mars/april-90 

65.000,-

Desember måned. Julemåneden. Tidlig i desember og nysnø. Vinteren hadde latt vente på seg fram til nå. Hadde vel fått beskjed av skjebnen om å vente. Skjebnen - du vet, den som alltid har noe i bakhånd. Det hadde den i alle fall i kveld.

Et tynt lag med nysnø lå over alt, ledsaget av plussgrader - såvidt. Og resultatet var speilglatte veier. Nedbøren som nå og da lot seg dale ned, var på grensen til sludd og kvelden var mørk og trist. Det kom sikkert til å bli slapseføre dagen etter. Men uansett om snøen forsvant eller ble liggende som et vakkert julekort, ville det ikke hjelpe førjulsstemningen til Mona det grann. Med stor familie i byen og masse gavekjøp, var hun nesten ruinert når julen ble ringt inn. Skapte et vakuum i lommeboka som satte henne enda mer i beit for penger enn hun vanligvis var. Ingen førjul fikk vekk den dystre sinnsstemningen hennes i år. Dyster, blakk og nedfor. Mona så svart på sin økonomiske framtid. Skulle sannelig smakt med litt mer enn den lille julebonusen hun alltid fikk på jobben.

Skulle sannelig smakt med mye mer.

----------

Mona brukte alltid å handle noen småting om kvelden før hun dro hjem fra jobb. En grei vane, så fremt hun hadde penger å handle for. En annen vane hun hadde, var å ta den mest opplyste veien hjem. Det fantes en annen vei som var fem minutter kortere, men den var til gjengjeld fullstendig mørklagt. Mona likte ikke å kjøre i mørket og tok som oftest de fem minuttene ekstra. I kveld, derimot, syntes hun den korteste veien virket tiltrekkende på hennes allerede dystre humør. Dessuten kunne det hjelpe på økonomien - fem minutter mindre bensin å bruke.

Mona skuttet seg og angret at hun ikke hadde tatt jakke på seg i dag, det kalde vindgufset gikk rett gjennom genseren og jagde bølger av gåsehud over armene hennes. Hun plasserte bæreposene fra matbutikken bak førersetet i bilen, satte seg hutrende og småbannende inn og fant fram tenningsnøkkelen. Hun måtte file litt for å få start, bilen var gammel. Da hun endelig fikk motoren i gang, satte hun varmeapparatet på for fullt og ønsket for 'nte gang at hun hadde hatt råd til en nyere bil med skikkelig varmeapparat. Tenkte at det ikke ville skade å kjøre noen minutter i mørket. Hva som helst for å komme seg fort hjem og i varmen. Hjem til varm middag og en kopp glovarm kaffe etterpå. Kose seg. Alene. Helt alene i det lille, avsides huset hun bodde i.

Hadde hun ant hva dette tidsparende innfallet skulle forårsake, hadde nok Mona gladelig betalt de ekstra dråpene med bensin og holdt ut litt lenger kulde. Kanskje var det skjebnen som ga henne den innskytelsen, å ta den korteste veien? Senere når Mona tenkte over det hele, virket alt så forutsett, så planlagt på en måte. Men nå var ikke den lengste, opplyste veien i Monas tanker overhodet da hun, sliten av jobb og julehandel, satte bilen i gir og kjørte i retning huset sitt. Til mørket. Til den ventende skjebnen.

----------

I og med at det var nysnø, måtte Mona kjøre forsiktig, det var virkelig glatt ute. Flere ganger i dag hadde hun hørt ambulansen ule forbi for å hjelpe noen som hadde følt nysnøen litt for nær på kroppen. Mona hadde alltid vært en god sjåfør og følte ikke at føret lagde vansker for henne. Likevel tok hun det med ro, merket allerede ved første nedbremsing at veigrepet var minimalt i kveld.

Hun giret ned til tredje, slo på langlysene og ble oppslukt av mørke bak seg. På begge sider av veien var det nå skog. I morres hadde hun holdt fartsgrensene, det hadde ikke vært så mye snø da. Nå holdt hun seg heller ti km/t under det lovlige. Det var ikke moro å få en bakhjulskrens hvis det kom en bil imot samtidig. Men selv om Mona holdt seg betryggende under det lovlige, hadde hun ikke muligheter til å bråstoppe da det plutselig spratt et menneske ut av skogen og ble stående paralysert og blendet av lyktene på bilen hennes.

Alt skjedde så fort, allikevel virket det som en evighet.

Mona gispet, trødde clutch og brems i gulvet av all kraft og bet tennene anspent sammen. Bilen skled rett frem. Ingen reaksjon, ingen reduksjon i farten. Fortvilet prøvde hun å pumpebremse, kunne kjenne adrenalinet rase rundt i kroppen og hemme alle bevegelser. Leddene ble stive og umedgjørlige, armer og ben tunge som bly. Mona skrek av angst, følte det som om hun pumpebremset i takt med sine egne, paniske hjerteslag. Omgivelsene raste forbi de få sekundene det hele sto på og hun klemte hendene rundt rattet så knokene ble hvite. I den så omtalte brøkdelen av et sekund registrerte hun noe som gnistret voldsomt i lufta foran bilen, rakk ikke å tenke over det, overbevist som hun var om at hun kom til å få et liv på samvittigheten. Like før det kvalmende dunket egentlig skulle lyde idet kroppen til vedkommende ville blitt maltraktert av Monas bil, klarte skikkelsen å summe seg og kastet seg til siden. Intet dunk mot støtfanger, panser eller skjerm. Ikke noe blod eller rester av et menneske på bilen. Ingenting.

Mona trødde bremsen i bånn så hardt hun kunne med strake knær og ryggen klemt inntil seteryggen. Den eneste lyden hun registrerte gjennom buldringen av adrenalin i ørene sine, var den skrapende lyden av piggdekkene mot isen da hjulene låste seg, den lyden som overdøvet skranglingen på biltaket. Men han som hadde kastet seg til siden, hørte skranglingen og visste med desperat nøyaktighet hva som hadde skjedd. Han støttet seg på albuene, svimmel, blødende fra et lite kutt i tinningen. To tynne striper varmt blod rant nedover det kalde, klamme ansiktet hans. Han blunket med øynene, stirret etter bilen og rakk å se når det han hadde mistet i farten skled ned fra biltaket, ned bakruta, over bagasjelokket og hektet seg på tilhengerfestet i steden for å ramle ned på bakken. Frekt ble det hengende og dingle, som et hånflir. Godt opplyst av de to pærene over registreringsnummeret. De svarte tallene vistes godt i mørket.

Mona løsnet møysommelig taket i rattet, pustet anspent ut og kjente det verket i alle ledd. Overkroppen var gjennomtrukket av kaldsvette. Hun løsnet bilbeltet, åpnet døren og glemte i farten å sette bilen i fri. Den gjorde et lite, ugrasiøst hopp fram og motoren ble kvalt. Mona merket det ikke. Hun kom seg bare ut av bilen, nervøs for at fyren skulle ligge på veien bak henne, skadet og bevisstløs, kanskje enda verre. Hun trakk pusten lettet da hun kunne se ham reise seg opp, opplyst av baklyktene på bilen, 10-12 meter unna henne. I live og bevisst. Hun støttet seg skjelven inntil bilen, følte en idiotisk trang til å le, men fortrengte det. Var redd for å gå bort fra bilen, sikker på at bena ikke ville bære henne, mo som hun var. Fyren var på vei mot henne, men bråstoppet da det knaket i skogen og enda en fyr kom brasende ut. Dresskledt, rødsprengt og oppkavet.

"Stopp tyven," gispet han andpustent, uvant til å springe etter annet enn telefoner i butikken. Han satte kursen mot ham som Mona nesten hadde kjørt ned, som bante saftig mens han bråsnudde og forsvant inn i skogen på motsatt siden. Mona ble stående igjen, storøyd og forbauset mens adrenalinet langsomt trakk seg tilbake og kroppen hennes begynte å oppføre seg normalt igjen.

Hun sto alene på veien midt i skogen, kun opplyst av billyktene i hver sine retninger og stjernene på en kald kveldshimmel. Hun skuttet seg, gned armene, frøs. Langt i det fjerne kunne hun høre langtrukne ul fra politisirener. Som sørgmodige hundehyl. Hun småtrippet langs bilen og kom seg inn mens hun lurte på hva tyven hadde stjålet. Da hun startet bilen, kjente hun et lite snev av misunnelse stikke i seg. Han hadde i alle fall fikset julebonusen sin selv.

Mona antok at hun kunne lese om det i avisen dagen etter. Å springe gærning gjennom skogen i kulda og mørket, lokket så absolutt ikke. Dessuten begynte det å bli kaldt. Hun satte giret i første. Så kjørte hun avgårde uten den fjerneste anelse om hva skjebnen hadde hengt på tilhengerfestet.

Og Mona takket skjebnen for at det hadde gått så bra...

----------

Det tok sin tid før nervene roet seg til det normale igjen. Mona var fremdeles skjelven i kroppen da hun parkerte bilen i garasjen ved siden av et vesle huset sitt. Hun tok ut matvarene, låste garasjeporten og gikk inn for å lage middag. Men først av alt satte hun kjelen på, i håp om at en kopp svart kaffe fikk henne til å slappe av.

Et par timer senere kunne hun trekke et langt, godt, avslappet sukk. Med gryterett i magen og kaffekoppen lett tilgjengelig satt Mona fora TV'en med fjernkontrollen i beredskap. Tankene lekte med å finne fram den lille flasken med noe sterkt på, litt blank fløte i kaffen. Av og til ble tankene dratt tilbake til hendelsen i skogen, kanskje ikke så rart etter den skrekkopplevelsen. Hadde hun kjørt ham ned, ville han ikke sluppet unna. Men da ville hun heller ikke sittet her like avslappet. Hun var glad det hadde gått som det hadde, var uvitende om at hun i løpet av kvelden bittert skulle ta i seg de ordene.

Hun skiftet kanal på TV'en, satte seg bedre til rette og strakte seg etter koppen da det ringte på døren.

"Faen," mumlet hun, lettere irritert over å måtte røre på seg nå som hun hadde det så godt. Etter at hun hadde lukket opp døren, skjønte hun at hun skulle ha fulgt den første innskytelsen sin å late som hun ikke var hjemme og gitt blaffen i å åpne. Men det falt henne ikke inn. Det falt henne ikke inn å sjekke gjennom vindusruten i døra, heller. Det hadde aldri skjedd noe der i strøket. Men en gang må være den første for alt.

Om adrenalinet hadde rast rundt i Monas kropp ute i skogen, virvlet det dobbelt så fort rundt nå. Det første blikket hennes falt på da hun åpnet, var et par ville øyne. Mona trakk pusten i et langt gisp, åpnet munnen, men det kom ikke noe skrik. Satte seg liksom fast i halsen, som om noe stengte for. De vidåpne øynene hennes stirret rett inn i et blekt, dratt ansikt. To tynne, mørkerøde striper av delvis størknet og nytt, piplende blod skrek mot henne.

Mona hadde aldri sett fyren før, da ville hun ha husket det. Det furete, smale ansiktet var sammenbitt og de stikkende, innhule øynene fikk henne til å ville rygge tilbake. Det lå mord i dem. Kulde. Det var de som hindret skriket i å nå frem. Han spilte opp neseborene og først nå så Mona revolveren han pekte på henne med. Knokene hans var ikke like hvite som hennes da de hadde holdt rundt rattet, men hånden skalv såvidt. Det vistes tydelig ytterst på revolvermunningen og av åpning og størrelse kunne hun se at det var en kaliber .3,57 magnum. Nok til å stoppe en bil i fart og han siktet på Monas hode. Hun glemte å puste, kjente den jævlige fornemmelsen av å stivne i kroppen igjen, alt ble blytungt av redsel. som om noen hadde tømt en bøtte isvann over henne, skyllet angsten over Mona og hun kjente det var i ferd med å svartne for øynene. Alt begynte å svømme, omgivelsene var plutselig så langt borte. Det eneste som var nært, var den bleke fyren og revolveren hans. Alt for nær. Ikke en tanke i Monas hode. Alt var borte, helt tomt. Bare en masse kaos fra det rullende blodet, hjertet arbeidet på spreng og hun var sikker på at en kunne se på brystkassen hennes hvordan det slo. Det svimlet for henne, men hun torde ikke røre seg, torde ikke gripe tak i dørkarmen for ikke å falle sammen.

Hun rakk ikke å besvime. Han grep raskt tak i døren, plasserte revolvermunningen i Monas halsgrop og dyttet henne inn mens han smelte døra igjen. De stikkende øynene hans syntes å gjennombore henne, da hun knyttet nevene, kjente hun kaldsvetten i håndflatene. Klamt. Hver muskel i kroppen var spent, det dirret inni henne. Stiv stilte hun seg med ryggen inntil veggen, t-skjorten var våt. Men vidåpne øyne og halvveis åpen munn stirret hun redselslagen inn i de stikkende, kalde øynene. Revolveren var kjølig, munningen presset mot halsgropen hennes og det gjorde vondt hvis hun prøvde å svelge. Tørr i munnen, blek av redsel. Munningen ble flyttet opp til tinningen hvor svetteperler piplet fram på en hvit panne. Hun følte trang til å skrike, vilt og skingrende, men det kom ikke en lyd da hun anspent pustet ut. Gjennom dunkingen i Monas hode da hjertet pumpet blodet rundt i vill fart, hørte hun den hvesende pusten hans.

"Hvor er det?" sa han lavt, skurrende. Mona skvatt til, fòr sammen. Det var nesten som en hvisken, men lød som en piskesnert i stille luft. Hun åpnet munnen for å prøve å svare, si at hun ikke ante hva han snakket om. Gispet høyt da han utålmodig grep henne i armen og trakk henne brutalt inntil seg. Det gjorde vondt, hun bet tennene sammen for ikke å begynne å gråte. Stønnet av smerte. Han luktet ekkelt av røyk og gammel svette.

"Hvor i helvete er det?" hveste han i øret hennes og hun kom med et lavt utrop idet han kløp armen hennes hardere.

"Jeg vet ikke hva du snakker om," sa hun tynt, behersket, på grensen til å skrike det ut. "Bare si hva du vil ha og gå. Vær så snill. Jeg skal ikke si noe." Mona begynte å bli desperat nå. Var sikker på at hun ikke kom til å slippe unna dette med livet i behold. Rykket kraftig til i hele kroppen og fikk en ny bøtte redsel tømt over seg da hun hørte klikket idet hanen ble spent. Et tordenskrall i den pulserende stillheten. Mona jamret seg, presset leppene sammen og lukket øyene, så for seg den roterende tønna med en tilrettelagt kule - beregnet på henne. Hun skalv i hele kroppen, ville skrike ut redselen, men kunne ikke.

"For siste jævla gang, hvor er det?" Mona kjente den varme pusten hans i øret da han spurte for tredje gang. Varm, intens, ekkel. Hun gjorde en grimase i avsky, stønnet av smerte da fingrene hans syntes å gå gjennom armen hennes og helt inn til benet.

"Hva da?" hikstet hun, kjempet for å holde tilbake tårene. Kjente en uventet, deilig spire av trass gro dypt inni seg. Han nølte et øyeblikk, spente revolveren og løsnet grepet i armen.

"Hvor har du bila di?"

"Åh, nei. Ikke den," tagg hun uforsiktig. "Jeg trenger den, jeg har ikke råd til å..."

"Bilen," hveste han inntil det myke håret hennes som han forøvrig holdt et godt tak i og bøyde nakken hennes bakover så halsen ble blottlagt. Det gjorde desperat vondt og Mona prøvde å vri på seg for å ta av for luggingen. Øynene ble fulle av smertetårer.

"Ja," klarte hun halvkvalt å presse fram. "Den står i..." Hun svelget, tørr i munn og hals av frykt. "... garasjen... Slipp." Han slapp og hun tumlet inntil veggen på andre siden av gangen, nesten uten styrke i bena til å stå. Da hun kikket skremt opp på ham, sto han og så på henne med et skadefro, ondt smil. Mona bet tennene sammen, spiren av trass hadde vokst.

"Nøklene." Han viftet utålmodig med revolveren og Mona grep etter vesken sin som lå på gulvet der hun hadde slengt den fra seg. Fant fram nøklene. Bante innvendig, hett og inderlig. Redselen begynte å vike for et befriende raseri. Det var bedre. Da klarte hun i alle fall å tenke. Slapp å være lammet av redsel. Hun kjente et vanvittig raseri vokse, mot den forbannede djevelen som bare tvang seg inn, sto og moret seg over hvor svak hun var og som nå kom til å stikke av i bilen hennes. Hennes bil. Jul og allting, dårlig råd fra før og dette kom i alle fall ikke til å hjelpe på økonomien. Mona hatet ham intens, med en styrke hun ikke visste at hun hadde, der hun rettet seg opp i ryggen med nøklene i knyttneven.

"Den står i garasjen," sa hun lavt. Han nikket skrått i retning døren, tegn til henne om at hun fikk pelle seg ut sammen med ham.

- Faen ta deg, tenkte hun. Dro på seg støvletter og en ekstra genser. Opp med døren. Nå var hun ikke blek lenger, Mona. Nå var hun svart - i øynene, av raseri. Hun gikk bort til garasjen, låste opp og fikk opp porten. Lyset ble automatisk tente. Han grep tak i den allerede ømme armen hennes, dro henne foran seg bort til bilen for å hindre henne i å stikke av, noe hun helt sikkert hadde gjort ved første og beste anledning. Hun ble slengt inntil veggen, brutalt. Men sjokket over gjenforeningen med fyren og tilhengerfestet, fjernet alt fra tankene hennes.

Brått var alle tanker om flukt som blåst bort. Plutselig skjønte hun sammenhengen. Som om noen skrudde på en bryter, gikk det opp et lys for henne der hun sto inntil den kjølige betongveggen og så. Tyven i skogen. Den oppdressa fyren. Politisirenene. Nå angret hun at hun ikke hadde trødd gasspedalen i bånn da han hadde kommet sprettende fram fra mørket. I alle fall trengte hun ikke vente til i morgen når avisene kom ut, for å finne ut hva som var stjålet. Da tyven forsiktig hektet diamantkjedet av tilhengerfestet, gispet Mona lydløst, men inderlig. Hun følte seg snytt. narret. Tatt ved nesen. Hvor ofte i dag hadde hun ikke forbannet sin økonomiske situasjon, også har hun hatt en hel formue like i ræva si uten å ane noenting.

"Kjekt med lys på registreringsnummere," sa han lavt og Mona skjønte at det var slik han hadde funnet henne. Men hun forsto ham på en måte, forsto alt bryet han hadde tatt seg for å finne fram til henne via bilnummeret hennes.

Fascinert ble hun stående og se på de vakre steinene, de funklet som nysnø i lyset fra lyspæren. De var små ved låsen i nakken og ble større og større jo lenger fram rundt halsen de kom. De møttes ca i halsgropen hvor en stor, dråpeformet diamant glitret. Tyven kysset den store diamanten og smilte beskt før han så skrått på Mona.

"Lås opp dørene." Hun kvapp til og så på ham, hadde drømt seg rent vekk ved synet av det vakre smykket. Så sukket hun, låste opp de to dørene det fantes å låse opp før hun stilte seg inntil veggen og så avventende på ham.

"Sett deg inn og start opp."

"HVA??? Men jeg skal da vel ikke..."

"Sett deg inn og hold kjeft, for faen," hveste han og åpnet døren på passasjersiden mens han viftet med revolveren igjen. Mona bet tennene sammen, rasende. Med ampre bevegelser åpnet hun døren, satte seg inn og startet opp. For en gangs skyld startet motoren momentant. Forrædersk raskt. Et sideblikk kunne fortelle henne at revolveren lå like lett tilgjengelig for ham som fjernkontrollen for henne for en halv time siden. Hun rygget ut og kjørte ut på hovedveien.

"Hvor skal vi?"

"Hold kjeft og kjør."

Mona holdt kjeft og kjørte. Var likeglad så lenge hun satt bak rattet. Da var det fremdeles en sjanse for å få igjen bilen etterpå, selv om hun visste at sjansens var små, minimale, mikroskopiske. Sannheten var vel den at hun lurte seg selv. Han kom nok til å stoppe et folketomt sted, drepe henne og stikke av. Verden var full av urettferdighet. Smekkfull. Hun kjente raseriet bygge seg opp igjen mens hun kjørte. en deilig følelse, rettferdig.

Kilometerene gikk i trykkende taushet. Mona følte at det å konsentrere seg om kjøringen roet nervene. Hun følte seg forbausende klar i hodet. Redsel og frykt var forsvunnet, erstattet av sinne og en uvant følelse av grådighet. Den følelsen var så voldsom at hun begynte å bli redd for at den skulle overdøve hennes sunne fornuft. Noe hun ikke alltid hadde hatt så mye av. Og følelsen av at en enorm formue gled ut av livet hennes, var uutholdelig.

Grådighet hadde aldri vært en egenskap Mona hadde beundret. Tvert imot. Og det faktum at hun nå ble overveldet av denne følelsen, beviste bare at heller ikke hun var perfekt. Denne selverkjennelsen hjalp henne til å fortrenge siste rest av frykt og sunn fornuft. Nå var det bare sinne og grådighet igjen. Og en søt forventning om hevn. Sannelig fikk hun utrettet mye mens hun satt der og holdt kjeft og kjørte.

"Hvor mye er det verd?" spurte Mona plutselig, hun la merke til at han hadde tatt det frem og satt og så på det. Beundret det. Smålekte med det. Lot det gli mellom fingrene. En haug diamanter i en rå mannsneve. Det hørte ikke hjemme der, men funklet like vakkert allikevel i lyset fra gatelyktene, slik som nysnøen hadde gjort før på kvelden.

"65.000 kroner, vennen min. Sekstifem tusen norske kroner."

"Å, helvete," mumlet Mona og forbannet seg selv da hun begynte å kaldsvette igjen. Hjernen hennes tikket og summet nesten da hun i stillhet så for seg alt hun kunne ha gjort for 65.000 kroner. Sikkert mye mer enn ham. Sikkert mye mer velfortjent også. Helt garantert. Han var jo bare en tyv. Mona følte at hun trengte det halskjedet. Mer enn noe annet akkurat nå. Som en ugjenkjennelig hunger, et sug.

De nærmet seg motorveien da han brått ba henne om å kjøre inn til siden. Forundret stoppet Mona på veiskulderen like før avkjørselen ned til motorveien. Hvis han skulle ta livet av henne, var dette så avgjort et idiotisk sted å gjøre det på. Rett fram fortsatte veien i en slags brokonstruksjon over motorveien, hvor det stadig kjørte biler i begge retninger. Var han dum? Gal?

Mona satte bilen i fri, dro i håndbrekket og forsto ingenting.

"Okay," sa tyven. "Ut."

"UT?? Men... Hva skal vi her, da?"

"Jeg skal videre, men du blir igjen. Hopp ut, for helvete," bjeffet han og viftet med revolveren, en gest som begynte å irritere Mona noe alvorlig. Hun så ikke noen trussel i den lenger. Han hadde jo ikke brukt den - enda. Hun svor høyt og åpnet døren. Så kom han altså til å ta bilen allikevel. Hun knyttet nevene i avmakt, bet tennene rasende sammen så kjevemusklene dirret. Glemte å være lettet for å i det hele tatt beholde livet. Det eneste hun så for seg, var en stor cruisebåt, et helt batteri halvnakne, vakre damer på dekk ved svømmebassenget og ham... HAM sittende i en jævla fluktstol med alskens lekkerbiskener over alt. Mona så rødt. Den ufornuftige hjernen hennes jobbet på høygir nå. Dette ville hun ikke finne seg i. Aldri i livet. Ikke i helvete heller. Noe måtte gjøres. Og det måtte skje nå. NÅ! Absolutt siste sjanse til å få tilbake den formuen hun hadde hatt dinglende på vei hjem fra jobben. Akkurat det virket som en hel evighet siden.

Mona var svett i håndflatene og helt utmattet i kjeven av å være anspent. Siste sjanse... Idet hun smalt døren sint igjen, gikk tyven ut på den andre siden. Og hjertet hennes begynte å slå fortere. Hardere. Helt ned i mange, nervøst. Tenk om det gikk galt. Tenk om... tenk om... Men Mona fortrengte dette, skjøv vekk alle advarsler og prøvde å tenke på det som skulle skje. Men det var vanskelig å tenke, alt for kort tid til å planlegge noe og hun rakk ikke annet enn å handle da han dunket borti henne og gikk forbi. Hun lot som hun nesten mistet balansen, grep etter ham for ikke å ramle og smatt hånden ned i jakkelommen hans. Den lommen hun hadde sett at han hadde puttet kjedet i. I den andre var revolveren... Monas fingre fant noe hardt, glatt. Diamantene. Hun trakk pusten i ekstase, rev til seg hånden med et fast grep om de harde verdistenene. Dyttet ham overende for å få et lite forsprang, tenkte ikke. Løp mot broen med 65.000,- dinglende i hånden. Så motorveien komme nærmere og nærmere under seg etterhvert som hun sprang. masse folk på motorveien. Mange vitner. Blodet tordnet i Monas ører, men hun hørte allikevel tyven banne høyt bak seg. Deretter løpende skritt. Løpende skritt? Mona lo av triumf mens hun løp. Han tok ikke sjansen på å skyte.

"STOPP," ropte han, noe som fikk Mona til å løpe om mulig enda fortere. Sparke i fra, skyve med bena, bruke lårmusklene og leggene, få større fart. Og ta i med armene, løp, løp...

En kule plystret forbi hodet hennes nesten samtidig med at skuddet smalt. Og da det gikk opp for henne hva som skjedde, kjente Mona smaken av redsel på tungen, som en lammelse. Det gikk et sett gjennom henne og hun var nær ved å stoppe, paralysert av skrekk, men hun fortsatte å løpe, blindt nå. Følte trang til å huke seg ned, gjøre seg mindre for kulene, verre å treffe. Nå var hun vettskremt. Nå våknet hun fra grådighet, hevnlyst og modige, tankeløse avgjørelser. Hva var det hun hadde gjort? Det var ikke han som var gal. Det var hun, som sprang over motorveien med en morderisk tyv i hælene. Og nå skrek Mona. Slik hun hadde ønsket å skrike hjemme i gangen med revolvermunningen mot halsgropen eller tinningen... Høyt og skringrende. Hun skrek vilt mens hun sprang, og kjente blodsmak i munnen. Gispet etter luft, trodde lungene skulle sprenges. Litt til nå og hun kom til å kaste opp. Av redsel og anstrengelse. med den ene hånden godt knyttet rundt diamantkjedet, løp Mona for livet.

Brått var det som om noen ga henne et kraftig spark i skulderen. Hun rakk ikke skrike av smerte, kjente ingenting med det samme. Bare dette kraftige støtet, som om noen dyttet henne av all kraft. Mona tumlet rundt og falt. Tok for seg med den ene hånden, den som ikke var truffet. Den som var knyttet rundt 65.000 kroner. Den som slapp taket og ble skrubbet opp i håndflatene av betongunderlaget. Hun hadde ikke oppfattet skuddet da han skjøt. Nå ble hun liggende på ryggen mens hun tviholdt rundt skulderen som var truffet. Det første sjokket hadde forsvunnet og nå kom smertene. Intense, kraftige dunk i takt med den alt for raske pulsen hennes, i takt med et vettskremt hjerte. Og Mona stønnet høylydt, tviholdt rund skulderen for å stoppe blodet hun visste ville tyte fram. Gjennom genseren kunne hun kjenne at hun hadde hatt mye flaks til å være så dum. Bare et streifsår. Kula hadde gått rett gjennom rent kjøtt. Men faen som det blødde, og som det sved. Mona krøket seg sammen, ullen i hodet og ble redd for at hun skulle besvime. Måtte kjempe for ikke å miste bevisstheten. Smerten i skulderen var så overmannende at hun ikke klarte å skrike. Som om det ville ha hjulpet! Omtåket som hun var, hørte hun ikke de løpende skrittene da tyven kom opp på siden av henne. Mona satt på knær nå, tviholdt rundt den verkende, skadde skulderen og så de skitne skoene hans i øyekroken. Hun lukket øynene. Var det nå hun skulle få en kule i hodet?

Det var ikke Mona han så på. Hun åpnet øynene og selv om verden var uklar og sløret, oppfattet hun at han sto ved rekkverket og kikket ned. Han slo knyttneven i rekkverket og bante. Mona klemte hardere rundt skulderen, orket ikke holde grepet så lenge. Den begynte å bli nummen og smertene var ikke så intense lenger. Hun rettet seg møysommelig opp, stønnet igjen da det skar gjennom skulderen, som knivstikk. Intens og kort.

"Faen ta deg," mumlet tyven og stirret ned på motorveien. "Faen ta det, jeg skulle skutt deg i garasjen." Han skrevde over rekkverket og hadde plutselig fem meter fritt fall under seg ned til motorveien. Et vogntog dundret forbi. Mona blunket med øynene, i tvil om hun i tåkehavet sitt så rett.

"Hva skal du?"

"Hold kjeften din, du. Deg skal jeg ta meg av etterpå," mumlet han rasende med sammenbitte tenner, så forbannet at han skalv. Mona krabbet på knærne bort til rekkverket og kikket ned. I de orange gatelyktene, like under ham, så hun det velkjente glimmeret. To meter fra henne, to meter fra tyven. Kjedet hadde fortsatt bortover da hun slapp det og falt, hadde sklidd utfor og på et mirakuløst vis hektet seg fast i det skiltet som viser høyden på broen. Nå brydde hun seg ikke så sterkt om det hang der eller om det havnet under et av de svære hjulene til en av trailerne som ofte dundret forbi under dem. Egentlig var det henne revnende likegyldig. Monas grådighet var forsvunnet, kurert for evig og alltid. Nye svetteperler dannet seg i pannen hennes og hun stønnet igjen, lente seg inntil rekkverket av stål. Svarte, små flekker danset foran øynene hennes og det var en ren velsignelse med noe kaldt mot den varme pannen. merket ikke at bakken var kald, dekket av snø som den var. Mona kikket ned på tyven, han sto med bena på kanten av broen, holdt seg med en hånd i rekkverket, skled sakte ned på huk og prøvde å bøye seg så langt som mulig ned mot kjedet. Nå hvitnet han rundt knokene, han også. Den andre hånden som han strakte ut etter diamantene, skalv av anstrengelse og han bante stygt mellom sammenbitte tenner. Han var for langt unna. Og han var sint.

Skjebnen. Så lunefull. Aldri sikkert å si hvem den er med eller hvem den er mot. Trenger ikke mer enn et diamantkjede, en bro og litt nysnø for å gjøre slutt på drømmer om rikdom og luksus. Omtåket av smerte, kvapp likevel Mona til da det plutselig lød et rop fylt av redsel. Hun blunket kraftig og kunne ikke lenger se ham hengende på huk utenfor rekkverket. Så hvite som knokene hans var nå, så hvite hadde ikke engang Monas knoker vært da hun holdt rund rattet tidligere på kvelden. Så hvite som de så ut, skulle en ikke tro at noen knoker i verden noengang hadde sett så hvite ut. Mona kikket utfor kanten av broen, fulgte armen med blikket og ble klarere i hodet. Han holdt diamantkjedet i den ene hånden, tyven. Hadde sklidd da han strakk seg så langt han kunne - lenger enn han kunne. Med blekt, dradd ansikt som lyste av dødsangst, stirret han på henne. Leppene var blåbleke og et taust skrik lå i luften. Mona følte det, kunne allerede høre det.

"Hjelp meg," stønnet han og strevde med å holde taket i det glatte gelenderet. "Du må hjelpe meg, dra meg opp." Mona smilte svakt, gledesløst. Hun skalv svakt av blodtap og kulde.

"Var det ikke du som skulle ta deg av meg etterpå?"

"Nei, nei. Jeg mente det ikke slik,... Du må dra meg opp, hører du?"

"Jeg kan ikke."

"Visst kan du det,... Vi... Vi deler. Okay? Vi deler summen, men da må du hjelpe meg opp." Stemmen hans begynte å nærme seg hysterisk nå. Mona ristet sakte på hodet uten å slippe de redselslagne øynene hans med blikket.

"Forstår du ikke at jeg ikke kan? Du traff meg i skulderen, har du glemt det?"

"Ja... Nei... Åh, herregud, du må hjelpe meg!" Det lød nærmest som et skrik. Ikke helt. Bare nesten. Mona smilte svakt, oppgitt, klemte om skulderen igjen med svake fingre. Lente hodet inntil en jernstolpe på rekkverket.

"Jeg... klarer ikke," hvisket hun, orket ikke heve stemmen. Det gjorde så vondt i skulderen, tok liksom all kraft fra henne, alle tanker. Og redselen lyste fra øynene hans, ansiktet ble forvridd i en grotesk grimase da han prøvde å dra seg opp med den ene hånden. Blek, trass anstrengelsen. Mona kunne fortalt ham at han ville ha klart det hvis han hadde sluppet kjedet, eller lagt det i lommen. Hun holdt imidlertid kjeft. Ga faen. Han var så langt borte. Broen også. Og motorveien. Bare skulderen som var der, og et lokkende mørke som kom nærmere etterhvert som Monas krefter langsomt forsvant i form av rød væske i ny snø.

Også kom skriket. Akkurat idet taket glapp og de hvite fingrene forsvant fra gelenderet. Svipp. Og det kvalmende dunket som uteble da Mona hadde bremset på glattisen, lød da kroppen hans traff taket på en trailertilhenger. Et hult dunk. Hun mer følte det enn hun hørte det, i motorduren fra det store kjøretøyet. Han skled fort ned fra taket - farten var vel 80 km/t på traileren - og ble liggende i veikanten som et overkjørt dyr. I en merkelig, vridd stilling. Et ben ut her, en arm der og en rar knekk på ryggen, foruten alt blodet som ble spredt utover motorveien. Mona kjente kvalmen dypt nede i magen, som et sug, et vakuum. Den var på vei opp fra magen til halsen og kom nok snart ut. Smerten. Redselen. Nervene og alt det kaotiske hun hadde samlet opp denne siste timen ville komme opp og ut og spre seg på motorveien. Ikke fullt så vidt spredt som blodet, men det tenkte ikke Mona på. Det betydde ikke noe.

Hun rakk forøvrig å registrere at de gnistrende steinene lå igjen på taket til den skitne traileren. De gnistret hver gang gatelykten falt i riktig vinkel. Egentlig tok de seg godt ut på taket av tilhengeren, midt i støv og skitt. Den var faktisk så dekket av støv og skitt at samme hvor mye Mona anstrengte seg i tåkehavet, klarte hun ikke å se firmanavn eller bilnummer. Men hun rakk å se de 65.000 kronene gnistre en siste gang, før traileren kjørte inn i tunnelen og forsvant.

Og alt ble velsignet mørkt. Mona la kinnet mot den kalde nysnøen og besvimte. Gikk glipp av de opphissede, forferdede stemmene som kom nærmere. Mørket tok over og verden forsvant.