15.07.-92 

Hendene som finnert fram kaffefilter fra esken i skapet, arbeider med vante bevegelser. Dette hadde hun gjort før. Så ofte at hun ikke trenger å tenke på det hun gjør. Og det er bra, for tankene hennes er helt andre tanker enn hos kaffen hun er i ferd med å lage.

Astrid har et lite smil om munnen. Ansiktet har fått en ny glød, men hun ser det ikke selv hvis hun så seg i speilet. Det gløder av forventning, varme følelser og forelskelse. For Astrid er forelsket.

Det er lenge siden hun har følt det på denne måten. Har gått lenge alene og følt seg ensom. Inntil hun traff Ove. Det hadde vært kontakt ved første øyeblikk, og noe lå i luften mellom dem fra de begynte å prate sammen. "Her kan du finne noe," hadde Astrid tenkt og lurt på om Ove tenkte det samme. Interessen han hadde vist for henne, tydet på det og da han bad om å få telefonnummeret hennes, ble hun sikker. Og glad. Og enda gladere ble hun da han dagen etter hadde ringt, selv om de dagen før hadde antatt at det ville gå en stund før de så hverandre. Men telefonen hadde ringt og Astrid hadde kjent nervene dirre av forventning i magen før hun løftet av røret. For hun visste at det var ham. Følte at det var Ove som ringte.

Og nå er han altså på vei hit. Tanken på at bilen hans snart stopper utenfor blokken hennes, får Astrid til å smile lykkelig mens spenningen ulmer i kroppen. Hun setter den tomme kannen på plass i kaffetrakteren og skrur på. Så går hun inn på stua og bort til vinduet, titter ut fra andre etasje og ser ned på gaten. Nei, ingen bil. Ikke forbausende, hun hadde ikke hørt noe men følte at hun måtte gå bort til vinduet for å se.

Kaffelukten begynner å spre seg i den lille, koselige toroms leiligheten og Astrid setter seg i sofaen. Griper et ukeblad, blar sporadisk og ukonsentrert og føler seg varm i kroppen. Det er forelskelsen som vibrerer inni henne og hun ler lavt av seg selv, føler seg som en fjortenåring.

"Tenk at jeg skulle bli forelsket igjen," mumler hun og rister svakt på hodet. Så fort, så brått. Plutselig en vei ut av ensomheten, bli en del av Oves liv. For det var slik det føltes. Det var det den fortalte, varmen i Oves stemme, iveren hans, det at han ikke klarte å vente så lenge med å ringe...

En bil stopper i gaten og Astrid reiser seg igjen. Det kiler i magen og hun får lyst til å danse bort til vinduet for å se ut. Blir ikke skuffet over å se at det heller ikke denne gangen er Oves bil. Det gjør ingenting, han kommer snart. Og hun ler av seg selv igjen. Ser seg selv slik andre ville ha sett henne nå. Som ei lita nyforelsket jente. Som en nervøs jomfru ventende på frieren. Rastløs, vimsende, urolig, forventningsfull... Nyforelsket.

Det er jo akkurat det hun er. Nyforelsket. Og rastløs, vimsende, urolig og spent på hva som vil skje. Er redd for å skru forventningene for høyt opp, men det føles så sikkert, så annerledes denne gangen. Så definitivt. De hadde oppnådd kontakt med en gang, funnet hverandre. Følt den samme spenningen og ønsket å gå videre.

Astrid skrur på radioen og følger takten når hun går ut på kjøkkenet og henter kopper. Smiler hele tiden. Ler ved tanken på hvordan hun oppfører seg, men bryr seg ikke om å dempe følelsene og skjule hvor glad hun er.

Da hun gikk i byen i dag for å handle, gikk hun og tenkte på Ove, så for seg ansiktet hans og tenkte tilbake på dagen før, kvelden før. Da visste hun ikke at han kom til å ringe. Hun hadde skrevet telefonnummeret sitt på en lapp da han ba om det. Og da hun rakte det til ham og Ove tok imot, streifet fingrene hans mot hennes. Så varme, så myke. Det var vel egentlig da hun hadde oppdaget forelskelsen, selv om den hadde vært der hele tiden. Akkurat slik som Oves øyne lyste og ansiktet hadde glødet, slik hadde også Astrids forelskelse syntes før hun var klar over den. Lappen hadde blitt overrakt og blikket hennes hadde møtt hans i samme øyeblikk som fingrene streifet borti hverandre. Astrid hadde tenkt på dette mens hun gikk i byen og brått oppdaget hun at hun gikk og smilte bredt. Lykkelig. Folk som gikk forbi spekulerte nok om hun var ved sine fulle fem, eller om det var dem det var noe rart med som hun fant morsomt. Men Astrid hadde ikke brydd seg om å skjule smilet. Hun var så lykkelig at smilet forble plantet i ansiktet hennes til hun kom hjem. Og fikk telefon fra Ove.

De usagte løftene i Oves øyne hadde fått Astrids hjerte til å banke fortere da de tok farvel. Å høre stemmen hans i telefonen ga henne samme reaksjon. En intim, rolig og behagelig stemme tett inntil øret hennes. Ordløse hentydninger som avslørte et sterkt ønske om kontakt. En trang til å bli kjent med henne. Med henne. Og Astrid nøt interessen, var ikke vant til å vekke slike reaksjoner hos en mann. Hadde aldri opplevd det. Trodde det bare skjedde i romaner, på film eller i romantiske noveller. Og her var hun selv, midt i en romantisk novelle som hun stortrivdes i. Når Ove kom, ville novellen fortsette.

Lyden av en bilmotor i gaten, får Astrid til å gå bort til vinduet igjen. Bomtur denne gangen også. Men snart, snart... Ventingen og vimsingen er en del av forelskelsen.

I telefonen hadde hun på forhånd unnskyldt for rotet i leiligheten. Astrid var flink til å finne fram ting, men ikke så flink til å legge det på plass igjen etter endt bruk. Både hun og han visste hva som kom til å skje i leiligheten når hun hadde lagt på røret. Rotet hadde gradvis forsvunnet. Vimsing mellom bord og stoler mens gleden og forelskelsen gjorde henne litt ør i hodet og forårsaket dobbelt så mange turer i klesskapet enn nødvendig. Kunne selvfølgelig bare plukket med seg de klærne som lå der og sortert når hun var på soverommet. Men i stedet hadde hun tatt ett plagg i hver hånd og vimset fram og tilbake som ei verpesjuk høne. Irrasjonelt, i forhold til slik hun egentlig var. Men slik var det å være nyforelsket. Det var deilig.

Astrid setter seg i sofaen igjen og kjenner etter. Føler seg yr og glad. Hun blir varm innvendig når hun tenker på Ove. Varm og myk, nesten øm. Fylt av følelser det er lenge siden hun har vært i nærheten av. Savnet er erstattet med trygghet samt en merkelig visshet om at dette kan vare. Ellers i forhold har hun vært redd for å tenke framtid, tenke fremover. Men ikke denne gangen, det er så annerledes. Først litt skremmende fordi alt skjedde så fort. Deretter trygt, for det føltes forutbestemt. Neivel, hun skulle ikke gå resten av livet alene allikevel. For nå var Ove på vei hit.

Astrid lytter og finner ut at kaffetrakteren er ferdig. Hun reiser seg og vimser ut på kjøkkenet, nynner melodien sammen med sangen på radioen. Livet er deilig å leve, det er en herlig dag og forelskelsen gir Astrid nytt liv. Hun slår av trakteren og tømmer kaffen over på tv-kannen. Idet hun trår inn på stuen igjen, hører hun lyden av nok en bil i gaten. Nervebomben, den deilige, sitrende lille eksplosjonen av følelser i magen, springer ved tanken på at det kanskje er Ove. Kannen blir hastig satt på bordet og Astrid er i vinduet med et lite hvin.

"Det er han," sier hun strålende til seg selv. "Det er Ove. Han kom!" Hun gir ham ikke engang tid til å komme seg ut av bilen, bort til døren og lete etter navnet hennes blant dørklokkene. Hun traver ned trappen, gledesstrålende. Åpner døren for ham idet han setter foten på trappen. Og gløden i øynene hans er den samme som i går. Han smiler glad.

"Hei, det var ikke vanskelig å finne fram."

"Flott, kom inn," smiler Astrid tilbake og går litt til siden for å slippe ham inn. De går opp trappen uten et ord, men begge føler den travle mentale kontakten mellom dem. Så mye de skulle pratet om, så fulle av spørsmål, nysgjerrighet og følelser...

Astrid ber ham sitte ned og skjenker kaffe i koppene. Det er lenge siden hun har vært så skjelven på hånden. Det vises på kaffestrålen og hun klarer ikke skjule et smil.

"Hva er det?" Oves stemme er like behagelig som i telefonen, men nå virker det enda mer intimt.

"Ikke noe. Jeg bare... gledet meg til du kom." Hun ser på ham, vet ikke hvor tydelig forelskelsen vises og hvor pen den gjør henne. "Jeg er glad for at du ringte."

"Og jeg er glad for at jeg hadde mot til å be om telefonnummeret ditt," sier Ove og lener seg fram. "Hvorfor har jeg ikke sett deg der før?"

"Jeg kviet meg for å gå, tror jeg." Astrid tar en sup kaffe. "Kjente ikke noen og var litt nervøs."

"Hva var det som virket så forferdelig farlig med et møte i pensjonistklubben?" spør Ove. "Det er jo bare andre pensjonister der, akkurat som deg selv."

"Det blir vel bare slik når en har gått alene så lenge." Astrid ser direkte på Ove, blir skjelven innvendig. "Men nå er jeg glad for at jeg tok mot til meg."

"Det er jeg også."

Og det løfterike, trygge smilet Ove gir henne, sier mer enn ord noensinne kan klare.