3. september -96
DEN NYE HINGSTEN
Det ristet i bakken da den unge hingsten slo irritert med hovene. Bronco målte cowboyene med blikket mens han ventet på deres neste trekk. Salen lå klar på ryggen hans, og det var tydelig at det uvante hodelaget irriterte hingsten.
Annie stirret på det flotte dyret. Musklene spilte under den rødbrune pelsen, og den kornfargete, lange manen flagret når hingsten kastet på hodet. Far hadde nettopp kjøpt Bronco og cowboyene skulle ri den inn. Men det viste seg å være vanskeligere enn noen hadde ventet, for hingsten var både sterk og sta, og stolt nok til å nekte å ha et menneskekryp på ryggen.
Annie gispet lydløst der hun sto ved siden av faren. Det var Hank som gikk inn i innhegningen, farens nyeste ansatte. Han var en ensom cowboy som hadde kommet for en uke siden og bedt om jobb. Han var en flink kar, dyktig med både hest og lasso. Dessuten var han den første mann som hadde fått Annies seksten år gamle hjerte i brann. Blant de andre cowboyene gikk det en vits for tiden, for de fleipet med at ranchen hadde fått to nye hingster nå. Annie ble litt forvirret da hun hørte dette, for hun visste jo at far bare hadde kjøpt en. Så lite visste hun om livets realiteter, at hun ikke skjønte at Hank var den andre hingsten. Men kokka på ranchen, og stuepiken, og et par-tre andre jenter, de hadde skjønt det - og erfart det mer enn en gang, allerede. Annie visste ikke dette. Hun visste bare at Hanks erfarne blikk fikk det til å pirre så deilig i kroppen, og gjorde henne så herlig skjelven innvendig. Og Hank? Han visste meget vel hvor han hadde ungjenta på ranchen. Ei ungjente han godt kunne tenkt seg å forføre, hadde det ikke vært for at det kunne koste ham jobben. Så han holdt seg i skinnet - så langt.
"Kom igjen, Hank, fang ham inn," flirte en av cowboyene til Hank, som gikk rolig mot hingsten. Han ble fulgt av Annies forelskede blikk der hun sto med hendene knyttet mot magen og hjertet hardt og spent bankende i brystkassen. Kinnene hennes var røde og øynene glitret av dårlig skjulte følelser.
Bronco hadde vært så samarbeidsvillig da de salte ham opp i stallen, og da de leide ham ut til innhegningen. Men brått hadde tydeligvis hingsten fått nok, for han hadde steilet og sparket slik at fyren som holdt tømmene måtte slippe og komme seg unna.
Hingsten knegget irritert og kastet med hodet da Hank strakte ut en hånd og grep tømmene. Bronco trippet elegant bakover og gjorde tegn til å steile. Hank fulgte etter, passet på å ikke stramme tømmene for mye. Han pratet rolig til det unge dyret og selv om Bronco viste tydelig uvilje over å få Hank så nær, ble han stående rolig lenge nok til at Hank såvidt kunne legge en hånd på halsen hans - og gripe etter manen og salknappen. Så fikk han nok.
Hingsten kastet seg rundt for å galoppere vekk fra Hank med kraftige spark. Hank rakk såvidt å gripe tak i hestens man for å svinge seg opp da Bronco bykset avgårde, og skjorteermet hans ble hengende fast i den ene beltespennen på stigbøyen. De andre cowboyene huiet og lo da Hank mistet fotfestet og ble slept noen meter før ermet revnet. Han reiste seg og bannet saftig mens Bronco stoppet i den andre enden av innhegningen. Det så ut som om hesten lo av Hank, som sto og børstet støvet av klærne med hatten sin og svor, godt hjulpet av latteren fra de andre cowboyene.
Men Annie lo ikke. Hun følte medlidenhet med den smellpene cowboyen. Det verket i henne etter å se ham sitte stolt oppå den kraftige hingsten mens han red Bronco inn i kraftige byks og kast. Hun ville se hingsten forsøke å kaste Hank av ryggen, og at Hank lyktes i å klamre seg fast. Det brant i henne etter å løpe mot ham når han hoppet ned fra hesteryggen, og legge armene rundt halsen hans for å gratulere ham over nok en innridd hest. Kanskje ville han kysse henne i glede over å ha vunnet over Bronco og tanken på dette, fikk varme strømmer til å renne gjennom kroppen. Det sved å se Hank bli ydmyket slik.
Det var en annen som led like mye som Annie nå, men Annie så ham ikke. En ung cowboy sto og hang over gjerdet på innhegningen og stirret på den pene jenta. Hun var på hans alder og han visste at han hadde små sjanser til å bli oppdaget av rancheierens datter, men drømmene kunne ingen ta fra ham. Dick hadde sett Annies beundrende blikk på Hank, og smerten ble større for hver gang. Dick levde i skyggen av Hank. Sjalusien og hjertesorgen sved i ham og han ønsket desperat at han skulle være like høy, mørk, rakrygget, sterk, tøff og flott som den teite Hank. Om han bare kunne ri inn hester like godt som Hank, ville kanskje Annie legge merke til ham, men nå var Dick bare en helt vanlig, uinteressant, kjedelig cowboy, en av farens arbeidskarer, noe han hadde vært i to måneder nå. To måneder med avstandsforelskelse, gryende håp og mange skuffelser.
Dick trakk pusten dypt og så fort vekk da Hank gikk bort til rancheieren, men han rakk å se det kjærlige blikket i Annies øyne da hun mumlet noen trøstende ord til Hank, og fikk et blendende, sjarmerende smil tilbake. Dick bet tennene hardt sammen og knyttet nevene. Om han bare kunne ri inn Bronco. Da ville Annie se like beundrende på ham, og Hank kunne bare gå hjem og vogge, han.
Bronco humret og kastet litt på hodet. Hingsten var proppfull av energi og viril styrke, og aktet ikke å gi seg så lett. Ingen av de andre cowboyene ville prøve seg på denne ville hesten, så jobben ville bli Hanks uansett. Hank vekslet noen ord med rancheieren, blunket til en rødmende Annie like før hun lykkelig så ned i bakken. Så satte han hatten på hodet og gikk inn i innhegningen igjen. Bronco skulle til pers i dag.
Godt hjulpet av oppmuntrende rop fra de andre cowboyene, gikk Hank målbevisst mot Bronco, og slo av på farten etterhvert som han nærmet seg. Han gikk langsomt mot hingsten og kom nær nok igjen til å kunne klappe ham på halsen. Bronco kastet urolig på hodet og stampet irritert med hovene så det dundret i bakken. Han stirret utfordrende på Hank og gjorde tegn til å steile igjen, men Hank var raskere. Han grep tak i manen med en hånd og kastet seg opp på ryggen til den unge, ville hingsten. Med begge hender klamret han seg fast i manen mens Bronco styrtet avgårde. Hank lette med føttene for å få tak i stigbøylene, men han rakk ikke å feste dem før Bronco satte alle fire hovene i bakken med stive ben, rumpa i været, hodet bøyd, og tverrstoppet. Hank flakset over hodet på Bronco og rullet bortover bakken så støvet føk rundt ham. Hingsten løftet hodet og travet bort med stolt mine. Det var tydelig at han følte seg overlegen i forhold til Hank.
Annies hjerte banket hard av spenning. Det hadde vært så spennende å se at Hank klarte å svinge seg opp i salen at hun hadde holdt pusten helt til Hank ble kastet av. At han var sint nå, var tydelig. Han gikk mot Bronco igjen, aktet visst ikke å gi seg enda. Men nå visste Bronco hva som var i vente, så han bare travet ertelystent unna like før Hank rakk å gripe tak i tøylene hans. Det gikk to ganger til, så rakk Hank å få tak i tøylene, og holdt fast. Bronco rygget, og Hank fulgte etter. Han pratet ikke rolig til hesten lenger, han så bare sint ut nå. Med et bestemt uttrykk i ansiktet, rykket han hardt i tømmene idet Bronco ville til å steile. Han langet ut med knyttneven og traff hesten på mulen, tok sats og slo en gang til. Dyret knegget skingrende, og Annie gispet høyt og sperret opp øynene i sjokk mens hun la hendene for munnen, idet Hank igjen svingte seg opp i salen. Hun visste at hestene brukte å sparke hverandre når de sloss, men hun hadde ikke ventet å se Hank oppføre seg så brutalt. Hun ønsket at hun ikke hadde sett det. Men Bronco var en hevngjerrig ung hingst. Og nå fikk virkelig Hank forsøkt seg.
I kåte, ville kast spratt Bronco rundt i innhegningen med en sprellende Hank i salen. Hesten krummet ryggen og sparket bak i vilt raseri, kastet på kroppen og dundret inntil gjerdet så det knaste i stolpene. Det var såvidt Hank rakk å svinge foten bak seg og unngå å bli klemt mot gjerdet, men dette resulterte i at han kom i ubalanse på hesteryggen. Bronco gjorde et ekstra kast og sprett, og slengte Hank av som en vott. Hank traff bakken tungt og rakk såvidt å rulle seg under gjerdet før Broncos tunge hover slo i bakken der han hadde vært. Hank reiste seg på den andre siden av gjerdet og stirret Bronco i øynene. Hesten stirret tilbake og rullet med øynene så det hvite vistes. Det skummet rundt bisselet, han prustet med åpne nesebor og så rasende ut der han sto og stampet sint med hovene, som for å vise hvem som hadde makten her.
"Din forbannede hestejævel," mumlet Hank sint og trakk revolveren fra hylsteret. Han pekte på hingsten med en dirrende munning, skalv på hånden i raseri. Det lød et skarpt klikk da han dro hanen tilbake med tommelen. "Jeg skal faen meg skyte..."
"HANK!"
Hank fòr sammen da rancheierens myndige stemme fikk ham til å våkne. Han pekte i lufta med revolveren, dro hanen helt tilbake, trykket inn avtrekkeren og avsikret revolveren mens han så på sjefen sin. Og ved siden av ham, sto datteren med sjokkerte, store øyne i det søte ansiktet sitt. Han stakk revolveren tilbake i hylsteret og kremtet beklemt.
"Beklager, jeg mistet visst besinnelsen."
"Hvis du begynner å skyte dyrene du ikke klarer å ri inn, kommer du til å miste mer enn det," sa Annies far rolig, men stemmen hadde en truende undertone og det skinte klart igjennom at han ikke hadde likt det han hadde sett av sin nye cowboy. Annie så fortvilet på faren, før hun så på Hank igjen. Det knøt seg i magen hennes av redsel for at faren skulle gi Hank sparken og sende vekk hennes store kjærlighet. Det brant i henne etter å løpe bort til Hank og ta hans parti, men noe inni henne stoppet henne.
"Far, du kan da ikke..." forsøkte hun forsiktig mens hun så fortvilet på Hank.
"Ti stille, Annie," bet far henne av og så strengt på henne.
"Men Bronco var jo..."
"Annie." Bare fars blikk var nok til å lukke munnen på datteren. Allikevel så hun medlidende på Hank. Faren ga ordre om å sale av Bronco og få ham inn i stallen igjen, før han selv gikk opp til huset med myndige skritt.
Hank børstet av seg støvet og gikk mot Annie. Han smilte sjarmerende, så Annies hjerte stoppet et lite øyeblikk før det raste avgårde i dobbelt fart.
"Takk for at du forsøkte å ta mitt parti," sa han varmt.
"Du ... du må ikke bry deg om far, han mente ikke det han sa," smilte Annie tilbake med skjelvende hjerte. Øynene hennes glitret når hun betraktet Hank med beundrende blikk og ansiktet kjentes helt numment ut av uvante følelser.
"Sikkert ikke."
"Du klarer sikkert å ri ham inn i morgen, tror du ikke?"
"Det mannevonde beistet der?" Hank blunket til henne. "Klart jeg klarer det." Han la hånden kort mot kinnet hennes, før han gikk bort til de andre cowboyene. Annie trakk pusten dypt og skjelvende. Huden hennes brant, hun kunne kjenne hånden hans mot kinnet lenge etter at han hadde tatt den vekk. Annie var nummen innvendig av lykke, trodde at hjertet skulle sprekke av glede og varme følelser. Hun knyttet hendene hardt foran seg og presset nevene mot magen mens hun pustet dypt inn og forsøkte å få verden på plass etter det korte kjærtegnet. Like ved sto Dick og lente seg mot gjerdet, og så Annies lykkerus med verkende hjerte.
Det var da han bestemte seg. Han skulle ri inn Bronco. Og Annie skulle få se. De skulle få se alle sammen, at han var like mye mann som Hank. Men mest av alt skulle Annie få se. Og det var ham hun skulle se beundrende på med de glitrende, vakre øynene sine.
Han skulle vinne Annies hjerte!
-----
Det var natt på prærien, natt på ranchen. Stallen var stille. De eneste lydene var hestenes prusting og litt skraping med hovene. Lyden av en svak knirkende dørhengsel skar gjennom stillheten og fikk noen av dyrene til å løfte hodet og lytte.
Dick listet seg gjennom midtgangen og gikk bort til Broncos bås. Han stoppet foran båsen og så på unghingsten, som stirret mistenksomt på ham og knegget lavt.
"Hei, Bronco," sa Dick lavt og hesten la irritert på ørene. Han stampet urolig med en fot i bakken. Dick trakk pusten dypt for å roe seg ned. Det var ikke fritt for at han var nervøs, men i tankene hadde han Annies beundrende blikk og det var rettet mot ham nå. Dessuten kunne dette bli vanskelig hvis hesten merket nervøsiteten hans. Han åpnet døra til båsen.
Bronco rygget og sto med baken inni hjørnet i båsen da Dick gikk inn og lukket døren bak seg. Hånden som holdt fram en gulrot, skalv svakt.
"Kom hit da, Bronco. Jeg skal ikke slå deg. Jeg er ikke Hank, skjønner du." Dick gikk et skritt mot hingsten mens han holdt gulroten fram. Broncos ører sto rett fram mens han så på den fristende gulroten. Han været med oppspilte nesebor og tvilte. Gutten virket betryggende nok, men allikevel var han skeptisk. Langsomt gikk Dick mot Bronco og lot ham snuse på gulroten før myke hestelepper varsomt lukket seg om Dicks fingre. Gulroten forsvant inn i den knaskende hestemunnen. Dick la en hånd forsiktig på Broncos nesebein, kjente hvordan det knaste hult når hesten tygget.
"Såja, det var godt, var det ikke?" sa han lavt og følte seg litt roligere, litt tryggere. Hingsten hadde allernådigst godtatt ham. "Er det godt, dette også, kanskje?" Dick klødde hingsten mellom øynene og oppover til panneluggen. Bronco lukket øynene halvveis igjen og nøt behandlingen. Dick ble litt modigere. Han forflyttet seg rolig på siden av hesten, strøk ham på halsen og snakket hele tiden lavt og beroligende til ham. Pelsen var glatt og blank, og dyrekroppen god og varm. Dick fortsatte å klø mens han forflyttet seg langs siden på hesten, passet på å holde seg tett inntil dyrekroppen, slik at han skulle bli vant til menneskelig nærhet. Dick trodde ikke at slag og sinte stemmer ville temme hesten. Og det at Bronco godtok de kløende fingrene hans og kroppen hans inntil sin, fikk ham til å føle at han hadde rett.
"Såja, Bronco. Du skal hjelpe meg, skjønner du," mumlet Dick mens han strøk og klødde hingsten. Bronco snudde på hodet og snuste mens han dyttet mulen mot Dick. "Å jaså, din luring," smilte Dick og fisket fram en gulrot til. "Her har du en til, og jeg håper at du vil hjelpe meg å vinne Annies hjerte. Hun er så fin, skjønner du. Så søt og nydelig at hjertet mitt ikke vet i hvilken takt det skal slå." Dick kjente et sug av lengsel og kjærlighet i kroppen. Han lente seg over ryggen på Bronco og merket at hesten la på ørene og var på vakt. Han klødde og strøk hestekroppen, pratet og mumlet rolig, til hesten så ut til å slappe av igjen. Slik drev han på en god stund, inntil han følte seg så trygg på hingsten at han grep tak i manen. Dick holdt pusten, holdt i manen med begge hendene mens han mumlet ustoppelig. Da det så ut til at Bronco forble rolig, tok han sats og svingte foten over hesteryggen.
Bronco løftet hodet overrasket og knegget irritert mens han la på ørene og stampet med framhovene.
"Rooolig, Bronco, det er ikke farlig," mumlet Dick spent og klappet og strøk den slanke halsen. Han la seg ned mot manen, som om han omfavnet hingsten fra hesteryggen. "Du har kjent meg inntil deg lenge nå, så om jeg sitter på ryggen din er det ingen forskjell, ikke sant?" Bronco lyttet til den rolige, velkjente stemmen. Det virket som om han sto og følte hvordan det kjentes å ha Dick på ryggen og slappet etterhvert av.
"Fliiink, Bronco. Du er så flink, at." Dick jublet innvendig av glede og stolthet. Dette hadde ikke Hank greid! Bronco ville ha most ham inne i båsen hvis han hadde forsøkt dette.
Han ble sittende en lang stund på ryggen av Bronco og nyte øyeblikket og nærheten med hingsten, mens han småpratet med ham og klappet og strøk. Så gled han ned av ryggen, forærte hingsten en siste gulrot og forsvant ut av båsen og stallen. I morgen skulle de få se alle sammen.
Og Annie skulle beundre ham for at han klarte det som Hank ikke greide. Dick skulle sole seg i hennes kjærlige, tindrende blikk og glitrende øyne.
-----
Den samme gjengen som dagen før, sto og ventet ved innhegningen da Dick leide Bronco ut av stallen. Hesten var kun iført grime og leietau. Hank rynket brynene irritert da han så hesten.
"Hvorfor har du ikke salt ham opp?" Han så kvasst på Dick, som for en gangs skyld ikke følte trang til å krympe seg under blikket hans.
"Fordi jeg gjerne vil vise deg noe," sa han til Hank, før han så på Annie. Hun sto inntil gjerdet og så storøyd på de to ulike cowboyene. Det var nesten som om Dick kjente vinddraget fra de lange, sorte øyenvippene hennes da hun blunket forbauset ved synet av den uoppsalede hingsten.
"Å? Skal du ri inn Bronco, kanskje?" Hank flirte hånende mens han gikk til siden og slo ut med armen mot porten. "Vær så god, innhegningen er til din disposisjon."
"Takk," smilte Dick med rødmende kinn da han i øyekroken så Annies forferdede uttrykk.
"Dick, du kommer til å bli kastet av," sa Annie skremt. "Eller kanskje drept, hingsten er jo mannevond, du hørte hva Hank sa i går."
"Hun har rett, småtten," istemte Hank og strakte hånden ut etter leietauet. "Dette er ikke noen lek der det gjelder å imponere jentene. Gi meg tauet nå." Bronco rykket til og trippet noen steg bakover da han luktet Hank og hørte stemmen hans så nær.
"Kanskje du ikke brukte rett metode," sa Dick og så utfordrende på Hank, som stirret vantro på unggutten. Dick snudde litt på hodet og så rett inn i Annies øyne med et fast, stødig blikk. Hun presset leppene sammen og så usikkert på Hank, før hun gløttet på Dick igjen. Dick smilte svakt og selvsikkert, og Annie så ned i bakken med rødmende kinn. Og mens Dick leide den stolte, vakre hingsten forbi cowboyene og inn i innhegningen, kjente Annie irritert at hjertet hennes banket hardt og fort etter Dicks intense blikk. Hvorfor reagerte hun slik på den unge, uanselige cowboyen? Hvorfor trakk hun pusten så skjelvende når Dick gikk forbi med Bronco? Hvorfor sprang det en liten eksplosjon av spente følelser i magen hennes og spredte seg utover i kroppen som ringer i vann, når hun løftet blikket og så etter Dick? Det var jo Hank hennes hjerte tilhørte. Hun la begge albuene på gjerdet og støttet hodet i hendene mens hun spent stirret på Bronco og Dick. Og hjertet hennes bevret forvirret.
Bronco virket urolig. Dick gikk ut ifra at det var de andres nærvær som irriterte hingsten, så han gikk litt lenger inn i innhegningen for å roe ned hesten. Han pratet like rolig til Bronco som han hadde gjort i båsen om natten. Bronco humret gjenkjennende og stolte på den unge cowboyen. Han tok imot gulroten og knasket den i seg mens Dick klappet ham på halsen og strøk bortover den slanke kroppen. Fingrene klødde gjennom man og pels, slik som om natten og Bronco lukket øynene halvveis og nøt det.
De andre cowboyene fulgte taust med, forbauset over at den ville hingsten fra i går virket så medgjørlig ved siden av den unge, uerfarne gutten. Da han grep tak i Broncos man, holdt de pusten, og Annie la hendene for munnen, sikker på at Dick nå ville bli kastet av og trampet i hjel. De hørte ikke hva Dick sa til hesten, men de så at han hele tiden pratet mens han grep tak i manen og svingte foten over ryggen hans.
Bronco stampet urolig med føttene, kastet på hodet og trippet litt rundt, men de kløende, strykende hendene, lukten av den unge cowboyen og den rolige stemmen var den samme som om natten. Bronco ble stående i ro og selv om han la irritert på ørene, stolte han på Dick og godtok å ha ham på ryggen. Dick strøk og strøk den blanke pelsen på Broncos hals mens han smilte lykkelig og stolt, og snudde seg mot cowboyene - og Annie. Hun sto med hendene for munnen fremdeles, men øynene strålte av glede og beundring. Dick hjerte kunne ha sprukket av lykke akkurat da, men det holdt - utrolig nok! Annie senket hendene og bare smilet hennes var nok til å sende varme bølger gjennom Dicks unge kropp. Han trakk pusten dypt og lykkelig, og smilte tilbake mot den strålende vakre jenta mens han dirret av glede og forelskelse innvendig. Han hørte lettet at gratulasjoner og hurrarop fra cowboyene var en tanke dempet, med tanke på å ikke skremme Bronco.
Hank, derimot, så sur ut der han sto.
"Det der er vel faen ikke det samme som å ri inn en hingst," sa han med skarp stemme. Ved lyden av Hank, rykket Bronco med hodet og stirret på gårsdagens fiende. Han stampet med en framfot og knegget irritert. Dick klemte knærne mot Broncos brystkasse og grep tak i manen med begge hender mens han stirret engstelig på Hank.
"Ikke gjør ham urolig, du skremmer ham hvis du er sint."
"Det er jo det som er meningen, ellers får vi aldri ridd ham skikkelig inn," sa Hank og tok av seg hatten. Med en brå bevegelse kastet han hatten mot Bronco mens han ropte og huiet, og fektet med armene.
"Johoooo. Kom igjen, gutt. Vis at det er futt i deg, din ville satan der du står. Yippiiiii."
Bronco kastet redd på seg da hatten kom mot ham og traff ham over mulen. Dette, og Hanks høye rop og fektende armer, sammen med minnet fra gårsdagens slag og Hanks sinte stemme fikk hingsten til å glemme Dicks rolige prat og vennlige hender der han satt. Bronco kastet seg sidelengs, sparket ut med bakbena og traff gjerdet bak seg så flisene sprutet rundt hovene, før han krummet ryggen og bykset i været. Hingsten eksploderte i et vrinskende, vilt raseri og Dick hadde ikke mulighet til å holde seg fast. Han føk opp i lufta da Bronco kastet ham av og mens hesten fortsatte sine ville krumspring i ren frykt og forbannelse over Hanks behandling, landet Dick hardt mot gjerdet - og ble liggende urørlig.
Han hørte ikke Annies redde skrik og ropene fra de andre cowboyene. Merket ikke at noen grep tak i ham der han lå på bakken, og dro ham under gjerdet i trygghet for de trampende, rasende hovene til Bronco.
Det første Dick merket da mørket begynte å letne, var en stikkende, kvalmende smerte i høyre arm. Han flimret med øyelokkene og gjenkjente stemmen som lettet annonserte at han våknet. Dick slo opp øynene og stønnet av smerte mens han så rett opp i Annies vakre, bekymrede ansikt. De mørke lokkene rammet inn ansiktet hennes så pent når hun bøyde seg frem og så engstelig på ham.
"Hvordan gikk det, Dick? Har du vondt noe sted?" spurte hun bekymret og strøk ham over det bustete håret. Bare dette lille kjærtegnet var verd den sviende, intense smerten i armen. Han forsøkte å sette seg opp, og ble godt hjulpet av Annie.
"Jeg tror... armen..."
"Han har brukket armen," sa en av cowboyene og Annie gispet ved synet av det blodige skjorteermet. "Åpent brudd, dæven Dick. Gjør det vondt?"
"Neida, det... Jo, det..."
"Dick, stakkars..." ynket Annie og forsøkte å støtte ham der han satt.
"Det går... bra," mumlet Dick tappert, like før han måtte krøke ryggen og kaste opp av smerte. Heldigvis traff han ikke Annies kjole, men det var forsmedelig nok for en som strevde å være heltemodig. Helter kastet ikke opp, de reagerte ikke på smerte. Men det så ikke ut som om Annie brydde seg om hva andre helter gjorde, for hun løp ikke vekk i avsky. Hun hjalp ham opp sammen med to andre cowboyer og støttet ham på vei inn til sin fars hus. Annies far insisterte på det, og Dick måtte ligge på den fineste sofaen han noensinne hadde sett mens han ventet på legen som de hadde sendt bud på. Hele tiden satt Annie ved hans side og så beundrende på ham, og passet på at han hadde det bra. Hun hentet vann til ham, klappet putene bak ryggen hans og pratet i ett sett om hvor mye bedre enn Hank han var, som hadde klart å sitte på ryggen av Bronco så lenge.
"Det er et spørsmål om å bruke rett metode," smilte Dick og kunne ikke se seg mett på Annie. "Noen ganger må en være mild og øm isteden for rå og brutal, slik som Hank." Annie slo blikket ned igjen med rødmende kinn. Pusten hennes gikk fortere da de gode, varme følelsene strømmet gjennom kroppen og fikk huden til å sitre så deilig. Men nå var det Dicks blikk som skapte dem, ikke Hank. Hank var bare en dum, brutal dust. Dick var øm og søt og... og stilig! Igjen og igjen dukket bildet i Annies tanker opp, bildet av Dick på ryggen av Bronco, på ryggen av den ville, mannevonde hingsten. Dick hadde vunnet hingstens tillit. Og Annies bankende hjerte.
Annie visste det ikke enda, men hennes beundring og varme følelser for Dick ville gå over i ekte kjærlighet etterhvert. Faren skulle godkjenne Dicks frieri og sammen skulle de overta ranchen når den tiden kom. For øyeblikket hadde hun nok med å nyte vibrasjonene i kroppen, det bankende, forelskede hjertet og synet av sin nye, unge helt.
Og Hank? Han fikk sparken. Hingst eller ikke, det fantes bare en ny hingst på denne ranchen. Og det var Bronco.