| FANGENSKAP |
| Skulle det ikke være mulig å få av plasten engang nå da! Sigarettpakken glir som et sleipt såpestykke rundt i hendene hennes. De oppflisede neglene er ikke brukbare som redskap til noe lenger. Vaskejobben spiser opp kroppen hennes. Skuldrene verker og hodepinen ligger som en stram hette om hodet. Susanne triver en av kulepennene som ligger på bordet og slår den i sigarettpakken. Så, der. Hun flerrer av plastfolien og får opp pakken med skjelvende fingre. En av sigarettene har fått seg en knekk inne ved filteret. Hun river det av og kyler det i askebegeret. Hun får fyr på den frynsete sigaretten og inhalerer dypt. Denne hodepinen ødelegger henne. Hun drar den turkise frottékåpen tettere om seg og fyller opp kaffekoppen igjen. Brettet med de velgjørende irrgrønne hjelperne ligger på bordet foran henne. Bare en halvtime til Glenn kommer hjem fra skolen. Ja, han skal få ordne seg selv i dag, store gutten. Hun orker simpelthen ikke å pakke den fordømte bagen for ham. Heldigvis skal han til faren sin i helga. Hvis han dukker opp da. Susanne kjenner skuldrene knyter seg bare hun tenker på den upålitelige slampen. Telefonsamtalen de hadde tidligere i uka verker mellom skulderbladene ennå. Men hun fikk forklart ham at dersom han ikke henter sønnen sin denne helga, skal hun sørge for at han har hatt Glenn hos seg for siste gang. Dessuten skal hun bort, så her kommer det ikke til å være noen hjemme for å ta seg av avkommet hans. Det virket som han forsto poenget. Han har i alle fall lovet å komme i fem-tida. Lyden av knitrende aluminium gjør henne rolig. Hun har klemt en grønn kule ut av brettet uten å tenke seg om. Det er ikke tvil om at hun trenger den, det er ikke det. Men hun skulle kanskje ha spart litt. Ikke godt å si hvordan det går i helgen. Den fordømte legestanden! Først hjelper de deg, så slår de hånden av deg. Hun legger den irrgrønne langt bak på tunga og skyller den ned med en lunken kaffeslurk. Nå må hun bare få legge seg nedpå litt. Susanne stønner. Hva er det med enkelte? Folk legger seg borti ting de ikke har noe med, det sliter henne ut. Som om hun ikke har nok bekymringer fra før. Dørens slamring river henne ut av den drømmeløse søvnen. Den guttungen er blitt helt umulig. Nå sparker han av seg skoene i entreen så det drønner i veggene. Hun vet snart ikke hva hun skal gjøre med ham. Samme hvor mye hun kjefter og maser så blir han bare verre og verre. Han er alt for lik faren sin. Bare styr og spetakkel dagen lang. Susanne setter seg tungt opp i sofaen. Den grønne har gjort sitt. Et mykt pannebånd ligger under den stramme hetta slik at den blir lettere å holde ut. Hun får spe på med en rosa før hun drar på jobb. Det minker kraftig av dem også, men i dag har hun ikke noe valg. Dersom hun i det hele tatt skal komme seg på jobb må hun ha hjelp. Det får bli frossenpizza til middag i dag. Hun må komme seg i klærne også snart. Stekeovnen settes på 225 grader før hun går på badet. Susanne plasker litt vann i ansiktet og fester håret i en hestehale. Fra Glenns rom larmer den mekaniske melodien fra TV-spillet. Den melodien går henne snart på nervene. Hun snubler nesten i søppelposen når hun går mot sønnens rom. Irritasjonen stiger i henne som en søyle, kald og blank. Har han ikke engang giddet å legge posen i sjakten! Hun river opp døren og kommanderer ham ut med posen. Det mutte, sure ansiktet viker ikke fra skjermen. Hun napper ut støpselet. Drittkjerring! Enda er hun sterkere enn ham. Hun føyser ham unna når han går til angrep. Dette har hun ikke tenkt å diskutere. Hetten strammes når han får inn et slag over skulderen. Men han forstår at det er bare å gi seg. Hun roper etter den trassige ryggen. ”Det er pizza om et kvarter. Etterpå skal du få pakke bagen. Faren din henter deg i fem-tida!” Han snur seg og ser hånlig på henne. ”Skal bli deilig å slippe å se deg i helga, drittkjerring!” Hun har lyst til å si det samme, men biter det i seg. Hun får bare holde ut skitkjeften noen timer til, så blir det fred. Pizzaen går ned uten et ord. Hun henter den rosa i vesken og tar den som dessert sammen med en røyk. En klo krafser i magen når hun tenker på at boksen snart er tom. Hun forstår ikke hva det er med folk. Hvorfor skulle apoteket bry seg med at hun har hatt flere leger? Hennes forklaringer om legevaktsleger og lang kø hos hennes faste lege ble totalt overhørt. Den forbannede overivrige hvitfrakken tok så mange telefoner at det endte med at resepten fra legevakten ble annullert. Annullert! Det var livsviktig medisin som hun ikke kan fungere uten. Det verste er at hennes faste lege også er blitt så sær. ”Du må begrense forbruket”. Eier man ikke rettigheter som pasient lenger? Det var han som hadde satt henne på medisinen i utgangspunktet. God hjelp hadde hun fått av den også, men nå skulle hun liksom ikke få mer! Uhørt var det. Den siste resepten hadde virket som et slag midt i ansiktet. Kun 30 stykker. Og ingen flere før det var gått 14 dager. Hun følte seg som en skolejente som hadde vært uskikkelig. 30 stykker holdt ikke i 14 dager! Hun hadde blitt så paff over legens oppførsel at hun hadde ikke fått summet seg skikkelig før hun var hjemme. Hun hadde grått da. Dette kom til å ta knekken på henne. Attpåtil ble hun overvåket av apoteket, slik at hun var avskåret fra å bruke andre leger. Helga må brukes fornuftig. Glenn ble utrolig nok hentet av den udugelige faren sin og dagens arbeidsøkt er heldigvis over. Susanne tar en grønn og en rosa. Resepten ligger i lommeboken. Hun legger den foran seg på salongbordet. Glatter den forsiktig ut. Blå penn. Hun har mange blå kulepenner. Nå gjelder det å finne rette nyansen. Hun henter en blokk og prøver seg frem. Flaks. Dette må være nøyaktig samme fargen. 30 x 3. Hun puster dypt inn. Må ikke skjelve på hånden. Setter et lite kryss og et tretall bak legens kråketær. I morgen blir det shoppingtur i nabobyen. Ingen skal få knekke henne. |