| KORTPROSATEKSTER |
| POLLENVARSEL Hun er innhentet. Hun har rast, tryglet og grått. Forbannet og bedt til alle makter, både de hun tror på og de hun ikke tror på. Det har ikke hjulpet. Han som forteller henne det, ser på henne med et blikk hun ikke orker å tyde. Hjernen har oppfattet ordene, men kroppen klarer ikke å gi han et tegn. Han sier det en gang til. Hun må få kroppen til å lystre slik at han forstår. Hun lukker øynene. Han blir stille. Underlig hvordan et ord kan skifte betydning slik. Fra å være ubetydelig, likegyldig til å avgjøre hele fremtiden hennes. Tidligere forbant hun det bare med pollen. Spredning. Spredning av pollen. Spredning av kreft. Hun åpner øynene. Ser på han, tar han i hånden. Hun vil ut for å oppleve pollenspredningen. |
| VEGSKILLE En blomstrete forklekjole med store blanke knapper som sliter for å få endene til å møtes. Brune Cherrox på føttene, bedre skotøy finnes ikke. Kjøkkenbordet i respatex har spor etter liv til tross for dets uslitelige materiale. Kaffekoppen er hvit med en blå rand rundt kanten. Tefatet har fått et lite skår. Hun dupper en brødbit i kaffekoppen og ser den brune væsken trekke seg oppover. Den rynkete hånden hviler på bordplaten. Blå årer går på kryss og tvers i hvit hud. Hun slurper høylydt på en sukkerbit. Hun bøyer seg frem, tar opp en penn. Hånden er stø når hun underskriver separasjons-papirene. |
 |