En liten gyllen ring vi gav hverandre Gamle svisker strømmer ut av radioen. Hun nynner svakt melodien, må smile litt. Neste fredag er det 50 år siden. Hun drar ut proppen og blir stående å se på vannet som snor seg ut avløpet. Tankene hennes har vært opptatt av jubileet i lang tid. Hun tørker de to koppene omhyggelig og setter dem på plass i skapet. Løsner knuten på forkleet og henger det på knaggen bak døren. Hun vil ikke ha noen stor feiring, men en liten markering vil hun ha. Ny kjole har hun kjøpt, hun har også vært en tur hos frisøren og fått frisket opp permanenten. Bildet henger fortsatt på hedersplass på stueveggen. Den lykkeligste dagen i livet hennes. Den dagen hun ble frue. Hun elsker ham fortsatt. Følelsene er like sterke som den dagen for 50 år siden. Hun hadde glemt seg bort i ettermiddag og fortalt fru Pedersen hvordan det var. Dette med at følelsene fortsatt var like sterke. Fru Pedersen hadde satt kaffekoppen forsiktig ned på fatet og sett på henne. Så hadde hun lent seg frem og klappet henne på armen, uten et ord. Fru Pedersen forsto ikke slikt, det visste hun fra før. Hun angret på at hun hadde fortalt henne det. Enkelte ting er best å holde for seg selv. Hun sukker litt, finner frem hekletøyet. Setter seg i lenestolen han kjøpte for sin første lønning. Hun har ikke hatt hjerte til å kaste den. Nuppene har blitt flatere med årene, men det er fortsatt den stolen hun foretrekker. Øynene vandrer bort til bildet på veggen igjen. 50 år siden, om en uke. Det er nesten ikke til å tro. De dro på bryllupsreise til svigerforeldrenes hytte på Sørlandet uken etter bryllupet. Været hadde vært nydelig, de hadde badet og solt seg fra morgen til kveld. De nøt å være alene sammen. Minnene står for henne som et gnistrende smykke. Så unge og forelsket. Så uberørt av livet. Lørdagen, rett før de skulle pakke og dra hjem, ville han imponere sin unge hustru. Stupet hadde vært fatalt. Hun kunne ennå høre plasket, og filmen med den slappe kroppen som fløt i vannet sluttet aldri å rulle i hodet hennes. For 50 år siden, om to uker, ble sivilstatusen hennes endret for resten av livet. Hun hadde krysset av i rubrikken for ”enke/enkemann” siden da. Hun ser ned på hendene hun har foldet i fanget. Hånden hennes bærer fortsatt ringen hans. Den er temmelig slitt nå, hun tar den aldri av. Ringen hennes ble med ham dit han skulle. For henne hadde ”evig troskap” alltid vært viktigere enn ”til døden skiller dere ad”. Det ble ingen annen. Hun elsker ham fortsatt. |
| GULLBRYLLUP |