Av Henning HØHOLT.
Alle fotos: Erik Berg
Jeg kan ikke huske hvor lenge det er siden vi har fått presentert en ny, helaftensballett, med en handling, som gjør at vi sidder og føler at vi ser en film, med hundrevis av effekter, filmmusikk, strålnede scenografi, praktfulle kostymer, flotte dansere, en medrivende handling med uventede innfall og en spennende bloddryppende slutt. - Og, så viser det seg at dette er virkelighet, dette foreår forna våre øyne, til og med kveld etter kveld, og uten at dette er redigert etter hver enkelt opptagelse. Dette er virkelighet, men spillt virkelighet. Det er en opplevelse å kunne se et slikt drama spilt for våre øyne, med kunstnere, som agerer, spiller, danser, og formilder denne utrolige historie, for oss, slik at vi tror underveis at vi er til stede i et virkelig drama. Dette er stor teaterkunst.
På Den Norske Opera har vi på nytt fått oppleve en stor premiere, denne gangen på et ballettverk, med tittelen., Dracula, et verk. Som vi alle tror at vi kjenner, men ikke i denne versjonen. Den foregår i Transylvania, på et gods, hvor grev Dracula er vært for kjekke unge mennesker, som han etter noter forfører og utsuger, ikke som vi på det som folk tror vanligvis, men utsuger for blod.
Det er koreografen Michael Pinks drama, som ble skapt for balletscenen i 1996, og som etter en seirsgang i Engaland, til New Zealand, Australia, Kansas, nå er kommet til Skandinavia, med premiere i Oslo. Vi få oppleve noe vi ikke har sette eller hørt før, selvom vi mange tror at vi kjenner historien, men hva vet vi? Dette er blitt forrykende flott, sensuelt, seksuelt, spesielt i den første stor homoerotiske pas de deux mellom Dracula og Jonathan Harper, spilt av hhv. Richard Suttie og Christopher Kettner, dette var forestillingens kunstneriske høydepunktet, og i senere duettter mellom Dracula - Richard Suttie og Beatrix Balazs, og hhv Line Alsaker, hvor sistnevnte er den eneste der står uberørt igjen, og ikke er blitt revet med av blodutsugningen.. Dette er spennende, medrivende og god danseteaterkunst.
Ny ballettsjef - Espen Giljane
Dette er den første produksjonen med Espen Giljane som ny ballettsjef. Naturlig nok jobber han med et repertoar, som hovedsakelig er planlagt før hans tiltredelse 1. august, selvom han har vært tilstedeværende en lang periode under planleggingen.
Det er derfor ikke i programvalget vi vil kunne se så mye av hans personlighet, ihvertfall ikke før vi kommer frem til vårens premiere. Imidlertid så kan vi få et inntrykk av hans egne tanker når det gjelder rollebesetningene. Der er der interessante detaljer å observere.
Hovedrollene
Første besetningen - (foto link)
I første besetningen som hadde premiere 31.august opplevet vi en perlerekke av ensemblets fremste ballettsolister. Richard Suttie i titelrollen, Christopher Kettner som Jonathan Harker. Line Alsaker som hans kone Mina og Beatrix Balazs som Lucy Westenra som følger tett i Draculas blodige fotspor. Dette ensemble utmerket seg ved strålende smadans, i krevende pas de deux med Dracula for de tre øvriges vedkommende. Tross i de alles fornemme kvaliteter, så var høydepunktet den homoerotiske lange pas de deux mellom Christopher Kettner og Richard Suttie som avslutter den første akten, i denne gledet vi oss også meget over de tre kvinnelige vampyrer Ingrid Lorentzen, som forøvrig i fjor velfortjent ble tildelt ballettkritikerprisen. Videre Alexandra Santana og Trude Skogen. Et gnistrende flott trekløver.
I denne besetningen danset Thomas Halvorsen Renfield, en tolkning med mange gode detaljer, spesielt bemerket jeg hans raffinerte måte å fange og spise edderkopper på.
Richard Suttie viste i denne sammenhengen nye sider av seg selv. Sider som gledet publikum, han er for meg den ideelle Dracula, demonisk, med meget lange flotte bevegelser, når han kommer snikende, og berører sine ofre. Dette var elegant.
Andre besetningen - (foto link)
I denne sammenhengen opplevde vi noen interessante nybesetninger i hovedrollene, ingen av danserne er enda blitt utnevnt til solister ved Nasjonalballetten, ikke desto mindre fyller denne besetningen sine roller særdeles flott. I spissen for dem står det en gjest, solodanser ved Kungliga Balletten i Stockholm, Brendan Collins i titelrollen som Dracula. I de øvrige solistoppgaver gledet vi oss meget over Kaloyan Boyadjlev som Jonathan Harker, Alexandra Santana som hans kone Mina og Eugenie Skilnand som Lucy Westenra.
BRENDAN COLLINS og KALOYAN BOYADJLEV
La det være sagt med en gang at pas de deux en som slutter første akten, mellom Dracula,- Brendan Collins og Kaloyan Boyadjlev som Jonathan Harper var superb. Det er sjeldent å oppleve en slik delikat intim samdans mellom to mannlige dansere, som på det inderligste fulgte hverandre opp, dette var en nytelse for øyet, og en kraftutfoldelse uten like. Det var da heller ikke merkelig at publikum lente seg fremover i stolene for ikke å gå glipp av et øyeblikk. BRAVO.
Alexandra Santana,
som vi ifjor spesielt bemerket som en strålende moderne Giselle, formet sin rolle med varme, eleganse, og den fornødne overskudd og ro, når dette trengtes, og med illfull gnistring når dette var påkrevet. I hennes krevende solo i begynnelsen av tredje akten, viste hun at hun mestret å formidle et roligt budskap rundt bordet og stolen, som gjorde at vi satt og ventet på neste trinn. Hennes samdans med både Brendans Collins og Kaloyan Boyadjlev var gripende og spennende.
Sist, men ikke minst i solistrekken gledet Eugenie Skilnand oss meget, hun tilførte rollen en annen blomstring, og en annen innlevelse enn det vi opplevet første dagen, og gjennomførte partiet med sin personlige, vakre tilstedeværelse. Hennes samdans med Dracula var storslått. I denne besetningen var John Andresen Renfield, det kom han godt fra. Hans mimiske formuleringer, formidlet hans indre kamp, og uten overdrivelser fikk vi med oss hans sitringer rundt munden når han var opphidset, og hans små kaldende finger og håndbevegelser. I denne bestening var der to nye vampyrer, sammen med Ingrid Lorentzen så vi Christiane Sá og Camilla Spidsøe, dette var kloke valg, de fyldte rollene meget bra. Og var alle riktig blodtørstige, vel det kan man forstå med så flott en Jonathan Harker, uten at jeg skal gå nermere inn på hva jeg mener dermed.
Kristian Ruutu
Blant de øvrige rollene så vi endringer også i den nye ballettsjefens prioriteringer. Bl.a. gledet det oss å se Kristian Ruutu som flott piccolo, med en hel liten soloavdeling, som utmerket kunne ha påkaldt applaus fra publikum, men som ikke gjorde dette fordi publikum ikke kjente stykket godt nok. Dette var en gledelig detalj. Senere gjorde han seg også fordelaktig bemerket som støtte for Eugenie Skilnand, og på første besetningen for Beatrix Balazs.
Musikken, koreografi og regi
Komponisten Philip Feeney, som forøvrig selv var tilstede på premieren, har gjort en god jobb. Han har skapt en musikk, som er dansbar, som gir oss mange forskjellige stemninger fra det helt voldsomme til de allersarteste stemninger. Musikken spender over hele registret, og med mange uttryksmidler, og samspill med lydeffekter og tape spiller også inn. Det avsluttende store kantateliknende verket med sangsolister gjorde seg utrolig godt. Det kunne ha vært moro om sangstemmene også hadde vært live, slik vi i sin tid opplevede i Arne Nordheims musikk til Glen Tetleys ballett Stormen.
Musikken til åpningsdelen av andre akten, i som foregår i Vinterhaven på Grand Hotell i Whitby minnet både i musikalsk stil og i den koreografiske og regimessige oppbyggingen om balletten Enigma variasjoner med Edvard Elgars vakre musikk. Dette er positivt ment. Imidlertid så opplevde jeg det slik at den todelte andre akten er noe i lengste laget, der er for mange gjentagelser. Likeledes er også innledningen til 3 akten i lengste laget.
Selvom koreografen Michael Pink loyalt har fulgt opp regi ideen til Christopher Gable, og med dette har gjennomført utformingen av handlingen. Da er det i koreografien iblant for mye gjentagelser, slik at når vi ikke får en fornyelse i bevegelsesspektret, selvom det vi ser ser flott ut, med så gode dansere vi opplever på scene.,Vi mangler noe som gjør at ikke dette blir for ensformig og langt. Dirigenten Brett Morris hadde den fulde og hele oversikten og inspirerte orkestret til å få mye ut av musikken.
Innledningen gir oss en god start på historien, slik at til og med de som ikke kjenner historien så godt kan følge med. Umiddelbart så kom jeg til å tenke på Danse dramaet Dhiaghilevs Ballett Russe, som vi opplevde på 1980 tallet. Her er vi inne på samme tankegangen, dette har vi savnet i Oslo. Jeg trivdes med de Transylvanske folkedansene i innledningen, men sangen som kom til sist og skulle forestille en slags folkesang, den tror jeg stammer fra et annet område i mellomøsten.
Scenografi og kostymer
av Lez Brotherston. De er utlånt fra Northen Ballet Theatre. Det er leit, for jeg er overbevist om at det hadde vært en flott utfordring å utføre her i Oslo. Kostymerne er tidsriktige fra perioden omkring 1897, da Oscar Wilde ble sluppet ut fra fengslet, så vidt jeg kan huske, Der er ikke spart på materialer og detaljer, dette er vellgjennomført. Scenografien fungerer godt, den er storslagen, her er det ikke tale om kjøleskapsscenografi, her ser det ut som "ekte" saker. Det er slik publikum vil ha det. De vil forføres og bortføres til en annen tid, og det blir de i denne forestillingen.
Jge håper at mange vil trodse det meget varme og deilige ettersommerværet, og ikke gå glipp av denne flotte forestillingen. Den vækker jubel og glede og mange grøsser så det løper kaldt ned ad ryggen - i varmen. .
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
Alle fotos: ERIK BERG