14.09.-94
GREVLINGHUNDEN
Telefonen ringte en kveld hos Jørgen og Maria. Det var Jørgen som tok telefonen.
"Halvorsen," svarte han.
"Hallo, Jørgen," kvitret det i andre enden. Det var Jørgens mor på sytti år. "Du, jeg tror jeg trenger litt hjelp av deg."
"Hva er det mor, er du syk?" Jørgen ble straks litt engstelig, for moren begynte å komme litt opp i årene nå.
"Neida, ta det med ro," beroliget mor. "Jeg trenger hjelp til å fange en hund."
"En hund? Hva mener du med det?" spurte Jørgen og så på Maria mens han trakk skuldrene opp i en spørrende gest.
"Det er en løshund i hagen min, en sånn grevlinghund, vet du. Jeg har forsøkt å lokke den til meg med mat og sånt men den er så sky, stakkar. Også lurte jeg på om du hadde litt mer hundetekke enn meg, du som har hund og allting."
"Jaaa, jeg vet ikke..."
"Jeg ringte politiet også, men de sa bare at jeg skulle ringe Viking, men de hadde ikke tid akkurat nå..."
"Vi kommer en tur, mor. Både jeg og Maria..."
"Nei, så koselig," avbrøt moren. "Da setter jeg over kaffen."
Jørgen snudde seg mot Maria da han hadde lagt på røret.
"Jeg tror hun helst vil ha besøk og at dette var en unnskyldning," smilte han.
"Det gjør ikke noe," smilte Maria tilbake. "Det er faktisk lenge siden vi besøkte moren din."
Fem minutter etter var de på vei til moren med Tøffas, den korthårete dachsen deres, i baksetet.
----------
Moren sto i døra da de stoppet utenfor huset hennes. Hun vinket ivrig.
"Skynd dere, den er i hagen nå."
"Hvor i hagen?" spurte Jørgen og åpnet porten.
"Ved epletrærne," svarte moren. Maria og Tøffas fortsatte opp til inngangsdøra mens Jørgen var på vei rundt huset. Han listet seg rundt hjørnet og mot epletrærne. Inni ripsbusken hørte han at det raslet og tuslet, så han satte seg på huk og myste inn blant de tette greinene.
"Kom da, bisken," lokket han mykt. "Komme, da..."
En svart snute kom til syne mellom grønne ripsblader, etterfulgt av et hvitt og sort-stripet tryne med to glitrende, sorte øyne. De stirret direkte på Jørgen og gjorde slett ikke mine til å komme. Ørene var sorte med hvitt på tuppen, og fra ørene og bakover på ryggen gikk det sorte striper som samlet seg til en stripe midt på den grå ryggen. Jørgen stivnet og stirret på dyret. Så reiste han seg langsomt opp og begynte å gå baklengs mot bakdøra til moren. Uten å slippe dyret med blikket, jogget han baklengs da avstanden ble stor nok. Det knaste i greiner da den store, pelskredte kroppen kom ut fra ripsbusken og begynte å jogge mot Jørgen, som tverrsnudde og snublet over trillebåren som sto midt mellom epletrærne og bakdøra. Han kom seg opp i en viss fart og styrtet mot døra, hele tiden med nakkehårene reist og overbevisning om at kvasse tenner hvert øyeblikk ville bore seg inn til leggbenet. Opp med døra, inn i gangen, igjen med døra og det med et brak.
Moren, Maria og Tøffas sto og så spent på ham, og ikke så lite spørrende.
"Mor," sa Jørgen andpusten. Kinnene hans hadde antatt en hektisk rødfarge og han så vill ut i blikket. "Det der er ingen grevlinghund. Det er en ekte grevling." Han tørket svettet av pannen med genserermet.
"Sier du det? Men jeg trodde..."
"Det..." Jørgen pekte demonstrativt på Tøffas. "... er en ekte grevlinghund."
"Men jeg trodde at Tøffas var sånn ovnsrør, jeg. Sånn som i mormor og de åtte ungene som jeg pleide å lese for deg da du var liten..."
"Ovnsrøret, det er navnet på hunden i historien, og den hunden er en grevlinghund, eller en dachs, akkurat som Tøffas." Tøffas så opp på Jørgen og logret da han hørte navnet sitt.
"Uff, så pinlig," lo moren og ble rød i kinnene. "Jeg trodde virkelig at det var slik en grevlinghund så ut, jeg. Også grevling her, midt i byen, da."
"Nei, da har du tatt feil. Hadde det enda vært en grevlinghund, så." Jørgen sukket. "Men det beistet der ute, det er farlig, det."
"Veldig farlig?" Moren bleknet litt bak rødmen.
"Ja, den biter stygt. Og den biter til det knaser. Derfor brukte skogskarene å ha kullbiter i støvlene når de var i skogen, for hvis en grevling bet dem i benet, så slapp de taket når de kjente at det knaste... Men mor, hva er det?" Jørgen tok tak i armen til moren og hjalp henne bort til en stol. Hun holdt en hånd på kinnet og så blek ut.
"Jeg... ble så svimmel," sa moren lavt. "Tenke seg til at jeg har gått der ute og ropt og lokket, lagt ut mat og prøvd å få den til å komme til meg..." Jørgen smilte.
"Ingen skade skjedd, men vi skal selvfølgelig hjelpe deg å bli kvitt beistet. Ikke sant, Tøffas?" Han så ned på Tøffas, som sto og trippet på forlabbene og så ivrig opp på ham med logrende hale. Så hoppet han opp og forsøkte å komme opp i fanget til Jørgens mor. Hun lo og løftet ham opp, bare for å få en våt hundetunge i ansiktet.
"Å, så fin en Tøffas, atte. Du klarer nok brasene du, skal du se. Jager vekk den dumme grevlingen for farmor, ja."
"Jeg tror ikke det er noen god idè å slippe Tøffas løs på grevlingen," sa Maria. "Han er ikke trent opp til å gå på grevlingjakt."
"Det trengs ikke," sa Jørgen og så på kona si. "Det er nok at instinktet er til stede. Dessuten ligger det i navnet."
"Ja, lykke til, men husk at grevlinger er fredet. Du har ikke lov til å ta livet av den."
"Si det til Tøffas," sa Jørgen og løftet Tøffas ned av fanget til moren. Han satte hunden rett foran bakdøra og åpnet den på gløtt.
"Skal vi gå på jakt, gutten?" sa han og visste at Tøffas ikke hadde peiling på hva ordene betydde, han hadde aldri vært på jakt før. "Ut og ta'n, ja. Puss, ta'n."
"Jørgen, ikke..." begynte Maria, men for sent. Jørgen åpnet bakdøra og slapp ut hunden, som logret og bjeffet ivrig, oppglødet etter Jørgens ord. Jørgen lukket døra skyndsomt og kikket ut av vinduet i døra, for å se hvordan det gikk. Han måtte dele plassen med Maria.
"Dette skulle du ikke gjort," mumlet hun og så bekymret etter Tøffas som tvert hadde funnet et spor og gikk med snuten i bakken og snuste ivrig.
"Den er inne i ripsbuskene igjen," sa Jørgen og lot som han ikke hørte Maria. "Der stikker den snuten ut."
Det knaste antageligvis i greiner igjen, for Tøffas løftet hodet brått og stirret rett på grevlingen. En evighet av et par sekunder sto de to dyrene og stirret på hverandre. Tøffas' hale sluttet å logre og idet den sank ned til bakken og forsvant mellom Tøffas' ben, gikk grevlingen et skritt fram. Det var nok for Tøffas. Han kastet seg rundt med et skarpt, klynkende bjeff og styrtet mot bakdøra. Jørgen sukket og åpnet døra for å slippe den redde hunden inn.
"Jeg sa at dette skulle du ikke gjort," smilte Maria. "For nå har du fått bevis for at bikkja di er feig."
"Han er ikke feig, det er bare nytt for ham."
"Jada, og jorda er flat."
"Ti stille."
Jørgen gikk inn på stua og forsøkte å overhøre Marias latter mens hun klappet Tøffas og kalte ham flink gutt. Han fant telefonkatalogen og lette opp telefonnummeret til naturforvaltningen i byen. Så slo han nummeret.
Det svarte ganske raskt og Jørgen presenterte seg.
"Jeg har en mor som har en grevling i hagen. Har dere noen gode råd for hva vi skal gjøre for å få vekk beistet?" Fra gangen ved bakdøren kunne han høre Marias stemme:
"Vi har en grevling i hagen, greveling, grevelang..." til samme melodi som Knutsen og Ludvigsens "Grevling i taket." Han bet tennene sammen og kjente irritasjonen boble.
"Javisst, vi har allerede lånt ut tre feller i byen denne helga," sa fyren i den andre enden av tråden. "Trenger du den nå i kveld?"
"Jeg kan komme i morgen og hente den... hvis noen kan forklare meg åssen den fungerer," svarte Jørgen.
"Det er enklere enn å pelle seg i nesa," lo fyren og Jørgen skjønte at dette var en skogens mann. Litt for rett frem etter hans smak, men bare han fikk låne fella og fikk fjerne beistet, så fikk det heller skure.
"Da sees vi i morgen," sa Jørgen og la på telefonrøret. Så reiste han seg og gikk ut i gangen. "Jaha, dere to skrattekråker," sa han henvendt til Maria og moren, de forsøkte med lite hell å skjule flirene. Tøffas kom bort til ham, kikket opp på ham og trippet med forlabbene mens han logret og så oppmuntrende på Jørgen.
"Tenke seg til at jeg kunne ta sånn feil," kniste moren. "Du kunne jo blitt angrepet."
"Takk for omtanken," sa Jørgen tørt, bøyde seg ned og løftet Tøffas opp for å la ham se ut av vinduet. "Vi kommer tilbake i morgen ettermiddag med fella. Når på døgnet er den stort sett i hagen?"
"Om kvelden, sånn i åtte-tiden og utover." Moren klappet Tøffas, som var mer interessert i kosen enn i grevlingen som sto og snuste under epletrærne.
"Da skal den til pers," mumlet Jørgen.
----------
Dagen etter dukket Jørgen, Maria og Tøffas opp igjen hos Jørgens mor. Nå med tilhenger på slep, med grevlingfelle. Den ble plassert ved ripsbusken, en kasse av småmasket hønsenetting, treplanker og ståltråd. Konstruksjonen var enkel. En tung lem ble holdt oppe av en stang som lå over fella. Stangen var hektet i en ståltråd som var bøyd nedover i kassa. Åte ble lagt innerst og når grevlingen kom og dyttet borti ståltråden for å få tak i åtet, løsnet stanga og lemmen smalt igjen. En tung jernbolt lå oppå lemmen og ville rulle ned når den smalt igjen for å hindre grevlingen i å komme ut.
Jørgen rettet ryggen etter å ha utstyrt fella med to pizzabiter og festet stanga.
"Jaha, da er det vel bare å vente, da."
"Greveling, grevelang," nynnet Maria og så ertelystent på Jørgen. Han måtte smile selv av det, nå. Han så ned på Tøffas som gikk rundt og snuste ivrig der grevlingen hadde gått kvelden før.
"Du er ikke noe jaktemne, nei. Selv om du har sporinstinktet i orden."
"Heldigvis," sa Maria. "Grevlinger er farlige."
"Kanskje Tøffas skal få en sjanse til i kveld?"
"Gi deg."
"Joda, nå vet han jo hva han kommer til å møte." Jørgen så ivrig på hunden. "Kanskje han kan jage den inn i fella også."
"Jeg tror ikke det er slik grevlingjakt med hunder foregår, Jørgen," sa Maria og visste at det var nytteløst å krangle.
Kvelden kom og det gjorde nok grevlingen også. Tre spente fjes sto i gangen og kikket ut av døra da klokka nærmet seg foregående kvelds ankomsttid. Og med en gang Jørgen så at det rørte seg i ripsbuskene, åpnet han døren og slapp ut Tøffas. Hunden løp ut i hagen, dyttet snuten ned i gresset og snuste mens han vimset rundt omkring.
"Ikke sånn, Tøffas," mumlet Jørgen til vinduet i døra. "Gå bort til ripsbuskene og ta grevlingen, din dust."
Tøffas løftet plutselig hodet og stirret mot buskene, det var tydelig at han hørte noe for all hundens oppmerksomhet var rettet mot ett punkt. Helt stiv og stille sto han og stirret, før han med langsomme skritt beveget seg forsiktig mot buskene.
"Nå kommer det noe ut av busken," sa Jørgen spent.
"Få se," sa Maria og presset nesen mot vinduet. De kunne tydelig se grenene bli skjøvet til side og Tøffas var bare en meter unna nå, og like ved fella. Busta sto på ryggen hans og leppene var vrengt opp i sint knurring.
"Se på jegeren nå," sa Jørgen og kjente brystet svulme av stolthet over bikkja si.
Plutselig skjedde alt på en gang. Noe føk ut av buskene, Tøffas skvatt voldsomt og føk avgårde med illsinte bjeff med et bustete dyr etter seg og forsvant rett inn i fella. Det smalt og skranglet i tre og hønsenetting da lemmen falt ned med Tøffas inni.
Jørgen sukket tungt mens katten utenfor fella satte seg foran Tøffas og så frekt på ham. Tøffas bjeffet illsint mot kattekreket, som stakk av da bakdøra ble åpnet og Jørgen kom ut med Maria og moren bak seg.
"Ha ha ha," lo Maria og satte seg ned i gresset mens hun kastet hodet bakover og skoggerlo. "Der har du grevlingen din, svigermor."
"Takk, det klarer seg," sa Jørgen surt og åpnet lemmen for å slippe Tøffas ut. Han ville i motsatt retning som katten, men Maria grep ham og klemte den sprellende hunden inntil seg.
"Jadda, gutten. Lever opp til navnet sitt, ja."
"Vennligst ta med deg den hunden inn, Maria," sa Jørgen og så oppgitt på Tøffas, som peste og glante etter katten.
"Jørgen da," sa moren og smilte. "Alle hunder kan ikke være like tøffe. Og selv om Tøffas stikker av når det ser ut som det er fare på ferde, så er han en bra hund."
"Du har vel rett," mumlet Jørgen og plasserte stangen på ståltrådkroken igjen. "Men du vet åssen det er. Enhver hundeeier vil gjerne ha de mest perfekte hunden."
"Tøffas er perfekt han, for sitt bruk. Eller skal vi si vårt?" sa Maria og klødde Tøffas i nakken. Bakfoten hans begynte å sprelle, den gjorde alltid det når han ble klødd i nakken.
"Akkurat," nikket moren. "En familiehund. En glad, hengiven og kjærlig familiehund."
De tok med seg hunden inn mens Jørgen gjorde klar fella igjen. Så fulgte han etter dem. Da han kom inn, satt han lenge og klappet Tøffas. Maria spurte ikke hva han tenkte på, men hun kunne se at han hadde dårlig samvittighet. Sikkert fordi han hadde satt Tøffas' liv i fare. For grevlinger er farlige.
Samme kveld gikk grevlingen i fella. En stor rugg, tredobbelt av kattens størrelse, den som hadde skremt Tøffas inn i fella. Jørgen og Maria transporterte grevlingen i buret en times kjøretur innover i skogen. De måtte vippe på buret for å få dyret ut, skogen var visst ny og skremmende.
Da de kom tilbake, sto moren i hagen og så på Tøffas, som ivrig gikk og snuste der buret hadde stått. Jørgen satte seg på huk og plystret. Tøffas løftet hodet brått, kikket på ham og kom byksende mot dem med glade, små bjeff.
"Pysa," smilte Jørgen og klødde hunden. "Men jeg er glad i deg allikevel. Og du..." Han pekte på moren.
"... kjøper deg en hundebok og begynner å pugge raser."
"Hvorfor det?" smilte moren. "Jeg fikk i alle fall besøk på denne måten." Hun nikket med hodet mot huset. "Kom igjen, kaffen er ferdig."
"Greveling, grevelang," nynnet Maria smilende mens hun gikk etter Jørgen, og Tøffas som logret glad og ga blaffen i alt.