-85? -86? 

ET TRE FORTELLER SIN HISTORIE

(Skolestil)

Dette er historien om et tre som ikke var noe tre. Året er 1990, storbyen New York har anlagt nasjonalpark der de eneste trærne i hele staten står fredet. Forurensningen har ellers utslettet alle New Yorks og Manhattans grønne luftlunger. Dramaet utspiller seg midt i Manhattan.

"Leonid, Leonid... 148 Leonid, kom." Svetteperlene piplet fram på agent 13, Nurejev Pavlovskis panne. Hånden skalv, fingrene som klemte rundt radiosenderen, siste nytt innen walkie-talkie, var hvite. Nurejev ropte en gang til. "Leonid, 148 Leonid... Kom inn, Leonid."

"148 Leonid svarer 13 Nurejev. hva vil du?"

Nurejev pustet lettet ut. "Leonid, hvorfor svarte du ikke?"

Stillhet. Bare skravlingen fra menneskene utenfor hørtes. Nurejev bante.

"Leonid, hvorfor i helvete svarer du ikke?"

"13 Nurejev, jeg var opptatt," svarte Leonid Bolstavislov utålmodig mens han rettet på slipset som Romana Katasjkaj hadde rotet til. Han tørket seg med et hvitt lommetørkle og kremtet.

"148 til 13, hvor er du?"

Nurejev hvisket da han svarte, kunne se hvordan hånden skalv og bante inni seg.

"Jeg er på det avtalte stedet, 148."

"13 til 148. Hva faen vil du, da?" ropte Leonid, sint over å bli så brått avbrutt i yndlingsgesjeften sin. Idet Nurejev svarte, smøg en elegant hånd seg over Leonids skulder.

"Hva jeg vil, din fordømte polakk? Jeg vil bare melde fra hvor jeg har havnet. Har du peiling på hvor de referansene ledet meg?" Nurejev kjempet for ikke å miste besinnelsen. Ble han oppdaget, var hundre-og-ett ute. Leonid smilte og løftet håndmikrofonen igjen.

"148 svarer. Ja, jeg vet hvor de referansene skulle ha ledet deg. Står du ikke i New Yorks nasjonalpark?" Romana kysset det harde ansiktet hans, smøg kroppen inntil hans og bød seg frem. Leonid kjente hvor tent han ble, strøk den ene hånden rundt livet hennes og kysset de rødmalte leppene.

"New York Nasjonalpark? Leonid Bolstovislov, jeg står midt i Manhattans tykkeste smog. Noen har tuklet med referansene, hva faen skal jeg gjøre?" Nurejev kunne høre stemmene gjennom forkledningen, de var et stykke unna, men likevel så alt for nære. Han kaldsvettet, kjente skrekken jage gjennom seg da svaret fra Moskva kom.

"Statsministeren ga meg de referansene, ja. Men det var noen helt andre de du fikk." Leonid lo og dro ned glidelåsen på Romanas kjole. Hun kniste, dro av ham slipset.

Nurejev hørte stemmene utenfor, forsto hva de sa. Men stemmesurret festet seg ikke inni hodet hans, fløt bare som en jevn strøm uten å feste seg. Han enset ikke stemmene, for nå forsto han alt. Leonid med referansene, vel vitende om at ikke en sjel ville oppdage det hvis han forandret dem... Leonid, stabs-sjef, agentleder og kamerat, hvorfor?

Mens tankene raste gjennom hodet på Nurejev og et hikst slapp fra den spente, dirrende kroppen trengte en amerikansk stemme tydelig gjennom plasten i forkledningen.

"Pleace move over. We don't want anybody to get hurt, so pleace move over."

Nurejev eksploderte i raseri, stemmen hans druknet i ropene fra høytaleren. Han klemte rundt walki'en så det knaste i radioen.

"Hvorfor, Leonid?" ropte han rasende. "Du visste at de ville sage ned ethvert tre som noen greenpeaceidioter kunne ha plantet midt i Manhattan. Du og de fine planene dine. Kamuflert som et tre i New Yorks Nasjonalpark med skilt festet om "hilsen fra Greenpeace"... Du visste det. Og du sendte meg hit, Leonid. hvorfor?"

"Pleace move over, or we have to close the area..."

"Har du ikke gjettet hvorfor, Nurejev?"

"Din polakkjævel."

"Da skal jeg fortelle deg hvorfor," smilte Leonid og klemte rundt Romanas bryst, skjorten hans var knappet opp. Slanke hender med rødlakkerte negler strøk en kraftig brystkasse. Leonid førte hendene hennes ned mot livet, pustet tungt. "Jeg gjorde det for å bli kvitt deg, Nurejev. Ikke noe personlig, for all del, jeg har aldri hatet deg. Derimot har jeg elsket, og elsker fremdeles din fortryllende forlovede. Jeg skal forresten hilse fra henne. Romana Katasjkaj er hos meg nå. Vi trøster hverandre når savnet over deg blir for uutholdelig." Leonid gispet og lukket øynene da Romana, Nurejevs tidligere forlovede, tok ham i munnen.

"Ya lublu teblja," hvisket han svakt.

Det spraket i walki'en da svaret fra New York kom. Men det var ikke agent 13, Nurejevs stemme de hørte. Like før Nurejev redselsslagen slapp walki'en sin, lød et gjennomtrengende hvin fra en motorsag, samt agentens desperate skrik.

Og stillhet. Romana Katasjkaj la seg over Leonid på kontorsofaen hans for å utføre en av sine oppgaver i det russiske politbyrå avdeling Moskva.