19.07.90 

BARE EN GAMMEL DAME

Den store klokken som henger på veggen, er gammel og stolt. Bestefarsklokke. Urskiven har romerske tall og den dype lyden som langsomt og stolt tikker og takker, minner om tider med klassisk musikk, streng disiplin og overdreven høflighet. Sakte, nesten sørgmodig lyder de dype slagene når klokken er hel eller halv. Klokkekassen er blå og har sirlig rosemaling foran og på sidene. Et praktfullt håndarbeid, et sjelfullt utført verk.

Det er kveld. Åtte slag lyder klangfullt i den lille toroms leiligheten. En stue, et kjøkken og et bad, foruten den lille entrèen. Klokken henger på en vegg prydet av gullmønstret tapet, som i sin tur er overlesset av falmede, grå og gule, gamle familiebilder. I farger også, men mest i sort/hvitt. Runde, små bilder i svarte, glatte rammer. Portretter og brudebilder av barn og barnebarn. Bilder av stolte, oppdressede foreldre og besteforeldre. Velholdte mennesker, for det var dyrt å ta bilder på den tiden de levde. Stolte poseringer, smilende ansikter og holdninger som bare lengter etter at fotografen skal si "ferdig."

Under klokken står en gammel kommode, full av små nipsgjenstander av porselen og keramikk. Figurer slektninger har gitt i gaver, julepresanger og ved fødselsdager. Da går det som regel på nips, konfekt eller lommetørklær. Små engler, søte gjetergutter og småjenter med blomsterkurv på armen og yndige kjoler. De står på en hvit heklet duk med innviklet mønster. Også duken er et sjelelig utført verk. Den er gammel. Ikke så gammel som klokken, men den bærer allikevel spor etter mange års forsiktig bruk.

Ved siden av kommoden står en gammel sofa. En stoffsofa, trukket med mørkt, viftemønstret, grovt stoff. I det ene hjørnet av sofaen, ligger det hekletøy. Noen hekler flerfargede grytekluter av restegarn, julegave. Det er godt hva som er unnagjort. Og de to stolene foran det lille salongbordet, er i samme mønster som sofaen. Ørelappstoler. Gulvet de står på, er nyvasket og blankt. Det er dekket av vevde, nyvaskede filleryer for å hindre at det blir så fort skittent.

Blomstene i de to vinduskarmene bærer preg av regelmessig vanning og godt stell. Julegleder. Røde, tette blomster, men disse ser velstelte ut. Som om ethvert tegn på vissenhet omsorgsfull blir fjernet med det samme. Vinduene de står i, er innrammet av blondegardiner. Hvite, romantiske, gamle gardiner som smalner av nede i et hvitt bånd festet med nål i veggen, før de elegant brer seg ut nederst. Alt bærer preg av at det er et gammelt menneske som bor der.

Det lukter godt i leiligheten. Det lukter middag. Kjøttkaker. Det lukter nesten alltid noe godt der inne, og i dag lukter det kjøttkaker. Hun står på det lille kjøkkenet og steker. Hun er en liten og trinn gammel dame på rundt 70 år, men livsglad og sterk trass alderen. En tidligere gårdseier, odelsjente, vant til friluft og kroppsarbeid. Gården hun vokste opp på og drev helt til hun fikk denne leiligheten, var tungvint. Ikke innlagt vann, ingen strøm. Vedsaging og vedhugging er kroppsarbeid hun har praktisert fra barndommen av. Det var en del av livet, slik slaktingen var når den tiden på året kom. Det er en sterk, gammel, yndig dame.

Kjolen hun har på seg, er rett opp og ned. Ensfarget med korte ermer. Fronten fra livet og ned til lårene er dekket av et rosa forklè med små, hvite border nederst. Den hjerteformede lommen inneholder et lite lommetørklè. Det blir litt kaldt på armene, derfor har hun en golfjakke på. En grå golfjakke utenpå den brune kjolen. Tøflene er godt brukte. Varme filttøfler.

Det lille kjøkkenet hun står i, har hvitmalte vegger. Alt er hvitt, utenom det brune bordet med en voksduk oppå, en gul voksduk. Stolen ved siden av, er også brun og gardinene er blomstrede. Ellers er alt hvitt. Kjøleskapet, skapdørene og komfyren. Til venstre for henne slik hun står nå, er døren inn til badet. Et hvitt rom, nesten dobbelt så stort som kjøkkenet. Der inne har hun fryseren, den dekker den ene veggen og badekaret dekker den andre. På den tredje veggen står toalettskålen og ved siden av der, er vaskeservanten. Over servanten henger et lite speil med et lite baderomsskap ved siden av. Bra at badet er så stort, ellers kunne hun ikke hatt den store fryseren. For den må hun ha.

Den gamle tar kjøttkakene av stekepannen, legger dem i en hvit plastskål og legger nye oppi det fresende smøret. Lager dem selv av selvblandet kjøttdeig. Ekte hjemmelaget. Hennes egenkomponerte oppskrift. Ingen har maken, det kan hun garantere! Benken er nesten for liten til den store kjøkkenmaskinen, hvor hun både maler kjøttet i kvern og etterpå mikser kjøttdeigen med vann, salt, pepper og potetmel. Men hun klager ikke. Benken er stor nok til hennes formål. Kjøkkenmaskinen, posen med blodige, opptinte kjøttstykker, bollen med den ferdige kjøttdeigen og plastskålen med de ferdigstekte kjøttkakene.

Hun har akkurat lagt den siste kjøttkaken oppi stekepannen da det ringer på døren. En skarp during hun aldri har satt pris på, men som hun ikke har orket å gjøre noe med enda. Hun retter litt på brillene sine, stryker seg over det glatte håret som hun ikke har hatt råd til å ta permanent på. Det er så praktisk å slippe å rulle det opp selv, men permanent koster og pensjonen strekker ikke alltid til alt hun vil. Det durer nok en gang på døren, hissig.

"Ja, ja, ja," mumler hun irritert og går inn i stuen, gjennom den og ut i den lille entrèen hvor telefonbordet står. Mørk, brungul tapet, et lite telefonbord, et speil over og et brodert "Hjem kjære hjem" på veggen, foruten et klesstativ med kåpen hennes hengende. Hun tar vekk lenken fra døren og åpner uten å se i det lille sladreøyet, som hun kaller det.

I oppgangen står en gutt på 17 - 18 år. Håret hans er halvlangt, fett og bustete og klærne skitne. Et digert hull på buksen blotter et nakent kne og hendene som stikker ut av de oppbrettede skjorteermene, viser at fyren er tynn, hengslete. Det er ikke lenger mat som holder ham i live.

"Hei," smiler han, men klarer ikke engasjere øynene. Tennene er gule av tobakk. Nervøst stryker han de møkkete fingrene sine gjennom håret. "Jeg selger lodd."

"Jaså, sier du det." Dem gamle damen nikker og smiler tilbake. I motsetning til fyren, smiler hun med øynene også. "Hvem selger du lodd for, da?"

"Eeeh, for en fotballklubb. Vil du ha?"

"Hva koster det?"

"Ti kroner."

"Du får komme inn i entrèen og vente litt, da," sier hun vennlig og åpner døren litt til, så han kan komme inn. En svak lukt av svette og røyk ligger igjen etter ham når han går forbi henne. Hun lukker døren og låser. Går forbi ham og vet så utmerket godt at han kommer til å følge etter.

"Hva kan jeg vinne om jeg er så heldig, da?" spør hun på vei inn i stuen.

"En sydentur," svarer ungdommen kjapt. "Har du ikke veska di i entrèen?"

"Jo," smiler den gamle damen uten at han kan se det, hun står med ryggen til ham foran kommoden. Lar seg ikke anfekte av at filleryene hennes får skitne fotspor etter de hullete joggeskoene hans. "Men det er ikke der jeg har pengene."

Hun åpner sakte den øverste skuffen, det skriker svakt i det gamle treverket. Der, blant forklær, strømpebukser og lommetørklær finner hun en rød portemonè. Hun lukker skuffen, åpner portemonèen med et lite knepp og snur seg akkurat idet klikket fra springkniven hans lyder. Hun stivner til og stirrer på våpenet. Stålet er blankt, knivbladet spisst og sylskarpt. Hun gisper og legger den ene hånden for munnen. Går et skritt bak og blir stående med ryggen inntil kommoden. Hun kan kjenne det ene håndtaket mot ryggraden. Øynene hennes er vidåpne og slipper ikke kniven av syne et sekund.

"Men, men hva..." stammer hun mellom fingrene mens hånden som holder portemonèen tydelig begynner å skjelve. Han går fort et skritt frem, river portemonèen til seg og holder fremdeles kniven i neven mens han plukker frem en grønn femtilapp med tommel og pekefinger. Så stirrer han stivt på henne.

"Har du mer?"

"Mer?" Hun ser redd på ham. Hånden som ligger for munnen, synker ned til brystet, tydeligvis for å roe hjertet.

"Mer penger," sier ungdommen ampert og strekker kniven ti-tolv centimeter lenger frem for å true. Han småbiter seg ustanselig på innsiden av kinnene. Knokene hans er kritthvite og armen stikker så langt frem fra skjorteermet at hun kan se sprøytestikkene i armhulen. Blå merker. "Gamle mennesker har alltid jævlig mye penger liggende gjemt."

"Men du kan da ikke... bare ta dem..." sier den gamle damen bedende mens hele kroppen skjelver svakt. "Hva skal jeg da ha å leve av?"

"Du vil slippe å leve av dem uansett. Valget er ditt." Han legger kniven i den andre hånden. "Å være fattig, men i live eller død og rik. Hvor er de?"

"De... de er..."

"Få opp farta, jeg har ikke hele dagen," hveser han, hiver portemonèen fra seg så den sklir bortetter gulvet og innunder sofaen, og han griper armen hennes. Hun roper redd, er helt stiv i kroppen. Fyren drar henne inntil seg så hun blir stående med ryggen inntil ham. Han kan tydelig kjenne hvordan hun skjelver, hvordan det gamle hjertet banker. Knivspissen han holder rett foran ansiktet hennes, skjelver også. Og han er svett i håndflatene.

"Hvor i helvete er de?"

"På badet," sier den gamle med skrukkete stemme og hikster, hiver etter pusten. "De er gjemt på badet."

"Hvor er badet?"

"Gjennom kjøkkenet." Hun peker. Han dytter henne hardt fra seg og hun faller, blir stående på alle fire på de nyvaskede filleryene sine. Brillene ligger også der, hun mistet dem i fallet. De er heldigvis like hele, slik som hun. Filleryene er myke. Det gikk bra, hun slo ikke engang knærne i fallet. Hun tar på seg brillene og kommer seg fort opp før fyren blir fristet til å bruke vold slik hun ligger. Med raske skritt og engstelige øyekast bak seg, går hun ut i kjøkkenet, stopper ved synet av kjøttkakene i stekepannen. De skulle vel ha vært snudd nå, kjøttkakene av hennes egenkomponerte oppskrift. De sjeldne kjøttkakene. Hun skal til å strekke hånden etter stekespaden, noe som resulterer i en håndflate i ryggtavlen og et ublidt møte med kjøleskapet.

"Gå, for faen."

"Ja, ja. Det er her inne, snille deg." Hun går inn på det rommelige badet, stiller seg ved vaskeservanten mens hun peker ustøtt på ventilen på veggen over badekaret. Han stirrer på henne.

"Der," sier hun med sprukken stemme, nikker og peker igjen mens øynene ser engstelig på ham og hun svelger tungt. "De er der oppe, i ventilen."

"Herregud," sier fyren og rister på hodet og det halvlange, skitne håret. "Jeg har sett mange rare steder, men det der tar faen meg kaka." Han går oppi badekaret uten å bry seg om at det er fuktig og joggeskoene er lekk. Han folder sammen kniven, legger den raskt i bukselommen og strekker seg ivrig etter ventilen for å åpne den, den er lukket. Tar ingen notis av den gamle damen lenger, ivrer bare etter å se hvor mye penger som er gjemt bak ventilen. Merker ikke at hun åpner baderomsskapet over servanten, ser ikke hva hun tar fram fra øverste hylle. De to nederste hyllene inneholder bomull, tannkremtube, neglesaks, tanntråd, ekstra såpe og diverse andre toalettsaker. Men ikke øverste hylle.

Han ser ikke hva hun tar fram før han åpner ventilen, oppdager at det ikke finnes noenting der inne og snur seg iltert. Han skal til å frese en trussel mot henne, hun skal få angre at hun har lurt ham, narret ham. Det er ikke her inne hun har gjemt pengene sine og han skal skremme henne til å si hvor de er. Men idet han snur seg, parat til å trekke kniven og sette et sint, truende blikk i henne, stopper stemmen før ordene kommer ut. Nå er det hans tur til å sperre øynene opp. Og ungdommen gjør det i ekte redsel.

Blikket hans faller rett på et sort hull, en lyddemper festet på en pistolmunning, en sort Colt kaliber 45. Og det sorte hullet han stirrer inn i, skjelver ikke. Med åpen munn og knær som truer med å svikte, lener han seg mot den kalde baderomsveggen bak seg. Rister sakte, bedende på hodet og holder hendene avvergende foran seg. Hele kroppen hans skjelver i kaldsvette redselsrier.

"Jeg mente det ikke," hvisker han med en stemme som ikke vil fungere. Tungen spiller over tørre, bleke lepper og det perler på pannen hans. "Vær så snill, jeg mente det ikke."

"Ikke jeg heller," smiler den gamle damen, smilet når fremdeles øynene. Hun ser så bestemoraktig ut, så koselig og snill. Som tatt ut fra en bok om Rødhette, Bestemor og Ulven. Det eneste som ikke stemmer, er den manglende kysen på hodet hennes og nattdrakten. Han begynner ukontrollert å gråte, merker ikke at buksene hans er fuktige, gjennomvåte.

"Jeg mente heller ikke å la deg få pengene mine." Hun holder bedre om pistolen. Mens kroppen hans synker sakte ned i badekaret når knærne svikter av frykt, klemmer hun pekefingeren rundt avtrekkeren og presser leppene sammen. Og fremdeles smiler øynene hennes.

Et dumpt skudd lyder, lyddemperen er effektiv. Kulen får kroppen hans til å rykke til før den klasker inn i den nymalte baderomsveggen, inn i betong som bare er noen uker gammel. Det stive blikket ungdommen blir sittende igjen med, viser i alle fall ikke frykt nå. Det stirrer bare tomt på henne og fortsetter å stirre rett fram da hun flytter seg. En stor, mørkerød flekk har begynt å spre seg på skjortebrystet hans, en tyktflytende stripe av blod renner ned i det hvite badekaret, fortsetter ned sluket og forsvinner. Kroppen sklir sakte ned og han blir sittende midt i karet, sammenkrøket, det er trangt å sitte på tvers. Den gamle damen pirker kulen ut av veggen, betrakter hullet og konstaterer at skaden ikke er så stor at hun ikke klarer å reparere det selv. Hun skrur på vannet, trekker dusjforhenget for og skjuler badekarets innhold. Så legger hun pistolen tilbake i baderomsskapet og går ut på kjøkkenet. Der snur hun kjøttkakene. De er litt for godt stekte, men det har visst gått bra. Det er fint. Synd om slike sjeldne kjøttkaker skulle gå til spille. Nå kan de ligge i pannen og godgjøre seg, for hun har mer å gjøre enn å steke kjøttkaker.

Hun skal akkurat til å åpne den øverste skuffen i benken for å finne nøklene til redskapsbua i kjelleren hvor hun har alt verktøyet sitt, da den hissige lyden fra dørklokken igjen lyder i leiligheten. Hun stopper opp, retter litt på brillene sine og stryker seg over det glatte håret. Børster kjolen litt i tilfelle hun ble støvete da hun falt. Deretter trekker hun pusten og går inn på stuen, gjennom den og ut i entrèen. Denne gangen ser hun gjennom sladreøyet. Strekker seg litt på tå, lukker det ene øyet og myser gjennom med det andre.

En fyr på rundt tyve år står utenfor. Mye ved ham minner henne om sitt forrige besøk, for håret er halvlangt, bustete og skittent. Dongerijakken han har på seg, er gammel, hullete og møkkete og i munnen har han en sigarett. De mørke ringene under øynene og daggamle skjeggstubbher forteller sitt eget språk om personligheten hans. Han står tydeligvis og beveger den ene foten hervøst, for hele kroppen vipper ørlite opp og ned. Kanskje han og den forrige kommer fra samme strøk. De ser i alle fall ut som om de harde samme fysiske behovene.

Den gamle damen sukker dypt.

"Og jeg som begynner å få så liten plass i fryseren," mumler hun og låser opp.