EN LITEN TERRORIST

Den store flyplassen var halvfull av mennesker. Enten folk som skulle ut og reise, folk som hadde vært ute og reist, folk som kom for å ønske andre velkommen eller folk som vinket andre adjø.

Inspektør Knut Olsen tilhørte den første kategorien. Han hadde hatt en ganske stri periode i det siste. Stor var gleden da han endelig - etter flere måneders intens etterforsking - kunne si seg ferdig med forfalskningssaken han hadde jobbet med og ta seg en velfortjent ferie. Han elsket jobben sin, men av og til trengte han en tur utenlands for å hente nye krefter i form av varme, sol og sandstrender fulle av attraktive kvinner.

Den trinne, kortvokste inspektøren svettet litt i den varme frakken sin der han gikk mot innsjekkingen. I lommen lå en billett til Mallorca og kofferten han bar i høyre hånd, var lovlig tung for en to ukers ferie. Heller for mye enn for lite, hadde Olsen tenkt. Det angret han litt på nå, mens han nærmet seg innsjekkingen.

Han satte fra seg kofferten og skulle akkurat til å finne fram billetten da noe fanget oppmerksomheten hans lenger inne i hallen. Fem-seks sikkerhetsvakter, politier og noen privatpersoner sto i en klynge og diskuterte tilsynelatende hektisk. Olsen knep øynene sammen, men kunne ikke se hva de holdt mellom seg og som tilsynelatende var årsaken til oppstandelsen. Han kjente det lille, velkjente stikket av nysgjerrighet i magen og gikk mot den lille klyngen av mennesker.

I det siste hadde alle flyplassene i landet økt sikkerheten med tanke på terrorister og sympatisører med krigen i Gulfen, som nå begynte å nærme seg et par måneders varighet. Selv om de var langt borte fra Saddam Husseins affærer, fantes det galninger over alt. Denne flyplassen var intet unntak, med tanke på den klyngen Olsen nå vennlig henvendte seg til.

"Unnskyld, tør jeg spørre hva som foregår?"

Ti-tolv hevede øyenbryn vendte seg mot Olsen, spørrende, inntil en av politifolkene kjente ham igjen.

"Hei, inspektør. Er det du som er her?" Olsen nikket kort til den unge fyren i sort kjeledress med hvite refleksbånd på overarmer og under knærne. Han gjenkjente ham som Iversen. Så falt blikket på bærebag'en som en av sikkerhetsvaktene holdt i armene.

"Ja, jeg er på vei til syden og sol. Hva har vi her, da?"

"Det ser ut som om noen har glemt igjen denne bag'en," svarte han som holdt den i armene. "Noen kom og rapporterte det til en av vaktene som patruljerte. Ingen har sett noen bære den, langt mindre sett noen plassere den her." Olsen nikket og hevet øyenbrynene.

"Hvorfor i all verden skulle noen sette fra seg en tom bærebag på den måten?"

"Tom?" Iversen smilte svakt. "Den er ikke tom." Bag'en ble senket akkurat nok til at inspektøren kunne se et par bittesmå hender fekte hjelpeløst i lufta. Blant tykke dyner og myke tepper lå et brunt, bustete lite hode og da Olsen kikket nøyere etter, gikk det opp for ham at det faktisk var et lite levende vesen i bag'en. En baby. Det var en baby i babybag'en. Olsen så forbløffet opp på sikkerhetsvakten, som smilte skjevt tilbake.

"En liten hjerteknuser, ikke sant? Skjønner ikke hvordan noen kan glemme igjen en sånn liten en."

"Kan ikke være norsk, den der," kom det fra en annen kant av klyngen og Olsen flyttet blikket dit stemmen kom fra. "Noe så mørkt kan ikke være norsk. Hva mener du, Ahmed?" Spørsmålet var rettet mot en annen av sikkerhetsvaktene, mørkhudet og svarthåret og med vennlig utseende. Ahmed ristet på hodet og smilte mens han kikket på bylten i bag'en.

"Neppe," svarte han på ganske godt norsk, han hadde bodd lenge i landet. "Jeg vil tippe han er arabisk - eller hun. I alle fall fra et av landene der omkring."

"Er du arabisk?" spurte Olsen og fikk et nikk til svar.

"Vi er ikke sikre på hva vi skal gjøre med kreket." Sikkerhetsvakten så seg rundt og henvendte seg til hele klyngen. "I alle fall er det ikke nødvendig at vi alle er samlet. Spre dere og fortsett patruljeringen." Klyngen løste seg opp. Bare Olsen, Iversen, vakten med bag'en og Ahmed ble igjen.

"Har dere prøvd å få tak i foreldrene over høytaleranlegget, herr...?"

"...Hagen," svarte vakten mens han ristet på hodet. "Vi fant den nettopp, bag'en, og sto og spekulerte på hva vi skulle gjøre."

"Merkelig," sa Iversen og gned den barberte haken sin. "Det blir jo jevnlig ropt opp at folk av sikkerhetsmessige årsaker skal ta vare på håndbagasjen sin og annet. Dette er så definitivt 'annet'."

"Du må huske at foreldrene kanskje ikke er så stive i norsk," skjøt Ahmed inn. "Kanskje de ikke har forstått hva høytalerne har informert om."

"Men allikevel, å gå ifra et lite kryp på denne måten..."

"Det er noe rart her," sa Olsen og åpnet den varme frakken for å slippe å svette ihjel. "Er det noen av dere som er vant til barn?"

"Jeg har småfolk hjemme." Hagen så ned på bylten i bag'en, det kom noen klynkelyder. "Hvordan det?"

"Kan du ta babyen ut av bag'en en liten stund?"

"Hva skal du?" Ahmed spurte av nysgjerrighet. Olsen så på ham og av en eller annen grunn kjente han seg urolig.

"Er det ingen av dere som har tenkt på å sjekke innholdet i bag'en?"

"Hvorfor det? Det er jo bare en babybag," sa Hagen, han plasserte bag'en på gulvet og satte seg på huk.

"I tilfelle det ligger en bombe gjemt i den." Uroen vokste inne i Olsen. Han hadde alltid vært velsignet med instinkt. Enkelte ganger hadde det plaget ham, særlig i situasjoner hvor det ikke var mulig å finne ut hvor faren lå når han følte den. Og det var det han følte nå. Fare. Blandet med en sugende ømhet når han så på det pludrende vesenet i bag'en. Men synet av den lille babyen kunne ikke fortrenge avisoverskriftene som dukket opp i tankene hans. Bombe i Paris, bombe i Athen,... Dette var jo bare en liten by. Hvorfor i all verden skulle noen terrorister bry seg med en sånn liten by? Skjønt, en visste aldri hvor gærningene kunne slå til, eller hvordan...

"Nå får du gi deg, inspektør." Hagen så opp på Olsen, han var tydelig irritert. "Tror du virkelig at noen er så hjerteløse og grusomme at de vil sprenge en slik liten hjerteknuser i lufta?" Synet av de mørke øynene og de famlende, knøttsmå fingrene kunne få enhver til å smelte. Allikevel, trass den lille knuten av ømhet i brystet, var Olsens uro fremdeles der. Han satte seg på huk. Fingrene hans strøk over mykt stoff, bag'en var laget av en slags fløyel. Den var lyseblå og den tykke, gode dynen var rosa. Olsen trykket forsiktig nederst på bag'en, kjente bare myk dyne men ble ikke overbevist.

"Kan du ikke ta babyen ut av bag'en, for sikkerhets skyld?" Olsen så spørrende på Hagen, følte seg beklemt når det gjaldt små barn. Kunne liksom ikke hanskes med de bittesmå greiene. Hagen sukket.

"Du er på vei til ferien din, inspektør. La oss som har ansvaret for sikkerheten her, ta oss av dette."

"Nettopp derfor syns jeg du skulle gjøre som jeg ber om, så vi får undersøkt bag'en. Er det snakk om en tidsinnstilt bombe, har vi kanskje mindre tid enn du aner."

"Du snakker som om du allerede har funnet en bombe," mumlet Hagen, men åpnet glidelåsen i bag'en, stakk hendene ned i dynene og dro ut knøttet med sikre never. Søtt babytøy med bamsemotiver og duse pastellfarger. Teppet som fulgte med, var like rosa som dynen i bag'en. Olsen kjente en knute av ømhet i brystet igjen, blant uroen. Så trykket han hardt der han først hadde prøvd og stivnet med det samme, gjennomskyllet av visshet. I stedet for å synke ned i myke dyner, kjente han tydelig noe hardt der nede. Blant dynene. Blant de myke dynene var det noe hardt.

Et øyeblikk ble han sittende på huk. Overskriftene kom tilbake. Paris, Athen,... Et nytt navn dukket opp. Navnet på flyplassen. Denne flyplassen. Han grep bestemt og hastig tak i de to håndtakene på bag'en, reiste seg opp og styrtet mot utgangen uten å bry seg om ropene bak ham. Hagen bante, men kunne ikke gjøre noe der han sto med armene fulle av baby. Iversen ble stående og se forbløffet etter inspektøren, før han styrtet etter med Ahmed i hælene og Hagen - så fort han kunne med babyen. Olsens kappe flagret bak ham mens han sprang. Hjertet banket hardt.

Det var lenge siden Olsen hadde løpt, slike bevegelser var fullstendig uvant for ham. Dessuten var det også lenge siden han hadde vært så redd. Han var redd fordi instinktet hans og den innvendige uroen var så sterk at den virket, lammende. Med bestemt sammenpressede lepper og en kraft som enhver sleggekaster ville funnet misunnelsesverdig, slengte Olsen bag'en over nettinggjerdet inn til flyplassen og ut på det åpne området. Den traff bakken med et ublidt dunk, rullet noen ganger og ble liggende opp ned. Fullstendig harmløs, litt oppskrapet og støvete. Olsen stirret etter den, og Iversen og Ahmed kom opp på siden av ham mens han hev etter pusten og tørket pannen med frakke-ermet sitt.

"Hvorfor i all verden..."

"Det var noe oppi," gispet Olsen, la hendene på knærne og bøyde seg for å få igjen pusten. Det sprengte i brystet slik ømheten hadde gjort da han så på babyen, bare kraftigere nå. "Jeg ville være sikker..." Ahmed så fra Olsen til bag'en, og over til Olsen igjen. Så kom Hagen.

"Hva i herrens navn var vitsen med det?" sa han irritert. Løpeturen, og nå Hagens ampre stemme fikk babyen til å stemme i med en kraftig protest, noe som ikke gjorde kaoset bedre. Olsen rettet seg opp og så på bag'en der den lå, harmløs og ensom, midt på det åpne området, langt fra nærmeste hus og bil.

"Jeg tror det var noe i bunnen av bag'en." Pusten hadde kommet tilbake og hjertet begynte å finne normal rytme."

"Du kjente antageligvis en eller annen babyleke der nede," svarte Hagen, det var tydelig at han ikke likte inspektørens innblanding. "En leke som du nå muligens har ødelagt med den overilte, unødvendige behandlingen. Dette er ikke byen, inspektør. Vi er på en flyplass og dette er en liten baby." Olsen tørket svetten igjen og så på babyen i Hagens armer. Byssing og vugging hadde roet den ned og de spinkle fingrene sprikte ut i alle retninger der de grep etter Hagens korte skjegg. Under teppet beveget et par små føtter seg også.

"Jeg beklager," mumlet Olsen og ble grepet av ømhet igjen. Bare tanken på at noen kunne lagt en bombe i babybag'en virket nå latterlig. Det ynkelige, hjelpeløse lille vesenet gurglet litt og kompletterte Olsens følelse av å ha gjort det Hagen sa. Noe overilt. Hvem kunne vel skade det lille barnet? Ingen kunne være så grusom. Han følte seg tåpelig, kremtet forsiktig.

"Hvordan kommer jeg meg ut dit?"

"Hva skal du der å gjøre?"

"Jeg skal hente bag'en igjen. Jeg... beklager." Olsen var i ferd med å føle seg regelrett dum. Uroen hadde forsvunnet og det plaget ham at instinktet for en gangs skyld hadde tatt feil. Dessuten; han skammet seg over å føle en liten spire av ønske om at bag'en skulle fly i lufta og bevise at han hadde hatt rett.

"Ikke tenk på det, vi sender noen av våre menn etter den." De fire mennene begynte å gå mot inngangen igjen. En liten forsamling hadde fulgt etter og samlet seg utenfor da de to sikkerhetsvaktene og en politimann hastet ut på den måten. Mengden løste seg opp og Olsen tok av seg den varme frakken da de gikk inn igjen.

"Det er lett gjort å overreagere, inspektør," sa Iversen vennlig. Olsen nikket og svakt smilte tilbake.

"Det er visst tydelig at jeg trenger ferie nå." Han kastet et lite blikk på babyen og kjente at det rørte seg i brystet ved tanken på at han kanskje var skyld i at dens eneste leke var ødelagt. Når sikkerhetsvaktene fikk tak i foreldrene, hva ville vel ikke de tenke? Bag'en var støvete og oppskrapet også. Kanskje han skulle tilby erstatning?

Hagen stoppet et par vakter og ba dem gå ut for å hente bag'en. De nikket og forsvant ut en annen dør uten spørsmål om hvordan den hadde havnet der, til Olsens vage lettelse. Så snudde Hagen seg mot Olsen, fremdeles med babyen trygt forvart i sine sterke armer.

"Du må skynde deg, inspektør. Flyet venter på deg," sa han og Olsen forsto at han var ønsket lengst mulig vekk fortest mulig. Han nikket, åpnet munnen for å svare men rakk ikke mer før verden eksploderte i et svimlende brak. I alle fall virket det slik, smellet som fikk vegger til å dirre, murpuss til å løsne og drysse ned. Noen skrek, flere, Olsen så ikke hvor skrikene kom fra der han lå på gulvet med armene over hodet. Det føltes som om bakken fremdeles skalv etter den voldsomme eksplosjonen, eller kanskje det bare var harde, redde hjerteslag som fikk kroppen til å skjelve slik. Rop ga gjenlyd i hallen men han hørte ikke hva de ropte. Og midt i alt kaoset i den voldsomme stillheten etter smellet lød barneskrik, tett inntil Olsens øre.

Da han forsiktig løftet hodet og så seg omkring, så han rett inn i Iversens vidt oppsperrede, forbausede øyne. Ahmed lå ved siden av, spredt som en sjøstjerne på gulvet, slik som de fleste i hallen. Ved siden av Olsen lå Hagen, krøket over den skrikende bylten. Ikke det minste fnugg av murpuss hadde truffet babyen. Olsen trakk pusten av lettelse, reiste seg møysommelig opp og så seg rundt. Bygningen sto forholdsvis uskadd og det så ikke ut til at noen var skadet, men døren hvor de fire nettopp hadde kommet inn, var knust. Ikke bare var glasset pulverisert, veggene hadde også gitt etter for den voldsomme eksplosjonen. Det måtte ha vært litt av en ladning i bag'en.

"Hvordan skulle det gått om den hadde blitt stående midt i hallen?" tenkte Olsen og svelget, ville ikke se det for seg og tenke tanken ut.

"Hagen? Er du okay?" Olsen satte seg på huk og la hånden på vaktens skulder.

"Slo kneet i farten, men ellers er jeg fin," svarte Hagen og satte seg på gulvet mens han rakte den skrikende babyen mot Olsen, som famlende tok imot. Det var ikke rette tiden å fortelle de andre hvor hjelpeløs han var med små unger. Han holdt den lille, skjønne babyen under armene. Teppet lå som en kokong rundt den helt opp til under armene og den sparket litt med bena i teppet mens Olsen stirret på det forvrengte ansiktet, rødt av gråt. Hendene knyttet seg i anstrengelsen.

"Så, så," mumlet Olsen, la babyen på armen slik han hadde sett Hagen holde den. Med forsiktige bevegelser vugget han litt og det ble stille mens ansiktet falt tilbake i normale folder. Små, gripende fingre fant veien til en butt pekefinger, og holdt fast. Olsens bryst svulmet av ømhet. Hagen rettet seg opp, det var tydelig at kneet gjorde vondt. Politi og flere vakter strømmet til den maltrakterte utgangen og forvisset seg om at ingen i området var skadet.

"Jeg skylder deg en unnskyldning, inspektør," sa Hansen dystert og så seg omkring. "Takket være deg har vi unngått en katastrofe her på flyplassen."

"At noen kan være så grusom," mumlet Iversen og stirret på det lille kreket som hadde funnet seg til rette i Olsens armer. Olsen kjente en søt kvalme i mellomgulvet, var rask med å skyve vekk bildene som dannet seg i tankene. Det var for grotesk, for grusomt hva folk kunne få seg til å gjøre. Bare for å statuere et eksempel og vise sin sympati for en krig som pågikk mange mil unna. Han pustet dypt inn.

"Vi bør sjekke resten av utstyret på babyen, også." Olsen gløttet opp på Hagen. "For å være sikre." Hagen nikket. De satte seg på knær, alle fire, la babyen på gulvet og brettet vekk teppet. Hagen løftet på buksestrikk både foran og bak, men kunne konstatere at bleien ikke inneholdt flere bomber enn av den stinkbare sorten. Han fant også ut at det var ei bittelita jente de hadde med å gjøre. Olsen smilte og skulle til å brette teppet rundt babyen igjen, da han bråstoppet midt i bevegelsene. Blikket hans falt på noen merkelige tegn brodert med sort tråd på det ensfargede, rosa teppet. Da han kikket nærmere, kunne han se at de lignet arabiske bokstaver.

"Ahmed, skjønner du hva som står her?" Olsen så spørrende på den mørkhudede sikkerhetsvakten. Ahmed bøyde seg over det lille nurket og stirret på den pent broderte, arabiske skriften på teppet hun var tullet inn i. Deretter så han på inspektør Olsen, han var blank i øynene og svelget før han svarte.

"Det står: 'Må Allah Være Med Deg'."

Olsen så ned på spedbarnet og kjente igjen den merkelige, ømme følelsen i brystet da bittesmå fingre klemte rundt den store pekefinger hans. Fortrolig. Trygt. Han måtte blunke, synet ble uklart av følelser.

"Jaja, lille venn. Et eller annet sted sitter moren din og gråter nå," hvisket Olsen og var tykk i halsen. "Hvordan skal hun noengang få greie på at Allah var med deg i dag?"