22.12.-87
EN FLASKE AQUA VELVA
Det skjedde i de dager at snøen endelig kom. Etter en hittil regnfull vinter, ble det brått lyst og lett i hele byen. Julestemningen ble slått på som om noen hadde vridd på en bryter. Jeg satt i bilen min på vei fra jobben og varmeapparatet sto på for fullt. Herlig. En av byens varmeste biler for tiden. Det var førjulstid og det virket som om den eneste som ikke hadde det travelt, var meg. Dessuten hadde jeg ikke helse til å ha det travelt, det var svineglatt ute. Ikke sånn å forstå at jeg var redd for glattisen, neida. Jeg likte å svinekjøre enkelte ganger. Men jeg behersket meg når det var andre trafikanter i nærheten, og for øyeblikket var det mange.
Jeg nærmet meg et lyskryss og det var der det skjedde, i disse søte juletider. Jeg var nemlig et stykke fra lyskrysset og så at den grønne mannen blinket. Det var grønt for meg også, men jeg visste at jeg hadde to muligheter. Enten å peise på og rekke det på gult, eller å bremse rolig ned. Jeg valgte den siste løsningen og stoppet pent og pyntelig. Men i innerspeilet så jeg en som ikke kom til å stoppe pent og pyntelig. For å si det rett ut, kom han i en helvetes fart - en rød, liten bil - og jeg knyttet nakkemusklene og ventet.
Det var glatt, ja. Og med det hastverket hadde han ikke en sjanse i havet til å bremse i tide. Sammenstøtet var forøvrig fort unnagjort, forbausende svakt i forhold til farten han hadde hatt. Jeg pustet ut, åpnet døren og forberedte meg på en liten krangel.
"Hva i..." begynte jeg, men så kom jeg ikke lenger. Da jeg var liten, hadde jeg aldri hjerte til å kjefte på julenissen når han ga meg myke pakker. Jeg kjeftet ikke nå heller, for det var en meget ulykkelig julenisse som sto foran meg. Bilen min, som hadde blitt dyttet et par meter fram, hadde bare et meget skjevt tilhengerfeste etter den voldelige hendelsen. Julenissens bil, derimot, den lille, røde, hadde en inntrykt grill med v-form. Ganske pent, forresten, sett med abstrakte kunstnerøyne. Jeg hadde med andre ord ikke hjerte til å kjefte på julenissen. Bilen hans, like rød som drakten, var et trist syn. Det var julenissen også. Skjegget hans skalv av innestengjte følelser. Beherskelsen varte ikke så alt for lenge.
"Faen," ropte han, svingte foten og sparket hardt i dekket på den lille, røde bilen. "Faen, faen, faen." Jeg rygget et skritt tilbake og betraktet det følelsesladde utbruddet med en smule skepsis.
"Hjalp det?" spurte jeg forsiktig da julenissen blåste i skjegget, rettet på luen og pustet ut. Han nikket.
"Du må virkelig unnskylde... hva skal jeg si...? Jeg har det så forbasket travelt også, skjønner du... Jeg må..." Han klappet seg på lommene og fant en penn. "Du skal få navn og adresse... papir... faen," mumlet han og bøyde seg inn i bilen. Han kom ut igjen med en pakke i hånden, skrev navn og adresse på julepapiret - det var heldigvis gult og hvitt og velegnet til å skrive på - og rakte meg pakken.
"Ja, det var no' annet enn reinsdyra, det," smilte jeg og tok imot. Julenissen så rart på meg, forsvant inn i bilen og kjørte avgårde i et kjøretøy som i prinsippet var umulig å kjøre.
Det hadde begynt å mørkne. I lyset fra gatelyktene kunne jeg lese navnet Benny Haugen, Liveien 8. Som voksen skulle jeg altså få svaret på det jeg hadde undret meg grønn på som liten: Nå visste jeg hvor julenissen bodde.
----------
Klokken var 12 neste dag og røret ble omsider løftet av i andre enden.
"Haugen," sa en søvndrukken stemme.
"Hei," sa jeg blidt, kunne ikke annet. "Det er hun du kjørte inn i igår som ringer."
"Oi, er deg deg? Eh... åssen går det?"
"Joda, jeg har det bare bra, jeg. Det er ikke hver dag ei jente som meg får pakke direkte fra julenissen med en flaske aqua velva inni og adressen hans utenpå."
"Åh, herregud," mumlet stakkars Benny Haugen.
"Åssen går det med deg, da? og bilen?" Jeg var ikke helt sikker, men jeg syntes så tydelig at han knurret i røret.
"Jeg kunne kvælt meg selv," sa han sint. "Også hastverk på det føret, da. Jeg skulle være julenisse for gutta på jobben, skjønner du, også var jeg så innmari forsinka. Fanken og."
"At du fikk bilen til å gå, ser jeg på som et rent under."
"Å, den går av gammel vane uansett, den... Hva var det du sa at du hadde fått, sa du?"
"Aqua velva. Takk for gaven."
"Dæven... det hadde jeg glemt. Var det det jeg brukte i mangel av papir? At det går an... du må virkelig unnskylde..."
"Kutt ut du, da. Det var du som fikk smellen og bilen ramponert. Men etterbarberingsvannet kan du få tilbake, hvis du vil. Jeg har bestemt meg for å la skjegget gro."
"Hysterisk morsomt."
"Var det gøy på festen?"
"Hæ?"
Jeg smilte til det rosa telefonrøret mitt. "Festen du var julenisse på. Var det gøy?"
"Fuktig, kan du si. Men ellers okay. Er litt semsket på tunga, men det går vel over."
"Trodde du jeg ville kreve erstatning for det tilhengerfestet, eller?"
"Hva vet vel jeg? Var bare stressa, jeg. Så ikke hvilke skader bila di fikk, engang."
"Bare kuule'n ned, jeg bruker aldri det festet allikevel."
"Jøss, mener du det?"
"Yess."
"Åh, da må jeg få be deg ut på noe."
"Neida."
"Joda," nå tok iveren over. "Det er da det minste jeg kan gjøre."
"Du kan be meg på kaffe," sa jeg freidig.
"Helt i orden, kom i kveld."
"Jeg tar med meg medbragt."
"Åh? Hva da?"
"En flaske aqua velva."
----------
Benny Haugen så helt annerledes ut uten nissedrakt og skjegg. Litt mindre nissete, liksom. Og etter å ha røpet navnet mitt - gudene vet hvorfor jeg før hadde glemt det - satte vi oss i stua hans. Og det var her, i den gode, myke sofaen hans, jeg fant ut at Benny Haugen var ganske tiltrekkende. I mangel av kaffe, ble det te, og det var jo like greit, i og meg at jeg ikke var i stand til å tenke på det jeg drakk allikevel. Aqua'n ble overlevert med et par kommentarer om helskjegget mitt og plutselig hadde det gått flere timer og jeg satt i en av byens varmeste biler igjen, den med et skjevt tilhengerfeste. Det var like glatt som dagen før og jeg kjørte like forsiktig. Det var bare en forskjell: Jeg var, som alle gjetter, dødelig forelsket i julenissen Benny Haugen.
----------
Vi hadde avtalt at han skulle ringe meg om kvelden dagen etter. Det var lillejulaften, treet mitt var pyntet og rastløsheten rev i meg. Gang på gang sendte jeg skulende blikk på den rosa telefonen min, men det var nytteløst. Samme hvor mye det kilte i magen når jeg hørte for meg den muntre, rosa plystretonen, så forble telefonen like taus. Til slutt maktet jeg ikke å gå rundt og trø. Jeg slo nummeret med like resultatløst utfall. Rastløsheten rev sterkere i meg etterhvert som telefonen ringte og ringte og ringte.
Og ringte. Jeg hev meg inn i den varme bilen min og peiset avgårde uten å bry meg om hvor glatt det var. Synd at jeg var så forelsket. Hadde jeg vært fullstendig normal i huet denne dagen, hadde jeg sikkert klart å kose meg med alle de deilige skrensene og svingene. Men i min nåværende tilstand klarte jeg bare å tenke på Benny. Da jeg kom til Liveien 8, var alt lys slukket og bilen var borte. Jeg bante og kjørte like svinete hjem igjen, kanskje var han dratt hjem til meg? Men ingen julenissefarget bil sto utenfor huset mitt, og jeg bestemte meg for å sette meg i den mørkeste kroken jeg fant for å furte.
Telefonen ringte med det samme jeg åpnet døren. Jeg styrtet bort og grep de rosa røret.
"Benny?"
"Endelig," stønnet det i den andre enden av det rosa. "Hvor i granskauen har du vært? Jeg har drevet og ringt og ringt og..."
"Så rar du høres ut, Benny."
"Hvem som helst høres rar ut med hele nakken polstret."
"Hææææ?"
"Det var en som kjørte inn i bila mi, for svarte. Omvendt reprise fra i forrigårs." Jeg gispet.
"Er du skadet?"
"Brakk nesten nakken, skjønner du. Ellers okay."
"Åh, herregud... og jeg som trodde du hadde glemt at du lovte å ringe meg."
"Nei, det husket jeg. Men du kan komme og besøke meg nå."
"Stakkars..." Jeg fyltes til ørene av dårlig samvittighet og medfølelse. Romnummeret ble oppgitt og jeg la det rosa røret på min rosa telefon og gned tankefullt mine blussende kinn. Hva i all verden skulle jeg gjøre for å oppmuntre stakkars Benny? Det tok meg ca et par sekunder å klekke ut en idè, og med latteren boblende i magen, stupte jeg inn i skapet med juleutstyr.
----------
"Hvis dette var en tegneserie," tenkte jeg mens jeg dundret på døren hvor Bennys romnummer sto, "... ville det stått 'BANK BANK BANK' med store, røde bokstaver nå."
"Ja," lød det halvkvalt inne fra enerommet. Jeg åpnet døren og smatt inn.
"Hei, hei, hei på deg." Benny bare måpte. Jeg var nemlig umulig å kjenne igjen under alt det hvite skjegget og nissedrakten. Gaven hadde jeg forøvrig gjemt på ryggen. Benny begynte å le da det berømte lyset gikk opp for ham.
"Er deg deg?" sa han og gikk opp i fistel på den siste stavelsen.
"Staaakars, ja visst er det det. Du hørtes så trist ut i telefonen, så jeg måtte jo finne på noe. Men bilen min er fremdeles like hel, så jeg gjør ikke alt likt som deg når jeg agerer nisse." Jeg satte meg på sengekanten og rev av meg løsskjegget.
"Du er gæern," humret Benny. "Er det mer du gjør likt?"
"Åjada," smilte jeg og tok fram det jeg hadde gjemt på ryggen. "Jeg gir også ut gaver med papir som det er skrevet på." Benny tok storøyd imot.
"Hadde jeg kunnet, skulle jeg bukket," sa han, pekte på den store, hvite kraven rundt halsen og leste på gavepapiret. Så smilte han og så på meg. "Sier du det?" Jeg rødmet og så ned i gulvet, slik alle blyge jenter gjør i klissete kjærlighetsnoveller. Benny grep hånden min.
"Jeg er glad i deg også." Hånden hans var varm og myk, jeg strålte av lykke, ga blaffen i alle dydige kjærlighetsnoveller og kysset Benny midt på kjeften.
"Åpne, da."
"Jah..." Benny rev av papiret, så på meg og gliste lurt.
"Jeg vet hva det er."
"Det vet jeg at du vet," lo jeg tilbake. Den siste rest med innpakningspapir forsvant og åpenbaringen tred fram: En flaske aqua velva.