-87 

HVIL I FRED

Neglene hennes er blodrøde, lange klør på bleke, hvite fingre. Og vannet i den hvite servanten er rødt, en rød stripe av blod, ned mot sluket. Fargene skjærer i øynene, skriker i kontrast. Akkurat som de røde flekkene på den hvite veggen. Røde flekker, dråper, som har rent som striper ned mot gulvet og samlet seg i en rød blodpøl. På det renskurte gulvet med skinnende hvite fliser.

Hun snur seg ikke, vasker bare hendene rene for blod og ser på sitt eget bleke speilbilde omgitt av hvite vegger. sminken rundt øynene har rent utover, svarte striper på bleke kinn. Kontrast. Og leppestiften er like blodrød som neglene. Hun griper et stykke hvitt papir, det henger på den hvite veggen, og tørker vekk de svarte stripene i ansiktet.

Hun ser på seg selv. Ser nedover kroppen sin. En slank kropp klemt inn i en åletrang, rød kjole. Sorte nettingstrømper fortsetter fra midt på låret der kjolen slutter. Skoene er også røde. Like røde som blodpølene på gulvet. Både dammen som har rent ned fra flekken på veggen og den dammen som har samlet seg rundt hodet på gulvet. Den dammen er større, og hodet henger sammen med en kropp ikledt en sort dress. Men det er uvesentlig siden kroppen er død og noe av det som gjorde den i stand til å leve ligger under hodet, som en uformelig masse.

Hun griper den sorte vesken sin hvor revolveren ligger - et skudd mangler i det ene kammeret, bare tomhylsen er igjen. Hun går ut av det hvite. Ut på gaten, ut i natten.

----------

Folketomt i gatene. Natten er blitt dag og det er kjølig, selv om himmelen er klar. En svak dis ligger over byen, hindrer solen i å blende henne der hun med taktfaste skritt går bortover gaten.

Stille. Helt stille. Den eneste lyden som høres og som til gjengjeld høres skremmende godt, er de hule "klakk-klakk-klakk" fra skohælene hennes, stiletthælene. En ensom lyd.

Det gjør vondt å gå. Tærne hennes klemmes sammen til de mest groteske former der inne, hun leker med tanken å ta dem av, gå barføtt, men hun gjør det ikke. Noen kunne se det. En gryvåken husmor med et flyktig blikk ut av vinduet, eller en natterangler.

Plutselig snur hun seg kvikt, stopper, ser redd den samme vei som hun kom fra. Pusten hun innbitt har holdt inne fra da hun snudde seg, slipper hun nå rolig ut gjennom åpne nesebor. Det var ingen der. Så klart. Selvfølgelig ikke. Han kan jo ikke komme etter. Han er jo død. En svart kropp i en rød blodpøl på et hvitt gulv.

Skuldervesken dras høyere opp - den glir ned hele tiden - så begynner hun å gå igjen.

Kirkegården er ikke langt unna. Det knaser i grusen for hvert skritt hun tar. Hun må gå på tærne, liksom, for de tynne stiletthælene forsvinner ned i det løse underlaget.

Hun går forbi en rekke små gravsteder, høy og slank. Flott. Rett i ryggen og med blikket hevet. Ikke andektig senket ned i bakken som hos andre besøkende. Men det er ingen andre her nå, ikke så tidlig. Hun er helt alene.

Hun stopper foran en kritthvit marmorsten. Et navn og noen tall er meislet inn i gravstøtten. Datoer og et ønske om å hvile i fred, skrevet med svart lakk. Og det vesle bedet foran bugner av røde roser. Hun kneler, ansiktet er uttrykksløst. Hun åpner vesken og tar ut et svart sløyfebånd, lar det gli mellom fingrene sine mens hun tankefullt betrakter det. Så knytter hun det rundt en stilk på en av de små rosebuskene. Et sort bånd rundt en rød rose og marmorplaten er hvit.

"Hei, søs, to igjen," hvisker hun, bøyer hodet, biter tennene ubevisst sammen. Slik sitter hun en stund på kne, urørlig. Så reiser hun seg, heiser skuldervesken på plass og går. Uten å snu seg går hun ut av kirkegården og forsvinner.

----------

Det er natt. Tiden da stjernene blinker matt på en sort himmel. Tiden da månen blekt lyser opp og vekselsvis forsvinner bak drivende skyer. Tiden da byttet blir offer for den sultne jeger. Og som forrige natt er jegeren på jakt igjen. Nådeløst på leting etter sitt utpekte bytte. Lyden blir dempet av nattens ro, men den er den samme. "Klakk-klakk-klakk." For hvert skritt hun tar, smyger den røde kjolen seg rundt den velformede baken... fram og tilbake, slik håret svakt svinger på ryggen hennes. Det henger løst, sensuelt og kvinnelig, forlokkende. Og vesken henger i hoftehøyde, svinger i takt med skrittene.

Det småregner. Gatelyktene får det til å glinse i asfalten og høstens døde blader klistrer seg til bakken. Det ligger et dødelig våpen i den svarte vesken og kruttlukten er ennå festet i løpet. Nå mangler det to skudd i revolveren og av de seks patronene i tønna er det to tomhylser. To tomhylser kaliber 38.

Hun snur seg ikke nå heller. Slik som på kirkegården går hun bare uten å snu seg, uten å la seg anfekte av liket som ligger bak henne. Et blekt lik tømt for den livgivende, røde væsken. Den er tappet ut, langsomt tappet ut. Den drypper, seigt og tyktflytende, mørkt, rødt blod. Men det gjør ingenting, for den døde kroppen trenger ikke blodet lenger. Og jo mer blod det drypper, jo hvitere blir kroppen. Blekt og hvitt er liket som ligger igjen i den svarte natten og det røde blodet regner sakte bort.

Neste morgen vil det være to bånd festet på gravens røde roser. To bånd. Et svart. Et rødt. Og marmorsteinen med den svarte skriften er hvit. Hvil i fred.

Og et løfte vil bli gitt når det røde båndet blir festet.

"En igjen, søs. Jeg tar ham i natt."

----------

Skumring. Dagen blir til natt og englene blir til djevler. Rommet er halvmørkt, kun opplyst av en stålampe i en krok. På sengen ligger en rød kjole i smekkert silkestoff. Selskapskjole, med dyp utrigning og splitt i siden. Fronten har løse folder som går nedover og snurpes lett sammen på venstre hofte i en liten stoffrose. De samme foldene går fra kanten av kjolen nederst og oppover til de ender i den samme lettsnurpede stoffrosen. Lårkort. Rød. Selskapskjole.

Et par nettingstrømper ligger ved siden av kjolen, de er sorte. Nettopp den typen som hisser opp menn. De blir brukt med hensikt, akkurat som kjolen og de høyhælede, røde skoene som står ved fotenden av sengen.

Rød neglelakk, rød leppestift, svart eyeliner og øyensverte... Snart står hun ferdig rustet til sin tredje jakt. Sin siste.

Hun plukker opp vesken, den ligger på bordet i det lille rommet. Den åpnes, våpenet sjekkes. Hun vet at det er fire skudd igjen, men hvis alt går som det skal, trenger hun bare ett.

Natten har fått overtaket, hun går. Med vesken løst hengende over skulderen går hun ut i natten for å fullbyrde et hellig løfte.

Døren smeller igjen, gir gjenlyd i oppgangen. Ekko. Det er ikke langt unna, men hun har natten for seg og tar det med ro. Han går ikke noe sted. Ikke i natt.

----------

Han låser opp bildøren og setter seg inn. Startnøkkelen blir vridd om og motoren starter momentant. Et par dytt på gasspedalen gir en liten pekepinn om hvor kraftig motoren egentlig er. Kraftig, sprek, dyr.

Snittet i dressen viser at han har penger og vet å håndtere dem. Men frykten han føler da en kald revolvermunning kysser ham lett i nakken viser at han ikke er vant til å være på slagmarken selv. Hver suksessfull mann har en eller flere gorillaer til grovarbeidet. De skitne jobbene. Selv har han rene hender og en samvittighet som er skitnere enn den største gjødselhaug.

Han svelger så det høres, trangt i halsen, frykt.

"Bare kjør," hvisker deg bak ham og han setter bilen i gir og kjører.

"Hvor?"

"Bare kjør."

Gatelysene feier forbi, flyktig sveiper lyset fra gatelyktene over de to i bilen. Det tar ikke lang tid å kjøre ut av byen, ut av tettstedene og til en avsidesliggende slakteplass.

"Stopp her og gå ut av bilen," sier hun og åpner døren på sin side. "Sakte, vær så snill."

Hånden som dytter døren opp er klam og skjelven. Det er såvidt bena vil bære ham da han blir stående utenfor bilen. Han stirrer. Trass frykten registrerer han at det kalde kvinnemennesket er utrolig vakkert. Klærne, håret,... hele figuren skaper en assosiasjon hos ham, men han husker ikke i hvilken forbindelse. Og han skjelver, som en ung osp i svak bris.

"Husker du?" spør hun, står på fire skritts avstand og holder begge hender rundt revolverskjeftet. Munningen peker fremdeles på ham. "Husker du den rødkledte klienten?" Han kaldsvetter, svelger tungt.

"Hv... hva?"

"Den rødkledte kvinnen med dårlig råd. Husker du?"

"N...nei. Nei, jeg... tror ikke..."

"En uke siden. Inkassobyrået du og dine brødre hadde krevde summen inn øyeblikkelig. Husker du?"

Duskregn. Og natten er svart.

"Hvilke muligheter hadde hun til å betale tilbake et slikt lån på to timer? De to timene du var med på å gi som frist, husker du?"

Kjolen blir sakte våt, duskregnet trenger gjennom det flortynne, røde stoffet.

"Men spillegalskapen ga henne ikke tilbake den summen dere forlangte. Og dere ville statuere et eksempel. Husker du? En ren prinsippsak, er det ikke det dere kaller det? Kan ikke vike for en klient, da følger flere etter. Husker du nå?" Stemmen hennes er kald og rolig, ansiktet hans er hvitt av skrekk. Han løsner nervøst på slipset, nikker.

"J... jeg husker."

"Dere sendte gorillaene deres på min søster. Det var bare klærne som var brukbare som kjennetegn. Ansiktet var uidentifiserbart. Jeg måtte se ansiktet likevel, på likhuset, men det var ikke noe ansikt der som jeg kunne se på, skjønner du. Og det..." Hun spenner hanen med venstre tommel, tønna roterer, neglene er lange og elegante. Røde. "Det... var... min... søster."

I sitt livs siste øyeblikk ser han de hvite fingrene hennes som krampaktig klemmer rundt våpenet, særlig pekefingeren, den rundt avtrekkeren. Men så ser han ikke stort mer. På fire skritts avstand treffer hun godt nok til å spre litt av hjernen hans utover panseret på den dyre bilen. Men det er ikke så farlig. Han skal ikke bruke den mer allikevel. I svart dress halvt sitter, halvt ligger han støttet inntil det venstre framhjulet og søler blod på den hvite skjorten.

Hun legger revolveren i vesken, åpner uanfektet bildøren og setter seg inn. Nøkkelen vris om og motoren starter momentant. Et par dytt på gasspedalen gir en liten pekepinn om hvor kraftig motoren egentlig er. Hun setter giret i revers, spøler når hun rygger og svinger. En død kropp faller tungt i bakken og forblir liggende. Halve ansiktet er bare blodig masse.

Hun har aldri besøkt kirkegården om natten før, men det gjør ikke noe. Hun føler seg nesten hjemme her, går forbi den kjente rekken med gravstener, snur seg ikke etter den flotte bilen hun lot stå igjen ute på gaten, med nøklene i.

Den hvite marmorstenen lyser i mørket. Rosene er bare mørke siluetter, men hun kan skjelne de to båndene fra før. Hun setter seg på huk og fester det tredje båndet, det hvite. Så tar hun fram revolveren. Med rødlakkerte, bleke hender graver hun i den sorte jorden ved rosebusken. Når hullet er stort nok, legger hun revolveren nedi og skyver jord over. Snart kan en vanskelig forestille seg at det ligger et dødelig våpen under de vakre rosene.

Det knitrer i silke da hun reiser seg og glatter ut kjolestoffet. Hun henger skuldervesken på plass, den er lettere nå. Lenge står hun og ser på de sorte bokstavene på marmorstenen. I mørket er det vanskelig å skjelne tårene som sakte renner nedover kinnene hennes.

"Hvil i fred, søster," hvisker hun. Så snur hun ryggen til søsterens grav og går.

Mens lyden av skritt i grus gradvis forsvinner, vaier tre bånd i den svake, knapt merkbare nattevinden. Et sort, et rødt og et hvitt. Og aldri har de vakre rosene sett så friske og utsprungne ut som nå.