Linket mot internasjonale operakomponister
Av Henning Høholt,
Del av hovedfag teatervitenskap, Universitetet i Oslo 2002.
Jeg skal i denne avhandlingen skrive om Heksebrenningene i Vardø på 1600 tallet (1620-1689) og linke dette frem til Hans Wiers-Jenssens (1866-1925) skuespill Anne Pedersdotter og Edvard Fliflet Bræins (1924-76) opera av samme navn med tekst av Hans Kristensen.
Innhold:
1. Heksebrendingene i Vardø 1620-1689.
Det rituelle i heksebrendingene med link til Vardø og til det rituelle og følelsesmessige i de sceniske fremføringene av de etterpå omtalte forestillingene.
Heksehammeren.
Ritualene.
Heksesabbaten.
Hekseprøvene.
2. Skuespillet og senere operaen Anne Pedersdotter, forfatter Hans Wiers-Jenssen, og komponisten Edvard Fliflet Bræin.
3. Verdi´s hekser.
Operaen Don Carlos av Giuseppe Verdi
Operaen Jean d´Arc av Verdi, samt andre Verdi operaer
Operaen Jean d´Arc av Arthur Honegger
Operaen La Fiamma av Ottorino Respighi, (1934) (urpremiere på Operaen i Roma) bygget over Anne Pedersdotter sujettet.
Linkene til Musicalen Which Witch
Filmen ?Vredens dag? av den store danske filmskaperen Carl Th. Dreyer, (verdenspremiere World Cinema, København, 13.11.1943): Manus: Paul Schierbeck.
4. Besvergelsene og samhandlingen med det mystiske og det mytiske.
5. Videre stille spørsmålet hvorfor man tar dette opp i dag?
- - - - - - - -
1. HEKSEBRENDINGENE I VARDØ 1620-1689
Hekseprosessene i Finnmark står i en særstilling i denne delen av Norges-historien? I perioden 1560-1710 var 132 personer anklaget for trolldom ved tingsteder i Finnmark, hvorav 76 i Vardø, og 21 i Vadsø. Bare 4 av dem var menn. Alle fire menn var antakelig samer alle sammen, fordi at det om tre av dem i prosess bøkene er det anført at de var samer. Ellers var det bare kvinner som var beskyldt for trolldomskunster. I tiden 1620-1689 ble minst 61 kvinner stilt for retten på dette grunnlaget, i tillegg til at det er referert at 8 allerede er blitt brent på bålet, med dette er vi oppe i minst 73 prosesser. Der ble ført 48 hekseprosesser i Vardø på Vardøhus Festning, selv om bare 17 av de anklagde var fra Vardø. Resultatet var at 43 ble dømt til ild og bål i byen i løpet av disse 70 årene. Altså en heksebrenning oftere enn annethvert år.
I Norge ble 860 anklagd for trolldom og 677 av disse var kvinner. I forhold til folketallet var en uforholdsmessig stor del av disse fra Finnmark. Vardø synes å ha hatt Norges-rekord i hekseprosesser. Slottet i Østervågen haadde et ?Trollkvinnehull?, som i perioder på 1600-tallet var vitne til tortur og ufattelige menneskelige lidelser.
Hvordan kunne det ha seg at heksetroen grep slik fatt i folk her? Slik spør Ola Grøvdal i sin artikel !?Slig fule gierninger? i Årbok for Vardø 1983 utgitt av Vardøhus Museumsforening.
Han forsøker selv å svare:
Det er lett å ty til den forklaringen at mørketiden gjorde det mer naturlig for folk å tru at all slags djevelskap levde like innpå dem. Det er i alle fall klart at dem som utformet det teoretiske grunnlaget for hekseprosessene brukte det som en viktig grunn. De lærde utformet lærdommen om Ultima Thule, Verdens Ende, som lenge var deres geografiske navn på Finnmark. Der fant man nedgangen til helvete. Ja, noen av dem stadfestet til og med dette skremmelige hullet til å ligge et sted på Varangerhalvøen.
Det var nemlig ut av dette hullet at mørket som la seg over Nord-Norge om vinteren, kom krypende sammen med hekser, trollmenn, smådjevler og alle slags demoniske vesen.
Hvorfor fikk hekseprosessene slik fremdrift i Øst-Finnmark?
Etter velstand fra 1500-tallet var landsdelen inne i en økonomisk nedgangstid. Slik den for øvrig også er nå i disse dagene. Denne nedgangstiden varte helt til monopolhandelen ble opphevet sist på 1700 tallet. På knappe hundre år, gikk befolkningen ned men en tredjdel. Velstående vær, hvor ?fuldgjæve Mænd? med sine jekter hadde seilt på Bergen, (hvor skuespillet og operaen Anne Pedersdotter foregår), ble fattige, enkelte ble liggende øde. Vi ser tydelige spor av økonomisk kamp i hekseprosessene.
Finnmark kom dessuten i søkelyset, da heksebålene flammet over Europa. Både land og folk ble ansett for mistenkelige. I middelalderen mente man at nedgangen til skjærsilden og helvete var øde, skremmende steder, og dette synet varte til det nye verdensbildet seiret.
Etter en Finnmarksreise skriver vår siste erkebiskop Erik Walkendorf i 1520 til paven. At etter manges mening blir i øde og bortgjemte klippehuler i Finnmark sjelene renset av syndens smuss. Et klart vitnesbyrd er ulykkelige og fryktelige røster som høres der fra, og som noen av hans folk har hørt. - Blant folket, var samisk magi gjenstand for skrekkblandet interesse.
HEKSEFORFØLGEREN, KONG CHRISTIAN IV
I en befaling av 1609 til lensherren på Vardøhus sier den store hekseforfølgeren kong Christian IV: ?Erfaringen viser at de finske og lappiske folk av naturen er tilbøyelig til trolldom, derfor skal du føre et alvorlig og strengt oppsyn, så de som bevises å bruke trolldom ?ved Dom oc sentenz uden al Nåde aflifuis?.
I 1617 utsteder så kong Christian IV en forordning mot ?Troldfolck oc deris medvidere?., der han først tar for seg ?hemmelige kunster? som å signe, mane, måle osv.; de blir holdt for å være til gagn for folk og fæ og derfor tålt, men de er trollfolkets alfabet, og de som driver med slikt skal heretter bøte alt de eier og rømme land og rike. ?Hva?rætte Troldfolck? angår, som har inngått forbund med djevelen, skal de behandles etter loven og recessen (med andre ord brennes), mens de som har med slike folk å gjøre og lar dem utføre noe for seg, skal halshugges. Så snart øvrigheten får rede på alle som her er nevnt, skal de la dem tiltale og streffe, ?saa fremt de icke selff vil Stande Os til Rætte?, fordi de er slike folks medvitere og enig med dem.?
Der ligger klart til grunn en historisk bakgrunn for denne forordning, som selvsagt fikk store konsekvenser, som det vil føre for vidt her å gå inn på dette, imidlertid: en fullt utbygget ideologi lå til grunn for disse forfølgelsene. Slik som Bente Gullveig Alver omfattende har beskrevet den historisk bakgrunnen for i boken ?Heksedom og Trolddom? (1971), og som jeg ikke skal gjenta her .
Jeg oppfatter det som skremmende at hekseforfølgelsene i Norge starter etter en forordning av Kong Christian IV. At det i grunnen er vår ?høyt elskede og beundrede? monark som starter dette, og som gir sitt personale grunnlaget for på en så grusom måte å forfølge et folk. I historisk sammenheng er det den slags forfølgelser, satt i gang av nåtidige herskere, som i verden i dag blir sett på med fordømmende øyne og blir slått ned på av bl.a. FN, og verdensopinionen sjenerelt.
I 1599 da Kong Christian IV var på vei hjem fra sitt besøk i Vardø, stanset han i Bergen. Der overvar han et skuespill mens han ble rikelig traktert med vin og konfekt. Hovednummeret besto av at førtifire unge tjenere ble hudflettet en etter en. Dette gir et lite glimt av tidens brutalitet, en brutalitet i tenke- og handlemåtene som heldigvis tok sin slutt på slutten av 1700-tallet.
En fullt utbygget ideologi, som beskrevet i Heksedom og Trolddom, ligger til grunn for forfølgelsene, dette kommer fra Europa. I denne ideologien ble det slått fast at djevelen vandret omkring på jorden, inngikk kontrakt særlig med kvinner, merket dem og ga dem en smådjevel til hjelp i de onde gjerninger som de forpliktet seg til mot gyldne løfter. I 1564 lyktes det til og med et matematisk geni av en teolog å regne ut tallet på disse smådjevlene, det fantes i alt 2 665 866 746 664.
De faktiske forhold har vært så lite kjent at man har ment hekseforfølgelsene tilhørte den såkalt mørke middelalder. Men de tilhører hovedsakelig vår nyere tid. Etter sporadiske bål i middelalderen, brøt panikkartede heksejakter løs i begynnelsen av 1550 tallet og spredte seg og raste til i slutten av 1600-tallet, med etterdønninger inn i vår tid. Tyskland var arnestedet på grunn av inkvisisjonen arbeid der og i Frankrike og i Spania. Men i denne henseende overtok de protestantiske kirkene uavkortet pavekirkens lære.
HVORDAN KUNNE NOE SÅNT SKJE?
Sammen med kristendommen fortsatte rester av hedendommen å leve, og da først og fremst fruktbarhetsreligionen. Ofte var jordmødre i den store barnedødelighetsperiodens tid i faresonen, sammen med gamle koner, signe- og spåkjerringer, som dengangen drev en fullt legitim virksomhet. De ble ofte tatt først og dermed startet en forfølgelse.
Det var stemplet ?I forbund med djevelen? som ble skjebnesvangert. Da folk var blitt oppmerksomme på at slike uhyrer levde blant dem, ble de gitt skylden for alt som gikk galt. Man trodde at heksens makt var grenseløs, og derfor var intet fangehull for mørkt og ingen tortur for hard for dem.
HEKSEHAMMEREN
Man pleier å regne de store hekseforfølgelser fra år 1487, det år Malleus Malleficarum utkom. I denne boken fikk man en rettesnor for en systematisk måte å forfølge hekser på. Man må kunne anta at Christian IV og hans rådgivere på dette område i 1609 og 11617 var kjent med denne. Pave Innocens den Ottende utstedte den 5. desember 1484 den berømte heksebulle Summis Desiderantes Affectibus, i hvilken vi får den avgjørende pavelige sanktion av hekseforfølgelserne.
Boken er delt i tre dele.
Vesentlige punkter i Heksehammeren:
1. Trolddomsbegrepets realitet. Herunder: Heksenes forhold til Djevelen.
2. Hvilke onde gjerninger heksene kunne utøve, og hvordan man beskytter seg derimot. Herunder hvordan de gjorde heksegruppen større.
3. Juridisk rettesnor for hekseforfølgelse.
RITUALENE
I sammenheng med teatervitenskap oppfatter jeg at ritualene er det interessanteste der er igjen fra denne overtroen, siden det er ritualene der har et vist teater innhold, derfor skal jeg forsøke å gå gjennom ritualene knyttet til først heksenes samvær med Djevelen og derpå i forbindelse med rettsforfølgelsen av heksene.
HEKSESABBATEN.
På kontinentet er heksesabbaten et meget markant trekk i rettsaktene og heksenes fremstilling av denne djevlefest er ganske ensartet. Umiddelbart vil man undre seg over at disse fortellingene kan være ensartede, da der er stor spredning over mange lande og arealer, og man jo ikke som i dag hadde radio eller tv. Men dette har en forklaring. Fra prekestolene i kirkene har gejstligheten fortalt om heksesabbater til skrekk og advarsel for menighetene. Beretningene om dette er løpt fra munn til munn.
Et spørsmål er imidlertid, hvor gejstligheten har fått fortellingen fra? Er det gejstligheten som har hatt kontakt med Djevelen, siden de er så vellinformert? Har det bak klostermurene vært drevet Djevelens verk og har gejstligheten via sin autoritet kastet skylden over på andre for å skjule seg selv?
- Dermed kan jeg ikke unnlate å nevne, at det er det der skjer i dag, når gejstligheten kaster skyld på alle andre, og i grunnen selv bør feie for sin egen dør. Jeg tenker på forfølgelsen av homofile i USA, og bl.a. i Boston, hvor det er gejstligheten på aller høyeste nivå som forfører unge gutter. Og hvor man nettopp oppholder seg i en av de grupperinger i USA, som er mest negative til homofili med påfølgende sjikanering og trakassering av deler av befolkningen. Den møtevirksomheten og de aktiviteter, der forgår i denne forbindelsen er også ritualer, selv om den vanlige mann i dag kanskje ikke ser dette.
Tid og sted.
Sabbatene holdtes mandag, onsdag og fredag, men søndag og torsdag er også nevnt. Valborgaften og St. Hansaften er heksenes store utferdsaftener. Videre kristne høytider, for det skulle være den kristne Gud til spott og spe. Tidsklammen er fra midnatt til hanegal.
Sted: På en bjergtopp. Kjente er Bloksbjerg, Hekkenfelt, Lyderhorn ved Bergen, Domen ved Vardø m.fl. Videre; korsveje og kirkegårde. Det er ikke det kristne korstegnet, der gjemmer seg bak dette. Korsveien som tilholdssted for mørkemakter, går meget lenger tilbake enn kristendommen.
Rideredskap.
På kontinentet er det ofte riskosten. Gjerne med kosten vendende fremad, og ofte rir de baklengs. I de norske rettsakter rides der som regel på levende vesener. Ulven har tilsynelatende vært foretrukket. Som dyr i denne sammenhengen nevnes også katte og hunde. Det de rider på smøres med en salve som heksene har fått av djevelen etter at de har sluttet pakt med ham.
Djevelens utseende.
I heksenes bekjennelser beskrives han i de kontinentale akter som uhyggelig og grotesk. Det mørke, bleke, det sorte og røde karakteriserer ham. Man forsyner ham ofte med stråleglans, samt med dyriske attributter som klør, horn, hale, klove og låddenhet.
Homagium og djevlepakt. (rituale)
Når sabbatsgjestene er samlet, opptrer Djevelen på arenaen. Alle kaster seg til jorden og tilber og hyller ham som deres Mester og Gud. De gamle hekser gjentar den pakt, de engang har svoret, og novicer, som for første gang er på sabbat, blir tatt i ed (homagium). På kontinentet synes man å ha hatt sterke forestillinger om et forhold Djævelen og heksene imellem, der mest likner på et lensherre/vasal forhold.
Ved inngåelse av djevlepakt forsverger heksen sin kristne tro. Hun lover Djevelen sin sjel og kropp, og at hun skal gjøre hva hun kan, for å gjøre så mye ondt som mulig for å skade den kristne menighet, samt forsøke å verve så mange nye medlemmer som mulig til heksesekten.
Til gjengjeld lover Djevelen henne rikdom, ære og held i hennes jordiske liv. Han gir henne et smørehorn med heksesalve, så hun har leilighet til å komme til sabbat, og en liten smådjevel, som hun skal bruke i sitt onde virke.
Der fremkommer for øvrig ikke opplysninger om hvor smådjevlene kommer fra. Kan dette være avkom etter Djevelen og hekse?
Stigma diabolicum. (rituale).
Når Djævelen har sluttet pakt med en heks, merker han henne med sitt stigma diabolicum. Han rekker ut sin hånd og rører ved heksen. Det er forskjellig hvor Djevelen setter sitt merke, men ofte er det på venstre siden av kroppen. I folketroen er venstre side den onde siden. Vanlige menneskers innstilling er at der hvor Djevelen berørte heksen, ble der en følelsesløs, undertiden blodløs plett. Hadde den anklagede lidt merkelige pletter på kroppen, kunne disse ofte utlegges som et stigma diabolicum.
Den sorte messen. (rituale).
Denne følger etter paktinngåelsen. Den har en kristen messe som forbilde, men alt utføres så blasfemisk som mulig, og med Satan som guddom og kultsentrum. Det er han der går på prekestolen og holder preken for sin heksemenighet, formaner den smukt å vedbli å gjøre så mye ondt som mulig og fastholde at de har forsvoret sin kristne tro.
Satan påpeker, at det ikke er ganske forbudt å gå til de kristne messer og til Herrens bord, når man blott har den rette onde innstilling, dvs. at man under messen skal sidde og forbanne den kristne Gud og hans lære. Går man til nadverbordet, skal det være for å få nadverbrødet med seg hjem, så man kan bringe det til Djevelen ved neste sabbat. Dette brødet mente man Djevelen brukte til å gjøre vondt med.
I den sorte messen kan inngå dåp, naddverd og ofring. Mønsteret er stadig den kristne messen, men de midler, man bruker under den ?hellige? handling, har tatt farge av det djevelsk, groteske. Der er for eksempel ikke tale om at man blir døpt i vann, men i svovl, salt eller blod. Hostiem er sort og sei som en skosål, og kalken er bitter og ildesmakende.
Som regel ofrer heksene naturalier til Djevelen, men i seneste processtid nevnes også penger.
Djevelen tar også sine hekser i skrifte, i følge fortellingen. Som regel skrifter de om at de har latt deres fordums gode sinn løpe av med seg og gjort noe godt.
Måltid. (rituale).
Etter den sorte messen setter man seg til Djevelens bord og spiser og drikker. Ut fra kontinentalt prosessmateriale kan man skjelne mellom to hovedformer.
1. Overdådig med alle de lekre retter, som fattigfolk meget sjeldent så, men som de kanskje har fantasert om over grøten og det tørre brødet, som var hverdagskosten.
2. Samling av uhumskheter: Slim, snegle, innvolde, ekskrementer samt ? spedbarn, som etter folks utsagn, var en av heksenes yndlingsspiser.
Om det første passer dette dårlig inn i forfølgernes billedbok. Dette kunne friste svake sjele til å slutte seg til Djevelen for å få del deri. Derfor opplever vi ofte at heksene må innrømme at dette kun var et skinnmåltid. Man reiste seg like sulten, som man satte seg.
Det hendte også at heksene fortalte at maten ikke smakte av noe, siden det ikke fantes salt på Djevelens bord. ? Salt var helliget for den katolske kirken. Imidlertid var dette ikke logisk, for undertiden ble det brukt salt til heksenes dåp.
Beskyldningen for å spise spedbarn er ikke av ny dato. Denne beskyldning ble allerede rettet mot de første kristne, mot tempelherrene, mot jødene. Under andre verdenskriget beskyldte nazistene frimurerne for å spise barn på deres lukkete møter.
Offentlige myndigheter kunne ikke kontrollere disse sabbater, siden man skulle ha forskrevet seg til Djevelen, for å delta.
Dansen. (rituale).
Etter måltidet spilte Djevelens orkester, bestående av hekse og smådjevle opp til dansen, men Djevelen kunne også selv underholde med sitt spill. Undertiden synger heksene også til, mens de danser, slik det var vanlig på den tid, når det skulle danses.
Sammenlignet med heksesabbater ute i verden, kan man konstatere at det er gått sømmelig for seg på Domen. De danset kryssdans med fanden, forteller en; og han både lekte på langeleik, spilte på en rød fiolin og blåste på lur. Maren, en kvinne der i Vardø i 1661 sto anklaget som heks, hun kan berette i hvilken rekkefølge de danset, og at fanden skjenket dem øl av en liten sølvskål. Da Margrethe, en Vardøkvinne, danset skoen av seg, ga han henne øyeblikkelig en ny sko. Samme Margrethe forteller at de slo seg til der oppe, danset, drakk øl og vin og spillte brettspill, hver med sin ?gud?. Festen varte helt til heksene fra Vadsø og Ekkerø arriverte ? da dro Vardøkvinnene sin vei, for de ville ikke være i selskap med dem.
Seksuelt samkvem. (rituale).
Under og etter dansen benytter Djevelen og hans smådjevle seg av sin rett til heksene. Djevelen har kjønnslig samkvem med alle, likegyldig av hvilket kjønn. Hans favntak beskrives som ubehagelig. Coitus med ham er kaldt og ofte smertefullt. Her er altså ikke tale om elskovsgleder, et begrep, som den tids kvinner vell neppe kjente til.
Hele festivitasen kulminerer i et seksuelt orgie, hvor man har kjønnslig omgang med alle og enhver, uten hensyn til alder, kjønn eller slektsbånn.
Den lille hjelpedjevel, heksen fikk tildelt av Djevelen, når hun sluttet pakt med ham, er hennes faste kavaler på sabbaten. Selv om Djevelen kan gjøre krav på heksen når som helst, er det også smådjevelen, der oppfyller sin herres forpliktelser til daglig.
Heksesekten. (rituale).
Det var de eldste og fornemste hekse, der satt nærmest Djevelen ved sabbatsmåltidet, de assisterte ham også under sabbaten, med å lære opp de yngre i trolldom. Etter hvert har man, via kirkens påvirkning, fått forestillinger om heksesektens fasttømrete organisasjon, med Djevelen som tronende øverst på kransekaken. Forholdet mellom Djevelen og heksene har vært slik forholdet mellom en lensherre og en vasal, bl.a. har de måttet betale en viss årlig avgift til ham. Innen organisasjonen har man operert med en rekke gejstlige, militære og sivile grader. Det var også et tillitsverv for de eldste å koke den heksesalve, som heksene fikk fylt opp sine smørehorn med, før de drog hjem.
Heksesalven. (rituale).
Heksedrikken er både en kunnskapsdrikk og en glemselsdrikk.
Det fortelles i Heksehammeren at de koker salven av små barn, i en stor kjele, inntil kjøttet skiller seg fra beina. Av den faste massen lager heksene en salve, som de kan utøve trolldom med. Bl.a. bruker de den når de skal fly gjennom luften. Den flytende delen blir fyllt på ?flaske?, den brukes når heksene skal verve nye medlemmer. Drikker man denne vesken, vil man bli ?medviter og kyndig i heksesektens lærdom?, og glemme sin rene tro.
En slik heksesalve, volder ingen bekymring for forskerne innen dette feltet. Den passer godt inn i den uhyggelige atmosfære, der skaptes omkring heksen. Man tiltrodde henne alle former for fandenskap.
HEKSEPRØVENE
Gjennom studiene av omfattende processmateriale, og ser hvordan mange av disse ulykkelige mennesker bokstavelig talt ble hakket opp til blodig kjøtt på torturbenkene, forstår man ikke at der blant dem likevel fantes mennesker, der hadde styrke til hårdnakket å nekte, at de hadde hatt noe med Djevelen å gjøre.
Ved siden av torturen, som utvilsomt har spilt en stor rolle for de bekjennelser man fikk. Hadde hekseforfølgerne også de såkalte hekseprøver å hjelpe seg med. Disse hjalp med til å avgjøre om den anklagede virkelig var heks, selv når hun nektet å åpne munnen eller benektet sin uskyll. I denne sammenhengen skal vi se på fire av de mest alminnelig brukte prøvene her hjemme, som alle har vært brukt til forskjellige tider i stor utstrekning.
Bente Gullveig Alver opplyser at hun aldri har truffet på at man har anvendt mer enn en form av prøvenne på samme heks.
Vannprøven. (rituale).
Meget benyttet i Norden, bl.a. i Vardø, men også på kontinentet, England og Skottland, men ikke i Spanien og Italien. Man bandt delinkventens høyre tommelfinger til venstre storetå, og venstre tommelfinger til høyre storetå og kastet vedkommende på vannet. Fløt hun, var skyldig, sank hun var hun uskyldig, og man må da håpe at man har klart å berge henne på land. Det er nevnt noen steder at man slo et tau rundt livet på den der ble underkastet prøven. Mange fløt opp, men det skyldtes kanskje helt andre grunner. Vi må huske på at på den tid, da gikk kvinnfolkene i tjukke stakker som etter hvert var inngrodd med fett og sod fra matlagning og piper. Dermed var stoffet på en måte impregnert slik at det ikke tok imot vann. Dermed var det naturlig at folk fløt opp om de falt i vannet.
Vektprøven. (rituale).
Man anslo delinkventen til en viss vekt. Veiet hun mindre enn det anslåtte, var hun heks. Her hjemme er denne prøven ukjent, men i Nederland er den velkjent.
Ildprøven. (rituale).
Denne prøven er i Norden bedre kjent under navnet Jernbyrd. Det var ikke noen spesiell hekseprøve. Prøven foregikk på den måte at man skulle bære glødende jern eller kul i hendene et visst antall skritt. Derpå ble hendene forbunnet, etter en tid fjernet man forbindingene. Var hendene da uskatte, hadde man bevisst sin uskyll. I det norrøne lovverk brukte man jernbyrden. Man skulle stikke hendene i skollende hett vann.
Tåreprøven. (rituale).
Man mente at en heks ikke kunne gråte under torturen. Om hun da ikke felte tårer mens man pinte henne, nyttet det lite at hun gråt baketter. Man hadde da allerede sluttet at hun var skyldig. Bak dette ligger det en erfaringsforklaring i følge legevitenskapen. Under meget sterke smerter fungerer våre tårekirtler i meget ringe grad eller ikke.
I besvergelsene med det mystiske og kanskje også det mytiske, og grunnen for hekseprosessene, ligger et ønske om noe. Dette er kanskje noe udefinerbart, men det gjelder om å:
Finne syndere
- De som lurer andre.
- Den seksuelle dragningen mellom Anne Pedersdotter og Biskop Absalons sønn Martin, som for øvrig er et mer ideelt par, for et forhold, både aldersmessig og tankemessig, enn den forgripelse som det er å la Biskop Absalon forgripe seg på en stakkars ung liten jente Anne på 17 år.
- I dag, den seksuelle dragningen mellom, for eksempel, to som er gift hver på sin side.
I dag er dette mer vanlig.
Den gangen kunne det sees på som at en heks drar andre "uskyldige" til seg.
I dette ligger der et ytre rituale, mens der i selve den seksuelle akten ligger et indre rituale, noe intimt som kun foregår mellom de to dette gjelder, de to medskyldige. Selv om dette også kan gi seg uttrykk i et ytre rituale, - seksualakten.
I dette ligger linken til Alternate Reality. Super humen. Det er ikke mulig for humunen å oppleve dette. Som igjen går tilbake til Dumuzi. Og til Innanaens ytre rituale åndsfigur.
Jeg undrer meg på om ritualet rundt heksebrendingen kan ha en guddommelig relasjon, om dette kan være et bilde på Innanaens nedstigning, som sumerisk er knyttet til seksualitet.
Der har det vært en type seksualitet først, og denne har etter hvert ført til en negativ degradering, og dette har ført til en nedstigning i underverdenen. Ligger der i dette et bilde på en negativ seksualitet, som fører en rett ned i underverdenen.
Er vår seksualitet i dag, og var den for 4000 år siden i perioder negativ, eller er den en forse, - en positivitet?
Spør man unge mennesker av i dag. Tror jeg at mange vil beskrive den som en positiv forse. Imidlertid vil noen, som kanskje oppholder seg i fortrengte og negativt ladede religiøse miljøer oppleve denne som negativ, og kanskje en aktivitet som fører dem ned i underverdenen, og da ikke den positive underverden, slik de der har den positive opplevelse, men til den negative underverden, nærmere de steder hvor man møter djevelen og alle hans hjelpere. Jeg opplever dette som fortrengthet, slik det stadig finnes i Norge, bl.a. på det ?mørke? Sørlandet og Vestlandet.
Mannlige hekser.
Forøvrig mener Professor Andrew Gow fra Universitetet i Alberta, Canada, at forskningen har oversett lidelsene til tusenvis av mannlige hekser. I boken Male Witches in Early Moderen Europe, som Andrew Gow har skrevet sammen med Lara Apps, hevdes det at 25 prosent av de 60 000 heksene, man antar ble henrettet i Europa, var mellom 1450 og 1750 menn. I enkelte strøk var det mest menn, som ble beskyldt for alle mulige slags forbrytelser, fra å kaste forbannelser på avlinger til aborter.
Her handler det ikke bare om oppstigningen på bålet for å bli brent, det handler også om nedstigningen til underverdenen.
Anne Pedersdotter og andre hekser opplever antagelig en indre reise . Dette omhandler en transformasjon av personligheten. Gjennom en rituell avgrensning kan man gå inn og få kontakt med det som ligger på den andre siden av det der er omkring oss.
Hele mytologien vår er bygget rundt heltemyten. Vi har en struktur i oss. Noen går gjennom tøffe prøvelser og kommer tilbake. Dette er Dumuzi myten som kommer tilbake.
Iflg. Smith: Alt er sentrert rundt offerhandlingen ? sacrifice.
At man "prestestanden" i heksebrenningen benyttet seg av anledningen, til å kvitte seg med synlige personligheter, som irriterte prestestanden, og ikke fulgte det som de mente var den vanlige fremferd, må i historisk lys oppfattes, som grove overtramp mot ytringsfriheten, og i dagens situasjon sannsynligvis ikke ville dette ikke ha blitt akseptert.
Eller er det også slik i dag? Aksepterer vi at prestestanden og andre sjikanerer annerledes tenkende og følende?
Jeg må nok bekjenne at jeg er tilbøyelig til å mene dette.
Er det ikke slik at om noen har oppfattelser som er annerledes enn "den vanlige" da blir man utelukket fra jobb eller fellesskap?
Dette er komparativ forskning i praksis på det rituelle.
Jeg skal pånytt trekke frem diskrimineringen av homofile som et lysende eksempel. Dette er ikke tillatt, ifølge norsk lov. Likevel diskrimineres homofile både åpenlyst og i det skjulte. Hvilke homofile har for eksempel ikke opplevd å bli vraket til en jobb, med vikarierende unnskyldninger, til tross for at det kan dokumenteres at de er best kvalifisert til jobben. I dette ligger at man straffer "dagens hekser", men man tør ikke si det rett frem.
Det er den rituelle handlingen der binder folket sammen, så kommer troen etterpå.
D.v.s. Den rituelle handlingen, heksebrendingen, kommer før troen på om dette eventuelt er rett eller feil, - og om dette er rett eller feil i forhold til hva?
Derfor kan man også spørre seg selv, om dette har noe gudelig forhold eller ikke.
Dette er også tolket fra Smith i Rituelle Handlinger og riter.
Ritualet var i forbindelse med et dogme, ikke med en myte.
Ritualene lå fast, men mytene kunne ha forskjellige tolkinger.
Man programmerer en tro. Vi tror at vi tror og at vi har visse verdier i livet. Imidlertid er det i våre handlinger vi beviser hvilken tro og idealer vi i grunnen har.
Ønsket man å etterligne naturen eller besverge den? Ja, naturen har et livsløp, noe starter, spirer og gror, visner og dør. I dette ligger også nedstigningsritualet, som et annet bilde.
Det samme gjør man ved at en heks blir en heks, og hun blir pint og brent, hvorpå asken blir omgjort til noe fruktbart og noe gjenoppstår. Slik som man gjør på åkeren når man på høsten, eller etter en høst, brenner denne av, for å gi god grobunn for noe nytt.
Der var to brenningsmetoder: Pelemetoden og stigemetoden. (rituale)
Pelemetoden er den minst humane. I Tyskland hadde den stor utstrekning, men er så vidt vides ikke benyttet her i Norden. Den foregikk slik: Ofret ble bundet til en påle der var hamret i jorden. Omkring pålen bygget man så bålet opp. I regnskapene fremgår det at der skulle mange less ved til, for å gjøre ende på et menneske. Etter brenningen lod man den sorte avsvedne pålen stå. Et varig minne i landskapet om, hvordan det kan gå med mennesker der forsverger seg til Djevelen.
Stigemetoden foregikk ved at man bandt en ofret ved arme og bein til en stige. Etter at bålet var tendt og ilden blusset godt, kastet bøddelen og hans svenn stigen inn over bålet. Man må anta at heksen er besvimt nesten øyeblikkelig ved den heftige smerten, og at døden må være inntrådt omtrent med det samme. Dette var den foretrukne metoden her i landet. I Norge brukte man å gi heksen en kanne vin før henrettelsen, dette har antagelig hjulpet til å sløve offeret.
Tilleggsstraff. (rituale).
Om heksen var av en ekstra ondsinnet karakter, fikk hun i tillegg til dødsstraffen en rekke pinsler, som hun ble utsatt for på turen fra fengslet til retterstedet. For eksempel kunne man knipe henne med glødende tenger eller piske henne. På retterstedet kunne man også avhugge et lem før brenningen.
Med denne omfattende illustrasjon av hekseforfølgelser og dertil tilknyttede ritualer, ligger der et omhyggelig grunnlag for å vurdere skuespillet og operaen Anne Pedersdotter.
2. SKUESPILLET og OPERAEN ANNE PEDERSDOTTER . .
For å analysere en forestilling som Anna Pedersdotter, er der mange bakenfor liggende momenter, som forfatter Hans Wiers-Jenssen har måttet ta hensyn til i sitt skuespill og har formidlet i sin tekst, og som har inspirert og er videreført i Edvard Fliflet Bræins komposisjon og i hans virtuose musikalske behandling av Wiers-Jenssens tekst.
Dette hjelper oss med å forstå de signaler der kommer frem i teksten, og som gjør denne mer forståelig for oss. Dette er også i tråd med forfatteren selv.
Hans Wiers-Jenssen.(1866-1925) Født og oppvokst i Bergen, som bergenser, norsk student og senere cand.mag. (1892).
Absalon Pedersøn Beyer´ s (1528-75) markante personlighet, ga ham et godt utgangspunkt for dramatisk behandling, men Wiers-Jenssen behandlet emnet fritt og fulgte ikke slavisk kildene, - heldigvis. Han tok det, han hadde bruk for.
For eksempel døde den virkelige biskop Absalon som 47 åring, mens han i skuespillet er 60 år gammel. Videre giftet han seg i virkeligheten kun en gang, og det var med Anne Pedersdotter i 1553, som han fikk 8 barn med, ingen av det bar navnet Martin, slik som hans eneste sønn av første ekteskap i skuespillet. Når Wiers-Jenssen i dramaet lar Absalon bli gift 2 ganger, siste gang i 1569 med Anne, da er dette en dikterisk frihet.
Andre ting henger mer sammen med virkeligheten, når man i første akten venter på at Biskop Absalon skal komme tilbake fra møte på slottet, er dette en link til virkeligheten, hvor Absalon fra 1566 til sin død i 1575, var slottsprest hos Erik Rosenkrantz på Bergenshus.
En interessant detalje i denne sammenhengen og sammenblandingen mellom virkelighet og dikterisk fantasi var, at da den virkelige Anne Pedersøn Beyer ble enke, i 1575, fikk hun offentlig understøttelse, men i 1590 ble hun, uvisst med hvilken begrunnelse, utlagt som heks, dømt og brent, til tross for at en rekke av Bergens geistlige gikk god for henne. Hennes egen sønn, som var prest liksom Martin i dramaet, var derimot blant dem som ikke trodde på morens uskyll.
Teaterforegangsmann.
Absalon Beyer var Norges første betydelige humanist. Både i sin gjerning som praktisk forkynner og oppdrager og i sitt forfatterskap representerte han den nye ånd. Han ble således en foregangsmann for skuespillkunsten i Norge, i det han lot elevene ved Katedralskolen, hvor Absalon samtidig dels var lektor, dels rektor, oppføre dramaer på latin og norsk, slik som skikken var blant humanistene ute i Europa. Selv om scenekunsten ennå bare var tatt i oppdragelsens tjeneste, fikk det betydning at en kirkens mann, en biskop i Bergen, gikk foran.
Skuespillet.
H. Wiers-Jenssens historiske drama fra hekseprosessenes tid i Norge "Anne Pedersdotter" viste seg fra første øyeblikk å eie en utrolig scenekraft. I over 50 år siden uroppførelsen 18.2.1908 , på Nationaltheatret i Oslo, har stykket holdt seg på repertoaret på alle Norges store scener i flere forskjellige oppsetninger, og en rekke av rollene er blitt stående blant de sceneskikkelser man husker lenge, etter at mange andre er bblitt glemt: Anne, Merete Beyer, Absalon,og Martin og Herlofs-Marte.
Et flertall av våre norske skuespillere, har på et eller annet tidspunkt av sitt liv, stått på scenen i en rolle i stykket. En begrenset oppremsing av spillesteder i Norge, Norden, England, Italia og USA, samt skuespillerberømtheter der har tolket rollene, vil gi oss en meget lang oversikt over mange av de aller fremste navn i teaterhistorien, det skal jeg unngå.
Imidlertid, siden dette gjelder en avhandling, ved Institutt for Teatervitenskap, og dette ligger innenfor vårt teoretiske fagområde, vil jeg trekke frem noen ganske få:
Johanne Dybwad spilte titelrollen i Anne Pedersdotter ved uroppførelsen Nationaltheatret i Oslo 1908, hvor kritikken skrev: "Finere og fyldigere har Johanne Dybwad aldri spilt" og hun har flere ganger senere tittelrollen som Anne, bl.a. på Svenske Teatern i Helsingfors samme året.
I 1909 satte fru Dybwad stykket opp på Folketeatret i København og spilte selv Anne. I 1924 spilte hun på nytt Anne og satte forestillingen i scene på Nationaltheatret. Tore Segelcke spilte Anne for første gangen på Den Nationale Scene i Bergen i 1927, i Helsingfors i 1947.
På Nationaltheatret i Oslo i 1941, for første gangen med Agnes Mowinckel som Merete Beyer, dette skulle bli en av Agnes Mowinckels store roller, en suksess hun gjentok på Trøndelag Teater i 1942, begge steder med Georg Løkkeberg som Martin.
Hun tolket også senere Merete på Det Nye Teater i 1957, hvor hun også selv regisserte, med Espen Skjønberg som Martin, Mona Hofland som Anne, og Henki Kolstad som Johannes. I 1955 gjentok hun Merete på Den National Scene i Bergen med Rolf Berntsen som Absalon. Ragnhild Michelsen Anne i Bergen i 1945. Ella Hval var Herlofs-Marte på National Theatret i 1941.
Da Liv Ullmann i 1967 spilte tittelrollen mot Joachim Callmeyer, og med Stein Grieg Halvorsen og Ella Hval, hjalp dette til å tro på humanismen i renessansen, ikke til å gjøre folke mørkredde. Kritikken skrev: "Vakkert, men uten brann i blodet."
Den første riktig sterke tolkingen av Merete Beyer ble gjort mye tidligere av Ludovica Levy, under Nationaltheatrets lange Norges turne som startet i 1908, som brakte anne Pedersdotter rundt til alle de store scener i Norge, og det var først da at man fikk en tolking av rollen som Merete Beyer, som i kraft og karakter kunne matche tittelrollen..
Vessa Hanssen er uforglemmelig som Merete Beyer i operaversjonen på Den Norske Opera. Heldigvis er denne bevart for ettertiden på grunn av at NRK tok den opp for TV.
Radioteatret satte opp stykket i 1958 stort sett med samme besetning som på Det Nye Teater. Radioteatret i Danmark fulgte opp i 1959 med et dansk stjernelag, Bodil Kjer i titelrollen, Emil Hass Christensen som Absalon, Holger Juul Hansen spilte Martin, Randi Michelsen Merete og i Bispens rolle ingen ringere enn, den som på dette tidpunkt var dansk teaters store skuespiller, Poul Reumert.
HANDLINGEN i ANNE PEDERSDOTTER
Handlingen er inspirert av en autentisk hendelse, foregår i Bergen og er lagt til året 1574.
I "Anne Pedersdotter" møter vi først og fremst mannen Absalon, der fremstår som en frodig og markant personlighet, om enn han kanskje har mistet noe av sin nidkjærhet i sin tro.
Wiers-Jenssen plasserer ham i en tenkt konfliktsituasjon, hvor han et godt stykke på vei følger sine kilder. Imidlertid hadde han en særlig forutsetning for å dikte videre om et slikt emne. Dette bygger seg på at han var sterkt interessert i eldre og nyere bergensk kulturliv og opptatt av religiøse motiver.
Senere kom han til å skrive et bibelsk drama "Saul",slik som også den danske komponisten Carl Nielsen har benyttet i sin opera "Saul og David", Wiers-Jenssen var også sterkt opptatt av spiritistiske fenomener, og skrev selv to bøker om emnet. Utforskningen av menneskenes oversanselige sjeleliv opptok ham sterkt både som den gryende vitenskap den var, og spesielt ved de teorier om skjult sjelevirksomhet, der nå var satt frem.
Disse kunne han bruke i sitt drama om "Anne Pedersdotter" til å bygge opp om en forklaring på "hekse-fenomenet".
Mest iøynefallende ser man dette i Akt II, siste scene, der Anne prøver om hun har morens evne til å "kalle".
I sine sceneanvisninger skriver Wiers-Jenssen: "Mens hun står således, frembringer hun det fenomen, man nutildags kalder: Hypnotisk fjernvirkning. Man ser på hende, når det moment indtræffer da evnen træder i virksomhed".. og "budet udgår."
Wiers-Jenssen forutsetter at både Anne´s mor og Anne selv faktisk hadde slike evner til å "kalle". Den som skal spille Anne har derfor lov til å bygge på dette moment i tillegg til alle de almen menneskelige momenter, som konfliktsituasjonen Anne-Absalon-Martin-Merete gir anledning til å bruke.
Tror Anne og tror Herlofs-Marte selv på at de har slike overnaturlige evner? Dette spørsmål lar Wiers-Jenssen stå åpen, for ham var det nok at den dramatiske spenning ble vesentlig øket, og øket utover den sanselige konflikt, som sannelig var sterk nok.
Imidlertid gir Wiers-Jenssen grunner nok for at det i virkeligheten er hetsstemningen der presser Herlofs-Marte og senere Anne til å bekjenne sin skyld. Videre reserverer han seg uttrykkelig mot at Martin blir drevet av annet enn innestengt lidenskap, når han følge Annes "kalling".
Allerede i I akt. Har vi merket den underliggende dragningen, mellom de to jevnaldrende unge menneskene, og når vi underveis i dramaet får klarlagt, at de allerede har møttes tidligere da de var barn, er det ikke vanskelig å forstå en slik positiv dragning mellom to kjekke ungdommer, hvorav den ene har levd i ni år som student i utlandet, (København i Danmark og i Wittenberg i Tyskland) og den annen, Anne, har blitt dratt inn i et ekteskap da hun var 17 år med, en den gang 55 åring, Absalon, og nå fem år senere møter en nesten jevnaldrende kjekk ung mann på 25, blir forelsket, og skremt over dette.
Absalons død i Akt. III er på samme måten forberedt i Akt. I, der vi får vite at han skal være forsiktig med sitt hjerte: "Vel siger Ditmar Badskjær, at jeg skal være varsom med mitt hjerte; thi det tåler ingen forraskelser. Men det har dog tålet de forraskelser, jeg hittil har lavt i mitt liv, og de har sannelig ikke været få. Så holde det vel dem, jeg har igjen også. Hahahah! ".
Imidlertid er det Annes avsløring av sin kjærlighet til sønnen Martin, som dreper Absalon, - hennes eget ubevisste eller bevisste ønske om at Absalon skal dø, er hennes eget problem, et problem som hun bærer med seg og som antagelig ligger under og gnager, slik at hun ved Absalons båre føler at presset blir for stort og hun innrømmer: "Ja, jeg har myrdet dig ved trolddom - ja, lokked jeg din søn i min magt".
Dramaet er gjennomarbeidet med full gode scene anvisninger, både til interiør, herunder inn og ut ganger, møbler, miljøskapende detaljer, samt av betydning for bruk i forbindelse med teksten. Senere skisser. Antydning om kostymer. Videre regihjelp til regissøren, slik at han vet hva forfatteren har tenkt og ønsket.
3. OPERAEN ANNE PEDERSDOTTER
Operaen hadde urpremiere på Den Norske Opera i 1971. Forfatteren har som tidligere nevnt tatt seg store friheter. Absalon er gjort eldre, og Anne yngre enn det de egentlig var, dette gjør kontrasten mellom dem enda mer markert. Dette var fordi Wiers-Jenssen ikke var så opptatt av selve heksebrenningen. For ham var det forholdet mellom rett og galt, rettferdighet, spesielt i forhold til kvinner, som var hovedtemaet i dramaet. Derutover har librettisten Hans Kristensen forkortet dramaet en del, utformet ariene og resitativene, og gjort mindre forandringer.
I operaen er mange detaljer fulgt opp, men ikke hele tiden. Operaregissøren til den her omtalte operaoppsettingen, Lars Runsten, NRKTV 1986, har fulgt forfatterens intensjoner relativt lojalt, enkelte ganger har han fremhevet og understreket detaljer, ved overdrivelser, hvilket, slik jeg oppfatter dette, gjør at detaljene trer klarere frem.
For eksempel når det i kommentaren vedr. slutten på Akt. I, scene 8, hvor det er angitt om Herlofs Marte, som bysvendene nettopp har fanget står: "En af bysvendene slænger hende over sin skulder, bærer hende mot porten." "Et stærkt billede, med Marte på Bysvendens skulder, høit løftet.". "Over larmen og salmesangen høres de drønende kirkeklokke-slag."
Siden det antagelig er for tungt, for en person, å svinge Herlofs Marte høyt løftet på en skulder, gjennom en stor menneskemengde, slik at dette synes fra teatersalen, lar Lars Runsten dette løftet foretas av tre bysvende på strakte armer.
Tilsvarende detaljer er tilpasset underveis, slik at sceneforløpet blir enklere og klarere, men ikke slik at forfatterens intensjoner blir forvrengt, de blir kun tolket og utført bedre. I en operaoppførelse, med et stort tilskuer rom, mange roller og stort kor, vil der være behov for arrangementsmessige tilpassinger, slik at dette henger sammen visuelt og for operaen sin del også musikalsk. Videre at dette kan nå ut til en stor sal.
Til og med etter at Hans Kristensen har redusert teaterstykkets tekst ned til operalibrettoen, er der, dessverre, for mye tekst, som i blant forvirrer og forstyrrer den handlingsmessige fremdriftens musikalitet.
I dette ligger kanskje denne operaens største begrensning. Selv om man har komprimert teksten og konkretisert denne, han man ikke begrenset de enkelte setningene til et enklere, lettere sangbart språk. I operaen dreier det seg faktisk om, at man har kuttet deler av dramaet, og der er fortsatt mye tekst. Imidlertid ved nøye gjennomgang av dramaets tekst i forhold till operaens, og etter å ha hatt anledning til å se operaen nermere et titalls ganger siden 1980 tallet, skal jeg gjerne innrømme at for å forstå og kunne følge handlingen, er det minimum av nødvendig tekst, der er tilbake nødvendig.
Fliflet Bræin kalte Anne Pedersdotter for en "symfonisk opera", det betyr at han følte seg i slekt med operaformen fra siste del av 1800-tallet." Det kan nok hende at Verdi var hans ideal, med hensyn til form og dramatisk utforming. Bræin brukte en ganske fri tonalitet, men tonespråket følger stykkets drama på en tett og overbevisende måte, gjerne med modernistiske klanger, men der det handler om kjærlighet, hører vi et mildere, enkle musikalsk uttrykk.
Komponisten har imidlertid via lede temaer, som heksetemaet, kjærlighets temaet, m.fl. lyktes med å gi oss en underforstått tekst, som ikke blir sagt, men som ligger i at musikkens karakter, på en elegant måte antyder for oss, noe av den teksten der er blitt kuttet vekk. I likhet med Shakespeare skriver Wiers-Jenssen -, og hhv. Verdi komponerer Edvard Fliflet Bræin også munter musikk "for galleriet", slik at vi hele tiden har underliggende temaer, også muntre, som dukker opp i forskjellige sammenheng, og som minner oss om noe annet bakenforliggende.
Eksempel: Heksetemaet allerede i 3. scene, hvor Herlofs Marte er i nærheten og kommer til Anne, hvor dette blandes med kjærlighetstemaet, som først slår ut for fullt i 2. akten når Anne har kaldet på Martin og han kommer og de faller i hverandres arme.
Underveis har de musikalske linjene, klart å vinne over den tekstlige hemningen, og da er Anne Pedersdotter blitt stor opera. Den har til og med tilløp til ble canto underveis, bl.a. i Martins arioso i første akt, og i duetten i andre akt mellom Anne og Martin, likeledes Absalons arier i begge de to første aktene.
Det er lett å forstå Anne Pedersdotter i lys av dagens samfunnssituasjoner. Den ene, rettferdige, (Anne) knuses av systemet. Den kristne kulturs holdninger, i forhold til kjærlighet og seksualitet, har fortsatt spenninger, som gjør operaen aktuell. Lik det presset og de spenninger vi i dag opplever fra KrF side, og fra enkelte prester og biskopper, overfor menigmann. Det er samtidig også naturlig å betrakte operaen ut fra et kvinnesaksperspektiv, som nettopp på begynnelsen av 1970 tallet, da Bræin hadde operaen ferdig, var meget aktuelt. For Anne er det umulig å fremkomme med sin versjon, mot dem som representerer maktapparatet. Anne Pedersdotter tar opp en tidløs problematikk, som kan fortolkes inn i enhver tid og ethvert samfunn.
Imidlertid er det ikke mine tanker om operaen, som her skal være retningsgivende. Det er fullt ut mulig at slik operaen Anne Pedersdotter, er blitt slik tekstforfatter og komponist har ønsket, og der er vi kanskje nærmere den kunstneriske skapelsesprosessen.
Disse to har kanskje ønsket at Anne Pedersdotter skulle bli slik den er blitt, og ikke skulle være noen italiensk bel canto opera. Der er blitt skapt noe originalt norsk, og man har beholdt ritualene, myter rundt heksene og andre liknende tanker. Dette er blitt et livsverk av format. Beskrevet som: "en av de betydeligste norske operaer i det tyvende århundre". - Kunne vi ha spurgt dem om dette i dag, må vi naturlig nok anta at de ville si at operaen er blitt slik de ønsker dette, men vi må huske at den er kanskje blitt slik, som de har klart å få den til å bli, d.v.s. slik de har evnet å skape denne.
Gjennom hele skuespillet og i operaversjonen, er der ritualer, som delvis bygger på det man har visst, om hva som var autentisk oppførsel på daværende tidspunkt, og tilpasset gjennomføringen av en teaterforestilling. Jeg tenker selvsagt på det rituale der foregår først i forbindelse med det hjemlige arbeide i gårdsrommet ved Biskop Absalons hjem i Akt. I, hvor Anne, Merete og husjomfruen Bente sidder og gjør i stand vasketøy. Videre den dialog der foregår mellom Anne og Herlofs-Marte, hvor vi får beskrevet ritualene omkring en heks der nettopp er blitt brent. Senere i samme akten når Bysvendene fanger Herlofs-Marte skriker hun i sin redsel ut om hva hun ikke vil oppleve, torturen o.s.v. I dette ligger beskrivelse av pinslernes ritualer.
Senere i dialogen mellom prestene etter Herlofs-Martes tortur og brenning. Dette fortsetter helt frem til det store rituale i forbindelse med gravferden til Biskop Absalon med biskop Schjelderup, Merete, Martin, prester, kor, o.s.v. Anne mister sin forstand, bryter ut i en rå latter og utbryter: "Så fikk du din hevn Absalon, Jeg har myrdet ved trolldom, og ved trolldom har jeg lokket din sønn i min makt". Det er i dette, gjennom den pressede situasjonen som Anne har vært omgitt av under hele sitt giftemål, at vi har en grunn til å anta, at hun føler seg så presset, at hun selv tror hun er blitt en heks, i likhet med andre kvinner på den tiden, og utover på 1600 tallet.
Som repetitør ved Den Norske Opera har pianisten Helge Evju, gjennom mange år jobbet med innstuderinger av Anne Pedersdotter, og har foretatt en omfattende gjennombearbeiding av stoffet.
Han opplyser at komponisten Edvard Fliflet Bræin hadde en fleksibel innstilling til rollenes musikalske utforming. Slik å forstå at når en rolles sanglige linjer lå mindre godt for en sanger, så skrev han en ny sangstemme inn, ved et tilfelle måtte han gjøre dette et 100 talls steder i partituret, helt tilpasset sangerens ideelle stemmeleie.
Med dette som grunnlag har Helge Evju i sitt videre arbeide med tekstene i forhold til musikken, til den reviderte utgaven i 1986, gjennomarbeidet partituret med meget verdifulle kommentarer, spesielt i forhold til fremføringen av hovedrollene, med vekt på hvordan disse klinger godt igjennom i forhold til et iblant kraftig klingende orkester.
HEKSE I ANDRE FORESTILLINGER
Det er selvsagt ikke bare Hans Wiers Jensen og Edvard Fliflet Bræin der har latt seg inspirere til å skrive om heksebrenninger og de rituelle handlinger og prosesser der ligger i dette.
3. VERDI´s Hekser
Andre velkjente eksempler er Giuseppe Verdis opera Don Carlos, med tekst (på fransk) av Joseph Méry og Camille du Locle, senere bearbeidet av Antonio Ghislanzoni til italiensk. Imidlertid er det Schiller der har gitt idé opplegget til Don Carlos, som foregår i Spania omkring år 1560 hvor der både er møter med Il Grande Inquisitore, og hvor ketterne blir dratt til bålet og brent i den store Auto-da-fé scenen midt i operaen. Dette er høydepunktet i operaen.
Navnet Auto-da-fé kommer fra latin: "actus fidei", spansk: "auto da fe", dette var uttrykket for an "act of faith",
i hvilken de der var dømt av den åndelige domstolen under inkvisisjonen ble overlevert til den verdslige makten, hvis oppgave det var å utføre henrettelsen, i dette tilfelle på bålet. Offentlige henrettelser, i dette tilfelle brenningen av kettere var paradoksalt nok populære forestillinger, for de forestillingssultne menneskemengder også i 16-1700 tallets Spania, i likhet med i Norge, som i Anne Pedersdotter i Bergen, og for eksempel i Vardø. Autodafé finalen innledes og avsluttes med store korscener og jubelrop fra mengden, som har vært vitner til et skremmende rituale. I aktens slutting når flammene slikker opp om de der skal brennes, låter en mystisk himmelsk stemme fra himmelen, som garanterer de stakkers ofrene martyrdommens krone.
I Don Carlos er der også rituelle handlinger i klostret St. Just.
Som kjent hadde Verdi en forkjærlighet for Schillers verker, helt siden en av hans aller første operaer Jean d´Arc fra 1845 etter Jomfruen fra Orleans. Hun blir foran katedralen i Reims anklaget for hekseri av sin far og Carlo i å ha begått helligbrøde. Hun forsvarer ikke seg selv, da hun selv tror at hun er skyldig i trolldom. I operaversjonen er der imidlertid lite tilbake av Schillers drama, alle bipersonerne er skåret bort, kun Jean d´Arc gjenstår personifisert og Jean´s kjærlighet gjelder nå selve tronfølgeren Carlo og ikke den engelske ridderen Lionel som hos Schiller. Tekstforfatteren Solera har gjort som han selv ville. Eller er det Verdis ønsker som han har utført?
Arthur Honegger har benyttet samme grunnlag for sin opera Joan of Arc at the Stake. Jean d´Arc på staken (pålen). Denne begynner i det øyeblikket hun dør i flammene. Hun går da inn i en dialog med St. Dominic og Jomfru Maria. Ånden av kvinnen vender tilbake for å gjennomgå hendelser fra sitt liv. Jean oppfatter verdens rette befatting og innhold og frigjør seg selv fra alle jordiske bånd.
I Verdis opera Lombarderne, om Lombarderne på sitt første korstog, er der ritualer der henger sammen med de aktuelle temaer for Tradisjoner, Ritualer, o.s.v.
Den samme svermingen for ritualer, religiøsitet og ikke religiøsitet, er også et gjennomgangstema i Skjebnens makt, hvor hovedpersonen, samt i Il Trovatore, hvor zigeunersken Azucena i en canzone, synger om sin mor som ble brent på bålet i arien "Strida la Vampa".
I Maskeballet er figuren Mam´selle Arfvidson en liknende mystisk, kanskje mytisk person. Hun kunne antagelig ha blitt en heks, om hun hadde vært i Finnmark, og ikke i Stockholm.
Slik kan man fortsette å forske i Verdis og i andre komponisters operaer, og finne mange interessante linker.
Den danske komponisten August Enna har skrevet en fire akters opera med tittelen Heksen til tekst av Alfred Ibsen etter Arthur Fitgers drama. Denne opera gjorde Enna berømt.
Andre berømte hekser er heksen i Humperdincks opera Hans og Grethe, Videre er der flere berømte balletthekser. Heksen i Tornerose. Heksen i Sylfiden. Videre i nyere tid har vi hatt musicalen Which Witch, slik at dette er fortsatt et "brennbart" tema.
Carl Th. Dreyers berømte film Vredens Dag gjorde Anne Pedersdotter temaet verdensberømt.
Filmen I Rosens Navn, med Sean Connery er vi vitner til et glitrende - skremmende eksempel på bruken av det samme tema, her også knyttet opp mot ritualer, myter, tradisjoner tilknyttet livet i et kloster fra middelalderen.
4. MYTER OG MYSTIKK
Med dette er jeg fremme med linker til dette semesters tema, tradisjoner, myter, ritualer.
Duzumis og Innanans tegningen om den runde ringen, hjulet med Sommeren opp, Vår th. Vinter ned, Høst tv.
Innana stiger ned ved Høst, hun går gjennom vinteren, på våren få et nytt frieri, etterfulgt av bryllup, erotisk forening, han har forlatt meg, han er borte i løpet av sommeren (alt visner hen og dør), og derpå stiger hun ned i underverdenen. I dette ritualet ligger den sirkelen som jeg oppfatter er slik det foregår for en heks i hennes livsbane..
Heksene.
Vår nordligste landsdels regning til tidens offisielle vanvid lyder, etter kildene å dømme, på ca. 80 menneskeliv. Det tallet dekker en gruoppvekkende sum av legemlige lidelser under en behandling, brutal og rå utenfor enhver nærmere beskrivelse; det dreiet seg her om "den unntatte forbrytelse", unntatt også fra tidens alt annet enn humane straffemetoder.
Hvilken sjelens fortvilte angst og ensomhet dette representerer, kan vi i våre dager vel neppe gjøre oss et begrep om. At kvinner under den behandlingen de gjennomgikk er blitt suggerert til å tro at de sto i kontakt med mørkets makter, er tydelig nok i Finnmark som andre steder. Andre igjen har resignert overfor den totale overmakten og er gått i døden overbevisst om sin uskyldighet. Enkelte "kanskje mange flere enn vi kjenner til" har vist en stor sjelsstyrke under de redsler de gjennomlevde før døden fridde dem ut av deres medmenneskers hender. Fra det mørke fangehullet på Vardøhus festning kaster noen ord sin glans gjennom alle tider. Det er Ingeborg Krogs ord: "Aa nei, saa kan de pine kroppen, men sjælen skal de dog inte pine!"
Avslutningsvis:
Med min beste vilje: Jeg har vanskelig for å oppfatte noen teatervitenskabelig link mellom ritualer, fester, utbasunert i Inanna, Dumezi, helleristninger m.m. frem til teater senere i historien. Jeg ser selvsagt at noen besvergelser, ritualer m.m. kan være fremføringer, som i senere tid kan brukes i teaterforestillinger, men ikke på noen sterke måter, enn at for eksempel 1600 talls gudstjenester, i en hvilken som helst kirke, heller ikke er teater, eller den franske revolusjonen, som er benyttet som grunnlag for bl.a. musicalen Les Miserables m.fl. Imidlertid er den franske revolusjonen heller ikke ritualer og fester, Det er en tragisk periode i Frankrikes historie som forvoldte mye piner og plager blant folket.
Jeg forstår heller ikke hvorfor vi her skal bruke så mye energi og krefter på dette tema, tilsvarende ½ semester.
Derfor oppfatter jeg kun, at dette vil kunne benyttes i et daglig virke eller arbeide, annet enn som en interessant bakgrunnskunnskap, da i likhet med svært mye bakgrunnskunnskap. Som kjent er verden full av bakgrunnskunnskap. For eksempel Putins besøk nyligen i Norge, Gerhard Schröders besøk hos Røkke med møte og pressekonferanse sammen med Statsminister Bondevik. Er dette da også å betrakte som ritualer og fester? Nei, jeg oppfatter det som bakgrunnkunnskap, at Schröder og Røkke spadserer henad Aker Brygge for å gå på Teatercafeens andre etasje og spise middag, det betrakter jeg ikke som et rituale i teatersammenheng, selv om der er teatrale momenter tilknyttet.
Jeg ser dette emnevalg som en parentes, som en fortidig kult, lik andre kulter, mer eller mindre viktige, men ikke matnyttige for det daglige virke, som dagens nutidige studenter skal bringe med seg, til en forhåpentlig nyttig fremtid i et arbeide som teatervitere.
Imidlertid for å forsøke å være lojal overfor det faglige opplegget som Institutt for Teatervitenskap har lagt opp til dette ½ semester om ritualer, tradisjoner, fester o.s.v. har jeg ledt meg frem til et rituale, en feiring, som jeg også har hatt mulighet for å finne en fornuftig teaterviter link til, og som for meg som er spesielt opptatt av teater, opera og ballett i tillegg er matnyttig.
Derfor har jeg lagt meg på heksejakt tiden fra midten av 1500 til slutten av 1700 tallet, hvor man jaktet på hekser og trolldomskyndige folk i hverdagen. Slik man i grunnen også gjør i dag.
I så måte kunne man se på mange aktuelle personligheter i dag, også som nåtidens hekser eller trolldomskunstnere. Som blir forfulgt uansette hva de gjør og hva de finner på, også selv om de fremstår, som om de er i positivt ledtok med de kristelige ledende miljøene.
Et eksempel for meg kan være prinsesse Märtha Louise. Samt Valgjerd Svarstad Haugland. Hver på sin måte, og med helt forskjellige innfallsvinkler.
Mens jeg var kultursjef i Vardø 1991-1994 ble jeg selv sett på som en heks, fra visse grupperinger. Noen så på meg med beundring, og andre med frykt. Noe jeg opplevde ble gjort med en kombinasjon av frydefull frykt, - en slags ærefrykt. Jeg ble i tur og orden både gjenstand for sterk hyllest og forfølgelse, som oftest basert på misunnelse. Heldigvis har jeg en styrke som gjør, at jeg kan klare å heve meg over folks misunnelse, selv om dette ofte krever mye mot og at man på dette bruker mange krefter unødig.- I likhet med den misunnelse, som kanskje var et av de viktige momentene, som lå til grunn for mye av hekseforfølgelsen på 1500-1700 tallet, bare at man på det daværende tidspunktet ikke hadde det samme ordet å sette på det. Da ble det kalt for frykt, usikkerhet og mange andre ? vikarierende uttrykk., slike vikarierende uttrykk har vi også i dag, for den samme slags ting.
Imidlertid, etter mine klager over denne pensumbulken, skal jeg gjerne innrømme, at det har vært interessant, å kunne fordype meg en periode i dette tragiske emne, så kanskje er jeg likevel kommet beriket ut av dette ½ semester?
Fra dette tankegrunnlag er der kommet linker til:
Heksebrændingene i Vardø på Stegelnesset, og dets link til teatret.
Edvard Ffliflet Bræins opera: Anne Pedersdotter, med tekst av Hans Kristiansen etter Henrik Wiers-Jenssens skuespill. Denne handler om Anne Pedersddottr som ble gift med Biskop Absalon Pederson Beyer i Bergen. Hun ble dømt for hekseri og brendt på bålet.
Hekse temaet er som nevnt tidligere også blitt flittig benyttet av både Guiseppe Verdi, Athur Honegger, samt her i Norge i vår tid i musicalen Which Witch, som meget tidlig i denne musikalens karriere ble fremført konsertant i Vardø Kirke.
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
Litteraturliste:
Hans Wiers-Jenssen: Anne Pedersdotter, Drama i fire akter. Oslo 1962. 78 sider
Øyvind Anker: På scenen. 20 sider
Randi Rønning Balsvik: Vardø, Grensepost og fiskevær, 1989, del. 1. 271 sider
G.I. Willoch, red.: Vardøhus Festning 650 år. Jubileumsskrift. 184 sider
Vardøhus Museumsforening, Årbok 1983. 111 sider.
Den Norske Opera, Anne Pedersdotter, program. 24 Sider (?)
Den Norske Opera, Anne Pedersdotter, klaverutgave revidert versjon 1986, 261 sider
András Batta: Opera, 925 sider
Ellef Nesheim: Operaguiden, 320 sider
Nils Johan Ringdal; Nationaltheatrets historie, 680 sider