11.01.-93 

JEG ELSKER DEG

Ord kan være vanskelige. Det følte i alle fall jeg da jeg var yngre. Enkelte ord var alltid så lette å si, mens andre igjen lot til å sette seg fast i halsen og nektet å komme ut. Særlig ord som ga meg følelsen av å åpne meg og gi mer av meg selv enn jeg egentlig hadde lyst til.

Jeg minnes den første gangen jeg var forelsket. Jeg møtte ham aldri, sto bare med flere meter mellom oss i skolegården og så på ham mens hjertet banket hett. Det var ekte, tenårig avstandsforelskelse. Han var alt for meg og den eneste rette, det var jeg sikker på. Jeg dagdrømte om ham, tenkte på ham mens jeg lå med ilinger i magen før jeg sovnet for natten og skrev hver kveld i dagboken at jeg elsket ham. Jeg var sikker på det. Men med tiden følger alder og erfaring.

Når jeg nå leser i gamle dagbøker, må jeg smile vemodig av de følelsene jeg den gangen hadde, eller de følelsene jeg trodde jeg hadde. Herregud, så sikker jeg var.

Da jeg ble sammen med min første kjæreste, lurte jeg på hvor lang tid det var som ble regnet som normalt, fra en ble sammen og til en fortalte hverandre at en elsket hverandre. For en måtte jo si det før eller siden. Etter en stund hadde jeg lyst til å si det til ham, for etter to måneder måtte jeg jo elske ham? Men jeg kviet meg. Var kanskje redd for at jeg ikke ville få det samme svaret tilbake, eller at jeg tok feil. Dessuten var det vanskelig å bruke så fremmede ord.

Det er lettere på engelsk. Vi hører det så ofte på film og i sangtekster. I love you. Det betyr også å bare være glad i, sånn som foreldrene er glade i ungene sine. Jeg tror I Love You i engelsktalende land brukes oftere enn Jeg Elsker Deg i Norge, men nettopp derfor har det kanskje mistet mye av magien. For jeg føler det er noe verdifullt i de ordene. "Jeg elsker deg." Ord fylt av ekte følelser, tillit, trofasthet... De skal ikke kastes bort hvis følelsene ikke er ekte. Men hvordan skulle jeg kunne vite om dette var Den Rette? Jeg hadde jo aldri elsket før.

Jeg tok sjansen en kveld vi lå i sovesofaen min og kysset hverandre. Jeg følte meg så nær ham, ville dele følelsen med ham og tok mot til meg. Bare det å tenke på å si det, fikk hjertet til å banke hardere og fortere, nervøst. Så trakk jeg pusten.

"Jeg... tror at jeg elsker deg," stammet jeg og kjente at jeg ble rød i ansiktet av å bruke ordene. Det føltes ikke naturlig, slett ikke slik jeg hadde trodd det ville være å si det.

Da han smilende la armene rundt meg og trakk meg godt inntil seg, pustet jeg lettet ut. Det var vel overstått, men en spire av skuffelse slo rot og vokste mens han holdt meg: Hvorfor sa han ikke at han elsket meg også? "Si det da," sa jeg inni meg og kjente klump i halsen, sammen med følelsen av å ha gitt noe av meg selv uten å få noe av ham tilbake. Jeg følte meg mentalt avkledt og følte behov for å høre de samme ordene fra ham. Men det virket så dumt å spørre ham om han ikke elsket meg, derfor holdt jeg kjeft og svelget skuffelsen i meg. Jeg innfant meg i at jeg hadde forært mine innerste følelser til ham, forgjeves.

Det gikk en måned og han slo opp. Jeg gråt og var bitter noen dager. Det gikk enda en måned og hjertet mitt var helt igjen. Dessuten kunne jeg ikke forstå at jeg hadde vært så dum å tro at jeg elsket ham. For nå så jeg hvor stygg og håpløs han var. Den dusten. Jeg fortjente noe bedre!

Den neste gangen jeg var dundrende forelsket, var det mer lidenskap inn i bildet. Jeg var eldre nå, med modnere følelser og litt større forsiktighet med å åpne hjertet så fort. Det var til og med vanskelig å si til ham at jeg var glad i ham. Noe stengte for og slapp ikke ut ordene, sikkert fordi underbevisstheten min ville beskytte meg fra å bli like avkledt mentalt denne gangen. Fornuften ba meg holde kjeft, men hjertet hadde lyst til å si det. Og hjertet var som oftest den sterke parten hos meg.

Jeg måtte trekke pusten denne gangen også. Tanken på at han kanskje kunne bli skuffet hvis jeg ikke sa det til ham, fikk meg dessuten til å bli modigere. Men skuffelsen var nesten større denne gangen.

"Jeg er så glad i deg," sa jeg til ham og han smilte, han også.

"Det vet jeg da," sa han og gjorde ikke mine til å fortelle meg det samme. Ingen utveksling av følelser denne gangen heller, altså. Og jeg begynte å forstå litt mer av begrepet å elske noen. Særlig fordi jeg to måneder senere selv gjorde det slutt med den selvopptatte egoisten jeg hadde trodd jeg var glad i. Følelsene jeg hadde for ham, var ikke store nok til å godta ham som han var. Han trengte noen som kunne forgude ham, og jeg var ikke engang i stand til å være glad i ham. Dessuten ga han lettere blaffen i at jeg gjorde det slutt.

Tid gir erfaring og alder. Den leger sår og får minner til å blekne. Nå husket jeg ikke lenger hvor heftige følelsene mine hadde vært for den første kjæresten min. Jeg visste bare at forelskelse medførte mangel på objektivitet og at hvert nye forhold kjentes like bombesikkert som banken. Det betydde at jeg aldri kunne være sikker på at jeg virkelig elsket kjæresten min så lenge følelsene for ham var heftige og varme. Jeg ble også blind av kjærlighet som så mange andre, og tanken på dette gjorde meg trist. Jeg ville se, jeg ville føle objektiv kjærlighet.

Med dette ønsket fulgte kresenhet. Nå var nåløyet for neste kjæreste mye mindre og vanskeligere å tyne seg gjennom. Det fulgte en lang stund i ensomhet. Jeg torde ikke å knytte for nære bånd til noen, redd for å elske uten å bli elsket tilbake. Og jeg gikk alene og drømte om å bli funnet av Den Rette, helt til den dagen han dukket opp og fant meg.

Jeg følte for ham på en helt annen måte enn jeg hadde følt for noen før. Men et såret hjerte kvier seg for å åpne seg for nye følelser. Jeg var også redd for å gjøre samme feil igjen, denne gangen ville jeg være sikker på å få noe tilbake hvis jeg ga av meg selv. Dessuten ville jeg ikke bruke de dyrebare ordene før jeg var sikker. Ville ikke si til ham at jeg elsket ham før jeg visste at jeg elsket ham. Og at han elsket meg.

Ja, det var virkelig annerledes denne gangen. For her var det både trygghet og begjær. Til tross for at han var nylig skilt på grunn av utroskap fra ekskonas side, klarte han fullt og helt å stole på meg. Jeg visste selvfølgelig at jeg var til å stole på, men at han så uforbeholdent stolte på meg, det gjorde meg både glad og varm innvendig. Han hadde tillit til meg, han stolte på meg og åpnet seg totalt. Han ga seg selv til meg og jeg følte intens en trang til å gi noe til ham også. Men han skulle komme meg i forkjøpet, Den Rette.

Vi satt og pratet i sofaen, tett sammen. Jeg følte varmen fra armen hans, den lå lett henslengt bak nakken og skuldrene mine, oppå ryggstøtten på sofaen. Jeg følte nærheten med ham, kjente kjærligheten ulme som ild i kroppen.

Jeg satt og tenkte på de gangene jeg hadde lurt meg selv. Eller hadde jeg det, lurt meg? I de øyeblikkene jeg følte at jeg elsket noen, var nok følelsene ekte nok for meg. Dessuten hadde jeg ikke opplevd ekte, intens kjærlighet fylt av tillit og lidenskap før. Enten fantes det flere måter å elske på, eller så hadde jeg aldri visst hva det egentlig ville si å elske noen, ante ikke hva det innebar. Jeg måtte bare stole på den lille erfaringen jeg hadde mens jeg høstet mer.

Det var derfor, fordi jeg satt og tenkte på dette, at jeg ble så paff da han forsiktig kysset meg på kinnet og så meg inn i øynene. Kjærligheten var tydelig å se. Også sa han det.

"Jeg elsker deg," sa han og jeg ble stum.

I neste øyeblikk lå jeg med ansiktet inntil genseren hans og gråt av glede. Og da jeg snufset og tørket tårene mens jeg løftet hodet og så på ham, visste jeg at dette var ekte.

"Jeg elsker deg også," sa jeg. Uten problemer. Ingenting som satte seg fast i halsen, fordi nå mente jeg det virkelig. Nå visste jeg hvordan det var å elske. Det var så naturlig å si det, like naturlig som å kysse ham etterpå.

Nå har det gått en stund og vi er begge flinke til å minne hverandre om hva vi føler. Det er en sann befrielse å kunne si til ham at jeg elsker ham, uten å være redd for å ikke få høre det samme tilbake. Det er ikke alltid ordene gjengjeldes, for noen ganger er det godt å bare høre det uten å svare tilbake, liksom bare lukke øynene og kose seg med det. Men det går begge veier. Noen ganger sier vi det, begge to. Andre ganger er det bare han som hvisker det i mitt øre, eller jeg som sier det mens jeg gir ham et kyss på kinnet.

Og av og til får jeg en snedig, vakker visjon. Jeg ser oss som pensjonister i en liten, koselig leilighet. Han med avisen, jeg med hekletøyet. TV'en står på og det er pent og ryddig i stua. Plutselig ser vi på hverandre, to gamle mennesker. Han strekker ut en hånd og jeg griper den. To rynkete hender, som har holdt hverandre så mange ganger. Og uten å nøle i ordene, forteller vi hverandre at vi elsker hverandre. Vi vet det, begge to. Trenger egentlig ikke å si det, akkurat som nå, når vi er mellom 20 og 30 år gamle. Det gjør bare så innmari godt å høre det, like godt som å si det av og til.

Samme hvor mye en vet at en elsker hverandre.