-95 en gang…

FOR SISTE GANG

Det luktet muggent og rått i det halvmørke rommet. Det var sparsomt, det lyset som sivet inn fra den lille gluggen oppe på veggen. Sommernatten var lys og skikkelsen som reiste seg i det halvmørke rommet, stivnet ved synet av kvinnen som kom inn.

Mary Peterson foldet hendene hardt inntil magen, for å hindre dem i å skjelve. Bare synet av Ken Wilson fikk det sorgfulle hjertet til å hoppe over et slag, før det raste avgårde i full fart. En sildrende følelse kilte nedover nakken og fortsatte ned langs ryggraden hennes, den fikk gåsehuden til å renne over huden. Kulde. Angst. Sorgfull frykt. Og en brennende kjærlighet.

Hun stirret ømt på ham gjennom jernsprinklene. Han var ubarbert og skitten etter flere dager i buret, men øynene var de samme. Glitrende, mørke, sultne og levende. Klærne var møkkete og luktet sikkert ramt av svette etter så mange dager i buret. Hun gikk bort til ham, smøg en hånd mellom to jernstenger, grep neven hans med sprikende fingre og klemte den heftig. Så svelget hun tungt og så på ham, med skinnende øyne fulle av kjærlighet og varme følelser.

- Hva faen gjør du her? sa Ken lavt, men ømheten lyste ut av øynene hans. - Jeg trodde jeg hadde bedt deg om å holde deg unna dette stedet.

- Jeg måtte seg deg igjen, sa Mary og svelget nok en gang, for klumpen i halsen ville ikke forsvinne. - Måtte se deg for siste gang.

- For siste gang... Kens stemme sviktet og han knep leppene sammen mens han snudde ansiktet vekk fra Mary. Han holdt seg fast i en jernstang med lutende skuldre og kroppen hans skalv av innestengte følelser.

Mary slapp hånden hans og snudde seg mot sheriffen.

- Kan jeg snakke med deg utenfor? Hun så direkte på lovens hardbarkede representant, med et blikk som hadde et utfordrende glimt. Sheriffen trakk fort på skuldrene, og gikk ut og inn til kontoret. Mary fulgte etter med hjertet hardt bankende i brystkassen mens hun knuget den ene hånden rundt en skinnpose. Da tredøren gled igjen bak henne, gikk hun rett bort til disken til sheriffen og la skinnposen fra seg mens hun så ham i øynene.

Huden i ansiktet hans var som rynket lær og en grå bart hang tungt under den porete nesen. Små øyne glitret i smale sprekker mens han betraktet Mary og satte seg tungt i stolen ved disken.

- Hva er dette?

- Jeg vil være alene med ham.

- Tuller du? gliste sheriffen skjevt og grep den brune skinnposen. - Alene med den morderen? Han ristet langsomt på hodet mens han åpnet posen, og så deretter forbløffet opp på Mary. - Tuller du? gjentok han, litt spakere nå.

- Jeg elsker ham, sa Mary stille og så avventende på sheriffen. - Samme hva du sier han har gjort.

Sorgen lå tung i brystet hennes, men hun presset den unna, skjøv den vekk. Ikke gråte. Ikke nå. Det ville bli nok av tid til det siden.

- Okay. En halv time, da, sa sheriffen og reiste seg mens han puttet skinnposen i lommen. - Men hvis dere finner på no' tull, skyter jeg dere begge.

- Det tviler jeg ikke på. Sheriffens ord gjorde ikke inntrykk på den spede, rakryggete, vakre jenta. Hun løftet haken ørlite. Det var stolthet i kroppsholdningen og de sorgfulle øynene glitret sta mot sheriffen da han reiste seg og så på henne. Blikket hans inneholdt et snev av respekt nå.

- Jeg visste ikke at sånne som Wilson kunne bli elsket.

- Kanskje han ikke er en av "sånne," svarte Mary lavt, men stemmen hadde en undertone som fratok sheriffen all lyst på videre diskusjon. Han kremtet, hektet nøklene av spikeren på veggen og åpnet den tunge tredøren inn til fengselet.

- Still deg inntil veggen under glugga, Wilson - og bli der, brummet sheriffen myndig og så på Ken mens nøklene dinglet klirrende i den ene neven hans. Ken gikk langsomt baklengs og stilte seg inntil veggen mens han undrende så på at hjeriffen låste opp gitterdøra og slapp Mary inn.

- Hva i helve...

- Hysj! Mary holdt armene lengtende ut mot ham og gled heftig inn i favntaket hans, mens sheriffen forbausende taktfullt og diskret lukket tredøren bak seg for å gi dem den halvtimen Mary hadde betalt ham for.

Det luktet ramt av gammel svette, hest og fengselsmugg fra Kens klær, men det anfektet ikke Mary. At hennes egne klær ble skitne av omfavnelsen, tenkte hun heller ikke på. Det eneste som betydde noe for henne, var de myke, smale leppene som trykket seg lengselsfullt mot hennes, armene som holdt hardt rundt henne, fingrene som presset seg inn i huden hennes i et desperat favntak og varmen fra kroppen hans som klemte seg hardt mot hennes. Håret hans var halvlangt, fett og skittent, de ellers så myke kinnene var dekket av gamle skjeggstubber. De rev mot Marys myke kvinnehud da hun presset kinnet sitt mot hans og gned det mot de ru skjeggstubbene. Det sved. Det var godt. Det var Ken. Det var siste gang.

Nei! Ikke tenke. Ikke nå. Mary gispet og trakk seg litt unna mens hun stirret inn i Kens dype øyne. De var blanke og fulle av kjærlighet og sorg. Et speil av henne selv, det var det de var. Et speil av sjelen hennes. Hun kjente ømheten og kjærligheten velle opp i seg ved synet av mannen hun elsket. Han holdt henne litt på avstand, lot blikket gli nedover den slanke kroppen hennes.

Den hvite blusen hadde rynkesnøring i utringningen og framhevet brystene hennes godt. Hun hadde et sort belte i det smale livet, som holdt oppe det brune rideskjørtet og støvlene var sorte, slik som beltet. Han hevet blikket igjen, gløttet på det enkelt oppsatte brune håret og så henne inn i de blå øynene.

- Gud, så vakker du er, hvisket Ken og kysset henne igjen. Lett først, så gradvis krevende. Han trykket leppene mot hennes, møtte en myk tungespiss og sugde den inn i munnen.

Mary stønnet mot munnen hans. Han smakte ikke godt, men det gjorde ikke noe. Det betød så lite akkurat nå. Hun presset seg mot ham, strøk fingrene over den møkkete pannen, gjennom det skitne håret og kjente kroppen reagere med begjær.

Det eneste lyset i rommet kom fra den lille, firkantede gluggen høyt oppe på veggen, med gitter foran. Lyden av hammerslag mot tre lød hult og taktfast utenfra, trengte inn gjennom luken og fant det tett omslyngede paret i det muggluktende fengselet. Hammerslagene blandet seg med lyden av rytmiske sagdrag gjennom treverk. Men den liflige lukten fra materialene trengte ikke inn til det kjærlighetssultne paret i fengselet.

Mary knøt opp snøringen i halslinningen, kjente kroppen tenne under Kens blikk mens han stirret på brystene hennes, som hun langsomt blottet for ham. Blikket hans var en blanding av ømhet og stigende lyst. Hun skjøv vekk lyden av hammerslagene og lyttet etter slagene fra Kens hjerte. Hun hørte pusten hans, den var tyngre nå, som hennes egen. Da hun smøg armene ut av bluseermene, grep Ken forsiktig rundt de nakne brystene.

Ømt, lett, de grove hendene hans kjærtegnet henne. Huden hennes var så ren, så jomfruelig i forhold til hans skitne hender og grove hud. Han var så forsiktig, som om det var første gang han berørte dem.

Brått slapp Ken taket, snudde seg mot sengebenken og slengte den harde, ubekvemme madrassen ned på jordgulvet. Ullteppet fulgte halvveis med. Han bøyde seg, grep ullteppet og bredte det utover madrassen. Så strakte han hendene ut mot Mary igjen og sank ned på gulvet sammen med henne. Han løsnet beltet i livet hennes med ivrige fingre mens hun utålmodig famlet med skjorteknappene hans. Hun grep tak i det grove stoffet, vrengte skjorten og skinnvesten av ham, og presset seg mot hans nakne, varme hud mens hun stønnet av innestengte, hete følelser. Fingrene hennes flettet seg inn i det skitne håret hans, det eneste som betydde noe for Mary nå, var å være så nær Ken som mulig.

Hun bød ham de blodfylte, myke leppene sine og han tok imot, og kysset henne vått med en lidenskap som fortrengte lyden av hammerslagene utenfor. Med de sterke armene sine som holdt rundt henne, klemte han henne inntil kroppen sin med en intensitet som om han klynget seg til selve livet.

Det var det hun var for ham nå. Livet. Sansene, følelsene, pulsen som banket gjennom årene hans, hjertet som slo i takt med hammerslag mot treverk, huden som brant og nervene som sitret... Det var dette han levde og åndet for nå. Henne og det hun skapte hos ham. Mary var livet for Ken.

- Mary, sa han halvkvalt, men ble stoppet av den myke hånden hennes.

- Ikke si noe, Ken, smilte hun fortvilet med tårer i øynene, og en underleppe og hake som ikke var helt stødig. - Vi har bare en halv time. Ord betyr ingenting nå.

Med raske fingre åpnet hun beltet hans, fikk hjelp med å dra av ham buksene og slet rideskjørtet av seg med utålmodige bevegelser.

Nakne. Sammen. For siste gang. Mary stirret på Ken, trakk inn synet av ham, den sterke kroppen, lysten hans. Hun la armene rundt nakken hans mens de sank ned på ullteppet, så tett sammen som de kunne komme. Hun spilte opp neseborene, snuste inn lukten av ham. En stram eim av kroppslukt, og hun elsket det. Det var denne lukten hun skulle huske for resten av livet. Det, og leppene hans mot den brennende huden sin der han kysset henne på halsen, sugde, småbet, slikket lett den myke huden hennes og holdt rundt henne med en arm mens han strøk over kroppen hennes med den andre hånden. Over hoftene, magen, brystene, halsen, kinnene... Mary kjente begjæret ulme i kroppen. Hun lukket øynene, fortrengte tankene og lot det bare bli igjen plass til den lidenskapen og lysten som alltid hadde gått hånd i hånd med kjærligheten deres. Så åpnet hun brått øynene igjen, ville ikke kaste bort tiden, ville se på ham så mye som mulig, ha så mye av ham som hun kunne.

Han lå tung oppå henne og dekket kroppen hennes med sin. Hun kjente hjertet hans banke hardt mot sitt eget, to hjerter som banket i takt. Mary skalv. Hun klarte ikke å la være, hver nerve dirret i kroppen og skrek etter Ken. Og hun skjønte at Ken følte det samme da begge hendene hans begynte å vandre over kroppen hennes, slik som hendene hennes ikke klarte å holde seg fra å stryke huden hans.

Marys ansikt ble dekket av lette, fuktige kyss fra ru lepper. Hun elsket det, nøt den rå hardheten hans for han var hennes og hun elsket ham. Hendene hennes strøk oppover, til håret hans, til ansiktet. Hun strøk begge de ubarberte kinnene, strøk håret vekk fra ansiktet hans, så ham dypt i øynene og så kjærligheten i de mørke brønnene. Det snørte seg av følelser i brystet hennes. Hun skilte bena villig, ønsket ham nå. Kjente den bankende ereksjonen hans og sitt eget varme kjønn. Hun ville gi seg hen til ham og glemme verden rundt. Ville elske for siste gang.

Pistolskudd og rå latter fra saloonen lød ute fra gaten. Det elskende paret enset det ikke. For dem fantes bare hverandre nå. Den sanselige nærheten og den brennende lidenskapen var det eneste viktige. Mary stirret ham i øynene idet han trengte inn i henne. Blikket hans var like tungt av lyst og begjær som hennes, like glitrende av kjærlighet. Mary slynget bena rundt ham, presset kroppen sin mot hans, holdt hardt rundt ham i et desperat favntak og kjente hans sterke armer smyge seg under henne. Ken klemte henne heftig inntil seg mens de elsket varmt på det grove ullteppet. Verden utenfor eksisterte ikke. Det var bare den intense nærheten, den bankende lidenskapen, den brennende kjærligheten og den sanseløse elskoven som eksisterte nå. Sammen steg de mot begjærets tinder, fløt på lidenskapens bølger i elskovens båt. Det var en naturlig del av deres kjærlighet, en nytelse hinsides den sorgen som de begge følte dypt inne i sjelen. Begjæret var altoppslukende, kjærligheten sterkere enn realiteten utenfor gluggen på veggen.

Sammen steg de til topps, nådde høyden av ekstase og sank ned igjen, i hverandres armer, like tett omslynget som da begjæret var på det sterkeste.

De rullet dovent rundt, slik at Mary ble liggende oppå Ken. Hun kjente hjertet hans dunke hardt bak den harde, muskuløse brystkassen, mens håret hennes gled ned i ansiktet hans. Han lot det ligge, det var godt og mykt, og luktet rent og deilig. Sammen lå de i stillhet og pustet ut mens hjertene fant normal rytme igjen, stadig omslynget i et favntak som kviet seg for å ta slutt.

Det banket tungt på tredøren. Mary skvatt, hun fòr sammen, løftet hodet og Ken klemte henne hardt inntil seg mens de begge holdt pusten og så på hverandre. Døren gikk opp og sheriffen kikket inn. Han kremtet litt beklemt.

- Tiden er ute.

- Nei... vær så snill... Marys tryglende stemme var lav og bønnfallende mens hun lukket øynene og ba innvendig om at noen måtte stoppe tiden, fryse dette øyeblikket og la klokkene stanse.

- Tiden gikk ut for en halv time siden. Du må gå nå.

Tredøren ble lukket og Mary skalv innvendig. Det spredte seg utover, som en indre frost av kulde, av sorg. Mugglukt og svette slo over henne mens hammerslag og sagtak fra utsiden lød taktfast i ørene hennes igjen. Den gode følelsen av nærhet og stilnet begjær ble fortrengt av sorg og smerte da realiteten flommet over henne og den brutale virkeligheten kom tilbake. Hun så fortvilet på Ken mens øynene truet med å flomme over. Han så alvorlig på henne, det dype blikket var sorgtungt og mørkt.

- Kle på deg, Mary, sa han mykt og rakte henne blusen. Hun strakk hånden motvillig ut og tok imot det lette plagget. Tankene fungerte ikke, hun skjøv dem vekk. Ikke gråte. Ikke nå. Ikke enda...

De kledde på seg i taushet. Den lyse sommernatten var snart over. Sheriffen kom inn igjen og fomlet klirrende med nøklene i låsen. Han åpnet gitterdøren uten et ord. Mary gikk ut med hodet høyt hevet, og ryggen rak og stiv. Kroppen hennes var anspent, hun dirret innvendig og det verket sårt og smertefullt i sjelen. Hun stoppet idet gitterdøren smalt igjen bak henne og sheriffen ubønnhørlig vred om nøkkelen.

Mary snudde seg og så bønnfallende på Ken. Hun var bustete på håret og flekkete i ansiktet. Øynene glitret og hun var nydelig. Det skrek i henne, en desperat, nytteløs bønn om å skru tiden tilbake. Det blå blikket var fullt av varm kjærlighet, brennende sorg, og skrikende smerte og desperasjon da hun grep rundt en jernstang med den ene hånden og heftig strakte den andre ut mot ham, gjennom gitteret. Ken grep hånden hennes og klemte den mens han presset seg tett mot gitteret, så nær kroppen hennes som han kunne komme.

- Ken... hvisket Mary halvkvalt av sorg.

- Ikke si noe, sa Ken lavt og stoppet resten av ordene hennes med et mykt kyss. Hun presset ansiktet mot gitteret, kjente en kald jernstang på hvert kinn, de var harde og grove mot den myke huden hennes. Ken avbrøt kysset forsiktig og strøk henne inderlig ømt over kinnet med en skitten finger.

- Når du går ut, hvisket han i øret hennes, leppene berørte ømfintlig hud og fikk gåsehud til å renne nedover den nakne halsen. -... så ikke se deg tilbake.

Mary lukket øynene hardt igjen og svelget tungt. Hendene var krampaktig knyttet, hun skalv over hele kroppen nå. Hun trakk pusten dypt og skjelvende, snudde ryggen til sprinklene, snudde ryggen til Ken. Med motvillige skritt gikk hun mot døren, stoppet i døråpningen og måtte virkelig tvinge seg selv til å gå ut, uten å se på Ken for siste gang.

Døren slo tungt igjen bak henne da sheriffen lukket den og samtidig lukket døren til Marys eneste kjærlighet, hennes eneste elskede. Det skrek i hele kroppen, i hver dirrende nerve, et skrik av nummen, sanseløs smerte idet hjertet brast. Mary trakk pusten dypt og lot smerten i sjelen slippe ut.

Ken la pannen mot kalde jernstenger. Hendene som holdt rundt sprinklene, var hvite rundt knokene, så kraftig holdt de at det føltes som om han skulle bryte sprinklene tvers av. Han hørte Marys fortvilte skrik og kjente brystkassen snøre seg sammen i smerte og sorg. Han knep øynene sammen for å hindre tårene i å renne, tårer som allerede var på vei ned og lagde hvite striper på de ubarberte, skitne kinnene hans.

Utenfor hadde hammerslagene stilnet. Galgen var ferdig og morgengryet var alt for nær. Hovslagene fra Marys galopperende hest som jòg forbi, ble stadig svakere inntil de forsvant i det fjerne. Den brune hesten bar hans elskede ut av byen, vekk fra den dødsdømte, uten at noen ennå visste at hun inni seg bar hans varme frø.

En spire til et nytt liv.