18.02.-95 

GJENGJELDELSEN

Jeg og mannen min har en rakker av en hund som heter Loffen. Loffen er en viltfarget, strihåra dachs og han er litt av en røver. Loffen er bare et halvt år, med et herlig lynne og godt humør. Han er leken og kjælen, og en pest og plage for fem år eldre Putte.

Putte er pointeren til foreldrene mine. De bor i første etasje i huset, og vi i andre. Putte er Loffens fullstendige motsetning. Loffen er liten, kortbeint, klumpete, komisk, klønete og mørkebrun av farge. Putte er litt over knehøyde, langbeint, elegant, hvit med sorte, store flekker og adskillig mer avbalansert enn Loffen. Putte er sindig og rolig, og tåler alt for mye av valper før han sier i fra. Derfor kan Loffen herje som han vil med Putte, mye lenger enn hos andre hunder.

Jeg har ofte syntes litt synd i den bedagelige pointeren når Loffen og jeg kommer på besøk ned til mor og far. Putte ligger i stolen sin og gir meg et fortvilet blikk som virkelig sier "Åh nei, ikke den plageånden," når Loffen kommer rennende og hopper opp på stolen hans - hvis han ikke snubler før han når fram da, for beina til Loffen er litt for ivrige av og til. Bakbeina går fortere enn forbeina, og det ender med at forbeina blir slept etter ham mens bakbeina spøler og haka ploger nedi gulvet. Det ser ur-teit ut, men det gjør tydeligvis ingenting, for han er oppe igjen med en gang og styrter bort til Puttes stol.

Loffen klarer ikke å hoppe oppi enda, men står og strekker seg på to mens han småtripper med baklabbene, logrer som en gal, snøfter, småjogger og snuser vilt på Putte, som blir liggende med det samme, fortvilte blikket. Så hopper Loffen ned, og springer rundt og finner Puttes leker. Den lefsete sokken som Putte elsker å ha drakamp med, den gule frosken som piper når en tygger på den, den røde papegøyen som ikke kan pipe mer fordi piper'n er tygget i stykker, den knudrete ballen med bjelle i som ringler når en rister på den, hockeypucken som far plukket med seg på en ishockeykamp og som er veldig populær å løpe etter og bite i... Og så tyggebeina, da. Sånne tørkede hudstrimler med en knute i hver ende, slik at det ser ut som et ordentlig bein.

Putte har større knutebein enn Loffen. Han har også en hel knokkelhaug med bare knuter fordi det er alt som er igjen når han er ferdig med et bein. En halvtygd knokkel som han ikke gidder å slite med. Mor har gjemt på dem i tilfelle han vil ha dem. De ligger i en kurv på kjøkkengulvet, en kurv som Loffen styrter bort til og velter. Så drar han alle knoklene utover gulvet, før han velger seg ut en som han deretter styrter inn på stua med. Der blir han liggende og gnage mens han kikker opp på Putte i stolen med et ertende blikk. Og når jeg og Loffen skal opp til oss selv igjen, lar han ikke knokkelen ligge igjen. Niks, han skal ha den med seg. Tyvegods, kaller jeg det, men unnlater å blande meg i bikkjenes affærer. Putte må da for guds skyld lære å si i fra.

"Knurr til ham," oppfordrer jeg. "Vis ham tennene og si at han skal holde seg unna, så han får respekt for deg." Men Putte er så alt for snill, han. Derfor sier han ingenting der han ligger i stolen og ser trist etter knokkelen sin som forsvinner ut døra i Loffens respektløse munn.

Men Putte fikk revansje i går. Og det var da jeg oppdaget at Putte, han er egentlig litt av en luring, han. Jeg hadde vært nede og levert noe jeg hadde lånt av mor, og latt Loffen være igjen oppe. Da jeg skulle gå mot døra for å gå opp igjen, sto Putte foran meg og sperret for døra. Han logret og var i godt, lekent humør der han sto og smilte til meg.

"Heia, gutten," smilte jeg tilbake og klappet ham noen ganger på hodet. Da jeg gikk bort til døra, snurret Putte rundt og viste tydelig at han hadde tenkt å være med, akkurat som i gode gamle dager før Loffen kom i huset. Putte glante vekselsvis på dørhåndtaket og meg mens han logret ivrig og trippet med labbene. Få bli med opp'a.

"Skal du bli med opp?" sa mor forbauset.

"Til plageånden? Er du sikker på det?" spurte jeg den logrende pointeren og fikk et tydelig ja til svar. Jeg trakk på skuldrene, åpnet døra og jogget etter Putte opp trappa. Så åpnet jeg døra inn til leiligheten vår.

Som vanlig når de to hundene møtes, er Loffen helt hyperaktiv, totalt fyr og flamme. Da styrter han bort til Putte, hopper opp og står på to mens han holder rundt halsen hans og hopper og snuser og snøfter med logrende hale, eller klatrer hoppende rundt ham mens Putte forsøker å stikke av. Putte snudde seg vekk denne gangen også, men det var tydelig at han hadde en plan med å bli med meg opp. Brått dyttet han Loffen til side og jogget bort til en av knoklene sine som han hadde fått øye på. Loffen løp etter, litt mindre innpåsliten og litt mer engstelig nå. Hva skjer? La tyvegodset mitt være.

Putte rakk såvidt å snuse på knokkelen før Loffen hadde den i munnen og løp bort med den. Det gjorde tydeligvis ikke noe, for Putte hadde blingset seg ut en annen knokkel. En mye større en. For en slagplan! En finte, rett og slett. Det var smart. Og før Loffen hadde rukket å slippe den han hadde i kjeften, sto Putte med knokkelen i kjeften selv og logret mens han knurret lekent og smilte mot meg.

"Så du det?" sa blikket. "Jeg lurte den lille rotta, jeg." Loffen vimset rundt Putte mens han logret og kikket bedende opp på knokkelen. Han tok ikke sjansen på å hoppe opp for å ta den fra Putte, så litt respekt hadde han da tross alt. Og med knokkelen i kjeften, gikk Putte bort til døra for å ta med seg tyvegodset ned. Den var jo egentlig hans, så jeg lot ham løpe ned trappen og syntes egentlig det var ganske komisk. Putte kom opp hit bare for å gjøre gjengjeld og stjele fra Loffen slik Loffen stjeler fra ham. Jeg fulgte Putte ned etter å ha lukket døra foran nesen på Loffen. Så lukket jeg opp døra inn til stua nede, og hjalp den logrende, triumferende tyven å unnslippe.

Siden denne gangen har Putte ofte blitt med meg opp for å stjele knokler etterhvert som Loffen har vært nede og stjålet først. Det snedige er at det bare er sine egne knokler Putte er interessert i å stjele tilbake. Loffens egne tyggebein bryr han seg ikke om. Men det er jo klart at han skal få det som rettmessig er hans.

Hvem sa at hunder ikke er smarte?