03.08.-82 

LITE FEILGREP, STORE FØLGER

Mette står og ser ut av vinduet med ryggen til leiligheten. Den leiligheten som hun og Frode valgte ut sammen. Da framtiden var like lys som dagen og lykken blomstret.

Det var for fire år siden, nå kjennes det ut som en evighet. En vond evighet.

Møblene er de samme som de kjøpte da, ingenting er blitt skiftet ut. Sofaen som de elsket så ofte på, står i hjørnet med salongbordet foran, som i sin tur er dekket av like mange blader og aviser som før. Alt ser likt ut. Men alt er forandret. Ingenting er som før og det vil aldri igjen kunne bli det.

Mette trekker pusten dypt da mannen hun elsker kommer kjørende, hun ser ham fra tredje etasje. Synet av ham når han går ut av bilen og låser bildøren, smerter og gjør godt på samme tid. Det gjør godt fordi hun har lengtet etter ham. Men det gjør så ulidelig vondt fordi hun vet.

Aldri mer. Han er ikke hennes lenger. Han er en annens. Og Mette har ingen andre å skylde på enn seg selv.

Ett lite feilgrep og hele livet er spylt ned i kloakken. En liten kveld med for mye å drikke, for mange å flørte med og for gode muligheter til å benytte sjansen. Utro. Da hadde det vært så lett å glemme alle Frodes fundamentale følelser i et forhold. For Frode var trofast uansett. Et forhold var et forhold. Og Mette hadde vært helt enig, helt til denne skjebnesvangre kvelden. Kvelden da hun hadde gitt blaffen i at hun brøt løftet, ødela tilliten og var utro. Kvelden da hun spylte livet sitt ned i dass, for det var slik det føltes. Det var slik det var.

Utallige kvelder hadde Mette ligget alene i den alt for store dobbeltsengen og angret bittert, ønsket umulige, fortvilte ønsker om å kunne skru tiden tilbake og kjent desperasjon og hat mot seg selv bygge seg opp.

Hun kjenner suget i kroppen ved synet av Frode når han går bort fra bilen og inn i blokka han brukte å dele livet med henne i. Suget etter ham. Og hun kjenner seg utmattet og tom. Og full av hat over Katrine, den nye. Konkurrenten. Som egentlig ikke er en konkurrent.

Mette hater henne inderlig. Ikke fordi hun har tatt Frode fra henne, for hun vet så inderlig godt at hun selv er skyld i tapet. Men hun hater Katrine for det hun står for. Styrke. Tillit. Trofasthet. Alt det som Mette ikke er i Frodes øyne nå. Hun hater Katrine, like mye som hun hater seg selv.

Mette er forberedt, allikevel skvetter hun ved lyden av dørklokken. Det farer gjennom henne. Frode står utenfor. Hennes Frode. Den eneste for henne. Venter på at hun skal lukke opp og slippe ham inn i deres leilighet.

Hennes leilighet. Mette puster dypt inn igjen og leter etter styrke som hun ikke tror hun vil finne. Så går hun mot døren idet klokken igjen lyder. Stopper. Åpner. Svelger nervøst.

"Hei på deg." Et forsiktig smil fra eksmannen er nok til å få henne skjelven i knærne igjen. Tårene er ikke langt unna, for smilet minner henne igjen om hva hun har mistet. Mette biter tennene sta sammen. 'Ikke bryt sammen,' tenker hun. 'Ikke nå. Senere. Du skal ikke få se meg gråte mer.'

"Hei," smiler Mette anspent, åpner døren og slipper Frode inn. Han vipper av seg skoene og hun kan se at han føler seg som en fremmed i de kjente omgivelsene. Han føler seg ikke hjemme, for det er ikke hans lenger. Fort, før hun rekker å ombestemme seg griper hun ham i skulderen, trekker ham mot seg og gir ham et raskt kyss på munnen.

"Hvis jeg fikk valget nå, ville jeg aldri blitt sammen med en drittsekk som deg." Stemmen er stødigere enn hun føler seg. Hun slipper ham og snur ryggen til, klarer ikke å holde den sta, stolte masken særlig lenge av gangen. Ikke enda. Det er for slitsomt, tapper henne for krefter. "Kom inn, Frode."

De setter seg i stua. I hver sin ende av sofaen. Trygg avstand fra hverandre. Vond avstand. Det skriker i Mette. Et hysterisk rop fra hjertet: 'Ikke gi slipp på ham, ikke la ham gå. Skru tiden tilbake og gjør godt igjen det du har gjort galt...'

Hun fortrenger stemmen, konsentrerer seg.

"Tok du med en sekk til klærne?"

"Jada, en stor en. Aner ikke hva jeg skal ta med, aner ikke engang hva jeg har." Frode flirer skjevt. "Hvordan går det?"

'Bryr du deg, din jævel?' tenker Mette hissig og ønsker at hun kunne hate ham like mye som hun hater Katrine. 'Det er din skyld at jeg har det vondt nå...' Tanken dør ut sammen med vissheten om at hun lyver for seg selv.

"Jeg har det bra... tross alt. Og dere?"

"Vi har det fint, vi."

"Flyttet sammen?"

"I Katrines leilighet."

Stillhet. Atmosfæren i stua blir trykkende. Mette kremter.

"Ja, du har hatt det lett. Fra den ene til den andre..." Mette klarer ikke å skjule syrligheten, bitterheten og sjalusien i stemmen. Hun ønsker å såre, vil se at Frode har det like vondt som henne, ser fort ned når han reiser seg.

"Det der var unødvendig og det vet du."

Frode går ut i entreen. Mette hører at det rasler i plast og skjønner at han har tatt med seg plastposen inn på soverommet for å tømme klesskapet sitt.

'Dra til helvete,' tenker hun hissig og føler trang til å gripe askebegeret og kyle i veggen, se det gå i tusenvis av biter og falle ned på gulvet. Det koker i henne, syder av raseri over at han så lett kunne gå fra et tre år gammelt ekteskap. Tre års ekteskap og fire år med kjærlighet. Hvordan kunne han bare skru av alt det?

Mette puster dypt inn igjen, forsøker å slappe av, roe ned følelsene. Hun vet hvordan Frode kan skru av fire år med kjærlighet. Akkurat slik hun kunne skru av vissheten den kvelden, om at hun brøt alle regler som gjaldt trofasthet og tillit. Uansett hvordan hun tenker, vrir på det og får alt til å gå i ring, så sitter hun selv igjen med skylden. Og smerten. Og hatet til Katrine som snappet Frode vekk fra henne. Rett for nesen på Mette når sjansen bød seg. Jævla Katrine. De har sikkert hatt et forhold på gang uten at Mette visste noe. Frode har nok bare gått og ventet på en anledning til å skille seg fra Mette...

'Holder ikke,' sier Mettes underbevissthet. 'Du vet hva du hadde, hva du mistet. Du vet hva Frode sto for. Du vet at hvis dere prøvde igjen, flyttet sammen og fant tilbake til kjærligheten, så ville han aldri kunne stole på deg fordi du har ødelagt tilliten. Han stoler ikke mer på deg. Du har vært utro, du er skitten...'

Mette reiser seg brått idet Frode lukker soveromsdøren. Før han ser tårene som truer med å komme og Mettes sammenbitte, kjempende ansikt, går hun bort til vinduet og stiller seg med ryggen til leiligheten, til ham.

"Jeg er ferdig."

"Fint. Og husk at jeg mente det jeg sa."

"Om hva da?"

"Om deg... og meg. Hvis jeg fikk velge, hvis du var fri og frank og ville komme tilbake til meg nå, så ville jeg ikke hatt deg." Mette føler at hun har kontroll, snur seg og ser fast på ham. Kjemper for ikke å vise sine sanne følelser. Hun skal vise ham. Han skal ikke klare å knekke henne. Og etter en lang stund nikker Frode langsomt, alvorlig.

"Jeg får vel tro deg, da."

De vet begge at det ikke er sant, at det bare er en ny taktikk. Først var det trygling om å komme tilbake. Så var det hevn og hat, ut og finne noen å ha sex med bare for å såre og skape sjalusi. Dette er bare et stadium i en vond utvikling av smertefulle følelser og desperasjon. I sitt stille sinn lurer Frode på hva det neste blir, men han sier ingenting. Mette har selv valgt dette. Det gjorde hun den kvelden hun var utro.

Han nikker igjen og griper den sorte plastsekken.

"Da går jeg."

"...Vi snakkes vel en gang..." Mette går etter ham ut i entreen og ser ham åpne døren for å gå ut. I gangen snur han seg og ser på henne med de blå øynene som hun alltid har vært så svak for.

"Sikkert."

Mette legger øret inntil den kalde døren, hører fottrinnene hans ned de tre etasjene og innen ytterdøren har slått igjen, ligger hun på gulvet i entreen og hulker hjerteskjærende. Alt i henne skriker etter å styrte etter ham, kaste seg rundt halsen hans og trygle ham om å komme tilbake. Be ham late som om ingenting har skjedd. Forsikre ham om at hun har lært, at det aldri vil skje igjen. Aldri.

Men hun vet det er nytteløst. Frodes stolthet, stahet og innstilling til verdier i livet ville aldri gått med på det. Aldri.

Mette ligger lenge på gulvet og gråter. Livet hennes har vært vondt og tårevått de siste dagene, men hun vet hva hun må gjøre nå.

Hun må begynne livet på nytt. Gå ut blant folk igjen. Med ryggen rak og hodet høyt hevet, rede til å prøve nye forhold og bli såret på ny. Det er en del av det, smerten er en del av kjærligheten. Og Mette har lært nå. Kjærligheten er en lek.

En lek på ramme alvor.