16.08.-93 

TUNTRÆR OG DUMME BIKKJER

Vi har en fin engelsk setter som heter Rocky. Han er hvit med store, svarte flekker og fungerer som en utmerket og glad familiehund. Rocky er tre år gammel, og vi regner ham for å være en smart hund. Alle hundeeiere vil jo gjerne tro at hunden deres er smart. Men beviset for det motsatte trodde vi at vi fikk da vi dro på ferie til foreldrene mine, kona mi, jeg og Rocky.

De bor på en bondegård, et lite, koselig småbruk. Til de fleste småbruk hører et tun til, og da gjerne med et tuntre midt på tunet. Noe annet som hører med, er gårdskatta. Her i gården fantes alle ingrediensene, noe Rocky fikk erfare ganske umiddelbart etter at vi ankom.

Rocky er vanligvis en lydig hund. Han kan hente tøflene til far og lar være å tigge når han fs r beskjed om det. Han er flink til å gå på plass og sitte når han skal. Unntatt når det gjelder katter. Da er det som når svigerfar får høre at det er fotball på tv'en. Nytter ikke å snakke til ham da.

Turen utover til bondegården gikk fint. Tre timer i bil er ingenting for en så snill og flink hund som Rocky. Og da vi kom frem og alle hilste og klemte på hverandre, var det godt å vimse rundt og logre glad - like snill og flink. Men så kom Esmeralda, ansatt som musefanger på deltid, gåenden. En mørk skogkatt med intelligente, grønngule øyne, nydelig pels og stolt holdning.

Begge dyrene bråstoppet og stirret paralysert på hverandre.

"En hund!" sa blikket til Esmeralda mens vi tydelig kunne se hvordan Rocky bladde gjennom arkivet til han kom til "Katt." Og da var ikke Rocky snill og flink lenger.

De tok av samtidig. Den ellers så fredelige bondegården var plutselig fylt av ivrige hundeglam, redselsfylte katteskrål og mine sinte rop. Men som før nevnt: "Fy," "kom hit" og "slem hund" hadde absolutt ingen effekt. Esmeralda pilte mot nærmeste redning, som var det flotte tuntreet, mens Rocky fulgte etter i lange byks. Avstanden krympet rasende fort. En svart strek med pjuskete hale føk oppover tuntrestammen, like før Rocky hoppet opp mot stammen og gjødde ivrig. Der ble han stående på to mens han stirret opp i treet og sutret, i godt selskap med sinte fres og knurring fra trekronen.

"Fy," sa jeg bryskt og ettertrykkelig da jeg ankom tuntreet mens jeg hyttet med pekefingeren. "På plass." Rocky lusket slukøret bort til meg med senket hale og gikk pent på plass bort til bilen igjen. Han skjønte nok at han hadde tabbet seg ut.

"Du må da forstå at vi, som er gjester her, ikke kan drive og jage vertskapet vårt opp i trærne," sa kona mi, Astrid, uten å klare å skjule den lattermilde stemmen. Mor, som bekymret hadde fulgt med i utviklingen, klappet Rocky på hodet.

"Kjære, jeg hadde jo helt glemt at de to ikke liker hverandre. Hva skal vi gjøre?" Hun så mot tuntreet, men Esmeralda hadde ingen intensjoner om å komme ned enda.

"Vi får vente til hun er nede," sa jeg og så strengt på Rocky som glodde oppmerksomt tilbake med hevede øyenbryn. "Du kommer ikke til å like det, men du ba om det selv, døvhørte bikkje."

Det skulle gå resten av dagen før sjokket slapp taket i Esmeralda og hun kunne smyge seg ned av treet og pile inn på låven. Neste morgen ble sommerens sørgelige faktum en realitet for Rocky. Han måtte tilbringe ferien i bånd. I skyggen av tuntreet, med ni meters omkrets å snuse og tisse på.

Vi fant fort ut at det kom til å bli en lang ferie for Rocky. Jeg tok ham med ut etter frokosten. Været var nydelig og planen for dagen var å slappe av med lettere hagestell og bærplukking, foruten å gå de vanlige turene med Rocky. Siden Rocky ikke er så sabla flink til å håndtere verken gressklipper eller bærnett, ble det tuntreet for ham. Tuntreet var forøvrig en stor, fyldig osp med masse grener (bra for Esmeralda dagen før) og et rikt oppkomme av småfugler.

Jeg bandt det ti meter lange tauet rundt stammen, som forøvrig var så stor at det ble innskrenket til ni meter. Deretter festet jeg carabinkroken i Rockys halsbånd og etterlot ham under det idylliske tuntreet. Jeg unnlot å snu meg, for jeg visste at det triste hunde-"hvorfor gjør du dette mot meg"-blikket satt klistret i ryggtavlen min.

"Å så flink," sa jeg oppmuntrende før jeg rundet hjørnet, hvor ripshagen lå. Nå skulle det bli godt å slappe av.

Idyllen varte ikke så lenge. Astrid og jeg hadde knapt rukket å dekke bunnen av plastbøtta med ripsbær, før de første melankolske ulene lød fra tuntreet. Langtrukne, sorgfulle ul. De begynte høyt oppe på skalaen i trestemt falsett og trakk seg langsomt ned i en tostemt førstetenor. Og når ulet langsomt døde ut i en rallende bass, begynte det på'n igjen fra øverst på skalaen.

"Herregud," mumlet Astrid. "Hør på det der."

"Ignorer ham," sa jeg bestemt og forsøkte å konsentrere meg om ripsen. "Han må lære seg å stå bundet."

"Jamen, kanskje han har surret seg rundt treet og ikke kommer seg løs?" Astrid så oppfordrende på meg. Jeg sukket og forlot den bugnende ripsbusken.

Da jeg rundet hjørnet, så jeg at Astrid hadde rett. Rocky hadde gått så mange runder rundt treet at han sto og ga stammen en klem mens blikket hans sa:

"Sorry, men nå ser du åssen det går når du binder meg." Halen logret forsiktig og unnskyldende.

"Dakars liten," mumlet jeg og løsnet carabinkroken. "Har du surra deg fast, du da?" Jeg klargjorde tauet, festet Rocky og gikk tilbake til ripsen.

Det gikk ikke lang tid før nye, langtrukne ul lød fra tuntreet. Denne gangen sendte jeg Astrid. Samme problem, ni runder rundt treet. Og da sorgtunge ul for tredje gang runget utover bondegården, begynte jeg å skjønne tegninga.

"Pokker også," mumlet jeg da jeg ankom ripsbuskene etter fjerde omgang - bare fem runder rundt, men forsmedelig nok for Rocky. "Dette går ikke. Den forbannede bikkja."

"Han kan da ikke noe for det," protesterte Astrid. Bøtta hadde rukket å bli halvfull - slik som tålmodigheten min.

"Jeg vedder på at han gjørs på," mumlet jeg og forsøkte irritert å ignorere Rockys flerstemte konsert under tuntreet.

"Han er jo bare en hund, og de er tross alt ikke utrustet med all verden av intelligens."

"Tull og tøys. Han vet åssen han skal komme seg løs," sa jeg og så på Astrid. "Han vil bare ha selskap, eller så nyter han å plage oss."

"Han er ikke så kald og beregnende."

"Skal vi vedde?" Jeg så utfordrende på Astrid og gliste bredt da svaret ampert ble:

"Okay, for svingende."

Den som tapte veddemålet skulle lage en kjemperomantisk middag til vinneren. med vin, levende lys og vinnerens favorittrett. Og siden vi hadde et avgrunnsgap mellom oss når det gjaldt livretter (spaghetti kontra snegler i hvitløksaus), kunne dette veddemålet bli ganske spennende.

Det ble min oppgave å finne på noe som avslørte Rockys intellingens, eller mangel på sådan. Jeg visste ikke da at jeg skulle bli Esmeralda, Rockys verste fiende, stor takk skyldig.

Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Rocky er en hund etter mat, derfor hadde jeg en skål med saftige pølser liggende klar. Og ved neste ulekonsert slapp både Astrid og jeg de ripsbærene vi hadde og gikk rundt hjørnet. Nå skulle Rockys intelligens avgjøres.

Jeg hentet skåla med pølsene, en av Rockys mange livretter. Tauet var surret fem ganger rundt treet, derfor måtte jeg plassere skåla åtte meter ifra treet. Hvis Rocky var smart, kunne han ikke unngå å få tak i pølsene med to meters margin å gå på.

Rocky fulgte meg med blikket - det vil si, det var pølsene han stirret på. Da jeg kom mot ham, logret han håpefullt og slikket seg rundt munnen mens jeg satte skåla fra meg i gresset. Men etterhvert som det gikk opp for ham at godbitene var utenfor rekkevidde, sank halen slukøret ned mens han gløttet skuffet opp på meg.

"Drittsekk," sa blikket og jeg smilte.

"Kom igjen, gutten. Det står en sneglemiddag på spill her."

"Urrk," sa Astrid. "Flink gutt. Bare stå du, så skal du få spaghetti av mor." Og faktisk, siden vi sto der og ingenting skjedde, annet enn at Rocky stirret hull i pølsene mens han siklet og siklet og fuglene i tuntreet kvitret og sang, begynte jeg å frykte at Astrid kom til å vinne. Var virkelig Rocky så dum som han gjorde seg?

Det var da min reddende engel kom langsomt og verdig skridende over tunet. Esmeralda, som meget godt hadde oppfattet situasjonen og visste å utnytte den. Med uanfektet mine nærmet hun seg pølsene, løftet halen nonchalant et øyeblikk i en ertende hilsen til Rocky og snuste interessert på pølsene før hun forsiktig begynte å spise. Vi så på Rocky.

"Åhå," sa blikket hans fortørnet. "Så det tror du?"

Det gikk fort som vinden. Bort til tuntreet, fem runder rundt stammen og som en F-16 i retning pølseskåla og Esmeralda, som skjøt rygg og freste før hun evakuerte flere meter unna. Det var ikke snakk om at kattekreket, som attpåtil var skyld i at han så forsmedelig sto bundet her, skulle få ta pølsene hans. Hans pølser. Bare ha deg vekk, du, og konsentrer deg om musene dine. Og mens Rocky jafset i seg pølsene, satt Esmeralda på trygg avstand og glodde surt på ham.

Jeg jublet og faktisk jublet Astrid sammen med meg. Ikke fordi hun var så begeistret for å lage snegler i hvitløksaus, hun liker verken snegler eller hvitløksaus. Men fordi hun tross alt var stolt over at Rocky ikke var så dum som vi fryktet.

Fra den dagen av, lot vi Rockys ulekonserter bare pågå. For Rocky hadde vært dum nok til å vise oss hvor smart han egentlig var.