Home Page

Aktive Fedre

Hva som blir sagt om delt omsorg, og linker til andre steder.

Av:

Aktive Fedre

Barneombudet ba helseministeren rydde opp i reglene, etter at 11 år gamle Øivind Fossum ble avvist på Ullevål sykehus, til tross for store smerter etter et komplisert armbrudd.

11-åringen lever under delt omsorg - den ene uken barn hos mor i Bærum, og den andre uken hos far i Oslo. Problemet er at barn bare kan registreres ett sted i Folkeregisteret, og etter reglene skal de behandles på sykehuset i det fylket de er registrert.

Øyvind brakk tilfeldigvis armen da han var hos far, men siden han er registrert hos mor, ble han avvist da far, med henvisning fra legevakten, tok han med til Ullevål sykehus.

Barneombudet reagerte sterkt på at gutten måtte bite i seg smertene i ti timer før han endelig fikk behandling, og ba helseministeren endre reglene.

Dette avviser helseminister Dagfinn Høybråten i et brev til Barneombudet. Departementet kommer ikke til å foreslå noen lovendring, skriver helseministeren. Han begrunner dette med at «endring av prinsippet vil kunne medføre uklarhet i spørsmålet om hvem som har ansvaret for å yte tjenesten og for å dekke utgiftene».

Med andre ord finner helsministeren det for brysomt å endre reglene for disse barna.

- Meningsløst.
Barneombud Trond Waage beklager at skilsmissebarn dermed fortsatt risikerer å bli utsatt for den samme smertefulle og traumatiske opplevelsen som 11 år gamle Øyvind.

- At barn blir utsatt for dette er meningsløst, sier Waage til Nettavisen.

Han synes det er beklagelig at departementet finner det for komplisert å forandre reglene, og mener barn bør kunne få behandling på sykehuset i det området de befinner seg.

- Vi må se på realitetene i det moderne samfunnet vi lever i. At barn lever under delt omsorg må få konsekvenser. Vi må tilrettelegge reglene for dette på alle nivåer og områder, sier Waage.

Øyeblikkelig hjelp
Helseministeren understreker i sitt brev at alle sykehus har plikt til å motta pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, uavhengig av såkalt sektorinndeling, men dette er ikke nok, mener Waage.

- Det er vanskelig å bedømme når det er behov for øyeblikkelig hjelp. Et armbrudd blir ikke sett på som øyeblikkelig hjelp , men det kan påføre barnet store smerter og traumatiske opplevelser.

Departementet peker på at det også jobbes med en reform om fritt sykehusvalg, men siden dette ikke omfatter primærhelsetjenesten, har reformen liten betydning for disse barna, mener Waage.

Oppfordrer til delt omsorg
Barneombudet arbeider for å få flere foreldre til å ha delt omsorg for barna sine etter samlivsbrudd.

- Når fornuftige foreldre tar omsorgsrollen alvorlig og inngår en avtale om delt omsorg, bør ikke samfunnet stikke kjepper i hjulene, sier Waage.

Han forbereder nå en større konferanse om hvordan barna opplever sin situasjon etter at foreldrene har flyttet fra hverandre. I den forbindelse ser Barneombudet også på om byråkratiet kan være årsaken til at far har blitt stadig mer fraværende etter samlivsbrudd.

I have a book called "What to Expect the Toddler Years" by Arlene Eisenberg, Heidi Murkoff, and Sandee Hathaway. And it talks about how important it is for the child to have both parents. "Seeing a parent should be an unconditional right". It says regarding visitation: "Ease the time warp. Toddlers don't see time the way adults do.

Waiting until Saturday to see Daddy can seem like waiting a lifetime. So tryto schedule frequent visits with the noncustodial parent, at least at first, and make the waiting time more tangible, for example, bu counting the days on a large wall calandar with special stickers affixed on visiting days."
Hope this helps !
kasey@rmls.com

Joint Custody http://www.dadnkids.com/ncfc/jtcustdy.html

Shared Parenting Information Group (SPIG) UK http://www.spig.clara.net/

Shared parenting: http://sharedparenting.com/

Hei igjen
Dokumentasjon på delt omsorg er bra. Har vel aldri slått helt an her på berget, (det er jo bidragsnekting) men det er jo en offentlig vedtatt størrelse, at det er bra og dele barna i to, etter samlivsbrudd, hvis exhustruen får bidrag,, hva er forskjellen på om barnet er 30% eller 41 % hos far etter samlivsbrudd, ved 41 % får exkona midre og rutte med til barnets omsorg, pr. idag forsvarer ikke barneloven dette.

En god advokat kan jo hevde at du mer eller mindre går konkurs ved at hun har omsorgen, i det lange løp,, og at barna uansett deles i to etter samlivsbruddet, og da regne ut hva barna taper i i arv i det lange løp,,f.eks., som et argument,, hvis det er en fordel,,,,kan du jo gå med på det.

Hva vil barna,,, barneloven er en lov som lyver i sitt eget språk,,, jeg ser det er piker her,,det øker ikke akkurat dine sjanser, uansett hvor mange forskere som har sagt at piker mellom 3-6 år har best av og bo hos far mye.

mvh
pål

Delt omsorg - til barnets beste?
Kronikk i Aftenposten, mandag 15. januar
av ARILD LINNEBERG

Delt omsorg for barna etter skilsmisse er blitt grunnregelen i Tyskland og i USA, men utkastet til ny norsk barnelov går imot å pålegge foreldrene en slik ordning. Professor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen mener det er et kortsynt standpunkt: Å pålegge delt ansvar maner til samarbeid. Både barneloven og nåværende rettspraksis innbyr til saker der barna sønderslites.

Aftenposten skal berømmes for å være den av landets dagsaviser som mest inngående har tatt for seg forslaget til ny barnelov.

I et større oppslag mandag 11. desember i fjor var det særlig fordeler og ulemper ved såkalt "delt omsorg" som ble belyst. I lovutkastet omtales dette som "delt bosted", ettersom det innebærer at barnet bor omtrent like mye hos begge foreldrene, oftest slik at barnet flytter hver eller annenhver uke.

Det er en ordning stadig flere skilte foreldre ser ut til å velge.

Forslaget til ny barnelov i Tyskland vil gå inn for delt omsorg for barna som grunnregel etter skilsmisse. I USA gjelder regelen om "joint custody" allerede i 34 stater.

Men Barne- og familiedepartementet her hjemme vil ikke pålegge foreldrene delt omsorg, dersom ikke begge er enige om det. Både diskusjonen og begrunnelsen er dessverre mangelfull, og virker lite oppdatert om man sammenligner med den som ligger til grunn for det tyske forslaget.

Problemene kan belyses med en barnefordelingssak som ble omtalt i Dagbladet 27. november. Her fortelles det om en åtteåring som ville ta sitt eget liv. Barnets mor og far hadde i lengre tid slåss om omsorgen for henne. Barnet, som kom i stor lojalitetskonflikt, måtte etterhvert til psykiatrisk behandling, og truet med å drepe seg ved å hoppe fra taket på et hus.

Den tragiske historien reiser prinsipielle spørsmål om barnevernets rolle og rettsvesenets praksis i barnefordelingssaker, ikke minst med hensyn til om og nå r delt omsorg burde pålegges.

I det nevnte tilfellet hadde barnets foreldre praktisert delt omsorg i to år, siden skilsmissen. Så flytter moren barnet til en barnehave nærmere sitt eget bosted. Faren går til sak, der han krever hovedomsorgen, men taper. Retten kommer til at barnet skal bo hos moren. Saken blir anket til lagmannsretten, som kommer til samme resultat, mens anken til Høyesterett blir avvist.

I Dagbladet blir det fokusert på barnevernets rolle. Barnevernet grep aktivt inn for å endre samværsordningen til fordel for moren. Dette til tross for at barnevernslederen var inhabil i saken, som kollega av barnets mor. Faren bragte habilitetsspørsmålet inn for retten, som avviste det. Nå gir departementet faren rett, og refser barnevernet.

Men jusen i dette ligger først og fremst et annet sted. Ifølge både barneloven av 1982 og forslaget til den nye, er det bare den som har den daglige omsorgen, som har rett til å bestemme hvilken barnehave - eller skole - barnet skal gå i. Dette er fremhevet både i loven og i lovutkastet. Når foreldrene i dette tilfellet praktiserte delt omsorg, brøt moren loven ved å ta barnet ut av barnehaven uten farens samtykke.

Likevel tilkjennes moren hovedomsorgen, til tross for at begge foreldrene kjennes like mye skikket til å ha omsorgen for barnet.

Saken føyer seg inn i rekken av saker der fedre tilsidesettes som omsorgspersoner. Statistikken i høringsutkastet viser riktignok tegn til forandring: Flere fedre enn før tilkjennes omsorgen i byretten, både i Oslo og i Bergen. Men det spørsmålet som reiser seg, er hvordan den av foreldrene som bryter både omsorgsavtale og barnelov kan tilkjennes omsorgen, når begge er skikket?

"I barnefordelingssaker hvor begge foreldre er gode omsorgspersoner, er det ikke noe riktig og galt svar", uttaler morens mannlige advokat.

Men nettopp i slike tilfeller er det at prinsippet om delt omsorg kunne legges til grunn.

Mye taler for at man ved å idømme delt omsorg ville redusere konfliktnivået mellom foreldrene. Når man nå vil gå inn for delt omsorg i Tyskland, er dette begrunnelsen. Man vil forhindre dragkamper som er ødeleggende for barnet.

Forslaget til høring er langt på vei positivt til fordelene med delt omsorg, det legges vekt på at barnet trenger både mor og far. Likevel blir det ikke foreslått å pålegge en slik ordning.

Dersom den ene av foreldrene går så langt som til sak, må samarbeidet være så dårlig at delt omsorg neppe er aktuelt, heter det.

Men det er mulig å tenke på andre måter. Å pålegge delt omsorg ville være å mane foreldrene til samarbeide: Den som bryter samarbeidet, bryter loven! Som det heter i ordtaket: Vil du ikke, så skal du. Erfaringene viser at mennesker som er tvunget til å samarbeide, som regel greier det.

Det andre argumentet mot delt omsorg er at det ville innebære en omfattende revisjon av barneloven. Men dersom en revisjon er påkrevet, så er den vel påkrevet uansett hvor omfattende arbeidet måtte bli for departementet? Og er det ikke en slik endring av loven som må til for å forandre gjeldende rettspraksis?

Den problemstillingen som den omtalte saken reiser, berøres ikke i høringsutkastet, til tross for at den vil bli stadig mer aktuell: Bør ikke delt omsorg pålegges når foreldrene allerede har praktisert dette, og begge er skikket?

Bertolt Brechts stykke "Den kaukasiske krittringen" bygger på en bibelsk fortelling om to kvinner som kniver om et barn. Den ene går til sak for å få det. Dommeren tegner en krittsirkel og plasserer barnet i midten. Den som har gått til sak, river og sliter i barnet for å trekke det til seg, den andre slipper - for at barnet ikke skal sønderslites. Dommeren gir barnet til den som slipper, barnet skal bo hos henne, hun er den mest omsorgsfulle!

Dessverre blir ikke barnets interesser alltid satt i sentrum på denne måten. Både barneloven og nåværende rettspraksis innbyr til saker der barna sønderslites. Også etter det nye lovutkastet vil den tapende part ha nærmest ubegrensede muligheter til å iverksette nye prosesser, selv om det er forslag om summariske retterganger for å minske antallet urimelige saker.

Barnevernets oppgave burde være å forhindre slike prosesser, fremfor å skjerpe konfliktene ved å stille på den ene partens side.

I ovennevnte tilfelle "vant" moren, til tross for at det var hennes bevegelser som igangsatte det hele. Rettsapparatet kunne ha mye å lære av Brechts bibelske fortelling. Kan den som setter i gang prosesser som kan bli til alvorlig skade for et barns psykiske helse, sies å utvise god omsorg?

I Aftenposten 11. desember går psykiater Finn Magnussen imot delt bosted. Barnets beste etter skilsmissen er å ha ett hjem, påstår han. Det er en svært grov generalisering. Påstanden belegges ikke med forskning, men med myter om mor og barn. Ingen kan konkurrere med mor! mener Magnussen.

Til det er det mye å innvende. Hvem kan konkurrere med far, da, - når det gjelder å være far?

Mødre og fedre gir forskjellig omsorg. Det er ikke gitt at mors er den beste. Den symbiosen mellom mor og barn som Magnussen priser, er et tveegget sverd. Mange mødre har tradisjonelt knyttet sin egen identitet til det å være omsorgsperson, med de farer det innebærer for barnet. Verdenslitteraturen er full av fortellinger om mødre som i kjærlighetens navn binder barnet til seg uten å skille mellom egne behov og barnets.

Dersom symbiosen med mor ikke brytes, kan det føre til identitetsproblemer, slik den franske filosofen Roland Barthes viser gjennom sin selvbiografi. Han vokste opp alene med sin mor.

Fedrenes forsømmelser har ikke vært mindre. Fraværende fedre er et av de største samfunnsproblemene i Vesten i dag, mener dikteren Robert Bly. Alexander Mitscherlich, psykiatrisk hovedsakkyndig under Nurnberg-prosessene, var den første til å bruke betegnelsen "det faderløse samfunnet" om den sammenhengen forfatteren Paal Brekke tidlig satte søkelys på: mellom fraværende fedre, jeg-svakhet og aggresjon.

Men hvorfor sette foreldrene opp mot hverandre? Det er omsorgens art som er avgjørende, ikke om den gis av en kvinne eller mann. Tiden burde være moden for å erkjenne nødvendigheten av både fars og mors tilstedeværelse og omsorg. Også etter skilsmissen.

Ifølge Magnussen er det en uting for barn å flytte mellom to barnerom, ett hos mor og ett hos far. Det er lett å glemme at skilsmissebarn uansett har to hjem, og at barn med såkalt vanlig samværsordning, annenhver weekend og en dag i uken, flytter langt oftere mellom hjemmene sine - uten å få tid til å slå seg til ro begge steder.

Hvis barna sier noe annet enn at de vil bo ett sted, "er det fordi de er så altfor lojale overfor sine foreldre", hevder Magnussen. Den tragiske Dagblad-saken viser imidlertid at ved å nekte barna den naturlige lojaliteten til begge foreldrene, kan man true barnets psykiske likevekt, som er avhengig av balansen mellom begge.

Og barn trenger ikke bare den tryggheten det gir å ha foreldrene sine hos seg. De trenger også frihet fra dem!

En skilsmisse innebærer i dag noe helt annet enn før, da fedrene forsvant og mødrene ble sittende igjen med aleneansvaret for barna. I dag er det slik at familien ofte består etter skilsmissen - men i ny form: Foreldrene bor hver for seg, men har fortsatt barna sammen, og barna har dem begge.

Forslaget til ny barnelov går et stykke på vei i å ta hensyn til denne utviklingen, men ikke langt nok. Alle som har å gjøre med barnefordelingssaker, men også lovutkastet selv, burde snarest bringes à jour med de grunnleggende forandringene i familiemønstrene som tross alt ligger til grunn fordepartementets forslag.

Det ville være til barnets beste.

FEMINISMENS DØD
av Arild Linneberg, Prof. i litteraturvitenskap, Univeritetet i Bergen.

Etter at Bergensadvokaten Sissel Methlie lørdag den 30. september holdt et foredrag med den forunderlige tittelen «Fars rett til samvær - et gode eller et onde for barnet?», kom jeg til å tenke på den greske tragedien jeg nettopp hadde lest på nytt. Euripides’ «Medea», eldre enn 400 år fKr. Det gjorde like sterkt inntrykk som før. Å lese om denne stolte kvinnen som blir sviktet av sin mann, som vraker henne for en annen. Men ikke minst Medeas monolog om kvinnenes lidelser, det å være undertrykt i en verden, der det er mennenes lov som gjelder.

Det som gjorde størst inntrykk på meg denne gang, var allikevel noe annet. Medeas blindhet! Så blind er hun at hun dreper barna for på ramme faren. Hun vet at det er det verste hun kan gjøre mot ham, og i sin hevngjerrighet ofrer hun dem. Det er ikke for ingenting at nettopp «Medea» har vært en klassiker i kvinnekampen, og at stykket har vært et selvskrevent bidrag i feministisk kritikk siden 1970-årene. Men nå viser det seg at det finnes feminister, som ikke bare gjenkjenner Medeas lidelse. De er blinde på samme måte: de skiller ikke mellom det som er deres eget problem med mannen og det som er barnas behov.

Det er forstemmende å se at de som har ropt høyest om likestilling, ikke synes å ville praktisere dette i barnefordelingssaker. Likestillingen skal gjelde i ekteskapet, men ikke etter skilsmissen? De menn som har forsøkt å forandre seg og praktisere likestilling i ekteskapet, opplever det som urett at de etter skilsmissen blir behandlet som om de var menn av forrige generasjon. Sosialhistorisk og sosialpsykologisk er fenomenet interessant. De fleste av disse kvinnene vokste selv opp med fraværende fedre. Er det derfor de ikke har tillit til oss som omsorgsfigurer? Rettsvesenet har det heller ikke. I over 80 % av barnefordelingssakene, får moren hovedomsorgen, selv der både mor og far kjennes like skikket. Med andre ord: Mange jurister og dommere som opererer på dette feltet, er åpenbart ikke oppdaterte. De er helt i utakt med samfunnsutviklingen. jeg vil likevel ikke si som Jens Bjørnebo: Få juristene ut av rettssalene! Jeg synes isteden at departementet burde sende dem på kurs. Gjerne til USA! I 37 stater er menn og kvinner nå stilt likt i barnefordelingssaker. Dette først og fremst fordi nyere forskning viser at farens betydning har vært undervurdert.

Med den nye barneloven, som nå er på trappene, vil situasjonen forhåpentligvis forandre seg. Den er en viktig og nødvendig reform. Det paradoksale er at de som kjemper imot, er blant dem som har bidratt til å gjøre den mulig; likestillingens forkjempere. Feministene. Hvorfor vil de ikke ha dem?

Dessverre er det ikke slik her i verden at lidelse lutrer. De som har blitt utsatt for overgrep og undertrykkelse, blir ikke et bedre skikket menneske enn andre. Diktere som Paal Brekke og den tyske psykiateren og forfatteren Heinar Kipphardt har vist oss dette ved å stille spøsmålet: Hvordan har israelerne kunnet begå misgjerninger mot palestinerne, når de selv mer enn andre har blitt utsatt for de verste misgjerninger?

Det er lang veg å gå fra det å ha lidd, til det å bli klok av skaden.

Mange kvinner har utvilsomt rett i sin harme mot menn. Det er lett å dele den. Men det er ikke klokt å blande kortene på den måten enkelte feminister nå gjør. Sissel Methlie klager over menn som ikke betaler sine bidrag, og sier det er fordi de vil unndra seg sitt ansvar for barna. Men det er dokumentert at menn bærer de største økonomiske belastningene med skilsmisser, og at menn får de største psyksike problemene i ettertid. Disse forhold henger sansynligvis sammen. Den samme advokaten påstår at når menn går inn for at omsorgen for barna skal deles likt mellom mor og far, så er dette også for å unndra seg, denne gang barnebidragene. Kvinners motiver for det ene eller det andre dras aldri i tvil. Dersom disse holdningene er representative for feminister i dag, har feminismen spilt fallit i kampen for likestilling.

Den svenske filmregissøren Suzanne Osten er kanskje mest kjent for filmen «Brødrene Mozart», som Olof Palme så den kvelden han ble myrdet. For en tid tilbake satte hun opp stykket «Medeas Barn» på Unge Klarascenen i Stockholm. Der ga hun barna hovedrollen og viste hvordan deres små kropper ble slagmark for foreldrenes krig.

Vi må fokusere på barna, som trenger både mor og far. Hvis det er rettigheter som skal diskuteres, må det være barnas rett til å være sammen med både mor og far, like mye. Det ville være et bidrag til likestillingen - etter feminsmens selvvalgte død.

Kronikk i Aftenposten, mandag 15. januar
av ARILD LINNEBERG

Delt omsorg for barna etter skilsmisse er blitt grunnregelen i Tyskland og i USA, men utkastet til ny norsk barnelov går imot å pålegge foreldrene en slik ordning. Professor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen mener det er et kortsynt standpunkt: Å pålegge delt ansvar maner til samarbeid. Både barneloven og nåværende rettspraksis innbyr til saker der barna sønderslites.

Aftenposten skal berømmes for å være den av landets dagsaviser som mest inngående har tatt for seg forslaget til ny barnelov.

I et større oppslag mandag 11. desember i fjor var det særlig fordeler og ulemper ved såkalt "delt omsorg" som ble belyst. I lovutkastet omtales dette som "delt bosted", ettersom det innebærer at barnet bor omtrent like mye hos begge foreldrene, oftest slik at barnet flytter hver eller annenhver uke.

Det er en ordning stadig flere skilte foreldre ser ut til å velge.

Forslaget til ny barnelov i Tyskland vil gå inn for delt omsorg for barna som grunnregel etter skilsmisse. I USA gjelder regelen om "joint custody" allerede i 34 stater.

Men Barne- og familiedepartementet her hjemme vil ikke pålegge foreldrene delt omsorg, dersom ikke begge er enige om det. Både diskusjonen og begrunnelsen er dessverre mangelfull, og virker lite oppdatert om man sammenligner med den som ligger til grunn for det tyske forslaget.

Problemene kan belyses med en barnefordelingssak som ble omtalt i Dagbladet 27. november. Her fortelles det om en åtteåring som ville ta sitt eget liv. Barnets mor og far hadde i lengre tid slåss om omsorgen for henne. Barnet, som kom i stor lojalitetskonflikt, måtte etterhvert til psykiatrisk behandling, og truet med å drepe seg ved å hoppe fra taket på et hus.

Den tragiske historien reiser prinsipielle spørsmål om barnevernets rolle og rettsvesenets praksis i barnefordelingssaker, ikke minst med hensyn til om og nå r delt omsorg burde pålegges.

I det nevnte tilfellet hadde barnets foreldre praktisert delt omsorg i to år, siden skilsmissen. Så flytter moren barnet til en barnehave nærmere sitt eget bosted. Faren går til sak, der han krever hovedomsorgen, men taper. Retten kommer til at barnet skal bo hos moren. Saken blir anket til lagmannsretten, som kommer til samme resultat, mens anken til Høyesterett blir avvist.

I Dagbladet blir det fokusert på barnevernets rolle. Barnevernet grep aktivt inn for å endre samværsordningen til fordel for moren. Dette til tross for at barnevernslederen var inhabil i saken, som kollega av barnets mor. Faren bragte habilitetsspørsmålet inn for retten, som avviste det. Nå gir departementet faren rett, og refser barnevernet.

Men jusen i dette ligger først og fremst et annet sted. Ifølge både barneloven av 1982 og forslaget til den nye, er det bare den som har den daglige omsorgen, som har rett til å bestemme hvilken barnehave - eller skole - barnet skal gå i. Dette er fremhevet både i loven og i lovutkastet. Når foreldrene i dette tilfellet praktiserte delt omsorg, brøt moren loven ved å ta barnet ut av barnehaven uten farens samtykke.

Likevel tilkjennes moren hovedomsorgen, til tross for at begge foreldrene kjennes like mye skikket til å ha omsorgen for barnet.

Saken føyer seg inn i rekken av saker der fedre tilsidesettes som omsorgspersoner. Statistikken i høringsutkastet viser riktignok tegn til forandring: Flere fedre enn før tilkjennes omsorgen i byretten, både i Oslo og i Bergen. Men det spørsmålet som reiser seg, er hvordan den av foreldrene som bryter både omsorgsavtale og barnelov kan tilkjennes omsorgen, når begge er skikket?

"I barnefordelingssaker hvor begge foreldre er gode omsorgspersoner, er det ikke noe riktig og galt svar", uttaler morens mannlige advokat.

Men nettopp i slike tilfeller er det at prinsippet om delt omsorg kunne legges til grunn.

Mye taler for at man ved å idømme delt omsorg ville redusere konfliktnivået mellom foreldrene. Når man nå vil gå inn for delt omsorg i Tyskland, er dette begrunnelsen. Man vil forhindre dragkamper som er ødeleggende for barnet.

Forslaget til høring er langt på vei positivt til fordelene med delt omsorg, det legges vekt på at barnet trenger både mor og far. Likevel blir det ikke foreslått å pålegge en slik ordning.

Dersom den ene av foreldrene går så langt som til sak, må samarbeidet være så dårlig at delt omsorg neppe er aktuelt, heter det.

Men det er mulig å tenke på andre måter. Å pålegge delt omsorg ville være å mane foreldrene til samarbeide: Den som bryter samarbeidet, bryter loven! Som det heter i ordtaket: Vil du ikke, så skal du. Erfaringene viser at mennesker som er tvunget til å samarbeide, som regel greier det.

Det andre argumentet mot delt omsorg er at det ville innebære en omfattende revisjon av barneloven. Men dersom en revisjon er påkrevet, så er den vel påkrevet uansett hvor omfattende arbeidet måtte bli for departementet? Og er det ikke en slik endring av loven som må til for å forandre gjeldende rettspraksis?

Den problemstillingen som den omtalte saken reiser, berøres ikke i høringsutkastet, til tross for at den vil bli stadig mer aktuell: Bør ikke delt omsorg pålegges når foreldrene allerede har praktisert dette, og begge er skikket?

Bertolt Brechts stykke "Den kaukasiske krittringen" bygger på en bibelsk fortelling om to kvinner som kniver om et barn. Den ene går til sak for å få det. Dommeren tegner en krittsirkel og plasserer barnet i midten. Den som har gått til sak, river og sliter i barnet for å trekke det til seg, den andre slipper - for at barnet ikke skal sønderslites. Dommeren gir barnet til den som slipper, barnet skal bo hos henne, hun er den mest omsorgsfulle!

Dessverre blir ikke barnets interesser alltid satt i sentrum på denne måten. Både barneloven og nåværende rettspraksis innbyr til saker der barna sønderslites. Også etter det nye lovutkastet vil den tapende part ha nærmest ubegrensede muligheter til å iverksette nye prosesser, selv om det er forslag om summariske retterganger for å minske antallet urimelige saker.

Barnevernets oppgave burde være å forhindre slike prosesser, fremfor å skjerpe konfliktene ved å stille på den ene partens side.

I ovennevnte tilfelle "vant" moren, til tross for at det var hennes bevegelser som igangsatte det hele. Rettsapparatet kunne ha mye å lære av Brechts bibelske fortelling. Kan den som setter i gang prosesser som kan bli til alvorlig skade for et barns psykiske helse, sies å utvise god omsorg?

I Aftenposten 11. desember går psykiater Finn Magnussen imot delt bosted. Barnets beste etter skilsmissen er å ha ett hjem, påstår han. Det er en svært grov generalisering. Påstanden belegges ikke med forskning, men med myter om mor og barn. Ingen kan konkurrere med mor! mener Magnussen.

Til det er det mye å innvende. Hvem kan konkurrere med far, da, - når det gjelder å være far?

Mødre og fedre gir forskjellig omsorg. Det er ikke gitt at mors er den beste. Den symbiosen mellom mor og barn som Magnussen priser, er et tveegget sverd. Mange mødre har tradisjonelt knyttet sin egen identitet til det å være omsorgsperson, med de farer det innebærer for barnet. Verdenslitteraturen er full av fortellinger om mødre som i kjærlighetens navn binder barnet til seg uten å skille mellom egne behov og barnets.

Dersom symbiosen med mor ikke brytes, kan det føre til identitetsproblemer, slik den franske filosofen Roland Barthes viser gjennom sin selvbiografi. Han vokste opp alene med sin mor.

Fedrenes forsømmelser har ikke vært mindre. Fraværende fedre er et av de største samfunnsproblemene i Vesten i dag, mener dikteren Robert Bly. Alexander Mitscherlich, psykiatrisk hovedsakkyndig under Nurnberg-prosessene, var den første til å bruke betegnelsen "det faderløse samfunnet" om den sammenhengen forfatteren Paal Brekke tidlig satte søkelys på: mellom fraværende fedre, jeg-svakhet og aggresjon.

Men hvorfor sette foreldrene opp mot hverandre? Det er omsorgens art som er avgjørende, ikke om den gis av en kvinne eller mann. Tiden burde være moden for å erkjenne nødvendigheten av både fars og mors tilstedeværelse og omsorg. Også etter skilsmissen.

Ifølge Magnussen er det en uting for barn å flytte mellom to barnerom, ett hos mor og ett hos far. Det er lett å glemme at skilsmissebarn uansett har to hjem, og at barn med såkalt vanlig samværsordning, annenhver weekend og en dag i uken, flytter langt oftere mellom hjemmene sine - uten å få tid til å slå seg til ro begge steder.

Hvis barna sier noe annet enn at de vil bo ett sted, "er det fordi de er så altfor lojale overfor sine foreldre", hevder Magnussen. Den tragiske Dagblad-saken viser imidlertid at ved å nekte barna den naturlige lojaliteten til begge foreldrene, kan man true barnets psykiske likevekt, som er avhengig av balansen mellom begge.

Og barn trenger ikke bare den tryggheten det gir å ha foreldrene sine hos seg. De trenger også frihet fra dem!

En skilsmisse innebærer i dag noe helt annet enn før, da fedrene forsvant og mødrene ble sittende igjen med aleneansvaret for barna. I dag er det slik at familien ofte består etter skilsmissen - men i ny form: Foreldrene bor hver for seg, men har fortsatt barna sammen, og barna har dem begge.

Forslaget til ny barnelov går et stykke på vei i å ta hensyn til denne utviklingen, men ikke langt nok. Alle som har å gjøre med barnefordelingssaker, men også lovutkastet selv, burde snarest bringes à jour med de grunnleggende forandringene i familiemønstrene som tross alt ligger til grunn fordepartementets forslag.

Det ville være til barnets beste.