Da Frank låser opp døren og går til side så hun kan gå inn, kjenner hun den samme følelsen som på sykehuset. Det er noe kjent med situasjonen. Vissheten ligger gjemt i henne, men hun kan ikke huske når dette skulle ha skjedd. Lene slår tanken fra seg, konsentrerer seg heller om å se seg rundt i rommene i huset deres. Kjenne seg igjen og føle seg hjemme. Men da hun kommer inn på soverommet, stopper hun opp og stivner i døren mens hun stirrer på gardinene.

"Frank... gardinene..."

"Jeg vet det, kjære. Vi snakket om å få dem skiftet ut like før du havnet på sykehuset. Jeg beklager at jeg ikke har orket å tenke på husets forskjønnelse mens du var... borte."

"Men... Det er jo de gamle. Hvor er de nye gardinene?"

"Nye?" Frank ser uforstående på henne mens han stryker henne på ryggen med en hånd.

"Ja... De storblomstrede, lyse gardinene som vi kjøpte på salg."

"Vi har da aldri hatt slike gardiner," smiler Frank usikkert og legger armen rundt skuldrene hennes. "Men hvis det er sånne gardiner du vil ha, så skal vi kjøpe slike gardiner."

"Men..." Lene ser fortvilet på gardinene og tilbake til Frank, som smiler vennlig og omfavner henne helt. Hun lukker øynene og lar nærheten styrke.

"Ta det rolig, Lene. Legene sa at slikt kunne skje. Ikke rart at du er forvirret. Men alt skal bli bra nå. Vi er jo sammen igjen." Han holder henne litt på avstand. "Ikke sant, kjære?" Lene nikker, like forvirret. Hun hadde vært på nippet til å spørre hvor gamle ungene var da hun havnet i koma, men holder igjen. Fortsetter hun på denne måten, havner hun nok snart på sykehuset igjen, for mistanke om at noe er galt med hodet hennes. Det må ikke skje, det orker hun ikke. Så Lene tier og holder forvirringen og tankene for seg selv.

Med et siste, undrende blikk på gardinene lukker hun døren og blir med Frank ned i stuen, hvor alt ved første øyekast i alle fall var slik hun husker det.

----------

Tiden går. Salget kommer og gardinene blir kjøpt. Lene vet nøyaktig hvor de ligger, hvordan de ser ut og hva de koster. Hun har ikke sagt mer til Frank, har ikke nevnt ungenes alder med et ord. Hun har anlagt ny frisyre, den frisyren hun ventet å se i speilet etter å ha våknet opp fra koma. Mer velkjent.

Den dagen Frank spør henne om hun tror han vil passe med helskjegg i steden for den glatte haken, nikker hun bare og smiler. Unnlater å si at hun har sett ham med helskjegg før og vet han blir sexy med det. Og Frank lar skjegget gro mens vissheten i Lene bare blir større for hver hendelse hun kjenner igjen.

Noen ville kalt henne synsk. Selv vet hun ikke hva som foregår. Hun kan huske så mye fra tiden fram til hun havnet i koma og kan nå minnes vagt hva som skjedde under innbruddet, men heller ikke mer. Bare tåke. Det bekymrer henne, hva som vil skje den dagen hun ikke kjenner situasjonene igjen. Den dagen Nina har klippet av seg korketrekkerkrøllene som niåring og Petter har blitt seks år.

Hva vil skje etterpå?

----------

Petters seksårsdag forløper uten spesielle hendelser. Bare det vanlige barneselskapet og slekta med besteforeldre, onkler og tanter på besøk, samt gaver, leker, kaker og ballonger i alle farger.

Den dagen Nina kommer til Lene med et unnvikende blikk og sier lavt, men bestemt at hun vil klippe seg, nikker Lene og smiler. Protesterer ikke, slik datteren venter seg. Lene vet at det ikke nytter allikevel, dessuten husker hun at Nina kler kort hår. Den niårige jenta virker mer voksen da. De går begge til frisøren, tar vare på hårlokkene og fester et strikk rundt øverst. Og da de kommer hjem igjen, henger Nina "skalpen" sin opp på veggen på rommet sitt. Et minne om den dagen gutter for alvor begynte å komme inn i hennes liv og hun begynte første steg på veien til de voksnes verden.

----------

Lene sitter i stolen foran fjernsynet og slapper av. Frank jobber kveldsskift på avisen og ungene er ute og leker. Det er en halv time til de skal komme inn, slik de har fått beskjed om.

Hun blar halvt interessert i et blad, bare for å få tiden til å gå. Fjernsynet har ingenting interessant å by på, heller. Det er helt stille i huset. Bare klokken på kjøkkenet som tikker i stillheten.

En stillhet som brått blir klippet tvert av. Lyden av singlende glass får Lene til å fare sammen i stolen, det føles som om hun letter flere centimeter fra setet.

"Innbrudd," farer det gjennom tankene hennes og blodet stivner. "Det er innbruddstyven." Og plutselig er den der igjen, vissheten, følelsen av at dette har skjedd før: Hun vet hva som kommer til å skje. Påtrengende bilder raser i vill fart gjennom Lenes hukommelse, men hun får med seg hver minste detalj. Lydene, lukten av kruttslam, synene... Det voldsomme rykket i musklene, i hele kroppen idet kulen gjennomborer henne... Blodet som tappes ut av kroppen hennes mens tyven tverrsnur og flykter... Vekselsvis mørke, stemmer, blått blinkende lys gjennom vinduene... kaos...

Han er på vei inn det knuste vinduet nå. Lene kjenner lydene igjen, vet hva hans neste mål er. Stuen. Og hun vet hva som kommer til å skje i stuen hvis hun ikke kommer seg vekk derifra. Bladet hun holder, sklir ned på gulvet og hun knytter hendene så knokene blir hvite. Hjertet banker hardt og hjelpeløst i brystkassen hennes og kroppen kjennes nummen ut av isende frykt.

Det var i denne stolen hun satt da tyven brøt seg inn sist og det var her hun hadde reist seg idet han kom inn i stuen.

Det var her hun hadde blitt skutt.

"Tenk," tenker Lene og ser seg panisk omkring, ilinger jager kaldt nedover ryggen hennes, kaldsvetten gjør armhulene våte og hjertet banker panisk og redd. "Tenk, for pokker. Det skal ikke skje en gang til." Hun vet hvor lang tid det vil ta - hvor raskt det vil gå. En innskytelse får henne til å snu på hodet og brått står løsningen rett foran henne. På veggen. Vinduet.

Uten å tenke mer over hva hun gjør, er hun ved vinduet, åpner det og kravler ut akkurat tidsnok til å merke rystelsen i veggen da kulen treffer med et dumpt smell i treverket. Den kulen som var beregnet på henne. Den som ville sendt henne inn i koma om hun ikke hadde kommet seg vekk fra skjebnen.

Hun løper ut av hagen, kjenner det blir vanskelig å puste. Frykten ligger som en klam hånd rundt halsen hennes mens hun løper og hindrer henne i å puste normalt. Nok et skudd får henne til å skrike mens hendene farer opp til ørene i refleks. Denne gangen var det asfalten som fikk et nytt arr, et skuddsår i det harde veidekket. Et lite blikk bakover mot huset, sier henne at hun bør fortsette å løpe. Tyven har kravlet ut vinduet og er i ferd med å innhente henne.

"NEI," skriker Lene, løper det hun makter. "Ikke en gang til..."

Når det tredje skuddet lyder, og kroppen hennes rykker voldsomt av treffet og den kalde, brå, intense smerten i ryggen sprer seg, skjønner Lene at det ikke nytter å flykte fra fremtiden. For det var meningen, dette. Hun kunne like godt ha blitt sittende i stolen og bare latt det skje, slik som forrige gang skjebnen kom i form av en innbruddstyv.

Resten av tilværelsen er vekselsvis mørke, mumlende stemmer, blått blinkende lys og kaos før alt blir svart og det tidløse, velkjente mørket igjen pakker bevisstheten hennes inn i et mykt fløyelsteppe.

----------

Stemmer. Langt borte, lyder som et ekko av noe velkjent, gjenkjennelig.

Lys. Nærmer seg, blir etterhvert påtrengende, tåkete og uklart. Lene åpner øynene, blunker omtåket. Ordene rundt henne blir forståelige og omgivelsene tar form av velkjente apparater, som har holdt henne i live. Hun snur på hodet, ser på mannen som sitter og holder henne i hånden. Så vokser et smil fram i det bleke, tynne men våkne ansiktet hennes.

"Frank..."

"Lene," smiler han tilbake med tårer i øynene. "Elskede Lene, du er tilbake." Han ser opp på legen som står ved enden av sengen hennes. "Tror du ungene kan...?"

"Jeg skal hente dem," sier en sykesøster vennlig og går ut. Lene sukker og legger den ledige hånden på pannen, den kjennes kjølig ut.

"Et nytt halvt år, Frank?" hvisker hun og ser sliten på ham, legger først nå merke til at haken hans er glattbarbert. "Har han raket skjegget av seg igjen?" tenker hun vagt. Frank ser storøyd på henne, undrende.

"Hvordan visste du det?" Frank og legen veksler blikk uten å bli klokere, og en vond følelse spirer i Lene og slår rot.

"Har jeg ikke ligget i koma et halvt år før?"

"Du er forvirret, Lene," smiler Frank usikkert, reiser seg og legger fra seg et ømt kyss på pannen hennes.

"Men..." Hun stopper opp, minnes. Ungene. "Frank, hvor gamle er ungene?"

"Hvorfor spør du om det?"

"Er Petter seks og Nina ni?" spør hun fort, nesten redd. Frank stirrer målløs på henne, lenge. Omsider åpner han munnen for å svare da døren går opp og sykesøsteren kommer inn.

"Her er mamma," smiler hun og slipper inn to unger som løper skravlende bort til Lenes seng. Langsomt kjenner hun blodet forsvinne fra ansiktet og hun må klamre seg fast til sengen for ikke å miste kontakten med virkeligheten. Petters fireårige, blåøyde blikk ser bekymret på henne. Tre år eldre Nina står ved siden av med korketrekkerkrøllene til midt nede på ryggen.

"Er du dårlig enda, mamma?"

"Husk at mamma har sovet lenge, det er ikke rart at hun blir svimmel av glede over å se dere," sier Frank og tørker bekymringen vekk fra de to barneansiktene. To par små armer blir lagt rundt Lenes hals og en visshet skyller gjennom henne. En følelse av å ha opplevd dette før. Flere ganger før.

"To år yngre," tenker hun vilt og må streve hardt for ikke å vise fortvilelsen og forvirringen som er i ferd med å overmanne henne. "De er to år yngre enn jeg husker dem..." Frank reiser seg, frigjør henne fra ungene og kysser henne på pannen igjen før de går ut av rommet og hjemover.

Døren lukkes og Lene stirrer fortapt i veggen. Hun er tom i blikket, like tom som hun føler seg innvendig. Den ekle følelsen av å gjenkjenne situasjonen, er blandet med en annen følelse; vissheten om at det kommer til å skje igjen. De kommer til å kjøpe nye gardiner igjen. Frank kommer til å anlegge helskjegg igjen. Ungene vil bli seks og ni år igjen. Nina vil klippe korketrekkerkrøllene igjen. Og Lene vil bli skutt. Igjen. Og igjen. Og igjen og igjen og igjen...

Hun er en kvinne fanget i en ond sirkel. En sirkel det ikke finnes noen vei ut fra. Hun kan ikke unngå det forutbestemte, hindre det som ikke kan forhindres. For hun kan ikke flykte fra fremtiden...