30.10.-92 

MED DØDEN SOM SVIREBROR

Det sorte skjørtet smøg seg elegant rundt lårene på kvinnen som satt i stolen. Hun satt med bena i kors, ben innsvøpt i mørke silkestrømper som endte i et par knallrøde lakksko. Ryggen innenfor den hvite silkeblusen var stolt og rak, slik at brystene kom til sin fulle rett mot det glatte stoffet.

Hele holdningen til den vakre kvinnen var stolt. Den velformede haken var hevet og det runde, varsomt sminkede ansiktet alvorlig. Men så en nøyere etter, oppdaget en andre trekk enn stolthet i det beherskede uttrykket hennes. Det var tydelig at hun hadde tatt seg kraftig sammen, at hun kjempet for å bevare selvkontrollen og stoltheten.

Sjokk. Smerte. Raseri. Noe inni henne hadde ikke helt oppfattet realitetene, mens andre deler av henne hadde oppfattet det så alt for godt.

Hun snudde langsomt på hodet og betraktet sin siste, store kjærlighet. En velbygd, pen mann med glattbarbert ansikt og rene trekk. Også han var alvorlig, men holdningen ikke fullt så stolt. Å gi henne en slik beskjed var ikke mye forbundet med stolthet. Han satt med albuene støttet på knærne og så ned i gulvet med bøyd rygg, med hendene foldet. Synet av ham fylte henne med et merkelig raseri. Et rolig, kontrollert, kaldt raseri. Hun trakk pusten dypt.

"Hvem er hun?"

Stemmen hennes var uventet stødig. Han hadde halvveis forventet gråtescener og hysteriske skrik. Blikket han sendte henne inneholdt ikke anger, men heller ikke medlidenhet og det økte det kalde raseriet hennes.

"Det har ingen hensikt at du får vite hvem hun er, Lena," svarte han. "Du kommer ikke til å treffe henne allikevel." Han satte seg opp og lente seg tilbake i stolen. Brått slo det Lena hvor lite hun egentlig kjente ham.

"Er du kanskje redd for at jeg skal oppsøke henne og drepe henne?" Rolig. Helt rolig. Stemmen var kald og kynisk. Hun reiste seg og gikk langsomt bort til barskapet hans, et skap hun aldri hadde sett ham åpne.

Forholdet deres hadde bare vart i to uker. De hadde møttes, blitt forelsket og delt seng samme natt. Impulsivt. For henne hadde det føltes så riktig, så trygt. Definitivt. Hun hadde trodd at de ikke trengte å love hverandre noe. At det å holde sammen var en selvfølgelighet. Det hadde hun trodd. Helt til nå, når han bekreftet det motsatte.

To uker og hun visste fremdeles ikke hva han drakk. Hun åpnet skapet og tok ut en helflaske Jim Beam whisky idet han dukket opp ved siden av henne.

"Slapp av," sa han og ville legge hånden på skulderen hennes, men hun vèk unna. "Du finner deg alltids en ny en. Vi var da aldri så seriøst involvert i hverandre."

"Kaller du ikke det vi hadde sammen seriøst, Arve?" Hun så på ham, kjente ham ikke igjen. Hva slags tispe var denne nye kvinnen hans, som kunne forandre ham så mye på så kort tid?

"Du glemmer at vi er i 90-åra nå," smilte Arve svakt. "Nye tider, nye skikker." Han snudde seg, snudde ryggen til henne.

Lena tenkte ikke før etter at det hadde skjedd. Ikke før hun sto med flasken senket og stirret på Arve der han lå på gulvet. Flasken hadde holdt, den var like hel. Arves hode hadde visst også holdt, for det fantes ikke blodflekker på flasken. Lena bøyde seg ned, kjente etter og fant en diger kul i Arves bakhode. Ikke noe blod. Fint, så ble det ingen spor å tørke vekk.

Hun satte seg i stolen igjen, fremdeles med flasken i hånden mens hun stirret på Arve. Han lå så stille, urørlig. Men han var visst ikke død, for ryggen beveget seg ørlite opp og ned når han pustet. Helt rolig, like rolig som Lena følte seg.

Unormalt rolig. Hun så på flasken, skrudde langsomt korken av og skalv litt på hånden da hun begynte å føre tuten opp til munnen. Så stoppet hun midt i bevegelsen, senket flasken og så på den blanke, mørkegule væsken. Blikket gled bort til bordet hvor Arves sigaretter lå. Sigarettene og lighteren hans, oppå dagens avis.

Lena skrudde korken på flasken med raske fingre, her skulle ikke noen dyrebare dråper gå til spille. Hun reiste seg bestemt, satte flasken på bordet og sparket skoene av seg. Øynene hadde et mørkt, kaldt skjær da de stirret på mannen som for litt siden hadde vært Den Rette.

Hun veltet ham over på ryggen, grep tak under armene hans og priste seg lykkelig over at han hadde parkett på alle gulvene. Det ville vært tyngre å dra ham bortover et vegg- til- veggteppe. Skoene hans hang seg opp i dørlisten, hun måtte slippe ham ned og få dem av ham så de ikke heftet henne. Så fortsatte hun baklengs inn på gangen, slepte ham med seg og måtte slippe ham ned igjen for å få åpnet døra inn til soverommet.

Hun hadde kledd av ham før, men aldri i denne tilstanden. Det gikk greit. Men det ble verre å få ham opp i senga. Arve var velbygd og opptrent. 90 kilo muskler nå i slapp tilstand. Hun hev dynen til side, førte armene rundt brystkassen hans og grep rundt håndleddet sitt med den andre hånden. Han var tung for henne. Fordømt tung. Hun bet tennene sammen, tok i, stønnet, slet og fikk dratt ham såpass opp i sengen at overkroppen og korsryggen ble liggende. Resten var lett, bare å få bena oppi og bre dynen over ham. Hun løftet armene hans frem og la dem oppå dynen.

Da hun rettet ryggen, kjente hun at musklene verket. Men hun kunne ikke slappe av enda. Jobben var bare halvveis gjort. Hun småløp inn på stua igjen hvor hun plukket opp sigarettene og lighteren. Avisen tok hun under armen før hun grep Jim Beam-flasken og småløp tilbake til soverommet hvor Arve fremdeles lå bevisstløs og urørlig.

Hun tente en sigarett før hun la pakken ved siden av sengen. Et par dype drag gjorde godt for å klarne tanker og nerver et øyeblikk. Hånden skalv litt da hun plasserte filteret mellom Arves lepper. Myke lepper, som hun hadde elsket å kysse. Gloen på sigaretten døde snart ut, men det gjorde ikke noe. Hun skulle alltids få fyr på den igjen.

Lena fjernet korken på whiskyflasken, trillet korken under sengen og begynte å skvette den blanke, mørkegule væsken utover. Hun sørget for å dynke dynen godt, den trakk fuktigheten til seg som en svamp. Ikke lenge etter var flasken tom. Hun la den på gulvet og plasserte den ene armen hans slik at den hang ned langs siden. Nå så det ut som om han hadde holdt flasken, falt i søvn og veltet den da grepet glapp.

Avisen ble brettet ut på en tilfeldig side og plassert i hendene hans, slik at det så ut som han hadde falt i søvn mens han leste. Så gikk hun et par skritt bakover og betraktet scenen.

Arve hadde tatt med seg avisen, flasken og sigaretten da han la seg. Han hadde drukket innholdet, tent en røyk, blitt full og falt i søvn uten å slukke sigaretten. Lena nikket langsomt, grep lighteren og holdt den under det ene hjørnet på avisen. Med knitringen i ørene løp hun ut av soverommet, smalt døren igjen og fortsatte gjennom kjøkkenet. Hun tok skoene fort på, slik som jakken før hun styrtet ut av Arves leilighet.

Bare en gyngende kleshenger i stativet kunne vitne om at noen hadde hastig forlatt den.

----------

Det første Lena gjorde da hun kom hjem, var å småløpe bort til barskapet. Der grep hun første og beste flaske, en helflaske southern comfort. Korken ble fjernet med skjelvende fingre og et par grådige ladninger forsvant ned Lenas spiserør. Det brant nedover halsen, hun fikk en hoste-rie og tok en slurk til.

Lena sparket skoene av seg, satte seg tungt i en stol og plasserte bena på bordet foran seg med flasken i hånden. Hun brydde seg ikke om å finne noe glass. Flasken var full nok til at kvelden kom til å bli lang og innholdet fungerte like bra uten å bli konsumert fra glass.

Lena tvilte på at hun ville klare å bli full. Ikke i kveld. Tankene var for påtrengende til det. Hun fant røykpakken sin i vesken, tok ut en sigarett og slengte pakken på bordet før hun tente røyken. Hun tok noen dype drag og følte seg en litt roligere da nikotinen begynte å virke i kroppen.

Lena fòr sammen da lyden av dørklokken skar gjennom tankene hennes. Hun stirret på døren et par sekunder før hun ba seg selv om å slappe av. Det var nok en av venninnene hennes. Hun la sigaretten i askebegeret, satte flasken på bordet og reiste seg.

På vei bort til døren sukket hun tungt og følte seg slett ikke i form til å ta imot besøk nå. Hun ble nødt til å finne på noe, lyve, si at hun var syk. Hun trykket ned dørklinken, åpnet døren og ble stående og stirre paralysert.

"Lukk døren," skrek det inni henne, men kroppen ville ikke reagere. Dessuten, da Arve allerede var innenfor var det for sent. Døren ble låst med et skarpt klikk og Arve smilte.

Han var sotete i ansiktet og smal i øynene. Om det kom av at han var rasende eller om han hadde hodepine etter nærkontakt med whiskyflasken, var ikke godt å si. Lena presset ryggen inntil veggen i gangen, stirret på ham og følte seg tom i hodet. Like tom som da hun oppdaget hva hun hadde gjort etter å ha slått ham ned. Den eneste forskjellen nå var at tomheten ble blandet med en kald redsel når hun ss ham i øynene.

"Vi kjente ikke hverandre så godt, du og jeg," sa Arve uten å slippe henne med blikket. Lena svelget, strupen var tørr. Hun begynte å bevege seg mot stuen, fremdeles med ryggen tett inntil veggen. Arve fulgte rolig etter. Armene hang ned langs siden, truende. Om Lena hadde sett etter, ville hun ha oppdaget et brannsår på den venstre hånden, den hun hadde plassert på avisen.

"...Vi... gjorde visst ikke det." Lenas stemme var svak, sviktende. Hun kremtet uten å føle at det hjalp særlig.

"Virkelig flaks at jeg ikke har for vane å bli akutt fortrolig når jeg innleder et nytt forhold."

"Hva mener du?" Lena smøg seg inn døren og så redd rundt seg, lette etter en redning, noe å slå med, stikke ham med...

"Lurer på hva som hadde skjedd i kveld hvis du hadde visst hva som var på den Jim Beam-flasken." Arve smilte uten å engasjere øyene. Det var et kaldt smil som fikk Lenas hals til å snøre seg sammen. Hun fortsatte å rygge inn på stuen og stoppet midt på gulvet da Arve ikke gjorde mine til å følge etter. Hvorfor skulle han følge etter? Hun kom seg ikke ut av stua med mindre han flyttet seg fra døråpningen.

"Har du ikke lyst til å vite hva som var på flasken?"

"...Hva..." Lena måtte kremte igjen. Det var vanskelig å snakke, leppene og tungen føltes numne og lite samarbeidsvillige. Det prikket i huden. Ansiktet var stivt og armer og ben kjentes tunge som bly. "...Hva var det på flasken?" Et bredt smil spredte seg rolig i Arves ansikt.

"Te."

Et øyeblikk følte Lena en påtrengende, hysterisk trang til å le. Bare sette seg ned, legge hodet bakover og le. Men hun ble stående med munnen åpen og stirre på Arve uten å finne ord.

"Te?" gjentok hun og måtte hviske fordi stemmen sviktet. "Te?"

"Jeg skal for første gang betro deg noe," sa Arve og flyttet blikket til bordet hvor southern comfort-flasken sto. Han gikk rolig inn på stua, bort til bordet og tok opp flasken. "For noen år siden hadde jeg ganske store problemer." Han ristet litt på flasken, betraktet innholdet og så på henne. "Alkoholproblemer. Jeg var jævlig langt nede, men fikk hjelp og kom meg opp. Du la kanskje merke til at jeg ikke drakk noe i løpet av den tiden vi rotet rundt?" Lena nikket stumt, prøvde å konsentrere seg om å høre hva han egentlig sa. Det suste i ørene og hjerteslagene hørtes som dunkende ekko i hodet.

"Nå er barskapet fullt av flasker som bare står til pynt. Vodkaflaskene er fylt med vann, whiskyflaskene er fylt med te." Arve holdt opp flasken og så på etiketten. "Te brenner jævlig dårlig. I alle fall ikke så godt som whisky." Han så på henne igjen, smilet var borte. Når han dunket med pekefingerneglen på flasken, hørtes glasset solid ut. "...eller southern comfort."

Lena kjente en rislende følelse nedover ryggen, som kaldt, rennende vann. Eller som te. Iste. Hun stirret mot døråpningen, forsøkte å få bena til å røre på seg, få dem til å lede kroppen mot døren, ut døren, bort. Vekk fra Arve. Men den ville ikke lystre henne nå. Kroppen som tidligere på kvelden hadde styrt henne mens tankene ikke ville fungere, var nå handlingslammet. Kanskje fordi den visste at det ikke nyttet å stikke av?

Lena reagerte ikke da en hånd ble lagt på skulderen hennes og fikk henne til å snu seg rolig rundt. Hun ble stående med ryggen til ham. Ventet. Hørte lyder som fortalte henne at korken ble skrudd på. Hørte at han grep røykpakken hennes og stappet den i lommen. Det raslet i avisen idet han tok den opp.

Arve løftet flasken med det gulbrune, brennbare innholdet over hodet og Lena hørte at det skvulpet i southern comfort like før han slo.