30. august 1996 

DET HELLIGE STEDET

Susan gikk oppover den bratte bakken med bestemte, raske skritt. Det kornblonde håret blafret svakt i den lette brisen, og solskinnet fikk det til å glinse vakkert. I den ene hånden holdt hun tøylene til hesten sin. Den andre hånden holdt skjørtekanten litt opp fra bakken, så hun skulle unngå å snuble. Skogen begynte på toppen av bakken, og bare hun nådde inn dit før de oppdaget at hun hadde stukket av fra ranchen, var hun trygg.

Susan hatet husarbeid. Moren til den sytten år gamle jenta hadde slitt lenge og vel for å vekke hennes interesse for en kvinnes plikter, men Susan hadde for mye villskap i seg til å trives ved oppvaskbenken eller med gulvskrubben i hånden. Foreldrenes store bekymring var hva det skulle bli av henne, som var et så elendig gifteemne. At hun var vakker å se til, var en ting, men hvilken mann ville ha et slikt gutteaktig stabeis til kone?

Susan gadd ikke høre på dem. Hun snek seg heller unna sammen med Star, hesten sin, og gjemte seg i skogen. For det var mye mer spennende å ri på oppdagelsesferd i skogen enn å lære å vaske kopper og lage mat!

Hun nådde skogbrynet og ble skjult av tett løvverk. Trygg! Først nå svingte hun seg opp i salen, for herfra kunne de ikke høre hovslagene. Hun tok tøylegrep, sparket Star i magen med hælene så den stolte hingsten satte avgårde med et rykk, og Susan jublet høyt av fryd og livsglede. Dette var livet for henne, å rase gjennom skogen på Star, kjenne de sterke musklene hans under seg, føle farten som vind mot ansiktet mens det viltre, lange, kornblonde håret flagret bak henne. Hun jòg gjennom skogen i ellevill glede, visste at Star også nøt hvert sekund.

Den galopperende hingsten smøg seg lett mellom trestammene, han hadde rast gjennom skogen utallige ganger med jenta på ryggen og følt den samme villskapen som henne. Skjørtene flagret rundt Susans ben, leggene hennes var nakne og de sorte støvlene rakk henne til over ankelen. Det var usømmelig for en ung kvinne å ri slik, men hva brydde vel Susan seg om det? Hun jòg på Star og nærmet seg en lysning i skogen som hun hadde vært på før. En liten åpen plass med en bekk og en stor, rund stein. Et nydelig, idyllisk sted hun av og til lå og pustet ut, og stirret opp på skyene på himmelen mens hun drømte seg vekk til et sted langt borte fra ranchen. Da ble den tomme, hule lengselen inni henne enda større enn vanlig. Den lengselen hun alltid følte når hun savnet, uten å vite hva det egentlig var hun higet etter. Og når lengselen inni henne var for sterk, da stakk hun av med Star i skogen.

Brått trakk hun i tømmene og satte seg opp i salen, så Star stoppet. Noe i henne fikk henne til å stanse og lytte. Lave stemmer. Susan og Star var like andpustne der de sto og lyttet i skogen, og begge hørte det samme. Det var noen på lysningen.

Susan steg av hesten og leide ham bort til et tre, hvor hun band tømmene fast. Så snek hun seg det lille stykket bort til lysningen. Hun hadde aldri møtt noen på sine ville turer i skogen. Hvem kunne det være?

Hun krøp bort til noen busker, huket seg ned, tittet over buskene - og kjente hjertet stoppe. Kalde stråler rant nedover ryggraden hennes mens hårene reiste seg i nakken av frykt. Med bankende hjerte og spenning dirrende i kroppen stirret hun på de tre indianere. Tre menn med halvlangt, sort, glinsende hår, nakne overkropper og lendekleder i brunt skinn. De sto like ved den store steinen og pratet sammen. Susan holdt pusten av skrekk, klarte ikke rive blikket til seg eller engang huke seg ned og skjule seg bak buskene igjen. Fengslet stirret hun på dem og plutselig så en av de i hennes retning.

Susan var fanget og blikket hans var det som holdt henne fast. Hun så rett inn i øynene hans mens ukjente følelser vibrerte under huden og fikk hjertet til å rase avgårde i full fart. Han sto og lente ryggen inntil den store steinen med armene i kors over brystkassen. Og da han fikk øye på henne, sank hendene langsomt ned mens han rettet ryggen ørlite, uten at han slapp Susan med blikket.

- Nå sier han til de andre at de blir spionert på, tenkte Susan åndeløst. - Nå kommer de og fanger meg, drar meg ut på lysningen, tvinger meg ned på bakken og voldtar og torturerer og dreper meg, for det har cowboyene på ranchen sagt at de gjør hvis de finner hvite kvinner i skogen.

Hun kunne enda styrte bort til Star og rase vekk derifra, men noe holdt henne igjen. Ikke bare den irriterende pirringen i kroppen ved tanken på å bli tatt til fange av ham, men også blikket hans. Blikket!

Gud, så flott han var. Stolt og rakrygget, muskuløs og viril. Ansiktet hadde glatte, vakre trekk, leppene var litt tykke og øynene en liten tanke skrå. Han var en hingst av sin rase, med lidenskapen liggende latent i den mandige, sterke kroppen. Dette var ord som Susan ikke for sitt bare liv turde å tenke, men dypt inni henne rørte det seg noe som visste, og som ikke trengte å legge ord på følelsene for å sette hjertet hennes i brann.

Forbauset så hun at de to andre ikke snudde seg mot henne, og det gikk opp for Susan at han ikke hadde sagt til de andre at hun var der. Hendene som hun støttet seg på bakken med, skalv svakt av spenningen som banket i kroppen hennes og i magen lå en spent knute av nerver, klar til å eksplodere hvert sekund. En sødmefylt følelse spredte seg i underlivet hennes, og Susan pustet fortere og tyngre nå. Hun klarte ikke å slippe ham med blikket. De mørke øynene hans glitret hver gang han så i hennes retning. Skuffet så hun at de steg opp på hver sin hest for å forlate lysningen. Den stolte red bakerst, og idet han forsvant inn i skogen, snudde han seg og så i Susans retning igjen. Et lite smil lekte i munnviken hans. Et ertelystent, lite smil. Susan klarte ikke hindre kroppen i å rette seg opp, klarte ikke stoppe bena i å skyve fra. Hun reiste seg, og ble stående og stirre på ham, kunne se det ertelystne smilet forsvinne og bli erstattet med et forbløffet uttrykk i det vakre indianeransiktet. Han nølte et lite øyeblikk. Så red han inn i skogen og forsvant.

Susan sank sammen i det kjølige gresset bak buskene. Hjertet hamret så hardt i brystkassen hennes at ekkoet kjentes i hele kroppen. Hun la hendene for ansiktet, presset lårene sammen, kjente hvor blussende varme kinnene var. Blodet rullet i årene, fikk det til å suse i ørene. Det sitret varme og søte stråler i underlivet og hun klarte ikke hindre hendene sine i å gli nedover kroppen, trekke skjørtet opp og beføle seg selv. Gud, hva var det han hadde gjort med henne? Hadde de hypnotiske blikk, disse indianerne? Kunne de bergta en ungjente bare ved å se på henne med de mørke, vakre øynene sine? Men Susan visste svaret. Det var ham! Effekten hadde ikke vært den samme om en av de to andre indianerne hadde sett henne. Det hadde vært hans blikk, hans stolte holdning, hans sterke, virile kropp som tente henne så utrolig sterkt.

Susan reiste seg brått, dro skjørtet skyndsomt ned mens den varme skammen spredte rødmen i kinnene. Hva var det hun gjorde? Sånt kunne man da ikke gjøre, ligge sånn i skogen og... og ta på seg selv ... der! Hun styrtet bort til Star og løsnet tøylene skyndsomt før hun kastet seg i salen og sprengred bort fra lysningen. Kroppen hennes var fylt av en forvirrende blanding av villskap, lengsel, sinne og glede. Begjæret banket hardt i årene, lidenskapen bruste som en buldrende foss gjennom kroppen hennes og hun måtte få den ut. Aldri hadde hun drevet Star så hardt som nå, men det virket som hingsten forsto. Han dundret gjennom skogen med den samme villheten som bruste i ungjenta.

Det dirret innvendig ved tanken på å se ham igjen, å gå inn på lysningen og ta på steinen der han hadde lent seg mot. Kanskje kjenne vibrasjoner etter ham i den kalde, harde steinen og kjenne dem spre seg i sin egen kropp... Hun kunne ikke dra tilbake til lysningen nå. Det var for sent, og hun hadde allerede straff i vente hjemme fordi hun hadde stukket av.

Men i morgen, da ville ingenting kunne stoppe henne.

---------

Susan steg ned av Star og klappet ham beroligende på halsen. Hesten sto med åpne nesebor og snuste inn skogsduften. Kanskje kjente han lukten av indianerhestene som hadde vært her dagen før? Han humret litt før han slo seg til ro og begynte å gresse uanfektet.

Susan festet tøylene i salen og lot Star få beite fritt. Spenningen vibrerte i kroppen, dirret svakt i hver nervestreng og lå som en ulmende glo i magen, ventet på vindpustet som ville få den til å blusse opp. Hun gikk bort til den store steinen som de tre indianerne hadde stått ved i går. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre om de kom tilbake, men hun trodde ikke at de kom hit så ofte. Kanskje hadde det bare vært en tilfeldighet at de hadde vært på akkurat denne lysningen? Uansett, hadde hun ikke klart å holde seg borte i dag. Hun måtte se stedet, se steinen som han hadde stått så tett inntil, ta på den og kjenne.

Susan strakte ut en hånd, tok på den glatte, harde overflaten, kjente hvor kald den var og lurte på hvordan det ville være å kjenne kulden mot varm, naken hud.

Hun presset begge håndflatene mot steinen. Her, akkurat her hadde han stått. Ryggen hans hadde lent seg mot steinen der som hun strøk med hendene nå.

Susan fòr sammen og virvlet rundt idet en kvist knakk i skogen og Star knegget lavt. Indianerhesten knegget tilbake som svar og ruslet ut på lysningen med indianeren på ryggen. Stolt og stram satt han på hesten sin og så ned på Susan, der hun sto og presset ryggen redd mot den kalde steinen. Gloen i magen hennes fikk vinddraget den hadde ventet på, og blusset opp som en præriebrann i Susans kropp. Hun trakk pusten dypt og kjente hvor kraftig bena skalv under henne.

- Ikke synk sammen nå, tagg hun innvendig. - Bli stående...

Indianeren hoppet ned fra hesteryggen uten å slippe henne med blikket. Nå når han var så nær, kunne Susan se at han ikke var så gammel som hun først hadde trodd. Kanskje to-tre år eldre enn henne, og så flott at hun kjente at hun ble ør i hodet ved synet av ham. Men frykten ulmet også i kroppen, for historiene fra cowboyene på ranchen om egnens indianere, var ikke særlig vakre. Alle fryktet indianerne, selv om de stort sett holdt seg unna blekansiktene. Hvorfor var han her i dag igjen? En liten stemme av håp hvisket i bakhodet hennes: Av samme grunn som henne?

Da han langsomt kom mot henne, følte Susan trang til å rygge, presse seg gjennom steinen og flykte vekk derfra. Men hun kunne ikke røre en muskel. Hun var fanget i det mørke blikket hans og hun likte de følelsene han skapte i henne. Hun pustet tungt og fort så barmen hevet og senket seg i dype åndedrag.

Indianeren stanset ikke før han var en halv meter unna henne. Brystkassen hans hevet og senket seg når han pustet. Øynene var som mørke brønner og de glitret mens han betraktet henne. Susan måtte stålsette seg for ikke å synke sammen i knærne. Følelsene forvirret henne. En del av henne ville styrte derfra så fort som mulig, men en annen del ønsket desperat å kjenne hvordan det var å stryke huden hans og kjenne kroppen hans mot sin egen. Ansiktet hennes var numment av frykt og spenning. Da han løftet en hånd mot ansiktet hennes, rykket hun svakt i kroppen, snudde ørlite på hodet, lukket øynene og trakk seg litt unna.

Hånden kjentes myk ut. Kjølig mot Susans varme kinn, og myk der den strøk henne lett over kinnet. En skjelving gikk gjennom Susans kropp, hun klarte ikke holde tilbake et lite stønn fra en følelsesladet sjel. Tung sødme fylte henne og da hun våget å se ham i øynene igjen, forsvant all frykt. Bare den sødmefylte spenningen ble igjen, sammen med alle varme bølger som rant gjennom henne da han grep ansiktet hennes varsomt med begge hender og bøyde seg fram. Leppene hans mot hennes... Myke, lette, ømme. Forsiktig nappet de i hennes sitrende lepper. Så fullstendig ulikt de grove kyssene som cowboyene på ranchen av og til tok sjansen på å gi henne når far ikke så dem. De hadde forøvrig sluttet da en av dem fikk et velrettet spark mellom bena av Susans støvel.

Hun trakk pusten dypt og skjelvende, kjente hvor varm og hoven hun var i underlivet, gjenkjente de varme, søte strålene fra dagen før da hun befølte seg selv. Men når hun i et kort blaff tenkte tilbake på det nå, fantes det ikke skam i tankene hennes.

Susan løftet hendene instinktivt opp, hun kjente at indianerens brystkasse var glatt og hard, men huden var myk og deilig å ta på. Da en myk tunge ømt skilte leppene hennes, møtte den Susans tungespiss, smakte på henne, nøt henne mens kysset ble litt mer krevende. Han var så forsiktig, så øm, hun la ikke engang merke til at hun selv hadde slått armene rundt halsen hans før de allerede lå der - og hadde vært der en god stund. Susan var svimmel, det måtte være kysset hans som fikk henne til å sveve slik. Og da han avbrøt det, slapp leppene deres motvillig taket.

Susan gispet etter pusten og stirret på ham med lett adskilte lepper. Lidenskapen lå tungt i kroppen hennes nå, som den naturligste del av verden. Hun ønsket at han skulle fortsette å kysse henne, ville føle mer av de søte ilingene i kroppen, ville fortsette å være så deilig svimmel i de sterke armene hans.

Det falt henne ikke inn å nekte da han begynte å kneppe opp blusen hennes. En risling fòr tvert imot gjennom kroppen hennes, en ivrig risling av glede, lykke og lyst. Hun flettet fingrene inn i håret hans og tok imot det sultne kysset da en hånd smatt innenfor og lukket seg varsomt om et bryst. Tankene var borte, hodet var tomt, nå var det bare plass for begjæret og den brennende lysten som fylte kroppen hennes så fullstendig. Hun lot ham ta av henne blusen og skjørtet, snørte ivrig opp støvlene sine og sank ned i det kjølige gresset sammen med ham, og lå naken foran ham uten skam i sinne. Da han tok av seg lendekledet og blottet manndommen sin som en stolt ereksjon, stirret hun skamløst på ham og kjente hvor sterkt hun ønsket å elske ham nå. Villskapen i kroppen hennes dirret under huden, som sitrende strenger på en gitar. Susan slo armene rundt ham da han trakk henne inntil seg med sterke armer, kysset ham like sultent og begjærlig som han kysset henne. Hun ville ha ham, med hele kroppen, med hver lille bit av den brennende kroppen ville hun ha ham nå. Hendene hans vandret over ryggen hennes, over den runde baken, lårene, strøk oppover på innsiden, på ømfintlig hud. Han fikk gåsehud til å renne over kroppen hennes, og hun skilte villig bena da han strøk henne over fuktigheten og spredte de sitrende, varme strålene utover fra underlivet og videre i kroppen hennes. Hun gispet av nytelse og stirret på ham i glede og forundring over alle følelsene han skapte i henne.

Susan skrek i kort smerte idet han trengte inn, men glemte smerten i all nytelsen han ga henne. Den virile, vakre, brune kroppen var så varm og levende, så øm og så utrolig kjærlig og varsom at Susan henga seg blindt og fullstendig til den sterke indianeren. Han hjalp henne opp til lidenskapens fjell, ble med henne til toppen, raste sammen med henne utfor den bratte veggen av nytelse og tok imot henne da hun skjelvende og hulkende kom ned igjen.

Andpustne lå de nakne i hverandres armer og kjente den andres hjerte slå hardt mot sitt eget. Langsomt fikk de pusten tilbake, og pulsen ble normal. Ikke et ord hadde de sagt. Susan visste ikke engang om han skjønte hennes språk og hun vågde ikke å si noe, redd for å ødelegge den vare, deilige spenningen mellom dem.

Han bøyde seg over henne der hun lå på ryggen i gresset, og kysset henne lett. Så reiste han seg og grep etter lendekledet sitt. Susan satte seg opp i gresset og så på ham mens han festet det, og følte trang til å gråte. Hun ville ikke at han skulle gå. En tåre rant langsomt ned hvert kinn da hun reiste seg opp og så ham bønnfallende i øynene. Han strøk håret vekk fra ansiktet hennes, smilte svakt. Det var første gang hun hadde sett ham smile, og noe sank inni henne akkurat da. Den velkjente lengselen. En lengsel etter en hun aldri ville få. Det var umulig. Hun kunne ikke forlate ranchen, han kunne ikke forlate stammen. Susans eneste brennende håp var å kunne møte ham her i hemmelighet, men ville han se henne igjen?

Hun lukket øynene da han kysset øyelokkene hennes varsomt og kjærlig. Så steg han opp på hesten og red mot skogen. Han snudde seg slik som sist, så på henne med et ømt blikk. Han pekte på steinen, deretter på sola. Med den andre hånden tegnet han noen sirkler i lufta og så kjærlig på henne, før han drev hesten fram. Så var han borte.

Susan stirret etter ham med et lite gryende håp innvendig. Mente han å treffe henne her om noen dager? Hvor mange dager? Hun ville ikke klare å holde seg vekke nå, ville bli nødt til å komme hit hver eneste dag. Noen dager var bare så alt for lenge til. Hun kledte på seg med tårer rennende ned de varme kinnene. Smerten i hjertet hennes sved sårt og det skrek i henne etter å svinge seg opp på Star og galoppere etter ham. Men det var umulig.

Hun plystret på Star og forlot lysningen. Den kom aldri til å bli det samme etter denne dagen. Fra nå av var den et hellig sted for Susan. Stedet der hun fant sitt livs kjærlighet. Stedet der de skulle møtes i det skjulte og pleie en umulig, håpløs, altoppslukende, deilig kjærlighet, skjult for alles øyne. Stedet der lengselen hennes hadde åpenbart seg i form av en vakker, lidenskapelig, kjærlig indianer. Denne lysningen kom alltid til å være Deres Hellige Sted.

Hun red hjem til ranchen med tårer i øynene, og en hemmelig kjærlighet godt gjemt i hjertet sitt.