26.09.-92 

NÅR DJEVELEN SOVER...

Månen lyste blek og kald på en sen nattehimmel. Byen lå badet i sølvskinn og natten fikk husene til å se ensomme ut. Månestrålene strakte seg utover, befølte gater og hustak, ga gjenskinn i de mørke vinduene og la rolige sølvstriper på soveromsgardiner. Det var en stemningsfull natt, en natt full av følelser.

Tommy lå på siden med hodet støttet i den ene hånden. Han så på Marthe i halvmørket. Det verket i brystet hans av ømhet, hvor kjærligheten for Marthe sprengte på. Særlig når han tenkte tilbake og mintes den heftige krangelen de hadde hatt om kvelden.

Hun var så nydelig der hun lå. Så så fredelig ut. Som en liten engel, selv om det lange håret hennes var mørkebrunt. Kinnene var runde med høye kinnben og øynene litt små. Akkurat nå var de lukket og den fristende, kyssegode munnen var halvåpen i total avslappelse.

Den gode, ømme følelsen inni Tommy ble sterkere da han tenkte på krangelen. Marthe var så tålmodig, så forståelsesfull. Hun hadde ikke hatt det lett etter at hun traff ham. Faktisk hadde Tommy lurt på om hun ikke ville hatt det bedre om hun aldri hadde truffet ham. Men Marthe var sterk. Det var hun nødt til å være for å holde ut.

Det hadde begynt med at Tommy nevnte Guros fødselsdag. Guro var ekskona hans. Tommy var nylig separert, for Guro hadde vært utro og det klarte ikke Tommy å akseptere. Men på tross av dette og på tross av at han hadde funnet Marthe - sterk og pen og trofast, alt det som Guro ikke var - så hadde han fremdeles følelser for Guro. I alle fall såpass at han gjerne ville være kompis med henne og i det minste gi henne en liten gave på fødselsdagen.

Det var da Marthe hadde protestert. Hun foraktet Guro for det hun hadde gjort mot Tommy, selv om hun var ekskona hans en stor takk skyldig. Hadde ikke Guro vært utro ville Marthe aldri truffet Tommy. Allikevel virket det som om Marthe så på Guro som en trussel og hun tolererte ikke noe kompisforhold mellom ham og "den Merra". Særlig tanken på at han skulle kjøpe gave til fortiden sin, bød Marthe imot og gjorde henne rasende.

"Hva er det som er så fælt med det, da?" hadde Tommy spurt.

"Guro er fortid," hadde Marthe sagt og på stemmen hennes kunne Tommy høre at gråten ikke var langt unna. "Jeg kommer aldri til å bli kvitt henne. Du vil jo ikke la henne bli fortid."

Da Marthe begynte å gråte, hadde Tommy villet holde rundt henne men denne gangen ble han skjøvet vekk. Marthe hadde tatt bilen og styrtet på dør, og ikke lenge etter kunne Tommy høre at hun tok av. Det hadde skreket i dekkene da Marthe forsvant og lot ham bli sittende alene og gruble mens asfalten røk bak henne.

Tommy hadde vært urolig og grublet og ventet, helt til Marthe kom hjem rundt midnatt. Da hadde de elsket stille og rolig før de sovnet tett sammen. Et elskende par, akkurat slik det skulle være. Uten noe som kunne skille dem.

Kroppen hennes rykket svakt i drømme og Tommy smilte ømt. Han torde ikke tenke på hva han ville gjort hvis hun ikke kom tilbake i kveld. Herregud, så lettet han hadde blitt da han hørte henne komme. Og da han så kjærligheten i øynene hennes og den spesielle gløden hun alltid fikk i ansiktet når hun var opphisset, da visste han at han elsket henne høyere enn noe annet. Hun hadde forsikret ham om at alt ville bli bra. Og de hadde elsket bedre og lengre enn på lange tider.

Tommy strøk forsiktig med fingrene over Marthes kinn. Natten begynte å bli lysere. Klokken jobbet med å nærme seg den tiden da hun våknet av seg selv, og han gledet seg til å se henne våkne.

----------

Guro luktet på morgenen mens hun fant bilnøklene i vesken sin. Det var en ren morgen, litt småkaldt fordi himmelen var klar. Månen var i ferd med å forsvinne bak hustakene. Sølvnatten var over, akkurat som nattskiftet hennes på gamlehjemmet.

Det var det kjedeligste skiftet. Fra ti om kvelden til syv om morgenen. Da var det alltid godt å møte morgenluften, fylle lungene og tenke på at en god seng ventet hjemme.

En ensom seng, men den var der i det minste. Det hun helst hadde ønsket å komme hjem til, hadde hun jagd vekk.

Guro skjøv tankene vekk og åpnet bildøren. Det var for sent å angre, for sent å tenke på hva som kunne vært unngått og dermed reddet. Hun satte seg inn og lukket døren uten anelse om bilens nyeste tekniske installasjon.

Guro satte nøkkelen i tenningslåsen og startet bilen sin, en subaru 1800 GLF, 83- modell. Så svingte hun ut fra gamlehjemmet og satte kursen hjem.

Så enkelt. En trengte ikke å ha mye peiling på biler. Bare en tanke sunn fornuft - eller de rette spørsmålene for å få de opplysningene en trengte.

Det var så såre enkelt som å skru av glasset på baklyset og ta ut pæra til bremselyset. Deretter bare å ta isolasjonen av enden på en ledning og stikke inn i hullet til pæra, sette pæra på plass igjen og feste glasset.

Det eneste som vistes, var en ledning som stakk fram under glasset rundt baklyktene. Den hang i en svak bue og endte inn under bensinlokket. På den andre enden av ledningen var det fjernet 10-15 centimeter av isolasjonen og enden var bustet godt til der den lå, halvveis stukket ned i bensintanken.

Da lokket ble skrudd på, ble ledningen bare liggende og vente på at føreren skulle bremse, at pedalen skulle trøs inn og bremselyset komme på. Da ville ledningen i bensintanken gnistre i busta si. Den eksplosive gassen fra bensinen kom deretter til å skape et salig fyrverkeri.

På Guros bil lå bensintanken like under baksetene. Så synd. Hadde tanken vært som på en gammel toyota eller datsun, ville eksplosjonen blitt ført på sidene og inn i bagasjerommet. Da ville sjåføren kanskje berget bra. Men med bensintanken under baksetene, ville eksplosjonen bli ført inn i kupeen og oversprøyte sjåføren med bensin.

Guro visste ikke at hun startet sitt eget grillparty da hun nærmet seg første lyskryss og løftet høyrefoten for å bremse...

----------

Det var lysere i rommet da Marthe åpnet øynene og så på Tommy. Han smilte mot henne, bøyde seg frem og ga henne et lett kyss på kinnet.

"Hei. Sovet godt?"

"Mhm..." gryntet Marthe søvnig og løftet på dynen hans for å kravle under. Hun likte å ligge tett inntil ham om morgenen, noe Tommy ikke hadde imot. Det var deilig å ligge og kjenne kroppen våkne ved siden av kvinnen han elsket, og kjenne tenningen vokse i takt med ereksjonen. Han la seg på ryggen og holdt armen klar så hun kunne legge seg inntil ham. Tett og godt.

"Du så ut som en liten engel der du lå," sa Tommy. Marthe la hodet på armen hans, smøg en arm over den hårete brystkassen og smilte søvnig. "Så trygg og god og fredelig." Han strøk henne over håret noen ganger.

"Vet du ikke at når djevelen sover, tar han engelens drakt."

"Hva mener du med det?" Tommy så på henne og strøk den kalde huden på armen hennes, den som ikke hadde vært under dynen. Den andre som lå klemt mellom dem, var god og varm. Slik som resten av kroppen. Han kjente hvordan kroppen langsomt ble tent ved tanken på Marthes deilige kropp. Brått følte han trang til å ha henne over seg med lemmet dypt inni henne. Inni det varme, våte, saftige...

"Uskikkelige kattunger og ufordragelige rampunger ser også ut som engler når de sover," sa Marthe og smøg en fot over lårene hans. Hun pustet tyngre og var blank i øynene. "Hva er klokka?" Tommy gløttet på vekkerklokka som sto på nattbordet.

"Litt over sju."

"Perfekt," smilte Marthe og la seg oppå ham mens hun lot kroppsvekten klemme de fullmodne brystene mot brystkassen hans. "Perfekt tid å elske på." Hun smakte på halsen hans med en varm tunge mens hender strøk henne varsomt på ryggen og ned mot baken. Så løftet hun overkroppen og ble sittende overskrevs over Tommy. Over hoftene, over det harde, lengtende lemmet.

Marthe grep rundt ham og førte ham dypt inn i seg. Og djevelen i henne jublet av lykke mens sirenene lød i hovedgaten da brannbiler og politi jòg forbi. De var hastig på vei til en bilbrann i lyskrysset ved gamlehjemmet.