-87? -88?

MORD ER VAKSINE

Byen ligger i mørke. Bare gatelysene skinner ned på den tørre, skitne asfalten. Det er natt og natten er ikke vennlig.

Gatene er tomme. Det lokker ikke å gå ut på denne tiden av døgnet, selv om kriminaliteten har minket betraktelig de siste årene. Men det er forståelig. Selv kjeltringer kan frykte.

Luften er fylt av stillhet, det er som om natten har nerve. Den dirrer, venter på at noe skal skje. Og den blir ikke skuffet. To sammenkrøpne skikkelser smyger seg langs et gatehjørne. All oppførsel tyder på at de ikke er ute på vennskapsbesøk da de stopper utenfor porten hos advokat Williamsen. Porten er høy og metallet bøyd og smidd i vakre, kunstferdige former. Det er tydelig å se at advokaten er en mann med kjukk lommebok. Ingen med normal lønn kunne hatt råd til en slik smijernsport i dag, for ikke å snakke om den velfriserte hagen, huset og det som ellers måtte befinne seg der inne.

"Raymond, sett fra deg sekken," hvisker den ene og myser mot huset. Han er smal i ansiktet, og håret er lyst og stritt. Lysene er slukket i alle vinduene, familien Williamsen har forlengst gått til ro.

"Hva skal du ha, Charly?" hvisker den andre tilbake og åpner sekken han bar på ryggen. Han er litt bredere enn makkeren, mørkere, tettere.

"Lauziverbrenneren. Vi klarer ikke å klatre over dette faenskapet av en port." Charly tar imot det kraftige skjærebrennerapparatet. Det ligner til forveksling på en AG, men er ladet med små laserpatroner som gir en liten men konsentrert varm, kraftig stråle som kan skjære seg gjennom det tykkeste stål og metall. En annen liten beholder er festet på løpet, med en slange fram til munningen på lauziverbrenneren. Beholderen inneholder icefluid, kjølevæske som sender en fin dusj på metallkantene hvor lauziverbrenneren har skjært igjennom. Icefluiden får metallet til å stivne igjen, ellers ville smeltet metall sprute vilt i alle retninger.

"Tror du gubben har vaktbikkjer?" spør Raymond og ser inn i hagen, lytter for om mulig å høre knurring, behersket pust eller sikling fra rovdyrtenner. Charly fnyser.

"Er du redd for et par bikkjer?"

"Ikke for bikkjene, men for å bli tatt." Raymond skuler irritert på Charly og angrer at han ikke bakket ut før det var for sent. Men den store gjelden han har, utelukker tankene om å trekke seg. Nei, Raymond er med lina ut men uten tåpelige, unødvendige sjanser. "Eier du ikke frykt for Posthuset?"

"Klart det." Charly retter løpet på lauziverbrenneren i lufta og fyrer av et kort skudd for å sjekke at koblingene er riktige.

"Hvordan kan du da begynne å kutte i porten uten å sjekke om gubben har alarm, din idiot?"

"Du sjekker, jeg skjærer." Charly ser avventende på Raymond, som knurrende dukker ned i sekken igjen og finner fram alarmføleren. Den lille boksen som minner om en fjernkontroll, blir rettet mot porten og Raymond trykker på en tast. På displayet kommer en rekke bokstaver og tall fram, en liten rød pære lyser og Raymond banner lavt.

"Porten er smekkfull, men det er ikke noe problem," sier han og ser på makkeren. "Alarmen er for gammel, vi kan sette den ut av funksjon, men bare for en halvtimes tid før den kobler seg inn igjen."

"Gjør det." Charly står klar med lauziverbrenneren og Raymond trykker på et par taster. Nye tall kommer fram på displayet, en liten lampe lyser grønt og Raymond nikker.

"Klart. Flaks at gubben ikke har nye alarmer."

"Han føler seg vel trygg etter de siste statistikkene i avisa, over den synkende kriminaliteten i landet. Hah."

En vislende lyd bryter nattens stillhet mens Raymond kikker rundt dem og er på vakt. Den tynne strålen blir ført rundt portlåsen, etterlater seg fort stive sårkanter med dråper av rennende, smeltet jern som etterhvert blir nedkjølt av icefluidet. Charly slipper avtrekkeren, dytter i låsen og Raymond farer sammen idet den skranglende treffer bakken.

"Faen ta deg," hveser han forbannet. "Du kan da i det minste prøve å være stille."

"Slapp av," smiler Charly. "Innbrudd er kirurgi."

"Jeg liker ikke måten du sier det på." Raymond lemper lauziverbrenneren og alarmføleren ned i sekken og følger etter Charly, han har dyttet opp porten og gått inn. "Bare pass på at du holder deg i skinnet. Du har sikkert ikke glemt hva mord er."

"Vaksine, gamle venn." Charly ser oppover veggen på det stilige, hvitmalte huset, myser i mørket. "Kontoret er i det rommet." Han peker og Raymond nikker.

"Selvfølgelig. Det kunne ikke være i første etasje. Husk at vi bare har en halvtime på oss før alarmen kobler seg på igjen."

"Ta det rolig, ingen Postmenn skal få tak i oss i kveld." Charly griper sekken og setter den på bakken. "Hvor er taustigen?"

"Nederst, tror jeg." Raymond kikker opp på vinduet inn til kontoret. Om de kan komme seg opp på verandaen, vil det være en smal sak å gå inn derfra og finne kontoret. Første rom til høyre, verandaen ligger like ved siden av vinduet. Så nær at en kan smugtitte inn om en lener seg godt ut. Han gnir seg på haken. "Vær forsiktig når du kaster taustigen, vi vil ikke vekke noen."

"Soverommene er på den andre siden, dessuten har jeg gjort dette før." Charly høres irritert ut. Han holder stigen i den ene hånden og toppen i den andre, den som gir vekten og hekter seg fast i kanten. Øverst er det festet to polstrede bøyler for å unngå støy. Han tar sats, slynger toppen kraftig opp mot verandaen og holder igjen stigen med den andre. Akkurat idet toppen faller over kanten, trekker han til og smiler bredt da bøylene fester seg perfekt i gelenderkanten. Så ser han på Raymond med et øyenbryn hevet.

"Fornøyd, petimeter?"

"Hold kjeften din og kom deg opp," mumler Raymond nervøst, tar sekken på ryggen og venter til Charly er oppe før han følger etter. Der blir han møtt av en tre meter lang glassvegg med en dør i midten.

"Så uforsiktige og tankeløse folk er."

"Gi faen i det. Bare gjør det du skal så vi blir ferdige her." Raymond finner alarmsøkeren igjen, retter den mot døren og må si seg enig i Charlys konklusjon. Det finnes ikke alarm på verandadøren. "Advokaten føler seg visst litt for trygg," smiler han skjevt. Charly har allerede funnet fram diamantkniven med sugekoppen. Han fester sugekoppen ved siden av låsen på døren, vrir på toppen og skjærer rundt med diamantkniven. Deretter løfter han ut et stykke glass, akkurat stort nok til at en hånd kan komme gjennom hullet i døren.

"Perfecto." Tennene hans skinner hvite i halvmørket. "Stig på." Raymond stikker hånden inn, fomler litt med haspen før han får den opp og kan åpne verandaen på vidt gap.

"Voila. Og fremdeles ikke tegn til vaktbikkje. Rart, egentlig. Skulle tro at gubben hadde råd til hund også når han har råd til smijernsport."

"At du gidder å bry deg med sånne småting når vi er i ferd med å tre inn i en formue. Ali Babas hule. Sesam, sesam..."

Raymond hadde rett. Første dør til høyre og kontoret åpenbarer seg for dem. Med tunge møbler, stilfulle malerier på veggene og en stor safe i hjørnet. Charly kaster ikke et eneste blikk på resten av interiøret, går bare rett fort til safen og vinker Raymond etter. Et nytt lys har dukket opp i øynene hans. Raymond har sett det før og vet hva det er. Grådighet. En fort titt på klokken kan fortelle ham at de bare har et kvarter igjen. Fort setter han sekken på gulvet, finner fram lauziverbrenneren og sjekker den. Det er nok laserpatroner i magasinet, men icefluidbeholderen på toppen er tom. Han finner en ny beholder i sekken, bytter den ut og gir den til Charly, som ivrig tar imot.

"Alarm?" hvisker han, kjenner nervene sitre under huden og en svak opphisselse spre seg i kroppen. Som et narkotisk middel, eller seksuell opphisselse bare mye, mye bedre. Raymond retter alarmsøkeren mot safen.

"Oooops, vent et øyeblikk..." Han taster litt, får fram de rette tallene på displayet og nikker til Charly da lampen lyser grønt. "Klart." Charly retter munningen mot siden av safen, trykker inn avtrekkeren og igjen blir stillheten brutt av en vislende laserlyd.

Safen er tykk. Det tar noen minutter å komme gjennom det forsterkede stålet. Raymond er ikke i besittelse av den samme opphisselsen som Charly. Mens han sitter på huk og betrakter makkerens arbeid, kjenner han tydelig at hårene reiser seg i nakken av nervøsitet.

"Kjapp deg litt, Charly. Vi har ikke all verdens tid."

"Ikke mas, jeg..."

De stivner paralysert idet blodet fryser fast i årene, som om de har fått en ladning icefluid intravenøst i årene. En høy, skjærende sirene lyder gjennom rommet, Charly avbryter arbeidet og stirrer vilt på Raymond.

"Hva i helvete er dette? Jeg trodde du eliminerte alarmen." Han må rope for å høres gjennom sirenen, den trenger seg inn i fornuften og Raymond får lyst til å skrike høyt for å overdøve den og slippe den vanvittige ulyden.

"Det må være en nyere alarm, en som er for ny til at alarmsøkeren kan knekke den."

"Din jævla idiot." Charly reiser seg og Raymond følger hastig etter ut kontoret.

"Jeg kunne vel for faen ikke vite det. Registreringsårstallet for alarmen kommer ikke fram på displayet," roper Raymond redd. "Vi har ikke tid til å klatre ned. Hopp!"

"Og brekke nakken?" freser Charly og dytter Raymond hardt mot stigen. "Du først."

Raymond skal akkurat til å svinge foten over kanten for å finne fotfeste i et trinn da han stivner for andre gang. Det er ikke den gneldrende sirenen som er skyld i det denne gangen, men en fremmed stemme i den voldtatte stillheten.

"Hva er det som foregår her?"

"Helvete, svarte faen i helvete," freser Charly vilt og stirrer inn verandavinduet. "Gubben har våknet av godnattsangen vi satte i gang."

"Charly, nei..." Raymond svinger foten tilbake og griper etter makkeren for å hindre ham i det han allerede har rukket å gjøre. Verandavinduet splintres med et brak og raser ned på gulvet i tusenvis av små biter mens advokat Williamsen står like bak.

Det er en ting å se på stål som blir smeltet under en lauziverbrenners arbeid. Noe helt annet er det å se advokat Williamsen bli kuttet i to av den intense laserstrålen. Rundt løpet står icefluiden som en hvit, rykende dusj, men den når ikke fram til virkeområdet.

Lauziverbrenneren er kun beregnet på arbeid på kloss hold og korte distanser. Allikevel fungerer den fint på Williamsen, som rykker til i hele kroppen idet den vislende lyden skjærer gjennom brystkassen hans. Kroppen blir ikke kastet tilbake, blir bare stående og svaie mens Charly fort fører lauziverbrenneren fra side til side og det freser i brent kjøtt og splintrende ribben. Raymond stirrer vilt på advokaten som ikke rekker å skrike før blodet farger teppet rundt ham rødt og skvetter oppetter veggene. Langsomt faller den halve overkroppen til siden, deiser slapt i gulvet mens underkroppen og bena siger sammen og blir liggende ved siden av. Det ryker fra sårkantene og en kvalmende lukt av brent kjøtt siver inn i Raymonds nesebor, gir ham en ullen, trykkende følelse i magen.

Et skingrende kvinneskrik lyder gjennom sirenen fra kontoret og Raymond lener seg over verandaen og spyr idet alarmen på porten kobler seg inn og blander seg med kaoset. Charly står fremdeles med lauziverbrenneren i hendene, men er ikke lenger i stand til å bruke den. Paralysert stirer han på det som ligger igjen av advokaten og beruselsen han for litt siden følte, har blitt erstattet av en lammende redsel. Samt vissheten om hva som kommer til å skje.

Det varer ikke lenge før Postmennene er der. De følger begge villig med, alle tanker om å stritte imot er som forduftet, hvis de i det hele tatt har vært der. Med hendene på ryggen og håndjern rundt håndleddene føres de inn i Postbilen. Lauziverbrenneren og sekken er konfiskert. Og på vei til Posthuset sier verken Charly eller Raymond et ord. De sitter bare tause og ser ned i gulvet, klarer ikke tenke klart. De eneste ordene som lyder i Raymonds tanker, surrer igjen og igjen der inne, som en karusell. "Innbrudd er kirurgi, mord er vaksine..."

----------

Celledøren åpnes og Raymond ser opp fra brisken han sitter på. Han er lut i ryggen, kroppsholdningen viser hvor resignert han føler seg. Kampglød og vilje har forsvunnet. Rart, hva redsel kan fortrenge i et menneske.

To Postmenn kommer inn, vinker ham opp og fører ham mellom seg ut cellen og gjennom korridoren. De passerer flere celledører, rom med ventende fanger. Dette er Post 1. Venteposten. Tenkeposten. Posten der redselsfulle antagelser og fantasier blir skapt og senere blir til en enda verre virkelighet.

De går gjennom en dør i enden av korridoren, kommer inn i en forgang. Til høyre er inngangen, hvor Raymond og Charly ble bragt inn da de kom. Til venstre er kontorene. Døren rett frem vil Raymond helst ikke se på, selv om han alt for godt vet hvor den fører.

En av Postmennene lukker opp kontordøren og Raymond blir skjøvet inn. Han har forutsett dette, ventet seg dette. Allikevel ligger det en ullen klump av redsel i magen, som vokser seg større for hvert minutt. Klumpen er permanent og vil bare øke, inntil den har tatt kontrollen over kroppen. Det vet Raymond. Han er smertelig klar over det.

En lege sitter bak pulten, iført en hvit frakk. Han nikker mot stolen foran pulten og Raymond setter seg, kraftløs i bena. Han legger hendene i fanget. Når han holder den ene hånden opp foran seg, kan han tydelig se hvordan han skjelver.

"Du er Raymond Olsen?" Legen gløtter opp på ham over brillene og Raymond kremter nervøst.

"Ja," nikker han og svelger.

"Du er tatt for innbrudd, stemmer det?" Legen noterer i papirene han har liggende foran seg.

"Det stemmer." Tørr i halsen.

"Du er heldig. Kameraten din fikk stemplet 'mord' i papirene sine. Han er på Post 4 nå." Han noterer videre og Raymond nikker igjen, stiv i kroppen.

"Hva er... Post 4?" spør han forsiktig. Legen skriver ferdig linjen, legger pennen fra seg og ser på ham.

"Post 4 er vaksineposten. Vi har valgt å sende morderne til vaksinen fordi det virker på en måte rettferdig. De har tatt et liv og må hjelpe til å redde andre liv som straff for det ene livet de tok."

"Og hva med meg?" Raymond svelger igjen og vil egentlig ikke vite svaret.

"Du er heldig. Du får velge."

"Velge? I hva da?"

"Du får valget mellom å sone straffen som kirurgisk forsøksperson på Post 3, eller å bli sendt til Post 5, frakturposten."

"Hva gjør dere med Charly?" Raymond er blek og pannen full av svetteperler som han stadig tørker vekk med ermet.

"Han er med på å utvikle et sterkere og mer effektivt botemiddel mot kreft. Lykkes det, sender vi ham videre til Post 7, AIDS-posten."

"Og hva ville du rådet meg til å velge av Post 3 og 5?" spør Raymond, det kjennes ut som om rommet går sakte rundt og han må klamre seg fast til stolen for ikke å falle av. Det banker i hodet. Hardt.

"Det er fullstendig opp til deg, Olsen." Legen blar litt i papirene igjen. "Men om du ikke klarer å velge, skal vi gjerne velge for deg."

"Hva er det som er fortest overstått, jeg mener... Hvordan slipper jeg fortest unna?"

"Av Post 3 og 5 tror jeg..."

"Av alle postene," avbryter Raymond fort, før han rekker å tenke og ombestemme seg. Å tilbringe de neste tre år på et operasjonsbord eller å bli radbrukket, sammengrodd og radbrukket igjen, er en tanke som ikke tiltrekker ham. Redselen vil ha kvalt ham lenge før det. "Hvilken Post blir... forsøkene fortest avsluttet ved forsøkskaninenes... bortgang?" Legen sukker, tar brillene av seg og ser lenge på Raymond før han svarer.

"Post 4."

"Kreftposten?"

"Det stemmer. En 'forsøkskanin' som du kaller det, kan vare i bortimot et halvt til et år, hvis en er heldig med forsøket. Deretter sendes de ned i kjelleren for kremasjon."

"Kan jeg velge den?"

"Jeg må minne deg om at du ikke har havnet her for mord. Velger du 3 eller 5 slipper du kanskje ut om tre år, hvis ikke forsøkene har vært mislykkede."

"Jeg er klar over det." Raymond ser ned i teppet, enser ikke engang fargen i det enkle mønsteret. Det går liksom i ett, akkurat som resten av omgivelsene og han syns at stemmen er så langt borte når han snakker. Alt er langt borte. "Men om det er mulig, vil jeg gjerne overføres til Post 4."

Et halvt til et år med smerter. Like greit å få det fort overstått, enn å ligge i tre år med smerter og komme ut som krøpling eller lappeteppe og fornuften ødelagt av redsel. Raymond nikker fast.

"Jeg vil gjerne til Post 4."

"Det bør la seg ordne." Legen noterer noe i papirene, trykker på en knapp på pulten og rekker hånden mot Raymond mens Postmennene kommer inn. "De må være et bemerkelsesverdig menneske, Olsen. Men på Post 4 kan de i alle fall hjelpe mennesker i kampen mot selve døden." Raymond tar imot hånden hans, nikker uten helt å oppfatte hva han sier. Det suser sånn i hodet og han er kvalm.

Postmennene tar ham med ut fra kontoret, svinger til venstre og går inn døren som fører til de andre Postene. Raymond skal ikke til Post 1 mer, venteposten. Han har ventet ferdig.

På vei til Post 4 må Postmennene bære ham gjennom korridorene. Bena er for kraftløse og vil ikke gå.