-91? -92?
BILL. MERK. EVIG DIN
Kjøkkenet var lite og kummerlig med skittengul maling på de ru murveggene. Ved det lille, ustø bordet satt en kvinne og bladde morgentrett i en avis. Hun var vakker, men kynismen i ansiktstrekkene var mot hennes fordel. Håret var kortklippet og bustete, hun hadde nettopp stått opp.
Hun bladde fort forbi alle overskriftene i avisen mens hun halvt lå over bordet og støttet hodet med den andre hånden. Foran henne sto en halvfull kaffekopp og en nyåpnet sigaretteske. Det raslet i det tynne avispapiret mens blikket hennes uinteressert gled over nyhetsoverskriftene. Den slitte morgenkåpen hadde sett sine bedre dager, slik som tøflene.
Mette Nilsen var en arbeidsledig enke på 30 år. Hun bodde meget enkelt og hadde dårlig råd. Den forrige mannen hennes hadde ikke etterlatt seg så mye som hun hadde håpet og nå var hun på utkikk etter en ny igjen. Den andre på fire år, som hadde dødd like plutselig og brått som sin forgjenger.
Siden med kontaktannonser dukket opp. Mette krysset bena, satte seg bedre til rette og begynte å granske annonsene nøye, inntil blikket hennes falt på et enkelt budskap.
"Middelaldrende, velstående mann ønsker varm kvinne for giftemål. Bill. Merk. Evig Din?"
"Velstående, hva?" mumlet hun og tente en sigarett. Kinnene ble innhule når hun sugde inn nikotinen i et dypt drag. "Varm kvinne?" Hun smilte besk mens hun reiste seg for å hente skrivesaker. "Jeg tror vi passer til hverandre, du og jeg."
Snart lå en konvolutt på bordet, med avisens adresse på framsiden. Og nederst i venstre hjørne sto det skrevet med sirlige bokstaver: "Bill. Merk. Evig Din?"
----------
Drosjen stoppet utenfor den gamle, slitte eneboligen. Den røde malingen som hang på veggene, hadde det travelt med å flasse av og de gamle bordene på veggene skulle forlengst vært skiftet ut. En liten hage omringet huset, men den var så ustelt at inntrykket ble ytterligere forverret. Plenen med de uklippede buskene kunne sett standsmessig ut, men nå virket den uflidd og dårlig stelt. Blant gamle plastposer og rustne blikkbokser, vokste løvetenner og annet ugress med stor livslyst.
Mette rynket brynene og snudde seg mot drosjesjåføren, som satte kofferten hennes fra seg utenfor porten.
"Er du sikker på at dette er den rette adressen?" spurte hun og fikk et kort nikk til svar.
"Finnes ikke tvil. Det er her Edvart Østraat bor." Sjåføren lukket bagasjelokket på bilen og så på henne. "Han er ganske kjent her i byen, skjønner du."
"Jaså?" Mette så på huset med kritisk mine og kjente en spire av tvil i sjelen. Hun vurderte å sette seg inn i drosjen og gi blaffen i det hele. En velstående gubbe kunne da umulig la huset sitt forfalle slik som dette. "Hva er det han er så kjent for, da?"
"Du ser hvordan huset ser ut, men det sies at gubben er stinn av penger," smilte sjåføren og åpnet bildøren for å sette seg inn. "En skikkelig gjerrigknark, som sparer pengene i steden for å bruke dem på å pusse opp huset. Men jeg vet ikke hva som er sant og hva som er ondsinnet sladder." Mette smilte kjølig og bestemte seg.
"Vel, gåter er til for å løses," sa hun og løftet opp kofferten idet drosjedøren smalt igjen.
Lyden av mercedesmotoren klarte ikke å overdøve den jamrende porten da hun åpnet den. Rustne hengsler pep i protest og Mette unnlot å plage ørene sine med å lukke porten etter seg. Det var vanskelig å gå gjennom det høye ugresset med høyhælte sko, men omsider kom hun fram til døra og kunne presse fingeren mot den gamle ringeklokken. Snart lød det korte skritt på den andre siden av døren, før den langsomt ble åpnet og et magert, blekt ansikt på førti år tittet ut.
"Ja?" Øynene under den musebrune, velkjemmede panneluggen virket små og plirende, nesen spiss og kinnene smale. Mannen var kortvokst og Mette likte ikke det hun så.
"Å herregud," tenkte hun. "Dette kommer til å bli et kort ekteskap. For en vemmelig, liten rotte," var det første som falt henne inn. Hun tvang seg til å presse munnvikene opp i et smil. Drosjesjåførens ord lød ennå i tankene hennes. En ekte gjerrigknark...
"Hei, jeg er Mette," sa hun påtatt sjenert og så blygt på ham, helt inn i rollen. Det var såvidt hun klarte å la være å neie, det ville nok sett litt for påfallende ut.
"Mette? Mette Nilsen?" Døren ble åpnet mens et ivrig, håpefullt smil lyste opp i det spisse ansiktet. Edvart vinket henne hjertelig inn. "Kom inn, Mette. Så det er slik du ser ut, du kan tro jeg har vært spent."
"Jeg har også vært spent," smilte Mette tilbake og steg inn i Edvarts gamle hus.
Hun skjulte forferdelsen godt, selv om det var på nippet at hun datt ut av rollen. Mette ga blaffen i husarbeid, men nå følte hun en sterk trang til å rygge tilbake ved synet av alt støvet, møkka og spindelvevet som møtte henne sammen med en stram lukt av urenslighet. Dette var for jævlig.
Mette tok seg kraftig sammen, trakk pusten dypt og snudde seg mot Edvart. Hun vred litt på skuldrene, spilte forlegen og slo blikket blygt ned.
"Du har et nydelig hus, Edvart."
"Tenk så fint," smilte Edvart lykkelig og lukket døren. "To fornuftige mennesker som finner hverandre på en fornuftig måte. Det er slik skjebnen opererer."
"Ja, jeg visste at du var den rette med en gang jeg leste annonsen din." Mette satte kofferten fra seg og måtte beherske seg for ikke å grøsse da han grep hendene hennes med kalde, tynne fingre. "Jeg liksom... følte det."
Ansiktet hans strålte henført mot henne, hun måtte mobilisere alt sitt skuespillertalent for å klare dette. Men hvis han var så stinn av penger som ryktene sa, ville det være verd det. Da ville det kompensere for de to siste blakke idiotene hun hadde vært gift med.
Pluss den tiden hun ble nødt til å tilbringe med Edvart.
----------
Det tok to dager før den enkle vielsen på rådhuset fant sted. Ingen gjester, ingen fest, ingen bryllupskjole eller smoking. Bare hjem til en enkel gryterett med påfølgende aktivitet i bryllupssengen.
Mette spilte og lot som om hun var i ekstase, mens Edvart trodde han var verdens mest suverene elsker. Men for hvert støt han tok, lød ordene i Mettes tanker, ord hun styrket seg på for å holde ut mens brudgommen fant seg til rette:
"...Det er verd det, det er verd det..."
----------
Det gikk to dager til før Mette gjorde første forsøk.
"Edvart, kjære..." Hun våknet om morgenen med sitring i kroppen, en beskjed fra den utålmodige underbevisstheten om at tiden var inne. Hun snudde seg mot den nybakte mannen sin og smilte innsmigrende mot ham. "Jeg tar en tur til byen og handler litt i dag, men jeg trenger penger."
"Selvfølgelig." Edvart smilte vennlig og klappet henne på kinnet, noe Mette aldri hadde kunnet fordra. Hun følte trang til å slå den klamme hånden hans unna, men behersket seg mens Edvart trødde ned i tøflene og gikk ut døren. Så pustet hun ut og strøk fingrene gjennom det bustete håret.
"Jeg må følge etter ham når han skal hente pengene," tenkte hun og hørte dodøra i gangen ble åpnet og lukket på knirkende hengsler. "For dette holder jeg ikke ut særlig lenge."
Det gikk en kort stund, så kom Edvart tilbake. I neven hadde han noen hundrelapper.
"Her har du litt," smilte han og la pengene på nattbordet hennes. Mette stirret på sedlene.
"Har du pengene på do?" spurte hun forsiktig. Gjerrigknarker gjemte visst pengene sine på de mest utrolige steder.
"Ikke bry deg om det, du," svarte Edvart. "Bare si ifra når du trenger mer, så skal du få det." Mette skjønte brått at han ikke ville gjøre det så enkelt for henne.
"Har du så mye liggende, da?" Mette strevde for å dempe irritasjonen i stemmen. Det var slett ikke lett.
"Ikke bry det vakre hodet ditt med det," smilte Edvart og gikk bort til døren igjen. "Økonomien er min sak." Han gikk ut, og lot en lamslått Mette bli liggende igjen i sengen og stirre sint på døren. Hun følte seg grundig lurt.
"Du slipper ikke unna så lett, din jævla gnier," tenkte hun irritert og ble smal i de grådige øynene. "Jeg skal nok få det ut av deg."
----------
To uker etter bryllupet hadde Mette fått Edvart langt opp i halsen. Hun avskydde ham, foraktet både ham og kroppen hans. Utseendet, måten han gikk på, snakket, spiste, tok på henne... Alt ga henne kalde gysninger langs ryggen av ubehag.
De få gangene Edvart var ute av huset, hadde Mette lett overalt uten resultat. Men hun hadde fått bekreftet at hele rønna var en eneste, støvete, stinkende søppelhaug full av eldgammelt rot uten verdi. Loftet, bodene, skapene i alle rom, under senger og tepper og ryer og Gud vet hva. Kjelleren var det eneste stedet hun ikke hadde lett på. Hun hadde såvidt gått ned trappen fra kjellerdøra på kjøkkenet og grøsset av den ubehagelige atmosfæren. Var pengene her nede, ville hun ikke orke å lete etter dem. Tiden var inne på ny, denne gangen tiden til å presse Edvart.
Mette sto opp og svøpte den rosa morgenkåpen rundt seg, trødde ned i et par tykke tøfler og gikk inn på kjøkkenet, hvor Edvart sto og skar brød. Hun trakk pusten og tok sats.
"Edvart, bare si hvor du har pengene dine, så kan jeg hente selv." Rett på sak. Stemmen var stødig, men hun klarte ikke å skjule undertonen av spenning lenger og så heller ikke noen grunn for å skjule den. Hjertet banket litt hardere enn ellers, en blanding av nervøsitet og iver. Nå skulle det bli verd det, alt strevet hun hadde hatt. Letingen, skitten, støvet, å måtte holde ut med Edvarts grafsende, fomlende hender og tafatte, kjedelige forsøk som elsker. Nå var det slutt, enten Edvart ville samarbeide eller ikke, tenkte Mette og følte seg sterk.
"Men jeg har jo sagt at økonomien er min sak," smilte Edvart og snudde seg mot henne. Smilet stivnet fort da Mette grep brødkniven og tok et godt tak i skjortekraven hans. Hun ruvet truende over den kortvokste mannen.
"Nå forteller du meg hvor pengene er, din lus," hveste hun mens ansiktet fortrakk seg i raseri. "... ellers kjører jeg kniven i deg."
"Men Mette..." Edvart så fortvilet på henne, kvinnen som hadde vært hans hustru i to uker. Et menneske utplukket av skjebnen, kvinnen han trodde han hadde lært å kjenne og elske.
"Nå har jeg holdt ut med deg i to uker," sa Mette mens hun stirret på ham med et vilt blikk fylt av grådighet. "Noe skal jeg ha igjen for strevet."
"Men Mettemor..." Edvart så fortvilet på henne mens ansiktet lyste i lammet vantro. Stemmen hans var rusten og en ensom tåre trillet langsomt nedover det ene kinnet. "Jeg trodde at vi elsket hverandre."
"Tro om igjen. Hvor er pengene?" Mette holdt kniven tett inntil halsen hans. Edvarts skuldre sank langsomt ned mens han sukket tungt og resignerte. Det glimtet fort av hat før han lukket øynene mens en tynn dråpe rødt blod rant nedover halsen hans, det kvasse stålet ble litt for nærgående.
"I kjelleren," svarte Edvart med lav, behersket stemme uten å åpne øynene. Det hatefulle blikket lå gjemt bak øyelokkene og han bet tennene så hardt sammen at kjevemusklene skalv. "De er gjemt i den gamle, runde vedovnen som står i kroken."
Mette slapp ham umiddelbart og kjente ikke blikket hans i ryggen da hun løp mot døren ned til kjelleren. De ivrige skrittene hennes lød svakere jo lenger ned trappen hun kom.
Helt nede stoppet hun og så seg rundt i den kalde, ugjestfrie kjelleren. En merkelig, snikende atmosfære hvilte der nede.
Gulvet var bare naken, stiv, kald mørtel. I taket hang en blek lyspære, like naken som gulvet. På den ene veggen var det en jernluke, en åpning for at feieren skulle få aska ut av skorsteinen. Veggene var som gulvet og kjelleren var halvfull av rot. Gamle malingsspann, et par sykler, plastbøtter, rustent verktøy... Hun hadde såvidt sett det før og hadde da rygget tilbake av alt støvet, skitten og den ekle atmosfæren, men nå hadde kjelleren fått en annen betydning.
Mette lyste opp da hun fikk øye på den gamle vedovnen, akkurat slik Edvart hadde sagt. Hun hastet ivrig bort til kroken den sto i, grep håndtaket og åpnet ovnsdøren. Så strålte hun enda mer ved synet av det grønne pengeskrinet som lå der. Åpningen var akkurat stor nok til at to hender kunne sette det inn, så da skulle nok hun klare å løfte det ut igjen. Mette slapp ovnsdøren og strakte hendene grådig inn i åpningen.
Et vilt, gjennomtrengende skrik gjallet gjennom den kalde kjelleren, ga gjenlyd i de nakne veggene. Det døde ut i en rallende gurgling før lungene ble fylt i et langt, høylydt gisp, og et nytt, grusomt skrik gjallet igjen. Men Edvart smilte rolig mens han gikk nedover kjellertrappen. Skriket anfektet ham ikke, han hadde hørt lignende før. Han slentret rolig mot Mette, som sto og stirret vilt på hendene sine med et blikk uten fornuft. Øynene trodde ikke det de så, men smertene gjorde synet til en brutal realitet.
Store, gjevne tenner av metall hadde boret seg dypt inn, rett ovenfor håndleddet. De hadde klappet sammen rundt hendene, like innenfor ovnsdøren og gnagd seg inn i blodfylt kjøtt, tynne sener og hvite ben. Blodet piplet ut rundt de kraftige ståltennene, rundt det nå oppsvulmede, hvite kjøttet hennes. Hvis Mette rørte på fingrene, kjente hun at det knaste i ben og små benpiper som gnisset mot hverandre. Smertene var vanvittige.
"Edvart," skrek hun med skringrende stemme. "Edvart, du må få meg løs." Som et forsvarsløst dyr satt hun i revesaksen, men Mette kunne ikke gnage seg ut. Ikke engang om hun ville, for hendene var for langt inne i ovnen.
"Du skulle ikke ha vært så grådig, Mettemor." Edvart kom rolig opp på siden av henne og la en hånd på skulderen hennes. Ansiktet hans var avslappet og i munnvikene lå antydningen til et smil. Men øynene hans var triste. "Jeg håpet at jeg så feil da jeg oppdaget lyset i øynene dine. Men desverre, det var det samme lyset. Et lys av grådighet..." Edvart ristet langsomt på hodet og så alvorlig ut.
"Edvart!" Mettes skingrende stemme avbrøt ham, hun hørte ikke hva han sa. "Få meg løs, jeg lover at jeg skal la pengene dine i fred. Bare få meg løs," tryglet hun høylydt mens hun så vilt og bedende på ham. Smertetårer rant sakte nedover de bleke kinnene. "Hjelp meg, vær så snill..." Men Edvart var fremdeles like rolig og uanfektet.
"Du skal få møte noen av din egen rase," sa han og klappet henne på ryggen. "De er like grådige som deg, men mye ærligere."
"Er du gal?" hylte Mette da han gikk fra henne og bort til luken i veggen. "FÅ MEG LØS!" Så åpnet Edvart luken.
Mette trakk pusten for å skrike, men panikken fikk halsen til å snøre seg sammen. Det kom ikke en lyd fra henne ved synet av de små, mørkebrune dyrene som veltet ut av åpningen. Rotter, store rotter med små, sorte, plirende øyne, snusende snute og søkende blikk. En horde, en pipende, hvinende, skrikende, ivrig hærskare. Det var som om de myldret ut av åpningen, som om det aldri tok slutt. De veltet over hverandre, kravlet videre og fortsatte ivrig over gulvet mens de skrek og hylte med tynne, skingrende hvin. Det var sultens stemme. Lyden av galskap.
Mettes føtter var fort omringet av sultne gnagere med labber fulle av små, krafsende, ivrige rotteklør. De siklende kjeftene var fulle av små, kvasse gnagertenner, rede til å gnage seg gjennom hva det måtte være.
"Nei," hvisket Mette. Hun var paralysert, sjokket var for stort til at stemmen ville fungere. Øynene hadde et annet lys nå, det var panikk i både blikk og stemme. "Få dem vekk, Edvart. Jeg bønnfaller deg..."
"Det kommer ikke til å bli noe igjen når de er ferdige," smilte Edvart og betraktet de myldrende rottene med et rolig, tilfreds blikk. "De kan dette med å rydde etter seg." Ikke et av dyrene gikk i hans retning. De lot ham helt i fred, for det var ikke Edvart som var måltidet. Lukten av blod og redsel kom fra det skjelvende mennesket med hendene inne i ovnen.
"Edvart," pep Mette hysterisk og så vilt rundt seg, sparket med bena og sendte en skrikende rotte inn i betongveggen. Hun trakk pusten i et høylydt gisp da de begynte å kravle over tøflene og oppover leggene hennes, under morgenkåpen. Hun var kritthvit i ansiktet og svetteperler piplet frem i den bleke, kalde pannen.
Uten et ord gikk Edvart opp trappen. Det siste han hørte før han lukket døren bak seg, var Mettes grufulle skrik. Men døren var ganske lydtett, det hørtes bare som dulme hyl langt borte. Det forstyrret ham ikke.
Han gikk rolig bort til kjøkkenbordet og satte seg ned. I skuffen ved siden av bestikket, fant han penn og papir. Så begynte han å skrive med langsom, møysommelig skrift og vante bevegelser. Han brukte ikke lang tid, for han hadde skrevet det mange ganger før.
"Middelaldrende, velstående mann ønsker varm kvinne for giftemål. Bill. merk. Evig Din?"