En gang i -98

LODDEN ENGEL MED KORTE BEN

Det var tindrende sol da Solveig spente på seg skiene. Selv om det var sent på dagen, hang sola over trekronene og holdt seg fast før solnedgangen, ville ikke gi slipp på dagen enda.

- Er du sikker på at du vil ut på skitur nå, da? Anders sto på hytteverandaen med hendene i lommen og så tvilsomt på henne. Han hadde absolutt ikke tenkt seg ut på ski nå.

- Jeg vil da prøve julegaven min, smilte Solveig. - Første gang på hytta etter jul, tror du jeg klarer å vente når snøen ligger jomfruelig og venter på nye spor? Hører du ikke at snøen roper på meg?

- Det er da så sent på dagen, fortsatte Anders. - Du kommer ikke langt før det mørkner.

- Men jeg får i alle fall prøvd skiene. Solveig rettet seg opp, grep skistavene og så på Anders. - Sikkert at du ikke vil bli med? Anders ristet på hodet mens han smilte.

- Jeg holder peisen og kaffen varm. Men jeg vet en annen som sikkert vil bli med. Anders så ned på Baltazar, deres strihårete dachs, en liten hund med et stort navn og dertil personlighet. Han sto på to med de korte forbena sine støttet på porten og logret ivrig mens han så bedende fra Anders til Solveig, og pep.

- Han ødelegger skisporet, dessuten er snøen for dyp så jeg må vente på ham hele tiden, sa Solveig.

- Se på de bedende øynene, da, sa Anders.

- Jeg vil ikke se, da smelter jeg, sa Solveig og så på Baltazar, som satte opp logrefarten maksimalt.

Like etter kunne man se et merkelig spor i snøen, det gikk fra hytta mot skogen. Solveig først på ski, og Baltazar etter, kavende i hennes spor. Han sank nedi hele tiden, men dette la ingen demper på hans iver og glede over å få bli med. Rundt halsen hadde han et knallorange refleksbånd, for da var det lettere å se ham - ikke bare i mørket, men også i snøen. Mørke stubber og busker halvveis dekket av snø hadde ikke refleksbånd på seg. Men det hadde Baltazar. Solveig snudde seg og vinket til Anders før hun forsvant mellom trærne med Baltazar i hælene.

Anders gikk inn i hytta for å legge mer ved på peisen og kose seg i varmen mens den gærne kona hans og den tre år gamle bikkja kavet i snøen.

---------

Det var silkeføre i marka, men litt for løs snø her og der til at Solveig unngikk å slite i oppoverbakkene. Den som slet mest, var Baltazar. Når Solveig hadde gått et stykke, snudde hun seg for å se hvordan det gikk med bikkja. Hun kunne se ryggen på ham, og halen som sto stivt ut rett bak ham. Jevnlig dukket hodet opp når han forsøkte å bykse gjennom snøen, og da flagret ørene rundt ham. Det så slitsomt ut og Solveig sukket, litt irritert over å måtte vente. Men hun kunne ikke gå fra ham, heller. Hun visste hvordan det var å bli igjen.

- Kom igjen, gutten, ropte hun oppmuntrende og fikk et par-tre logr til svar mens Baltazar svømte bort til henne. Hun bøyde seg ned og klødde ham litt i nakken med vottene på.

- Å, så flink å svømme, smilte hun. Solveig kunne aldri være irritert på ham lenge, særlig ikke når han så på henne og smilte lykkelig med trynet fullt av snø, slik som nå. Hun lo. Det var da trivelig med selskap, tross alt.

- Vi går opp denne bakken, og så snur vi og drar hjem etterpå. Jeg tror dette er langt nok for deg. Dessuten begynner det å skumre, og jeg hater muligheten for at Anders skal få rett.

Med fiskeben labbet Solveig opp den halvbratte bakken. Hun var svett nå, men ville opp til toppen for å renne ned igjen, før hun ga seg. De nye, smørefrie skiene var gode, men litt bakglatte i dette føret. Dessuten gjorde løssnøen sitt til at festet ble dårlig. Baltazar kavet etter henne, like ivrig og proppfull av energi. Solveig begrep ikke hvor han fikk all energien fra. Skulle hun svømt i dypsnø så lenge som Baltazar hadde gjort, hadde hun ikke orket et skritt lenger. Og i hvert fall ikke opp bakken.

Da Solveig kom på toppen, trakk hun pusten dypt og så seg rundt. Sola hadde gått ned, himmelen var flammende rød bak fjellene og skumringen begynte å krype over skogen. Det var et nydelig syn og Solveig var glad for at hun hadde tatt denne prøveturen, selv om den hadde vært kort. Heldigvis var det bare nedoverbakker på vei hjem.

Baltazar var halvveis opp bakken da han pesende stoppet med tunga langt ute og stirret på menneskemoren sin.

- Nå skal vi hjem, Baltazar. Hjem til far. Baltazar logret og så på Solveig mens hun tok et par stavtak for å gli ned den halvbratte bakken. Snøen lå nesten helt glatt. Hun elsket å lage nye spor i snøen, og gled lett nedover, så lett at det var en fryd. Snøen hadde dekket over busker og grener, og etterlatt bakken som et silketeppe, den var myk og det var såvidt at skituppen stakk opp fra snøen der hun føk nedover bakken. Skumringen skjulte antydninger i snøen, derfor så ikke Solveig den krokete greinen som stakk opp fra stubben, før det var for sent. Men hun kjente den. Idet smerten skar gjennom den høyre foten hennes i bråstoppen, forsto hun hva som hadde skjedd. Kroppen fortsatte nedover bakken mens høyrefoten ble igjen et kort øyeblikk.

Det gikk fort i et eneste kaos. Lyden da skien brakk, den brå, intense smerten, skogen og bakken som gikk rundt og rundt mens hun trillet ned resten av bakken, og til slutt bitende kald snø i ansiktet. Det gikk fremdeles rundt i hodet. Solveig bet tennene sammen og spente hele kroppen i smerte, forsøkte å la være å skrike. Snøen var så dyp at det var vanskelig å få feste med hendene da hun ville løfte ansiktet. Hun forsøkte å rulle seg rundt på ryggen i stedet, men skiene var i veien. Hun måtte strekke seg ned og løsne bindingene før hun klarte å snu seg rundt.

Det tok lang tid. Først å fri seg fra stavene, deretter å røre på kroppen uten at smerten jòg gjennom foten. Solveig var kvalm, så vondt gjorde det. Omsider kunne hun rulle seg over på ryggen, bare for å stirre opp i en begynnende stjernehimmel, halvveis dekket av et tungt, mørkt skylag. Og først nå ble Solveig redd.

- Baltazar? Stemmen hørtes spe ut, stillheten i den mørknende skogen var trykkende og Solveig følte seg med ett så liten. Hun børstet ansiktet fritt for snø uten å ta vottene av. Måtte ikke bli våt og fryse. Var bikkja også skadet?

- Baltazar? Litt høyere nå. - Baltazar, kom her! Både smerten og en svakt, voksende frykt fikk stemmen til å høres skarp ut. I kontrast til snøen så hun refleksbåndet og den mørke kroppen hans bevege seg mot henne. Hun pustet lettet ut. - Kom da, kom hit, lokket hun og tok imot hunden med kjærlige armer. Klemte ham inntil seg. Fjernet snøkulene som hadde samlet seg på buken og labbene hans. Den lille kroppen skalv svakt, han hadde vel spist snø og blitt kald fra innsiden. Han pleide det når han sprang i snøen. Åpnet kjeften og løp som en snøplog.

- Det kommer til å ta sin tid å gå hjem, sukket Solveig og slapp Baltazar. Hun så på skiene sine. Den venstre var hel, men den høyre var brukket tvers av. Bare bindingen og bakparten var igjen. Tuppen var borte og foten verket og banket intens. Det var bare å glemme skiene. Hun stakk dem ned i snøen og plasserte stavene stående ved siden av. Hun ble vel nødt til å krabbe hjemover.

Solveig forsøkte å røre litt på foten, men smerten skar som en kniv gjennom ankelen, mens kvalmen skyllet gjennom henne. Brukket! Solveig kjente øynene fylles av smertetårer og frykt, og strevde for ikke å kaste opp.

- Dette klarer jeg ikke, pep hun og blunket for å se klart. Skumringen begynte å bli trykkende, snart var skogen mørk og her satt hun hjelpeløs med brukket fot. - Åh, dette klarer jeg ikke. Hjelp! Hun begynte å gråte fortvilet, men tok seg sammen og trykket Baltazar inntil seg igjen.

- Gutten min, mumlet hun inntil den våte pelsen på hodet hans mens hun klødde og strøk ham for å få ham varm. - Lille gutten min, nå må du være flink. Hun satte ham i snøen, la hendene rundt halsen hans og så på ham. Baltazar logret.

- Gå hjem, sa Solveig innstendig og snufset. - Gå hjem til far. Baltazars hale senket gradvis farten mens han så på henne. Øynene glitret svakt i mørket. - Gå hjem til far, gjentok Solveig med fastere stemme. - Gå hjem, Baltazar. Hjem til far.

Det så ut som om noe foregikk i Baltazars hode. Hjem til far? Og la mor være her? Han kunne da ikke det, i mørket og allting. Hvorfor kunne hun ikke reise seg opp og bli med? Han så uforstående på henne og la hodet på skakke.

- Gå hjem til far. Solveig slapp ham, dyttet ham unna seg og fikk vondt innvendig av det sårete uttrykket han sendte i retur. Hun forsøkte å fortrenge det. - Gå hjem. Gå hjem! Hun gjorde seg hard, gjorde stemmen sint i håp om at han ville lyde da. For hvordan kunne en liten hund forstå at hun ikke klarte å gå hjem, at han måtte hente Anders? - GÅ HJEM!

Hvorfor fikk han ikke lov å bli her? Gå hjem alene? Han hadde da ikke gjort noe galt nå, hvorfor oppførte mor seg som om han hadde gjort noe galt? Skuffet begynte Baltazar å kave seg tilbake i det samme, dype sporet de hadde kommet i. Han snudde seg og så på Solveig med trist blikk.

- Flink, skrøt Solveig. - Å, så flink å gå hjem. Stemmen lød oppmuntrende nå og Baltazar flyttet ørene litt tilbake og lyttet. Gjorde han noe rett nå? Var det ikke straff allikevel? Var han flink? Han logret svakt og gikk prøvende et par nye skritt bort fra Solveig.

- Ååå, så flink Baltazar, skrøt Solveig med overbevisende stemme. - Flink å gå hjem til far. Skynd deg. Hun klappet i hendene, det lød dødt med votter på men Baltazar forsto!

De små bena begynte å svømme tilbake i det løse skisporet de hadde laget. Hele tiden mens han gikk, hørte han mors skrytende stemme, noe som fikk det lille hundebrystet til å svulme av stolthet. Han var flink! Han gjorde noe som mor likte at han gjorde. Han skulle gå hjem til far!

Solveig så etter den ivrige, tapre dachsen. Da han forsvant i mørket, fortsatte hun å skryte i håp om at det hjalp ham lettere fram. Men det gikk ikke lange stunden fra hun mistet Baltazar av syne, til hun brast i gråt. Kald, redd og ensom i mørket. Med brukket fot. Med et skjelvende håp om at Baltazar skulle finne veien hjem.

Muligheten for at han skulle gå seg bort, skjøv hun vekk fra tankene. Men de snøtunge skyene som dekket stjernene helt, kunne hun ikke skyve vekk.

Samme hvor mye hun med tankene forsøkte.

----------

Anders står og ser bekymret ut av vinduet. Han ser ikke skogen engang, for det er mørkt ute og stuen bak ham blir reflektert som speilbilde i vindusrutene.

Han sukker og setter seg i godstolen mens han forsøker å bestemme seg for hva han skal gjøre. Det er for mørkt til å se skisporet etter Solveig, dessuten vil snøen ha dekket over det innen han har rukket å komme halvveis.

Brått retter Anders ryggen og lytter. Han rynker øyenbrynene og kan sverge på at han hørte en hund hyle i det fjerne. Men når han lytter, hører han bare sprakingen fra peisen. Han setter seg tilbake i stolen igjen, men spretter opp da tvilen blir bekreftet av nok et lengselsfullt hyl. Han drar genseren fort over hodet, smetter på seg støvlene og går ut på verandaen med lommelykten i hånden.

- BALTAZAR! roper Anders ut i mørket. Korte, lykkelige bjeff er et svar som får halsen til å snøre seg av lettelse, før engstelsen igjen stikker i magen. Hvis Baltazar er der ute, hvor er da Solveig?

Anders bryr seg ikke om at snøen går over støvleskaftene. Han vasser mot Baltazars lykkelige, slitne bjeff og finner hunden med strålen fra lommelykten. Full av snøkuler og skjelvende sitter han utmattet i snøen tyve meter fra hytta, og logrer lykkelig. Det andre mennesket han elsker. Far. Armer strekker seg mot ham, hender griper tak og løfter ham opp til en varm brystkasse og en kjærlig omfavnelse. Anders lyser med lommelykten og går tilbake til hytta i sine egne spor. Det snør tett, så det haster å begynne å lete. Men han har også en liten hund å tenke på. Egentlig bør ikke Baltazar ut og kave mer i snøen, utmattet som han er. Men Anders vet at han ikke vil klare å gå fra ham for å finne Solveig. Han har ikke kavet seg ensom gjennom den skumle, mørke skogen for å bli igjen alene på hytta.

Anders legger Baltazar inntil peisen og lager et par solide brødskiver med leverpostei til ham. Baltazar spiser av hjertens lyst mens Anders finner fram den solide tursekken og skiutstyret sitt. Hodelykta som han fikk til jul av Solveig var egentlig ment som en spøk, fordi han dunket foten i mørket nede i vedbua et par uker før jul, da han ikke klarte å holde og lempe ved mens han holdt lommelykta. Den kommer til sin fulle nytte nå.

Ferdig påkledt tuller Anders en tykk genser rundt Baltazar og plasserer ham i ryggsekken, som allerede har en tykk genser i bunnen. Nå skal ikke bikkja fryse mer. Han snører igjen slik at hodet stikker opp av sekken, men ikke så stramt at Baltazar ikke kan stikke labbene litt ut hvis han vil. Med lykta på hodet går han ut i mørket og spenner på seg skiene. Redningspatruljen er på vei, og selv om det snør tett, har ikke Baltazars siste anstrengelser blitt helt dekket over. Anders har også hentet fram det store akebrettet de pleier å bruke på jordet nedenfor hytta.

Med brettet på slep følger Anders hundesporet innover i skogen med Solveigs reddende engel i ryggsekken.

----------

Solveig føler seg våt, kald, ensom og dum der hun sitter i dypsnøen. Foten er ikke så vond lenger. Smerten har blitt til en nummen følelse, men hun fryser. Dessuten er hun mørkredd - og livredd for ville dyr. Hun tror ikke det finnes verken ulv eller bjørn i skogen, men hun har ikke særlig lyst til å møte verken gaupe, jerv eller rev her hun sitter hjelpeløs. Dyr er redde for ild, men hun har ingenting å lage bål med. I et forsøk på å holde dyrene på avstand, begynner Solveig å synge. Tåpelige tekster hun halvveis har glemt mens hun gnir armene og lårene for å forsøke å holde varmen. Rumpa er kald, hun er redd for å ende opp med blærekatarr etter skituren også. Men ingenting av dette kommer opp mot engstelsen som hele tiden gnager i henne. Hvordan går det med Baltazar?

- Tre små kinesere på høybroplass, synger Solveig høyt og skjelver i en frostrie. - Brrrr... sto og spilte på en kontrabass... Hun trekker pusten og synger videre, forsøker å la være å tenke på Baltazar. Men hva om han ikke finner fram og Anders ikke finner noen av dem?

- Tri smi kinisiri pi hibripliss...

- Solveig, lyder det langt inne i skogen og Solveig gisper av glede mens øynene blir fylt av tårer.

- JEG ER HEEEER, gauler hun og stirrer innover i skogen, i snøteppet. En svak lysstråle beveger seg mot henne, en knallorange refleks hopper i mørket og plutselig blir hun overfalt av en sliten, men lykkelig, lodden engel med korte ben, kald snute og våt tunge.

- Baltazar, hviner Solveig og slår armene rundt hunden, som logrer og vimser i omfavnelsen, vil snuse på henne og slikke henne i ansiktet i pur glede. Han piper lykkelig mens Solveig gråter av lettelse.

- Å, så flink du er. Såååå fliiiink, hviner hun. - Du hentet far du, så flink du er. Baltazar vrir seg i armene hennes av stolthet og iver. Så kommer Anders fram til dem.

- Jaså, er det her du er? sier han, men Solveig hører på stemmen at han har vært engstelig, han også.

- Jeg tror jeg har brukket foten, piper Solveig mens underleppen skjelver og hun strever for å la være å gråte mer. Når hun begynner å røre på foten, kjenner hun igjen hvor vondt det gjør. - Og den ene skien. Julegaven min.

- Det viktigste er at Baltazar hentet meg, så jeg kunne finne deg før du snødde ned i natt, smiler Anders under hodelykten. Forsiktig snører han opp skiskoen hennes og tar den av den skadde foten. Så tar han av seg skjerfet og tuller det varsomt, men litt stramt rundt ankelen for å støtte den bedre.

- Det var forresten lurt av deg å synge, sa han. - Vi gikk etter lyden det siste stykket. Solveig lo litt flau.

- Det var de ville dyrene jeg ville forsøke å skremme vekk, sa hun. - Også lokker jeg dere til meg i stedet. Jada, gutten. Du er så flink, så. Hun klemmer Baltazar hardt inntil seg, kjenner det lille hjertet slå bak brystkassen hans. - Stakkar, han må være utslitt.

- Han var i hvert fall utslitt da han kom fram til hytta. På vei hit har han sittet i ryggsekken. Jeg slapp ham ned da vi hørte deg.

- Har du plass til meg også oppi der?

- Jeg tok med brettet vårt, smiler Anders og drar det nærmere. Det er fullt av snø nå, så han må snu det på hodet og dunke litt før Solveig kan sette seg oppi.

- Det skal bli tungt nok for deg hjemover med både kjerring og bikkje å bakste med, sier Solveig med en stemme full av medfølelse. - Det er min skyld, alt sammen.

- Såda, du visste ikke at dette skulle skje, svarer Anders rolig og tuller genseren rundt en svært medgjørlig Baltazar før han stapper ham i sekken igjen.

- Jeg kan bruke skistavene mine, foreslår Solveig. - ... og stake meg hjemover. Det blir jo ikke så tungt for deg da?

- Det skader ikke å prøve. Anders rekker henne stavene. - Men skiene får stå til jeg henter dem i morgen.

Med Baltazar i ryggsekken og Solveig på slep begynner Anders på hjemturen. En varm hytte venter på dem, og et par kopper velfortjent kaffe. Den tanken gjør det lettere å gå. Og for Baltazar venter et tørket griseøre til kveldskos.

----------

Det er en svett og varm Anders som ankommer hytta en god stund senere. Hodelykta var uvurderlig gjennom skogen og da han spenner av seg skiene kjenner han hvor sliten han selv er. Ikke bare etter å skynde seg fram til Solveig og slepe henne hjem med bikkja på ryggen, men mer av å gå og vente og kjenne engstelsen bygge seg opp. Psykisk sliten, sånt tar på!

Men slitnest av dem alle er nok den krabaten som sitter i ryggsekken. Det er såvidt Baltazar orker å gå opp de få trinnene til verandaen når Anders tar av seg ryggsekken og løfter ham ut.

Han setter ski og staver i snøen før han hjelper Solveig inn i hytta. Med mobiltelefonen ringer han etter ambulansen, og deretter til bonden som har brøytevakt, så veien kan bli fri for snø. De er snille sånn, bøndene i hyttebygda deres.

Det tar nesten en time før Solveig ligger på båra i ambulansen. Anders følger etter i deres egen bil, og selvfølgelig er Baltazar med ham. Og da de litt senere er på vei hjem igjen med Solveigs gipsete fot, ligger Baltazar i fanget hennes i baksetet. Vil liksom ikke gi slipp på henne i kveld, for det var ikke noe morsomt å gå fra mor i skogen. Verken å la henne være alene, eller å gå alene hjem til far.

Vel oppe i hytta sovner Baltazar på yndlingsteppet sitt foran peisen, mellom stolene til far og mor. Ved siden av ham ligger et halvspist, tørket griseøre. Han sukker dypt og fornøyd i søvne. Flokken er samlet, alt er bra.

- Det blir nok en stund før du kan gå på ski igjen, sier Anders og rekker Solveig en kopp kaffe.

- Jada, jada, smiler hun flau. - Jeg var dum. Jeg skulle hørt på deg og latt være å gå på ski i dag. Men jeg er skikkelig skuffet over at jeg brakk den ene.

- Når gipsen blir tatt av, skal du få ny ski, smiler Anders tilbake og ser ned på den sovende hunden deres. - Og dagens helt skal få varmedress, slik at han ikke fryser så innmari neste gang du sender ham hjem for å hente meg.

- Den skal jeg i så fall strikke selv, sier Solveig og ser kjærlig på Baltazar. - Det har den reddende engelen min ærlig fortjent. Dessuten har jeg nok av tid til å strikke nå. Hun ser på Anders og gliser bredt.

- Du har i alle fall ikke lagt fra deg humøret i skogen.

Anders kysser sin kone lett før de setter seg tilbake og stirrer inn i peisflammene med hver sin kaffekopp i en hånd, og den andres hånd i den andre.

Roen siger endelig over dem, varmen griper tak i gjennomfrosne kropper og jager kulda vekk. En dag som kunne ha endt vondt har i stedet blitt til et koselig minne.

Takket være Baltazar. En lodden engel med korte ben.

* * *