde, firbente stolthet.

"Det er det såvisst ikke," svarte jeg irritert og gikk videre mot parken jeg trygt kan slippe ham fordi vaktmesteren selv slipper hundene sine der.

"Hvor er hodet?" ropte guttungen etter oss og jeg kjente irritasjonen syde under huden.

"Det er i den enden han spiser med," ropte jeg tilbake uten å snu meg. Jeg orket ikke se på ham mens han hang etter moren og sang som Halvdan Sivertsen: "Hain Labbetuss ha' bursda'..." Den frekke snørrvalpen.

Jeg kom meg fram til parken og håpet at humøret ville lysne nå. Trærne var fulle av grønne blader og gresset var så frodig at en fikk lyst til å gå barføtt ved synet av det. Parken var som en skjønn oase i byen.

"Fri," sa jeg og løsnet Burros bånd. Han bykset avgårde så pelsen slasket omkring ham, akkurat slik jeg likte å se ham. Glad, fri og ubekymret. Jeg fulgte rolig etter og fikk se ei lita jente i andre enden av stien, langt borte. Det så ut som hun ropte noe og jeg kunne se at Burro hadde truffet det hun ropte på. En valp hadde nådd fram til ham og tumlet rundt ham i ellevill lek. Den var gylden i pelsen med hvit haletipp, hvite sokker og hvite ører. Jeg hadde aldri sett noe lignende, den var virkelig fin. Den hoppet og spratt rundt Burro, som ikke var mindre vill. De to hundene løp i kryss og tvers i min retning og fjernet seg fra den ropende jenta. Heldigvis holdt de seg rundt meg, så hun slapp å løpe stort lenger. Mens hun nærmet seg, kunne jeg se at hun virket ganske mørk. Italiensk? Spansk? Samme det, hun var søt, i alle fall. I hånden holdt hun et hundebånd og da hun nådde frem, var hun ikke sen om å feste det på hvalpen.

"Jeg er så redd for henne, det er en sånn sjelden rase, skjønner du," smilte jenta andpusten og holdt armene rundt halsen på den nydelige hvalpen. Jeg smilte tilbake og begynte å gjette for meg selv hva slags rase det var. Jeg hadde i sannhet aldri sett en lignende hund. Shäfer? Nei, feil farge. Golden retriever? Nei, feil form på hodet. Grønlandshund? Nei, det stemte heller ikke med fargene. Eller størrelsen.

"Sjelden rase, sier du?" sa jeg og betraktet den utålmodige hvalpen som heller ville leke med Burro enn å få kjærlige omfavnelser av eieren sin nå. Den logret og pistret og sitret nesten av iver etter å komme løs og fortsette der de ble avbrutt. "Hva slags rase er det? Jeg har aldri sett noe lignende."

"Det er en blanding av golden retriever og shäfer," svarte jenta uten å gjøre forsøkt på å skjule stoltheten i stemmen. "Den er ni måneder og jeg er så glad i den." Jeg nikket og smilte da hun presset den inntil seg i en kjærlig klem. Jeg kunne se at følelsene var ekte.

"Den er fin," sa jeg. "Men du kan trygt slippe ham løs, de har visst lyst til å leke sammen og det er bare sunt for ham å få kjennskap til andre hunder."

"Det er tispe."

"Så vanskelig å se i all pelsen," smilte jeg og begynte å like jenta og hvalpen hennes, selv om det bare var blandingsrase. "Hva heter hun?"

"Hun heter Amiga, for det er spansk og betyr venninne. Hva heter din hund?" Et par nysgjerrige barneøyne så spørrende på meg.

"Burro." I øyekroken kunne jeg se Burro stoppe i midt leken og løfte hodet ved lyden av navnet sitt. Jenta smilte lurt og så ned i bakken. "Hva er det?" spurte jeg.

"Det er også spansk," svarte hun. "Vet du hva det betyr?"

"Nei," innrømmet jeg som sant var.

"Esel."

"...Esel?" Jeg så storøyd på henne og langsomt, meget langsomt forflyttet jeg blikket fra henne og til den raggete pelshaugen jeg har av en hund. Jeg prøvde å danne meg et bilde av et spansk esel som lød navnet Labbetuss, men det gikk bare ikke. Plutselig la jeg hodet bakover og lo høyt. "Jasså du. Esel. Ja, gudene skal vite at han av og til er like sta som et."

"Hva slags rase er han, da?"

"Han er en engl..." Jeg stoppet midt i setningen og betraktet Burro og Amiga der de sprang side om side. Han har alltid vært svært tålmodig med barn og hvalper. Det var han nå også. Amiga krøp under ham, hoppet over ham, hang i strupen hans eller bet seg fast andre steder i det lange ragget uten at han reagerte med et kny. Ble det for mye, sprang han bare unna. Jeg smilte bredt og så på jenta igjen. "Han er en sånn Labbetuss-hund, vet du."

"Åja," strålte hun. "Sånn som i Barne-Tv."

"Akkurat." Jeg kjente en ny slags varme innvendig. En ny og bedre forståelse for livets verdier.

Det har ikke noe å si hva slags rase hunden er eller hvor mange premier den vinner eller ikke vinner på utstillinger, så lenge en har en usvikelig, trofast venn. Har en først blitt glad i en hund - eller et hvilket som helst dyr - er det det mest dyrebare en har. Ekte vennskap er dyrebart og kan ikke måles i pokaler eller fargerike sløyfer og bånd. Det kan være verdens merkeligste blanding og allikevel blir en glad i hunden. Da kan dommerne og ekspertene si hva de vil, for den hunden du er glad i, den hunden er verdens fineste og beste hund for deg.

Rasen har ingenting å si for vennskapet. Når vil alle mennesker forstå det?

Jeg tror aldri jeg har følt meg lettere til sinns på vei hjem fra en tur, enn jeg gjorde nå. Jeg gikk som et nytt menneske, med en ny forståelse og en annen innstilling til rasehunder og utstillingshysteriet. Og ved siden av meg gikk Burro, eselet mitt. Like sta som ellers, men allikevel like bra som enhver bastard.