10.03.-89 

KRISTIANS HYTTE

Det var tidlig på ettermiddagen da den hvite forden stoppet på den utgravde parkeringsplassen. Snøen sto som en vegg rundt og hadde sår etter spadetak. De to som kom ut og strakte seg møysommelig etter flere timers kjøretur, slang hver sin ryggsekk på ryggen og begynte å vasse i snøen opp til hytta. En koselig, treroms hytte midt i en idyllisk bjørkeskog. Påskesola hadde smeltet litt av snøen på hyttetaket, men ennå lå det litt som glasuren på et pepperkakehus.

de to-tre hundre meterene ble tilbakelagt og John kunne endelig låse opp hyttedøra og befri Linda for den tunge sekken hun bar. De trampet av seg snøen og gikk inn. Skiene lå igjen på biltaket, de trengte dem ikke enda. Linda hutret og smilte.

"Jeg trodde det ville være varmt her, dumme meg." John smilte og lempet begge sekkene på gulvet.

"Skal jeg tenne opp?"

"Gjør det." Linda blunket. "...så fikser jeg litt varm kaffe imens." Hun så seg om og gikk i retning kjøkkenet, den lille kroken hvor gasskomfyren sto.

Verken hun eller John hadde vært der før. Hytta tilhørte Kristian, en god venn av dem. Da Kristian hadde hørt at de ikke hadde noen planer i påsken, hadde han tilbudt dem å låne hytta hans. Selv hadde han andre planer. I disse planene trengte han ikke bilen sin heller, så Kristian hadde lånt dem den også.

Linda åpnet de få skapene og skuffene som fantes for å få en oversikt over hva som var hvor. Idet kaffekjelen ble satt på over en blå propanflamme, begynte det å knitre i den åpne peisen. Johns opptenningskunnskaper fungerte, selv lyden varmet. Linda gikk bort til ham og de ventende armene hans, smøg seg inntil ham og kjente at varmen fra peisen begynte å bre seg utover.

"Så herlig," mumlet hun inni den tykke genseren hun ble klemt mot. "Tenk å være her i hele påsken, helt alene."

"Bare du og jeg," sa John og kysset henne på pannen. "Skiturer innover bjørkeskogen og opp på fjellet."

"Sette seg ned i sola og spise matpakke og drikke kakao."

"Eller kaffe."

"Ja, kaffe ja." Linda frigjorde seg fra Johns armer og reddet kaffen i siste liten. Hun tok fram to krus fra skapet og satte på bordet ved peisen. John satte seg ned og nøt duften av nykokt kaffe mens Linda helte i.

"Også kveldene da, Linda," sa han. "Peiskos og varme."

"Ja. Bare slappe av og ta det med ro." Linda sukket, satte seg i stolen ved siden av John og strakte seg etter kaffekruset. "Realt av Kristian å låne oss bil og hytte."

"Mhm." John grep Lindas hånd og klemte den varmt. "Jeg tror han forsto hvor mye vi begge trengte å komme bort fra jobben og få tid til oss selv." De så på hverandre. Det hadde så smått begynt å skumre. Lyset fra det blafrende peisbålet ga rommet liv, ga hud og øyne glød og varme. John trakk forloveden sin nærmere og holdt rundt henne mens de begge lot gamle, velkjente følelser bli vekket til nytt liv. Skyggene danset i det stadig lunere rommet. Lyset skinte i den hvite snøen utenfor, men det nådde ikke den mørke skikkelsen som sto et stykke unna bak et tre. Øyne fulle av hat hadde fulgt den hvite bilen da den kjørte forbi nabohytta. Fotspor gikk fra nabohytta og endte der den mørke skikkelsen nå sto og stirret inn. Det var vanskelig å se paret klart på denne avstanden, men den mørke skikkelsen så mer enn nok. Idet de reiste seg og la seg sammen ned på isbjørnskinnet foran peisen, knyttet skikkelsen nevene hardt. Paret forsvant bak stolene, ute av syne, men skikkelsen hadde sett det han ville og øynene var mer hatefulle enn noengang.

----------

Linda la den siste vedkubben på peisen, kurven var tom. Det var godt og varmt i hytta nå, men når kvelden gikk over til natt, ville det nok bli enda kaldere igjen hvis de ikke holdt varmen vedlike. John drakk resten av kaffen sin og reiste seg.

"Jeg stikker ut etter mer ved før vi spiser kveldsmat," sa han og Lilnda nikket.

"Og i morgen er det min tur til å hente ved, vel?"

"Ikke hvis det betyr at jeg må ta oppvasken," smilte John og dukket idet Linda kastet en pute etter ham og lo. Han tok på seg støvlettene og jakken og gikk ut mens Linda reiste seg og gikk for å skjære brød. Det var småkaldt ute og helt kølmørkt, foruten det lyset som ble kastet ut av hyttevinduene. John tok med seg lommelykten som lå i yttergangen og gikk ut med lykten tent. Han trampet igjennom den tykke snøen og lagde sti bort til det lille vedskjulet. Døren skrek i hengslene da han dyttet den opp og presset snøen unna så han kom seg innenfor. Han lot lykten sveipe rundt i vedskjulet. Ute hadde det i alle fall vært lys fra vinduene, men her inne var det så stummende mørkt at det føltes ubehagelig. John fant vedhaugen med lysstrålen og begynte å stable ved på den ene armen. Han hadde stablet et halvt fange ved da et gjennomtrengende skrik fikk ham til å skvette voldsomt. Sjokket fikk ham til å miste vedfanget i gulvet med et brak og han kjente smaken av redsel i munnen da blodet brått skjøt fart. Han ble stående stiv i den voldsomme stillheten som fulgte. Så grep han lommelykten, rev opp døren og begynte å løpe mot hytta.

"Linda?" John sprang inn i yttergangen, fortsatte inn i stuen og fikk øye på Linda. Hun sto med ryggen inntil veggen på kjøkkenet og stirret med vidåpne, skrekkslagne øyne mot vinduet i den andre enden av kjøkkenet. Hun skalv og var uhyggelig blek.

"John," hvisket hun uten å slippe blikket fra vinduet. John løp bort til henne og la armene beskyttende rundt henne mens han uforstående så ut av vinduet.

"Det... det er..." stammet Linda og klemte seg inntil Johns trygge kropp, hun skalv fremdeles.

"Ta det med ro," sa John lavt og strøk henne på ryggen. "Hva var det du så?"

"Det var noe utenfor," sa Linda, litt roligere nå. "Jeg så det ikke tidligere i dag."

"Hva var det, da?" John slapp henne og gikk for å se ut i mørket.

"Jeg så det da jeg gikk tett inntil for å se etter deg. Det var en galge som hang utenfor."

"En galge?" John så forbauset på henne. "En sånn som de bruker i westernfilmene?"

"Ja, sånn tau, vet du, knyttet i en løkke, til å... henge folk med." John rettet lommelykten mot ruten og kjente et grøss av kulde løpe nedover ryggen hans da han så den groteske løkken like utenfor vinduet. Han svelget, liksom for å forvisse seg at den ikke lå rundt halsen hans og strammet.

"Tror... tror du det er Kristian som..." Linda stilte seg ved siden av ham og fikk en arm rundt seg.

"Nei," svarte John. "Kristian har ikke en så pervers sans for humor. Det er nok bare en eller annen idiot som har ment det som en makaber spøk." Han slukket lommelykten og galgen forsvant. "Jeg håper for hans skyld at han ikke er der ute nå."

"Hva mener..." Linda tidde brått og skvatt da det knirket i døra til vedskjulet. "Hva var det?"

"Bare vinden som tok i døra til vedskjulet," sa John men klarte ikke å overbevise seg selv. "Jeg glemte å lukke den skikkelig da du skrek."

"Uff," sa Linda og smilte flau. "Jeg overreagerte visst litt."

"Neida." John kysset henne på pannen. "Jeg stikker ut og fjerner den med en gang. Bare fortsett med å stelle kveldsmat, du."

"Men hva om det er noe der ute?" Linda grep armen hans og klemte den hardt, nervøst.

"Tull. Det eneste som er der ute, er rev og mus og ugler." John begynte å gå mot døren. "Og kanskje en liten elg?" Han smilte og blunket før han lukket døren etter seg. Linda skulle til å rope etter ham, men stoppet seg selv.

"Ikke vær så pysete," mumlet hun sint og begynte å skjære brød, det hun egentlig skulle gjort i steden for å stå og glane ut av vinduet.

----------

Bordet var dekket og teen var kokt. Etterhvert som Linda fant fram og satte pålegg og asjetter på bordet, vokste uroen i henne. Så lang tid kunne John umulig trenge for å ta ned en stump med tau. Hun gløttet bort på vinduet og tvang seg til å gå bort for å se ut. Mens hun nærmet seg vinduet, kjente hun et vondt sug i magen, hun hadde mest lyst til å rygge unna og komme seg så langt vekk fra vinduet som overhodet mulig. Men hun måtte se ut. Linda skjermet for lyset med hendene og presset nesen mot ruten, hun var forberedt denne gang. Allikevel gikk det et kaldt grøss gjennom henne da hun så galgen utenfor. Og da det gikk opp for henne at John hadde vært så lenge borte for å ta den ned og den fremdeles hang der mens John fremdeles var borte, skyllet redselen gjennom henne med dobbelt styrke.

"John," hvisket hun og følte trang til å skrike høyt. Hun grep brødkniven, trødde hastig ned i støvlene sine og tok jakken på seg med hender som skalv. Hun holdt krampaktig rundt knivskaftet mens hun smøg seg ut i kveldsmørket. Hvis det var noe der ute, skulle ikke hun annonsere sin ankomst. Linda gikk med forsiktige skritt rundt hjørnet, fremdeles med kniven foran seg. Hun merket ikke den kjølige kveldsluften. Ørene prøvde å fange opp unaturlige lyder, men alt hun hørte var vinden, skrittene sine i snøen og den voldsomme bankingen som det nervøse hjertet hennes bedrev. Lyset fra hyttevinduene strømmet ut og lagde gule firkanter i snøen utenfor, parafinlampene lyste ganske godt opp. Linda nådde neste hjørne, hun fulgte Johns fotspor. Rundt dette hjørnet var kjøkkenvinduet hvor galgen hang. Linda fortrengte lysten til å snu og løpe inn i hytta, hun tvang seg rundt hjørnet og stivnet til is av det hun så. John lå på magen i snøen, i lyset fra kjøkkenvinduet. Hun kunne se skyggen av galgen i snøen, foruten store, røde flekker av blod. Og John lå så stille. Linda stirret og stirret, hjernen hennes ville liksom ikke oppfatte hva hun så. Hånden hun holdt kniven med, sank sakte ned og ble tafatt hengende langs siden hennes.

"John?" Her ute i mørket lød stemmen hennes så naken. Linda skrek. "JOHN." Hun merket ikke at hun slapp kniven da hun styrtet fram mot den livløse kroppen. Hun bøyde seg og skulle til å gripe tak i ham, riste liv i ham, men hånden hennes ville ikke adlyde. Hun rettet seg opp, var liksom utenfor seg selv og så det hele på avstand. Dette skjedde ikke. Det var ikke hennes John som lå der. Det var ikke hennes John som hadde store sår etter øksehugg i ryggen og fått alt blodet til å spre seg utover. Linda stirret, ute av stand til å tenke. Hun ville gå inn i hytta og stelle resten av kveldsmaten og vente på at John kom tilbake, for dette hadde ikke skjedd. Dette var bare en vond drøm og Linda ville gå inn i hytta og våkne. Kanskje hun våknet i Johns armer?

Fremdeles i sjokktilstand snudde hun ryggen til den døde forloveden sin. Så våknet hun brått av trancen og skrek mens hun kastet seg til siden, akkurat tidsnok til å unngå det blodige øksebladet som kom susende. Mannen som hadde lagt all sin styrke i slaget, tumlet over ende og bante. Linda reiste seg og så seg desperat om etter kniven, hun kunne ikke huske å ha mistet den. Mannen reiste seg opp og Linda stirret på den svære skikkelsen med øksa, hun klarte ikke å røre seg, kroppen nektet å adlyde. Med vidåpne øyne så hun Johns morder foran seg. Morderen stirret tilbake og måpte i ekte, sjokkert forbauselse.

"Du... du er jo ikke..." Han ble stående og gape mens han senket øksa rolig. Linda la hånden for munnen for å hindre seg selv i å skrike, nå måtte hun ikke miste kontrollen, det ville koste henne livet. Hun tok et skritt tilbake da morderen tok et skritt fram.

"Du er jo ikke... min kone," sa han og stirret på henne.

"Hva?" sa Linda og trodde ikke sine egne ører.

"Jeg trodde du var min... Er ikke dette Kristians hytte?"

"Hva... hva mener du?"

"Kristians hytte? Skulle ikke Kristian og... min kone hit i... i påsken?" Linda så på ham og måpte. Han måtte være gal. Fyren måtte være helt gal. Rådvill så hun seg omkring i håp om å se hen fluktrute i mørket, men det var umulig å se noe. Hun fikk prøve å jatte med ham for å berge seg selv.

"Kristian har lånt oss denne hytten," sa hun lavt og forbausende rolig.

"Er han ikke her? men..." Morderen snudde seg og så på Johns lik bak seg. "Hvem..."

"John," sa Linda iskaldt. "Forloveden min. Du har tydeligvis drept feil mann."

"Men jeg var så sikker på at Kristian og kona mi... Han har forført kona mi, og det skulle han svi for. De skulle hit i..." Han så på Linda igjen. Langsomt ble øksa hevet og blikket han ga henne, fikk frykten til å banke i dobbelt styrke i kroppen hennes, hun gispet.

"Du kan sladre," mumlet morderen og skulte sint på henne. "Du kan sladre til Kristian."

"Nei, jeg..." Linda rakk ikke å si mer før hun måtte kaste seg til siden igjen, øksen var farlig nær denne gangen. Morderen bante igjen og Linda kavet seg opp og sprang. Hun hev eter pusten og blodet rullet så fort i årene hennes at det suste i hodet. Bak seg hørte hun tunge skritt og pesing, det ga henne styrke til å presse seg hardere. Langt borte, i takt med når hun løp, hørte hun en slags skrangling. Nøkler. Skrangling av nøkler. Linda stappet hånden i jakkelommen mens hun løp og fikk tak i noe kaldt. Bilnøklene! Hun knyttet fingrene rundt nøkkelknippet og løp til hun kjente blodsmak i munnen. Plutselig snublet hun i mørket og falt ut i ingenting. Bare et par meters tomrom, etterfulgt av et ublidt møte med parkeringsplassen. Herrejesus, for en flaks. Hun hadde ikke hatt anelse om hvor bilen sto, hun hadde bare løpt på måfå for å berge livet.

Linda reiste seg og kjente et stikk av smerte i hoften, men det anfektet henne ikke nå. Så fort hun kunne følte hun seg fram rundt bilen og fant sjåførdøren. Hun fant riktig nøkkel og prøvde å låse opp. Frossen. Nøkkelen ville ikke helt inn og morderen rullet ned den samme skråningen hun hadde falt. Hun skrek av desperasjon og plutselig smatt nøkkelen inni og låsen gikk opp. Med fingre og hender som hadde vansker med å lystre ordre, fikk hun åpnet døren og slengt seg inn. Så låste hun døren og fiklet litt for å få nøkkelen inn i tenningen. Endelig. Motoren startet momentant og Linda kunne ha skreket av lettelse. Lysene ble slått på og blendet en morder med øksen hevet, øynene hans var vidåpne og han skrek og snudde seg vekk samtidig som øksen smalt i panseret for full kraft. Linda satte giret i revers, hikstet, holdt så hardt rundt ratt og girstang at knokene hvitnet. Gassen ble trødd i bånn og bilen spølte mens den for bakover og ut på veien. Idet Linda satte giret i første og trådde gassen ned, hev morderen seg på panseret for å gripe øksen, han brølte vilt. Et kvalmende dunk lød da hodet hans fikk høyre halvdel av frontruten til å eksplodere i et vakkert mønster. Midt i mønsteret satt det fast mørke hårtuster i sprekken i glasset og det rant en klar stripe blod ned til vindusviskeren. Linda kunne ikke se dette i mørket. Det eneste som var i tankene hennes, var at hun hadde sluppet unna, hun var i live. Nå ville hun komme seg så langt vekk fra Kristians hytte som overhodet mulig. Hun la hytten bak seg. Hytten og det utdøende peisbålet, det oppdekkede bordet, parafinlampene, tevannet, kniven i snøen og to døde mennesker.